Han var kanskje 12. Jeg vet ikke helt. Han var kanskje 12 og bror til en gutt med autisme. Jeg. Vernepleieren i habiliteringstjenesten. Som hadde hatt mest fokus på broren. Skolen. Litt på foreldrenes situasjon. Ikke på hans situasjon. Broren. Før nå. Den timen med han. Vi to på trampolinen. Det er noen situasjoner som en husker bedre enn andre. Denne. Søsken.

 

Den fineste tv-serien denne høsten har vel vært Søsken. Disse små glimtene inn i livene til barn med funksjonsnedsettelse. Deres foreldre. Og, de viktigste i denne serien. Søsken. Her i min familie har vi plassert oss godt til rette i sofaen. Mor. Far. Sønnen vår og datteren vår. Søsken. De og. En relasjon de kjenner seg igjen i til tross for annerledesheten i serien. Søsken.

 

Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at barnets forelder eller søsken er pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade.

 

Han var akkurat blitt voksen. Aller helst skulle han blitt boende hjemme. Hjemme hos foreldrene. Hos lillesøsteren. Det var ikke mulig. Han ville bli boende hjemme hos sin egen familie, men hadde han blitt det hadde barnevernet kommet.  Forhåpentligvis. Denne unge voksne som ikke hadde noe valg. Han måtte flytte hvis lillesøsteren skulle kunne bli boende. Sånn er det av og til. Sånn er det faktisk av og til. Som ung ufaglært var det vondt å møte hans ønske om å komme hjem igjen til foreldrene. Til lillesøster. Det var ikke mulig. Av og til innebærer søskenforhold vold.

 

Siri Brodahl skriver fint om det å vokse opp som søster til en jente med utviklingshemming og autisme i boken «Gi meg et smil». Hun skriver fint og nyansert. Om de vanskelige situasjonene, men først og fremst om kjærlighet. En søskenkjærlighet vi fagfolk kanskje av og til kan glemme i vår iver etter å behandle, skjerme og avlaste. Hun skriver selvsagt om at det er fint å være alene med foreldrene. At avlastning var fint og nødvendig. Men det som slår meg mest i disse søskenfortellingene, fra Siri Brodahl og andre, er at søskenrelasjoner er så sterk. At søsken blir dem som forsvarer, beskytter, tar kampen der det er nødvendig å ta kampen. Som søsteren i serien Søsken sier: Han er jo ikke flau av seg selv, så hvorfor skal jeg være det.

 

Helsepersonell som yter helsehjelp til pasient som nevnt i første ledd, skal søke å avklare om pasienten har mindreårige barn eller mindreårige søsken og vedkommendes informasjons- eller oppfølgingsbehov.

 

Jeg sitter her og ser på mine egne barn. 3 år mellom dem. Hvor mye de betyr for hverandre. Det forslitte utrykket hat-elsk passer. Utmerket. Smil. Latter. Krangling. Tårer. Avvisning. Likegyldighet (tilsynelatende). Beundring. Lærdom.

 

Søsken.

 

I sommer vedtok stortinget at også søsken skal regnes som pårørende. Noen tilsynelatende små endringer i helsepersonelloven. Helsepersonelloven paragraf 10. Vi som helsepersonell har fått en ny plikt. En plikt til å ivareta mindreårige barn som pårørende.

 

Det skulle bare mangle. Tenker du. Tenker jeg. Men. I en hverdag med fokus på henvisningen. I en hverdag der vi retter fokus på personen vi gir tjenester. Så er det så lett å glemme. De som kanskje er satt på sidelinjen. Broren eller søsteren. Heldigvis er det nå mer fokus på dette. Det er kanskje ikke plikten i helsepersonelloven som er viktigst. Det er påminnelsen vi fagfolk får ved en slik endring. Påminnelsen vi får gjennom tv-serien, gjennom boken til Siri og også gjennom forsknings- og utviklingsarbeid som eksempelvis en finner med Søskenprosjektet til Frambu.

 

Du vet. Søskenrelasjoner er i de fleste tilfeller den lengst varende relasjonen vi mennesker har. Også der en eller flere i relasjonen har funksjonsnedsettelse. Tar vi fagfolk godt nok vare på denne relasjonen? Vi vernepleiere møter ofte voksne søstre eller brødre til dem vi jobber for i tjenestene i hjemmene til folk. Glemmer vi kanskje litt at disse brødrene og søstrene har fulgt personen vi jobber for hele sitt liv? Glemmer vi at den vi jobber for har kjent sin søster eller bror i hele sitt liv? Hva gjør du for å bidra til at denne relasjonen fortsatt er viktig?

 

Det er lett å glemme. En ting til. Det er kanskje lett å glemme at også barn, unge og voksne med funksjonsnedsettelse også er søsken. Serien som har gått på TV2 i høst viser også det så fint. Viktigheten å ikke bare ivareta en bror eller en søster, men også å ivareta relasjonen mellom dem. Det å få mulighet til å være søster eller bror , selv om en har en funksjonsnedsettelse.

 

Du vet. Søsken. Søsken er vanskelig i entall. Oftest bruker vi ordet søsken i flertall. Du må minst være to. Denne relasjonen som krever at en ivaretar den enkeltes egenart og behov. Men som også krever at en ivaretar relasjonen. Vi har fått ny lovtekst. En lovtekst som krever at vi ikke bare ivaretar Idil med autisme. En lovtekst som ikke bare krever at vi ivaretar Idils bror, Isak. Jeg håper vi nå også har fått en plikt til å ivareta relasjonen mellom Idil og Isak.

 

Søsken.

 

Ps! Lovteksten som jeg her viser til i de to utdragene er hentet fra Helsepersonelloven §10. Personlig synes jeg ordbruken med henvisning til psykisk sykdom, rusmiddelbrukere og somatisk sykdom er mangelfull. Jeg skulle eksempelvis gjerne hatt med habiliteringsbehov her, og kanskje også behov for pleie og omsorgstjenester. Det kan det være jeg skal skrive om en annen gang, men foreløpig tror jeg vi trygt kan slå oss til ro med at vi som helsepersonell har en plikt til å ivareta brødre og søstre til barn med funksjonsnedsettelse, og også relasjonen mellom søsken der en av dem har funksjonsnedsettelse.