Debatten om pleiepenger er ikke bare en debatt om hvordan vi som samfunn skal ivareta de familiene som opplever at egne barn blir alvorlig syke eller at barna har en tilstand som over lang tid krever tett oppfølging av foreldre. For meg er det en selvfølge at vårt velferdssamfunn skal ivareta disse familiene. Om det er noen vi skal ivareta, så er det disse.

Debatten om pleiepenger er også historien om politikken som svikter. Svikter enkeltmenneskene. Om en velferdspolitikk som er mer opptatt av en statistisk normal enn av dem som faktisk står midt oppe i virkeligheten.

Regjeringen fikk med seg stortinget for å endre pleiepengeordningen. Mange flere enn tidligere har fått tilgang til et viktig velferdsgode. Mange flere enn tidligere skal lettere kunne ta seg av sine egne barn når de i kortere perioder trenger særskilt oppfølging av sine foreldre. Det er bra. Veldig bra.

Erna Solberg engasjerte seg personlig i saken. Høyresiden slår seg på brystet over de viktige endringene. Det er også bra. Det er bra når høyresidens fremste politikere engasjerer seg i viktige velferdspolitiske tiltak.

Hva er så problemet? Problemet ble synliggjort denne uken av kulturredaktør i Aftenposten, Sarah Sørheim, i den ellers så fine podcasten Aftenpodden. Der sier hun at «politikk handler om å finne best mulig løsninger for flest mulig folk». Det høres tilforlatelig ut. Politikk skal finne best mulig løsninger for flest mulig folk. Men. Når dette brukes i en debatt der gode løsninger for mange brukes som et argument mot gode løsninger for de få, så blir det beskrivelse av en politisk fallitt. Det kan da ikke være slik at politikken bare skal gi gode løsninger for de mange. I den aktuelle saken blir det at mange har fått tilgang til pleiepengeordningen brukt som argument for at ordningen blir kraftig svekket for de få. De få, som i denne sammenhengen kanskje er blant de mest sårbare vår velferd skal følge opp.

Hvordan blir politikken da? I den politiske hverdagen der prioriteringene er vanskelige? Skal en prioritere de mange eller de få? Eldre eller utviklingshemmede? Barna mine eller barnevernsbarna? Hvis politikken, uavhengig av sak, utelukkende skal ta utgangspunkt i flertallet under gausskurvens topp, og ikke de få som henger og slenger på kurvens ytterpunkter. Får vi en god politikk da?

Jeg har ofte kritisert venstresidens manglende fokus på enkeltmennesker. At sosialdemokratiet har bygget en lite fleksibel velferdsstat som er mer glad i systemet enn den menneskelige variasjonen. Heldigvis har vi hatt en presse som har tatt tak i enkeltmenneskene for å belyse feil i systemet. Vi har også hatt en høyreside som ofte har hevdet at de er dem som nettopp ser enkeltmenneskene. I denne saken har høyresiden nettopp brukt flertallet til å devaluere enkeltmenneskers situasjon. Hvis vi nå også får en presse som omtaler enkeltmenneskers opplevelser som føleri som forstyrrer debattens store bilde (basert på denne ukens Aftenpodden episode), så er det grunn til bekymring.

Da står vi igjen med enkeltpersonene. Disse ufattelig sterke mødrene som kjemper kampen. Kampen for seg selv og sine egne barn, men nettopp også kjemper kampen for de andre. For de andre få som nå ikke vil få den oppfølgingen de bør få. Disse mødrene som kjemper kampen for oss alle. For velferdsstatens fremtid.

For. Hva skal vi med velferdspolitikk hvis den bare skal forsvare de mange?