Cato Brunvand Ellingsen

Kjenner du broren min?

Det er ham som bor i leiligheten tre dører unna fellesarealet. Hvis du lukker opp døren ser du ham sikkert sitte der, i stolen sin. Kanskje han sitter og ser ut av vinduet. Eller kanskje han blar i en avis. Sier du hei er det ikke sikkert at du får et svar. Men si hei. Si alltid hei. Hvis du kjenner ham vet du at han liker det. Hvis du kjenner ham vet du også at han trenger deg. Han trenger deg til å si at Stian, det er sol ute, hva med å bli med ut i hagen og sparke litt fotball?

Dette er et gjesteinnlegg av Trude Trønnes

Visste du det? At han elsker å sparke fotball?

Han sier det aldri høyt under de felles middagene i boligen, gjør han vel. Han forteller ikke dere andre at han liker å stå ute på plenen, sparke til ballen mot en som sender den tilbake igjen. Slik frem og tilbake, frem og tilbake. Han pleier å le hvis du sparker den i en busk for å være morsom. Men hvis han har en dårlig dag ler han ikke, da sier han neeei, ikke sånn, for da vil han bare ha rytmen slik den var, en ball som følger reglene han kjenner. Han liker det fordi dette var det han gjorde hver sommerdag han var sammen med bestefaren vår. De to gikk alltid ut på gårdsplassen og sparket ball. Bestefar sparket fotball med Stian i timer av gangen. Stian sparket. Bestefar tok i mot. Stian var svært knyttet til bestefaren vår. Og bestefar elsket Stian.

Stian forteller ikke dette selv. Hvordan kunne han vel? Han mangler jo ordene slik vi bruker dem. De ordene man kan plassere rundt seg og på den måten tegne seg selv opp for verden.

Stian tegner ikke seg selv opp sånn. Han gjør det på sitt eget vis. Et vis som behøver tid og nærhet for å se. Det er du som må finne frem til ham. Gjør du det? Har du tiden og evner du nærheten? Han sanser om du har. Han har sanset deg i det du åpnet døren til leiligheten og stod der på dørstokken. Han har sett deg lenge før du vet hva som traff deg. Han vet om du vil bli kjent med ham. Og hvis du ikke vil, da trekker han seg inn, lukker hendene, lukker kroppen, lukker ansiktet og ser en annen vei enn på deg. Men om du har tid. Om du har tid vil de fineste ting kunne skje. Det er varsomt, lyst og kjærlig i rommet som åpner seg. Det er tydelig og rent og klart. Det finnes ikke manipulasjon der. Når Stian sier ja, er det et åpent og rent ja. Når han sier nei, er det bare et nei og ikke noe annet. Det ligger ingenting bak. Stian er umiddelbar og her og nå og hvis du virkelig kommer på innsiden i dette rommet vil du oppleve en mann som ler en latter som setter sorgene fri, du vil se to øyne som glitrer vakrere enn havet en deilig sommerdag, du vil bli omfavnet av noe som er det snilleste jeg vet om. Da er du der, på innsiden og Stians finstemte kommunikasjon vil avansere deg i en retning du vil like å være i.

Gjennom tidene har det vært arbeidet grundig med å klassifisere sånne som Stian, de vil helst definere hans evner gjennom skjemaer og kartlegging, men jeg sier deg; intet skjema i verden er stort nok for å fange opp Stian. Du må tenke større enn det.

Og hele tiden, gjennom dette må du tenke på alle historiene han har i seg. Som han ikke forteller om fordi han mangler ordene. Alle minnene i ham, kulturen han er bærer av, hvor han kommer fra, hvem han er.

Som dette:

Stian på båttur de deilige sommerdagene vi hadde som barn og vi har badet fra båten og pappa roper at han ser land og alle gleder seg til varme svaberg og mammas kjølebag, Stian ler høyest og Stian løper foran i båten, står klar ved siden av mamma og mamma ber han hoppe i land med tauet, og han tar løkken og hopper og setter seg ned med tauet fast mellom hendene og føttene. Eller hva med Stian i skogen, vi var i skogen flere dager i uken da vi var små, og vi går foran de andre, Stian og jeg, for vi leter etter kvist til bålet og hunden vår, en stor Berner sennen som heter Janco, løper langt der borte, Janco! roper Stian og Janco kommer løpende og Stian klapper den og den slikker Stian på hånden for Stian er full av blåbær han har spist fra spannet jeg har plukket fullt. Eller Stian i svømmehallen hver mandag, han dykker ned etter gule ringer pappa kaster i vannet og han svømmer rundt meg og rundt meg og jeg blir litt irritert men nesten ikke, for det går ikke an å være irritert på en Stian i vannet. Han er lys som en sommervind, han sprudler og jubler og fryder seg, han hopper fra kanten når badevakten snur seg bort, han svømmer om kapp med broren vår og vinner alltid, han er nummer en slik ingen har sett nummer en i svømmehallen før, for det finnes ikke maken. Eller hva med Stian en mandag rundt kjøkkenbordet, mamma har laget fiskeboller i hvit saus, og etterpå skal vi få kakao og spille yatzy for det regner og alle trenger litt ekstra kos og Stian gjentar kakao og mamma nikker ja, etter maten og Stian gjentar yatzy og jeg sier at du kommer til å tape, Stian, og mamma sier Trude da, og Stian sier morskt nei, for han har aldri synes noe om ironi, men så smiler han med en gang allikevel fordi han klarer ikke slutte å tenke på kakao og yatzy.

Eller vet du hvor hans pasjon for aviser kommer fra? Har du lurt på det? Eller har du kun forholdt deg til det som står i permen hans hvor det blir omtalt som selvstimulering fordi han sitter slik og blar et ark fra side til side.

Jeg husker han satt i stuen hver søndag morgen, i stolen ved aviskurven. Han leste A-magasinet. Bladde rolig i det, et ark av gangen. Kikket på bildene. Det var bildene han oppdaget. Han så ikke opp da jeg kom. Etterpå la han det forsiktig fra seg, ned i kurven. Hvor gammel var han, ni år, kanskje? Etter hvert begynte han selv å gå i butikken hver lørdag morgen for å kjøpe Aftenposten. Han stod opp tidlig, tok på seg skoene og løp av sted. Stod og ventet utenfor butikken til den åpnet, han kom alltid før.

Stian er en mann som liker ritualer. Jeg tror det holder ham fast i en foranderlig verden som er vanskelig å begripe.

Kjenner du broren min, Stian? Så se ham også slik, med alt dette, når du kommer inn i leiligheten hans. Den voksne mannen som sitter der og ser ut av vinduet. Han trenger deg. Han trenger at du ser ham på båten den sommerdagen når han får tauet og hopper over på svaberget slik at vi får fortøyd. Se ham for deg i skogen, med de store grantrærne, han er vokst opp i skogen, på stien, han har plukket blåbær og tyttebær og multer og sopp og han har sittet rundt flere bål enn det finnes boliger for psykisk utviklingshemmede i Norge. Men det var altså dit han skulle. Til en slik bolig. Og derfor trenger han deg så veldig, han trenger at du ser ham, at du ser hvor han kommer fra og derfor hvor han skal hen. Glem skjemaer og vurderinger og rapporter. Han vil til sjøen! Han vil til skogen! Han vil i svømmehallen!

Så. Gå over dørstokken. Si hei. Sett deg ned ved siden av ham. Ta frem det mykeste, varmeste i deg og vis det for ham. Vær åpen. Så skal du se hva som skjer.

Trude Trønnes er søster og advokat. Over flere år har hun vært en av mine favoritter. Når hun skrev kronikken  «På papiret er Stian likeverdig og fri. Det er som et parallelt univers.» i Aftenposten var det første jeg gjorde å henge den opp på veggen til de ansatte jeg den gang var leder for. Allerede i 2013 brukte jeg noe hun skrev om broren hennes i et innlegg her på bloggen der jeg spør om hvilke forventninger du har til folk med utviklingshemming. Hun har skrevet boken «Jeg rekker opp hånden for deg» om broren Stian, og er fast spaltist i Tønsbergs blad. Jeg synes rett og slett alle som jobber for utviklingshemmede skal lese det hun skriver, og er skikkelig glad for at hun nå skriver her på vernepleieren.com.