De var rosa. Pastell. Disse draktene de krevde at den relativt unge vernepleieren skulle bruke. I rosa pastell skulle jeg altså denne påsken gi omsorg til de eldre menneskene på sykehjemmet. Allerede når jeg fikk utdelt dette arbeidstøyet forstod jeg at dette arbeidsstedet kanskje ikke var noe for meg.

 

Så vidt jeg kan huske har jeg vært nødt til å bruke arbeidstøy i to jobber i min karriere. Den ene var vikarjobben en påske på et sykehjem. Den andre gangen var bruk av tildekking av hår når jeg jobbet med en liten gutt som lekte med hår som noe av det morsomste han viste. Foruten dette har jeg tatt det som en selvfølge at en ikke trenger å bruke arbeidstøy i tjenestene til utviklingshemmede. Før nå.

 

Jeg hører nemlig om at flere kommuner har innført bruk av arbeidstøy hos ansatte som jobber hjemme hos utviklingshemmede. Altså at hele hjemmetjenester må bruke kommunens klær. Det er mulig at dette problemet, ja jeg kaller det for et problem, er marginalt, men jeg tenker at det er viktig at ansatte i tjenestene faktisk reflekterer over dette. Derfor denne teksten.

 

La oss rett og slett begynne med formålsparagrafen til helse- og omsorgstjenesteloven.

 

sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre

 

Hygieniske årsaker er kanskje den viktigste. Viktigste grunnen til at det kreves at medarbeidere i velferdstjenestene skal bruke arbeidstøy. Arbeidstøy sees på som verneutstyr for å beskytte mot kjemikalier, smitte og lignende. Arbeidstøy sees oftest på som naturlig i deler av helsetjenestene, som sykehus og sykehjem. Hjemmesykepleie blir også ansett som risikogruppe. Arbeidstilsynet er en pådriver for bruk av arbeidstøy, og det er ofte i utgangspunktet hensynet til medarbeidere eller smitte som er begrunnelsen for pålegg om bruk av arbeidstøy.

 

I 1991 ble en av de største velferdsreformene i Norge gjennomført. Helsevernet for psykisk utviklingshemmede ble avviklet. Utviklingshemmede skulle bo og leve som alle andre. De store institusjonene ble lagt ned. Institusjonalisering skulle motvirkes. I dag er de politiske og faglige føringene på feltet videreført fra intensjonene fra reformen. Integrering, inkludering, mangfold og selvbestemmelse er viktige føringer.

 

Det er ikke vanskelig å se for seg en rekke grunner til at arbeidstøy til medarbeidere i tjenestene til personer med utviklingshemming nettopp er med på å motvirke de politiske og faglige føringene på området.

 

  • Personer med utviklingshemming er ikke syke.
    Utviklingshemmede kan selvsagt være syke som oss andre, men det er ikke først og fremst på grunn av sykdom de trenger bistand og tjenester av andre. Først og fremst trenger de tjenester for å kunne leve liv i tråd med egne ønsker, behov og verdier. Dette kan være alt fra stell og pleie til bistand til fritidsaktiviteter. Det er en svært liten del av tjenesteutøvelsen, også overfor personer med multifunksjonsnedsettelse, som består av situasjoner der hygiene og smitte er viktigste fokus. Arbeidstøy for medarbeidere vil kunne føre til et overdrevet fokus på sykdom. Ikke bare er det et problematisk signal å sende til samfunnet og til folk utenfor tjenestene. Det kan også bidra til at tjenestene i seg selv blir mer opptatt av sykdom enn av inkludering. At det blir vanskeligere for medarbeidere å holde fokus på resten av tjenestene de gir. Det blir jobbet aktivt for å motvirke en medisinsk forståelse av funksjonshemming. Arbeidstøy for medarbeidere kan bidra til å trekke i motsatt retning.
  • Inkludering og deltakelse
    En stor del av yrkesutøvelsen for medarbeidere i disse tjenestene handler om å fremme inkludering og deltakelse. Deltakelse på den enkeltes premisser, men sammen med andre. Ofte er medarbeidere de viktigste redskapene for å bidra til samhandling med andre. En viktig del av arbeidet handler om å bygge ned skiller mellom oss og de andre. De som trenger tjenester og de som ikke trenger det. Arbeidstøy på ansatte kan bidra til å tydeliggjøre skillet, og aktivt motvirke disse faglige og politiske målsettingene.
  • Tillit
    Blant annet i Oslo kommune gjennomføres det i disse dager en tillitsreform. Ikke bare handler reformen om å gi medarbeidere mulighet til å utvikle tjenester ut fra egne faglige begrunnelser. Om tillit og nærhet mellom ledelse og medarbeidere. Tillitsreformen handler også om å bygge ned skillelinjene mellom tjenesteyterne og tjenestebrukerne. Den handler om at den enkelte tjenestebruker vet best hva som er best for dem. For å få dette til er det avhengig av ett tett samarbeid mellom tjenestebruker og medarbeider. Symboler som arbeidstøy kan være bidrar til å understreke maktulikheten mellom partene i et slikt utviklingsarbeid. Det kan skape avstand fremfor nærhet.
  • Mangfold
    For mange utviklingshemmede er tjenesteytere de viktigste nærpersonene. Det er gjennom og sammen med våre nærpersoner de fleste av oss møter og opplever livets mangfold. Tjenesteyting overfor utviklingshemmede handler ofte om lik praksis, gjennomtenkte prosedyrer og koordinerte tjenester. Dette betyr ikke at medarbeidere skal utviske sin personlighet inn i disse tjenestene. Gjennom blant annet den enkelte medarbeiders klesstil møter utviklingshemmede livets mangfold på samme måten som oss andre. Arbeidstøy vil avskjære denne muligheten. Tenk om du i ditt liv, nesten utelukkende møtte mennesker i samme klesdrakt, ville ikke det gjort ditt liv litt kjedeligere?

 

Dette er noen moment som tilsier at det er uheldig å innføre arbeidstøy. Det finnes sannsynligvis flere. En innvending mot disse argumentene kan være at det er stor forskjell på arbeidstøy. De trenger ikke å være veldig uniformpreget. Det er sant. Det kan innføres et stort mangfold av ulike klær. Det vil dog være sannsynlig at det vil være sterk begrensning i et slikt mangfold. Blant annet på grunn av krav til vask av klærne. Uansett vil bare det at en må skifte til noe annet enn egne klær kunne medvirke til de mulig uheldige virkningene som er beskrevet over.

 

Det er selvsagt situasjoner som det absolutt bør anbefales å bruke arbeidstøy, også overfor personer med utviklingshemming. Dette gjelder blant annet ved særskilte sykdomsperioder, og i situasjoner som handler om stell og pleie eller ellers der det er sannsynlig at egne klær eller ansattes sikkerhet er særskilt utsatt. I slike situasjoner bør det være stelleforklær og annet utstyr lett tilgjengelig. Slik som bøffen jeg brukte på hodet i arbeidet med gutten som «stimmet» med hår.

 

Du vet. Denne rosa drakten som jeg brukte på sykehjemmet den påsken. Den skulle sikkert sikre meg mot smitte og beskytte de eldre mot min personlige hygiene. Men det den først og fremst gjorde var å markere at jeg ikke var som dem. Jeg tror den først og fremst beskyttet meg mot de eldre.

 

Se faktaark om arbeidstøy fra Arbeidstilsynet