En gang for ikke altfor mange år siden satt vi på fagforeningskontoret og malte plakater. Det var første mai og vi skulle ut i gatene og marsjere. Markere vår protest mot det blå styret. Mot kalkulatorhøyre som hadde gjemt vekk faget vårt. Som prioriterte ned våre vernepleierfaglige vurderinger. På plakatene stod det «Ta faget vårt tilbake». Det var en klar beskjed. En beskjed som gikk både til politikerne og til oss selv. Vi kunne ikke akseptere å bli spilt utover sidelinjen av de økonomiske og administrative vurderingene. Vurderingene som rammet inn det vernepleierfaglige i alt for trange båser.

 

Heldigvis er ting i forandring. Det skjer nemlig en stille revolusjon i hovedstadens tjenesteutvikling. Tillit. Både ledelse og tjenester skal være skal være preget av dette fine, men også komplekse begrepet. Tillit.

 

Tillit er limet som holder samfunnet vårt sammen. Som bidrar til at vi oftest er preget av raushet i møte med både naboer og fremmede. Vi har tillit til at vi vil hverandre vell. Tillit gir mangfoldet en sjanse.

 

Det er ingen grunn for at det ikke skal være tillit som også skal være limet som holder våre velferdstjenester sammen. Det er nemlig ikke stramme vedtak, tidsbasert yrkesutøvelse uten rom for kunnskapsbaserte vurderinger eller rettsliggjøring som er limet i våre velferdstjenester. Vedtak, måling og rettsliggjøring er nødvendig som et sikkerhetsnett, men det er først og fremst tillit som limer sammen de ulike delene og den offentlige velferden. Tillit mellom leder og ansatt i tjenestene. Tillit mellom økonomer, administratorer og helsefaglige fagfolk. Tillit til at en vil det samme. At vi gjør vårt beste, og at vi bruker kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag. At vi kan støtte oss på hverandre.

 

Tilliten mellom tjenestebruker og tjenestene. Ikke minst denne tilliten som er så lett å glemme. Tillit til at folk selv vet best hvilke utfordringer de har. At folk selv vet best hva de selv ønsker i sitt eget liv. Og igjen tillit til at vi vil hverandre vell. At tjenestebruker og tjenesteytere faktisk og reelt finner løsningene sammen. At vi kan støtte oss på hverandre.

 

Det er ikke bare høyresidens velferdstjenester som har rammet inn det vernepleierfaglige i for trange båser. Venstresidens velferdsstat har alt for ofte vært velferdstjenester på systemets premisser. Tiltroen til systemer har visket bort individene. Mangfoldet. Folk har måttet tilpasse seg systemet i motsetning til at systemet tilpasser seg folk. Et system mer opptatt av ideologi enn kunnskap. Sånn gjør vi det her. Mer opptatt av de ansattes rettigheter enn de vernepleierfaglige vurderingene. Systemene har visket bort relasjonene. Relasjonene som er så viktige for å fange opp den enkeltes ønsker og behov. Dette både når den enkelte er ansatt og når den enkelte er tjenestebruker. Vi, altså vi på venstresiden, var på vei til å miste fleksibiliteten i vår kamp mot det som var.

 

Det sies at mor Teresa var taler på en lederkonferanse en gang. De dresskledde folkene ventet i spennening på den lille damen. Hennes ord på konferansen kan også brukes som eksempel på det som er i ferd med å skje i Oslo. Det sies at hun gikk opp på talerstolen. Så på forsamlingen og sa to setninger før hun gikk og satte seg. Setningene som sier mye om moderne ledelse, men som ikke minst kan brukes som eksempel på moderne tjenesteutvikling. Hun brukte dem knyttet til ledelse, men de kan like godt brukes på relasjonen mellom systemet og tjenestebrukerne. På relasjonen mellom folkene i systemet og tjenestebrukerne.

 

Do you know your people? Do you love your people?

 

Det er på ingen måte meningen å sammenligne mor Teresa med Inga Marte. Byråd Inga Marte Thorkildsen som nå setter varige spor i velferdstjenestene i Oslo. Ansatt som leder i en av Oslos bydeler hører jeg heldigvis mer om Inga Marte enn om mor Teresa. Men. Tillitsreformen, denne stille revolusjonen til Inga Marte og SV, er tydelig på behovet for å kjenne folkene vi jobber for og med. Komme nær dem. Skape relasjoner for å kunne hjelpe folk til å oppnå det som er viktig for dem. Som tjenestebruker og også som ansatt medarbeider.

 

Med tillitsreformen er det mulig vi ikke trenger å gå til gatene å rope på at faget vårt må tilbake. For meg er faget mitt viktigere enn alle mulige omsorgspolitiske føringer. Det vernepleierfaglige som bygger på kunnskap, som bygger på en forståelse av mangfold og likeverd, og som ikke minst bygger på det folk selv vil og trenger i egne liv. Det hjelper dog på at vi har en politikk som er enige i at disse vurderingene er viktig. At vi har politikere som gir rammer og støtte for vår fagutøvelse.

 

I tillegg. Jeg tror ikke Inga Marte liker det helt, men jeg tenker at tillitsreformen er avhengig av en atferdsanalytisk tilnærming. Dette viktige grunnlaget for min fagutøvelse. Altså en forståelse for hva som opprettholder atferd. Hva som endrer atferd. En tilnærming som har fokus på positiv atferd. Positiv forsterkning. Tillit er avhengig av positive strategier. Velferdstjenestene er dessverre gjennomsyret av systemer som bygger på straff eller negativt forsterket atferd. Eksempelvis alle disse hersens prosedyrene. Ikke misforstå meg. Jeg mener prosedyrer er nødvendig, men måten vi bruker dem på er ofte basert på negativt forsterkning. Altså. Vi driver og signerer på at vi har lest dem og forstått dem. Vi signerer til og med på at vi har lest og forstått Oslo kommunes etiske retningslinjer. Som om vi på noen som helst måte kan signere på at vi har forstått noe som helst. Måten vi tilnærmer oss prosedyrer på bygger på straff eller i beste fall negativt forsterket atferd. Vi skal kunne dokumentere at du har lest og forstått slik at vi kan ta deg hvis du ikke mestrer det. At du kan få sparken…

 

Jeg digger denne revolusjonen til SV. En revolusjon som både endrer venstresiden og velferdsstaten. Endelig tar vi faget tilbake. Det vernepleierfaglige faget.

 

Samtidig må vi ikke bli blendet av de fine ordene. Ingen tillit uten tid. Tid til å bli kjent med folk. Vi må passe oss for at tillitsreformen ikke bare ender opp som en ny måte for politikere, administratorer og ledere å fraskrive seg ansvar på. Jeg har tillit til at du fikser dette er det verste en kan høre hvis rammene for å fikse ikke er tilstede. Jeg tar meg til stadighet å bruke dette ordet på en måte som inngir til mistillit. Jeg har tillit til at dere følger dette opp, for jeg har nemlig ikke tid til det. Nå er det ditt ansvar. Puh.

 

Det må altså gis rammebetingelser til å skape nødvendig nærhet. Til å ta kunnskapsbaserte beslutninger. Til å jobbe sammen. Uten disse rammene hjelper det på ingen måte med fine flotte ord om tillit. Tillitsreformen kan ikke først og fremst være en reform for innsparing og økonomisk effektivisering.