Dette har jeg vært med på før. Det var min første tanke når jeg leste den fine kronikken til Halvorsen og Løkke i Khrono om formålet for vernepleierutdanningen. Om diskusjonen om hvilken posisjon kunnskap om utviklingshemming og kampen for menneskerettighetene til folk med utviklingshemming skal ha i fremtidens vernepleierutdanning. Dette har jeg vært med på. Den gangen for åtte ni år siden da sterke krefter fra utdanningsmyndighetene ønsket å legge ned vernepleierutdanningen.

 

Den gang, når de, altså utdanningsmyndighetene, på møte etter møte stilte spørsmål til oss fra FO om vi virkelig ville opprettholde denne bastarden av en utdanning, var et av deres viktigste argument dette. Trenger virkelig utviklingshemmede en egen bachelorutdanning som retter seg særskilt mot dem? De forstod ikke poenget med utdanningen, de jobbet aktivt med å finne måter de kunne legge den ned. De var historieløse.

 

Debatten om utviklingshemmede eller kunnskap om utviklingshemming skal eksplisitt nevnes i vernepleierutdanningens formål kan tas ut i fra ulike perspektiv. Et perspektiv er utdannings- og helsemyndighetenes ønske om strømlinjeformet politikk. Her blir som de fleste av oss vet både vernepleiere og utviklingshemmede ofte glemt eller marginalisert. Vernepleiere er enten en del av statistikken for sykepleiere eller havner i samme skråstrek som spesialpedagoger. Utviklingshemmede blir glemt eller bevisst utelatt, enten det handler om velferdsteknologi, bemanning eller kompetanse. Dette perspektivet skal jeg la ligge.

 

Et annet perspektiv er perspektivet en må ta hvis en er opptatt av at tjenestene til personer med utviklingshemming skal være best mulig. Menneskerettighetsperspektivet som inkluderer mennesker med utviklingshemming i det menneskelige mangfoldet. Det er i stor grad dette Løkke og Halvorsen tar. De argumenterer godt for hvorfor det er viktig at utviklingshemming kommer inn i vernepleierutdanningens formål. De argumenterer med at dette er viktig for å sikre gode tjenester og livsvilkår for utviklingshemmede. Gjennom å vise til at situasjonen på ingen måte er god på felt der vernepleiere i liten grad er tilstede, som i NAV og i skolen, påpeker de at det i hvert fall ikke blir bedre om en satser på at andre skal ta ansvar.

 

Det er dog god grunn til å spørre seg hvilket ansvar vi vernepleiere har for at situasjonen til utviklingshemmede er dårligere (på de fleste områder) enn det som er ønskelig. Flere har hevdet at en av grunnene til at situasjonen er såpass dårlig er at utviklingshemmede ikke har hatt en sterk profesjon i ryggen. En profesjon som kan ta deres side i kampen om knappe goder, om oppmerksomheten. Svaret på dette kan være å legge ned utdanningen vår. Vi fikk et samfunnsmandat. Vi mislykkes.

 

Jeg mener selvsagt at det ikke er svaret. Jeg mener at svaret er at vi må styrke utdanningen vår, noe som i stor grad har skjedd i de siste årene. Fra å være en nedleggingstruet utdanning, er vi nå anerkjent som en viktig del av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Fra å være en utdanning der de ansatte vernepleierne i utdanningsinstitusjonene i liten grad hadde annet kompetansenivå enn vernepleie, er det nå en selvfølge at også vernepleiere har kvalifisert seg for ulike akademiske grader.

 

Det er ikke slik at vi alltid er superflinke eller har de riktige holdningene. Her om dagen sa jeg tydelig til en kollega at gi meg mye heller en såkalt ufaglært med de riktige holdningene og verdiene enn en vernepleier uten. Vi må fortsette å styrke fag og utdanning. Vi må også i større grad heve vår røst, slik at det er tydelig at utviklingshemmede og deres pårørende faktisk har en sterk profesjon i ryggen. Sterk både faglig og i kampen for menneskerettighetene.

 

Det å peke på at vernepleierutdanningens fokus på utviklingshemming bidrar til «stigmatisering, diskriminering og manglende interesse fra andre profesjoner og organisasjoner» (som Halvorsen og Løkke gjengir/ beskriver argumentene) er for meg et ekko av utdanningsmyndighetenes vikarierende argumenter for å legge ned utdanningen vår. Det er som nevnt lite som tyder på at andre har tatt ansvar for fag og kamp på de områdene der det ikke er vernepleiere som dominerer. I tillegg må det nevnes at når utdanningsmyndighetene ønsket å legge ned vernepleierutdanningen så hevdet de at utdanningen ikke hadde evnet å følge med i tiden. Jeg hevdet da og hevder fremdeles det motsatte. Nettopp gjennom endringene i omsorgen for utviklingshemmede har vernepleierutdanningen endret seg fra et institusjonsbasert fag til et fag som møter folk der de er. Vi har fokus på inkludering og mangfold, samtidig som vi har beholdt håndverket. Tjenestene til utviklingshemmede trenger i aller høyeste grad tverrfaglighet, men jeg er overbevis om at de også trenger en motor. Jeg er livredd for at det tar for lang tid for de andre å komme på banen hvis vi ikke har fått et tydelig mandat til å både ha kompetanse om utviklingshemming og kjempe kampen for utviklingshemmedes rettigheter. Vi skal bidra til å trekke de andre med oss. Det er ikke likhet som gir rettferdighet. Ofte trenger en faktisk positiv diskriminering for å oppnå mål knyttet til likestilling og anti-diskriminering. Utviklingshemmede vil aldri bli fanget opp hvis alle særlige tiltak skal bli sett på som en fare for stigmatisering. De blir glemt i arbeidet til menneskerettighetsorganisasjoner, til politikere, til helsemyndigheter. Mainstreaming kan være et vakkert mål, men vi trenger fortsatt begge deler.

 

Kanskje er det til og med slik at en av grunnene til at situasjonen til utviklingshemmede er som den er, er at perspektivet til utdanningsinstitusjonene har fått lov til å dominere. At institusjonene ikke i stor nok grad har tatt på alvor vår faglige, historiske og politiske grunnmur. Tjenestene til personer med utviklingshemming.

 

For. Det siste perspektivet er selvsagt perspektivet til utdanningsinstitusjonene. Fra dette perspektivet må jeg innrømme at jeg selv har forståelse for en viss skepsis til å ha utviklingshemming i en eller annen form med i formålet. Jeg har selv tatt til orde for at vi kan vurdere å snakke om kognitiv funksjonsnedsettelse i stedet.

 

Perspektivet til utdanningsinstitusjonene er selvsagt å utdanne best mulig vernepleiere som kan jobbe i en rekke ulike felt. Ved å tydeliggjøre at vi kan jobbe både i rusomsorgen, psykisk helse, skole etc har det også vært mulig å rekruttere studenter som ikke ønsker å jobbe for utviklingshemmede og også imøtekomme disse studentene når de først har begynt på studiet. Selv når jeg begynte på vernepleierstudiet i 1995 sa halvparten av klassen at de skulle jobbe på andre felt enn innenfor tjenestene til utviklingshemmede. Å tydeliggjøre denne bredden kan forstås som en viktig, og også slik jeg ser det riktig, strategi for å styrke profesjonen vår. En strategi for å imøtekomme utdanningsmyndigheter som ikke forstod hva utdanningen vår egentlig drev med. Det å si at vår kompetanse er spesielt rettet mot behovene til personer med kognitiv funksjonsnedsettelse har for min del gitt gode svar på hva en vernepleier er. Vi jobber for folk med forståelsesvansker, kommunikasjonsvansker. Folk med demens, alvorlig rusutfordringer og alvorlige psykiske lidelser. Vi jobber for inkludering og sammen med folk der de befinner seg. Folk med utviklingshemming vil alltid være en viktig del av denne gruppen. Jeg har ment at ut i fra dette perspektivet kan det være greit å omtale vår kompetanse som en kompetanse som retter seg mot behovene til folk med kognitiv funksjonsnedsettelse, mens det har vært viktig å utheve utviklingshemmede da vi bør ha et særskilt samfunnsmandat for å ivareta denne gruppens rettigheter.

 

Så skal det selvsagt også sies at selv om svært mange vernepleierstudenter sier at de ikke skal jobbe i tjenestene til utviklingshemmede havner mange av dem der like vel. Ikke fordi dem er tvunget til det, men fordi de gjennom et studie som nettopp har et særskilt fokus på denne målgruppen lærer dem at dette er et svært mangfoldig og givende felt. En jobb med mening.

 

Etter at jeg leste kronikken til Halvorsen og Løkke har jeg tenkt på hvordan en skal vekte de ulike perspektivene. Hva er så farlig med å ta bort det særskilte fokuset på utviklingshemming i vårt mandat og formål? Jeg har kommet til at det er en stor fare for at hvis vi tar bort dette særskilte fokuset vil fundamentet for vår grunnmur sakte men sikkert vaskes bort. Hvilken rettesnor skal vi da ha for utviklingen av profesjonen vår? Det var reformen for utviklingshemmede som gjorde at profesjonen vår ble knallgod på å jobbe hjemme hos folk. Bistå folk der de er i livet med deres egne utfordringer i stedet for å sitte og vente på dem på helseinstitusjonen. Det var denne reformen som fikk oss til å bli den førende profesjonen på den gang normalisering. På denne måten ble vi også gode til å jobbe for de andre gruppene i befolkningen etterhvert som disse også skulle få tjenestene sine utenfor institusjon. Vi er nå midt i en ny utvikling. En utvikling drevet frem av CRPD, FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Et sterkere menneskerettighetsfokus i vårt arbeid. Vi går fra normalisering til mangfold. Uten vår tilknytning til utviklingshemming er jeg ikke like sikker på om vi hadde fanget opp denne endringen, som innebærer at vi ikke skal ha fokus på hva vi mener er best for dem som vi jobber for, men fokus på hva de selv mener er best. Dette er et fokus som vi kommer til å ta med oss inn i andre arbeidsområder. Vi vil der andre fremdeles snakker om normalisering og integrering snakke om inkludering og mangfold.

 

Vår tilknytning til utviklingshemmede har gitt oss en grunnmur for å kunne jobbe på ulike felt. Det har sikret at profesjonsutøvere har hatt fokus på utviklingshemmedes levekår. Jeg mener at formålet for vår utdanning både må understreke kunnskap om utviklingshemming og gi oss et klart og tydelig samfunnsmandat for å særskilt ivareta menneskerettighetene til personer med utviklingshemming. På denne måten styrker vi vår profesjon i hele sin bredde.