Cato Brunvand Ellingsen

Hvis du på en eller annen måte fikk muligheten til å velge. Hva ville du valgt? Å være homofil eller ha Down syndrom? Hva ville du valgt, og hvilke argument ville du lagt til grunn for valget? 

Tenk. Det skal han ha. Samfunnsdebattanten Aksel Braanen Sterri. Ikke bare får han meg til å bli skikkelig forbanna. Han får meg også til å stille meg selv slike underlige spørsmål. Hva ville jeg valgt hvis det var mulig å velge. Være homo eller ha Down?

Sterri er tydelig på hva han tror vi ville svart på spørsmålet.

I et intervju i Minerva denne uken har Sterri igjen uttalt seg om abort og Down syndrom. Denne gang opplever jeg at han går lengre enn han noen gang har gått. Han sier at folk med Down syndrom ikke har mulighet til å leve fullverdige liv.

Hvis noen ville sortere bort homofile barn på grunn av stigmaet mot homofile og fordi homofile har redusert livskvalitet, og det var mulig, ville jeg vært imot. Problemene med homofili er samfunnsskapte, til forskjell fra Downs syndrom. De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.

Han stiller seg altså til doms over hva som er et fullverdig liv. Han nevner, ulike steder, selvbestemmelse, rasjonalitet og kunnskapssøken som viktige element i det han kaller fullverdige liv. I et blogginnlegg søker han å utdype det han mener.

Men hvis vi forestiller oss hva vi ønsker oss i et liv, så er det klart at personer med Downs syndrom kommer til kort. Jeg betviler ikke at personer med Downs syndrom er lykkelige, kan oppleve mestring og mening med tilværelsen. Men like fullt er de begrenset i akkurat de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske, som blant annet vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet.

Det er mye å ta tak i med det Sterri skriver. Jeg skal prøve å begrense meg. Det som kanskje forundrer meg mest er at han, særlig som den såkalte intellektuelle han er, ikke vier ulike forståelser av funksjonshemming oppmerksomhet. Det er nesten som han ikke har lest Oliver, Shakespear, Grue eller Solvang. Som han nesten ikke kjenner til den sosiale revolusjonen innen disability-forskningen. Han lar sine egne fordommer og «selvfølgeligheter» bli stående som almenngyldige ståsted. Underlig nok har Sterri flere ganger markert seg som en som er tydelig på sine vitenskapelige referanser mens han her i så liten grad henvender seg til nyere forskning på nettopp det han snakker om, funksjonshemming.

Sterri sine slutninger er selvsagt ikke bare fryktelige, men også fryktelig interessante for en som er opptatt av funksjonshemming. Han plasserer begge bein i en gammeldags medisinsk forståelse av funksjonshemming. En medisinsk forståelse der alt er tillagt individet. Der det avvikende blir en sykdom som må kureres eller forhindres. Han avviser at funksjonshemming er gapet mellom individuelle egenskaper og samfunnsskapte barrierer.

Eksempelvis selvbestemmelse. Vår evne til selvbestemmelse vil være avhengig av en hel rekke faktorer. Selvsagt vil vår evne til å forstå sammenhenger være en liten del av disse, men kanskje viktigere er den friheten våre omgivelser gir oss til å bestemme selv. Hvorfor skal det være annerledes for folk med Down syndrom? Det er riktig at folk med utviklingshemming har begrenset selvbestemmelse, men det er først og fremst på grunn av de miljøbetingelsene de lever under. På grunn av at vi andre ikke gir de mulighet til selvbestemmelse eller at vi forventer for lite av dem. Det er vi andre som begrenser deres frihet og selvbestemmelse.

Eksempelvis kunnskapssøken. Jeg trodde virkelig det var et ukontroversielt ståsted at hvilke betingelser vi vokser opp under påvirker vår søken etter kunnskap. At om man vokser opp i en familie som er opptatt av kunnskap, læring, av å lese bøker så er det mer sannsynlig at en selv blir slik, enn om man vokser opp i en familie der dette ikke er i fokus. Plutselig gjelder visst ikke dette om du har Down syndrom. Da er dette noe du er født med (eller i deres tilfelle noe de ikke er født med).

Eksempelvis dette. Dette tenkte valget mellom homofili og Down syndrom som selvsagt er totalt meningsløst uten kontekst. Uten forståelse for hvilket samfunn man lever i og hvilke holdninger man møter. Historien til homofile viser vel med all mulig tydelighet hvor viktig det har vært å flytte perspektivet bort fra det medisinske. Bort fra at avviket kan repareres. Det er ikke så veldig lenge siden homofili ble kategorisert som en sykdom. Historien til homofile viser med all mulig tydelighet viktigheten av samfunnsendringer, likeverd, likestilling og mangfold. Når han utelukker funksjonsnedsettelse fra den samme utviklingen gjør han det samme som konservative predikanter i all tid har gjort med homofili. Avviket som må bort. Det kan kureres. Han bruker altså sine fordommer og selvfølgeligheter til å si at Down syndrom må forstås medisinsk som en sykdom som ingen vil ha hvis de fikk velge. Hva hvis vi hadde levd i et samfunn der homofili var sett på som en dødssynd som burde vært utryddet. Et samfunn som i stor grad diskriminerte homofile. Altså et ikke veldig utenkelig samfunn. Og samtidig ble Down syndrom sett på som en gave fra gud, og alle med Down syndrom ble møtt som konger. Hadde valget vært like lett da?

I det omtalte blogginnlegget prøver Sterri å nyansere meningene sine. Jeg er ikke sikker på om han lykkes så godt med det. For min del understreker han bare hvor lite han har reflektert over funksjonshemming som begrep og som tilstand. Han skriver blant annet dette tenkte scenarioet:

Men forestill deg følgende hypotetiske scenario. Du planlegger å bli gravid og er inne hos legen som forteller deg at du har et virus som gjør at barnet ditt vil bli født med Downs syndrom om du ikke venter to måneder med å bli gravid. De fleste vil nok vente to måneder og det med god grunn. Vi ønsker oss friske barn med alle muligheter i livet.

Det høres kanskje tilforlatelig ut sånn umiddelbart. Men hva hvis du bruker samme eksempel på andre forhold. Hvis du som jøde planla å bli gravid under naziregime. Ville du da hatt en forpliktelse til å vente til regimet ble nedkjempet hvis du visste at dette var nært forestående? Vi ønsker jo oss alle barn med alle muligheter i livet! 

Altså. Kontekst.

Jeg synes at Sterri har et poeng i at en skal være forsiktig med å sette kriterier og betingelser for muligheten til å kunne ta abort. Jeg er sterk tilhengere av fri abort. Problemet oppstår i det han faktisk setter kriterier for dette. Når han sier at det er greit å sortere på bakgrunn av Down syndrom, men ikke på grunnlag av eksempelvis homofili. Det er da dette begynner å bli problematisk og grumsete.

For det handler ikke om homofili, Down syndrom, kjønn eller rødt hår. Det er ikke egenskapene ved folkene som er viktig å gjøre noe med. Det viktigste er å forandre samfunnet. Bygge ned fordommene som Sterri bygger opp. Gå fra sykdom til mangfold og antidiskriminering. Det er på den måten vi bygger (full)verdige liv.

Et lite apendix om rødt hår om du har tid: