Her om dagen publiserte jeg et av de fineste innleggene som har vært på bloggen min. Ja, kanskje et av de viktigste også. Jeg publiserte det strålende fine innlegget til Trude Trønnes. Reaksjonene på innlegget har vært overveldende. Jeg pleier ikke å være så glad i statistikk, men når et innlegg med tittelen «Kjære deg som jobber i bolig» har fått over 30 000 visninger på noen få dager så kan jeg ikke helt la det ligge. Jeg må komme med noen oppfølgende kommentarer. Der hun skriver først og fremst til deg som jobber i bolig, velger jeg å skrive til deg som kanskje ikke jobber i bolig.

Innlegget til Trude har med rette skapt en flom av ❤️❤️❤️ over hele Facebook. Det skaper følelser. Jeg er glad i følelser. Her om dagen klarte jeg til og med, i en forelesning om faglig forsvarlighet, å si at det er for lite kjærlighet i tjenestene våre. Jeg tror vi har brukt for mye tid på å skille profesjonalitet og personlighet. Kanskje har vi gått så langt at vi går rundt og tror at personlighet og medmenneskelighet er en motsetning til profesjonalitet? Jeg mener at profesjonalitet og medmenneskelighet er gjensidig avhengig av hverandre.

Men, altså. Kjære deg som ikke jobber i bolig. Som ikke jobber i tjenestene til utviklingshemmede eller kjenner til den kompleksiteten som finnes i disse tjenestene. Du som kanskje har lest Trude sitt innlegg, følt på de vakre men alvorlige ordene om livet til broren Stian, men som egentlig aldri har måttet forholde deg til et langvarig forhold til en person med annen kognitiv funksjonsevne. Jeg vet du tenker at det skulle vel bare mangle. At det skulle selvsagt være en selvfølge at vi skal se personens egen historie, hennes egne ønsker, behov og legge vekt på hans verdier. Hans verdier. Det er ikke alltid like lett. Jeg er redd for at det er for mange som tror at det holder med tålmodighet og empati for å være god tjenesteyter. I de aller fleste tilfellene er dette feil. Det trengs mye mer.

Å jobbe for personer med utviklingshemming kan være skikkelig komplekse saker. Når en legger til den kompleksiteten som ligger i helheten i denne type tjenester så kan det av og til bli overveldende. Det er særlig to faktorer jeg er nødt til å trekke frem. Tid. Og, kompetanse.

Tid. Tid til å bli kjent. Både Trude og veldig mange andre nærpersoner trekker frem dette. Tiden det tar for å bli kjent. At personens historie er viktig. At vi må klare å se mer enn de enkelte delene vi ser med det blotte øyet akkurat her og nå. Kanskje derfor bidrar Trude sitt innlegg til å vektlegge viktigheten av at vi må være flinke til å lytte til pårørende. Pårørende er faktisk i de fleste tilfeller dem som har lengst tid sammen med personen vi gir tjenester til.

Trude skriver også om det å bruke tid i møte med Stian. Si hei, sett deg ned. Skap relasjon. Dette viser seg gang på gang som en utfordring i våre tjenester. En tjeneste som mange steder er preget av stor turnover, av korte møter. Jeg har selv vært en av dem, også helt nylig, som har en gjesteopptreden i andres liv før jeg fortsetter med mitt eget. For å sikre denne helt avgjørende tiden er vi nødt til å gjøre noe med tjenestene. Vi må sikre at det å jobbe for mennesker blir det viktigste i verden. Men også at det blir verdens beste jobb. Arbeidsmiljø, utviklingsmuligheter, oppmerksomhet og stolthet. Alt dette spiller inn. Spiller inn for å nettopp kunne lære seg at Stian sitt forhold til aviser faktisk handler om hans historie.

Kompetanse. Jeg mener sterkt at kunnskap og kompetanse er svært svært viktig i disse tjenestene. Tjenestene må være kunnskapsbaserte. Det betyr at de er bygget på forskning, på erfaring og på tjenestebrukernes egen kompetanse. For å forstå hvorfor en person med utviklingshemming er som han er og gjør som han gjør så må vi både ha kjennskap til personen og hans historie og kunnskap og kompetanse om utviklingshemming og de utfordringene en slik diagnose kan medføre for personen selv. Dette er ingen motsetning. Utviklingshemming er utfordrende. Ofte utfordrende for personen selv. Oftere for oss som skal yte tjenester. Filmen NAKU nettopp har fått laget viser nettopp denne kompleksiteten på en god måte.

I mange tilfeller er det vanskelig å forstå og tolke hva personer med annen kognitiv funksjon ønsker. det kan også være vanskelig for personen selv. det er en hel rekke faktorer som spiller inn i dette komplekse bildet.

Kanskje tenker du at det Trude ber om bare er menneskelige egenskaper. Lære seg en person å kjenne. Si hei. Drar ut til sjøen eller spille fotball i hagen. Selvsagt er det det, men vi skal også huske på at vi har valgt å bygge tjenester på en slik måte at de langt på vei bidrar til en institusjonalisering og pasientifisering av mennesker som ofte bare vil leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Akkurat som meg og deg. At vi har organisasjoner som ofte gjør også menneskene i disse tjenestene til noe annet enn mennesker. Da blir, som vi utallige ganger får lese i flotte dokumenter fra landets myndigheter, ledelse viktig. Dagens trend er fokus på relasjonsbasert og verdibasert ledelse. Kjenn dine ansatte. Vi vet også at det er lettere å drive verdibasert ledelse i organisasjoner som består av medarbeidere med kompetanse. Det er kanskje ikke de konkrete ferdighetene som er viktigst i en vernepleierutdanning, men det å gjøre folk i stand til å lære, analysere, vurdere. Med mindre kompetanse, mindre erfaring, blir kanskje behovet for regelstyring og kontroll større. Ingen ønsker en sjekkliste der det står at en skal si hei til Stian. Trude Trønnes ønsker seg, slik jeg tolker det hun skriver, en grunnleggende verdibasert tjeneste. For å få til det er det helt nødvendig med tjenester preget av kunnskap og kompetanse.

Så. Kjære deg som ikke jobber i bolig. Det er personlig og politisk. Det Trude skriver. Ikke bare personlig. Når jeg første gangen leste innlegget hennes tenkte jeg umiddelbart at innleggets tittel måtte endres. Jeg misliker sterkt begrepet bolig. Det er ikke slik at vi jobber i «bolig». Vi jobber for folk i deres hjem. Selve begrepet bolig bidrar til det motsatte av det innlegget hennes utfordrer oss til. Men. Hvis du ikke klarer å se Stian. «Ser ham på båten den sommerdagen når han får tauet og hopper over på svaberget slik at vi får fortøyd». Hvis du ikke ser ham for deg i skogen, med de store grantrærne, så er det kanskje en bolig, og ikke et hjem, du jobber i. Og hvis du som ikke jobber i bolig faktisk tar hennes innlegg politisk og ikke bare personlig. At du bidrar til at det er tid. At det er kompetanse. Så bidrar du kanskje også til at færre jobber i bolig. Og at flere jobber for folk i deres hjem.