Hei. Det er kommunen som ringer. Jeg bare lurer på hva som er viktig for deg? Kanskje vi sammen kan sette oss ned og snakke om det, og om hvordan vi på en best mulig måte kan bidra til at du og dere oppnår det som er viktig for akkurat deg og din familie. Du vet, vi har selvsagt ikke utømmelige ressurser, vi er i en vanskelig økonomisk situasjon, men jeg er sikker på at vi finner gode løsninger, sammen, innenfor de rammene vi er nødt til å forholde oss til.

Altså. Sammen.

Jeg ønsker at du er åpen og ærlig om hvordan du ønsker å leve ditt liv. Hva du mener er best for dine barn. Vi har både erfaring og fagkunnskap som kan bidra til at vi sammen finner gode løsninger. Dessuten har jo spesialisthelsetjenesten gitt oss noen gode råd om hvordan vi kan gi dere best mulig tjenester.

Det er hva som er best for dine barn som er vår gullstandard. Akkurat på samme måte som det er din gullstandard. Vi skal bidra til at dere kan være best mulig foreldre. Bidra til at barnet deres får et best mulig liv på linje med andre barn.

Vi har blant annet noen knallgode vernepleiere som kan gi dere veiledning hjemme. De får også veiledning fra spesialistene på sykehuset. Dette krever ganske mye av dere, men får vi det til kan det gi dere en bedre hverdag. I tillegg har vi noe som kalles for BPA. For veldig mange familier er det knallbra. Dere kan få ha assistenter hjemme hos dere, og dere bestemmer hva dere ønsker at assistentene skal bidra med. Vår kommune har flinke folk som kan gi assistene veiledning. Vi kan også veilede dere i lederrollen som av og til kan være utfordrende. Jeg vet at sønnen deres kan utfordre dere og andre. At dette er komplekst og at atferden hans kan oppleves slitsomt. Vi tror selvsagt at veiledningen fra vernepleierene kan bidra til en endring, men det er ikke slik at dette forandrer seg sånn plutselig. Det kan være lurt at assistentene i denne BPA-ordningen har kompetanse. At noen av dem har utdanning. Ja, hvis vi må bruke tvang av og til, slik dere må, så må vi følge noen lovkrav. For å sikre rettssikkerheten til sønnen deres. Dere har rett på å få tjenestene vi gir som en BPA-ordning og for mange er dette en super løsning.

Til slutt må vi også snakke om avlastning (og eventuelt barnebolig). Jeg vet at dette er vanskelig, og at dette er noe som dere ønsker å unngå. Jeg forstår at det er vanskelig å se for seg at deres eget barn ikke skal være hjemme hos dere til enhver tid. Selvsagt er det vanskelig. Samtidig ønsker jeg å si at av og til er avlastning (og eventuelt barnebolig) den riktige og kanskje også den eneste veien til gullstandarden. Barnets beste. Det er kanskje rart å tenke det nå, men for mange er en slik pause i hverdagen avgjørende for å kunne være best mulig foreldre. Dere får en nødvendig pause til å hente dere inn. Det gjør sønnen deres også. På avlastningen gir vi tjenester av god kvalitet med fagfolk med lang erfaring og formell kompetanse. De er knallflinke. Sønnen deres vil få morsomme aktiviteter og dere får mulighet til å gjøre ting dere ikke har mulighet til når sønnen deres er hjemme. Bare for å presisere, avlastning betyr ikke at dere gir fra dere foreldreansvaret. Tvert i mot. Det er nettopp kanskje det dere gjør. Tar ansvar. Ansvar for sønnen deres. For de andre barna deres. For dere selv.

Det var bare det jeg ville si. Ville si at det er deres valg, men at vi er her for å gi dere informasjon, råd og veiledning om hvilke muligheter som er best for akkurat dere. Best for å oppnå hva som er viktige for dere. Oppnå gullstandarden. Barnets beste.

Slik er det av og til. Ikke alltid. Slik er det når folkene i systemet får mulighet til å jobbe sammen med folkene som trenger systemet. Velferd er ikke noe vi gir. Velferd er noe vi skaper sammen.