Sakte. Veldig sakte har jeg lest romanen «Tung tids tale». Denne boken til Olaug Nilssen kan nemlig ikke leses fort. Skal ikke leses fort. Denne lille boken som har potensiale i seg til å endre hele vår velferd. Skal leses sakte.

Ikke mindre. Endre hele vår velferd. Hvis de riktige folkene leser den. Sakte. Reflekterer hva Olaug Nilssen egentlig skriver. At de forstår at den ikke bare er personlig, men også politisk. Da har den nok sprengkraft til å bli noe mer enn et bidrag til debatten om virkelighetslitteratur og kulturdebatt. Ikke det at det ikke er interessant, men jeg håper boken får lov til å bidra inn i en større diskusjon. En diskusjon om fremtidens velferdsstat.

For.

Når jeg nå omtaler boken er det ikke som bokanmelder eller litteraturkjenner. Som mange av de andre som har omtalt boken de siste dagene. Når jeg nå har et intenst behov for å skrive om det jeg har lest er det som vernepleier. Som tidligere tjenesteyter for familier med barn med autisme. Som tidligere habilitør med mer eller mindre gode råd til foreldre og andre tjenesteytere. Men. Også som menneske. Som menneske må jeg beskrive det jeg nettopp har lest.

Det kan nemlig ikke være noen motsetning. Motsetning mellom det å være menneske og det å være tjenesteyter eller saksbehandler.

Olaug Nilssen menneskeliggjør. Menneskeliggjør disse livene utenfor normalen. Livene altså. Livene som leves i randsonen av det vi kan forstå. Hun menneskeliggjør sønnen med autisme. Sønnen som utviklet seg som de fleste andre de første årene, men som nå mangler språket som barn på hans alder har. Som nå også er voldelig. Han heter Daniel. Og med han, og med deres forhold, viser hun oss ikke bare autismen. Autismen som vi andre kan distansere oss fra. Det er ikke oss. Det gjelder ikke oss. Hun viser oss det faktiske menneskelige mangfoldet. Et mangfold vi ikke ser til vanlig. Kanskje ikke vil se. Men som også er oss. Hun fratar oss mulighet til distanse.

Den danske tjenestedesigneren Christian Bason har fremhevet to klare forventninger til egen yrkesgruppe som jeg mener bør være allmenngyldige for velferdstjenestenes praksis. To forventninger som boken til Olaug Nilssen klart og tydelig streker under:

1. Vi må insistere på å komme tett på menneskers liv
2. Vi må insistere på at det er borgerne det handler om

Olaug Nilssen setter ord på det som er annerledes. Forklarer hvorfor det er annerledes. Hvorfor det av og til må være annerledes. Som avlastningsinstitusjonen.

«Uinnvigde vil gråte når dei går inn der, slik som eg gjorde første gongen eg kom -her bur barn, endå eg alt visste at det var bra, det kan ikkje vere for mykje stimuli, kan ikkje vere for mykje som kan øydeleggast, kos er ikkje det same for deg som for meg»

Kos er ikke det samme for deg som for meg.

Og med det viser hun oss også nyansene. Ikke bare nyansene i det menneskelige mangfoldet, men også nyansene i de menneskelige reaksjonene. At det er mulig å anerkjenne et hjelpeapparat som ønsker å sette diagnosen psykisk utviklingshemming, samtidig som det er eksistensielt for familien at det ikke blir gjort. Han var jo normal. At det er mulig å være rasende på et overbyråkratisk system, samtidig som hun fremhever de viktige bidragene velferdstjenestene gir. Hun er rasende nyansert.

En av grunnene til at jeg opplever det jeg leser så sterkt, for det er det jeg gjør, opplever det sterkt, er at boken validerer min egen masteroppgave. Masteroppgaven som analyserer avslag om tjenester. Avslag som familier som Olaug Nilssen sin familie får på søknader om bistand. En av bokens røde tråder er nemlig denne kafkalignende prosessen hennes familie, og mange andre familier, må gjennom for å få tjenester. En utmattende prosess som får mange til å gi opp. Før de får tjenester som er nødvendige for å leve liv i tråd med egne verdier. Hun validerer min analyse av et system som trenger å dokumentere avvik fra normalen for å kunne gi tjenester.

Et system som krever diagnosen psykisk utviklingshemming for å kunne gi nødvendige tjenester er et system som ikke ser den enkelte, men som kategoriserer og skiller mellom oss og de andre.

Samtidig. Midt inne i tung tids tale. Opplever jeg at boken er en sterk anerkjennelse av mitt eget fag. Jeg opplever ikke at Nilssen avviser kompetansen og faget til de som har gitt tjenester til henne og sønnen. Det ligger en ganske sterk anerkjennelse i hennes beskrivelser av hvordan hun synes det er vanskelig å gjennomføre det hun har lært hun kanskje burde gjøre. Sårbarheten i å vite, uten å nødvendigvis klare eller ville følge opp.

Det ligger anerkjennelse, men samtidig stor grad av lærdom. For oss i tjenestene. At vi som prøver å veilede aldri må undervurdere forskjellen på oss, som kan gå hjem etter en, to eller syv og en halv time, og henne. Som må leve livet. Ikke bare arbeidslivet. Lærdom i at det er stor forskjell på oss, som kan gå hjem og glemme, og henne, som aldri kan glemme.

«Eg lokkar med ei rosin for å få deg ut frå trampolinen, veit at enkelte synest eg bruker forsterkarar for ofte, men eg har slutta å bry meg om fordømminga som ligg i påpeikinga av dette. Du burde ikkje gi han forsterkarar så ofte, nei vel, du er for utolmodig, ja vel, du må ta den tida det tar, det gjer eg. Farvel. No skal vi på biltur.»

Disse setningene er essensielle. For meg som vernepleier og habilitør.

Det må være stor lærdom i at foreldres reaksjoner ikke er urimelige. At vi må finne ut hva som er viktig for dem. Ikke viktig for oss.

Boken gir også folka som til daglig jobber for sønnen stor grad av anerkjennelse. Opplevelsen av at de faktisk er et team rundt sønnen. Det understreker hva forskerne Kittelsaa og Tøssebro beskriver. Folk er ofte godt fornøyd med de tjenestene de får, men kampen for å få dem er hard. Svært hard.

«Eg tenkjer på S, som legg vekt på at ho fekk til eit måltid der du åt med skei og berre forsynte deg med fingrane to gonger, ho har også ansvaret for deg. Eg tenkjer på T, som trur eg skuldar han for latskap når eg kommenterer at han brukar lengre tid på å få deg inn frå bilen ved levering. -Det er fordi eg ikkje gir han rosiner heile tida, seier han, anstrengt smilande, eg roser han for det, og takkar for tolmodet.»

Jeg håper, nei tror at denne boken har kraft i seg til å endre hele vår velferd. Jeg sier det igjen. Kraft i seg til å endre hele vår velferd. Når alle landets saksbehandlere leser boken forstår de kanskje at de må tettere på menneskers faktiske liv. Når vernepleiere og andre tjenesteytere leser boken så forstår vi kanskje mer om hvor viktig det er å ta den andres perspektiv. Når politikere leser boken forstår de kanskje at vi må videreutvikle vår velferdsstat slik at den i større grad setter mennesker foran systemer. Når du leser denne boken, får du et blikk inn i disse livene. Livene. Utenfor. Normalen.

«Eg har bretta buksene dine og lagt dei i ein altfor høg bunke, då eg legg på den siste, veltar heile tårnet, og eg riv alt saman ned på golvet med harde armrørsler. Det er ikkje ein tilfredsstillande reaksjon».

«Tung Tids Tale» er en helt nødvendig reaksjon. Tårnet skal ikke bli for høyt, og det er det faktisk vi som velferdssamfunn som må sørge for.

 

PS! Du finner sånne ekte bokanmeldelser på forfatterens Facebook-side.