Cato

E-læring: Inkludering og deltakelse

Mangler du noe å gjøre i påsken. Lei av krim, sol og marsipan? Hva med å ta et e-læringskurs?

For en stund siden kom SOR med nok et e-læringskurs. Inkludering og deltakelse. Ulf Berge som jobber på vernepleierutdanningen i Sandnes er redaktør for kurset som har kjente folk som Jan Tøssebro, Ole Petter Askheim, May Østby og Sølvi Dahle som bidragsytere. Ja, og også jeg (Cato Brunvand Ellingsen) har fått lov til å bidra med en liten snutt.

Temaet er viktig nok, inkludering og deltakelse. Kurset blir innledningsvis beskrevet slik:

De fleste fysiske og sosiale barrierer er menneskeskapte og kan bygges ned. Et demokratisk samfunn har plass til alle, uavhengig av borgernes forutsetninger. Det handler om å ta høyde for forskjellighet. Dette e-læringskurset forsøker å tydeliggjøre de sammenvevde begrepene inkludering og deltakelse, og veksler mellom å betrakte begrepene som ideologi og holdninger og å operasjonalisere begrepene og gi innspill som kan bidra til endring av praksis.

I kurset stiller jeg spørsmål om hvordan en kan fremme et samfunn for alle. Svaret mitt er at nettopp du må engasjere deg. Du som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning har et ekstra ansvar. Med grunnlag i yrkesetikken, i FN konvensjonen og i din særskilte kunnskap om tjenestene og borgerne du jobber for har du et ansvar for å gjøre kjent den flotte jobben du gjør, og melde i fra om ting som må bli bedre. Dette har jeg også skrevet mer om i SOR Rapport nr. 6 2012.

Vel. Ta en kikk på kurset da vel. Kurset er et av flere som SOR har utviklet i samarbeid med en haug med flinke folk. Jeg regner med at du kjenner til dem, men hvis ikke bør du kikke på dem. Mangfold og muligheter er en portal med e-læringskurs for alle som arbeider for personer med utviklingshemning.

26/03/2013 0

Vernepleierkamerater!

«I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. » Slik avslutter Mimmi Kvisvik dette innlegget som hun nå har skrevet her på vernepleieren.com.

Min neste skribent er en sentral person for landets vernepleiere. Uavhengig av hvilken organisasjon du tilhører er Mimmi Kvisvik en viktig talsperson for landets vernepleiere og de folkene vi jobber for i landets velferdstjenester.

Mimmi Kvisvik ble for kort tid siden valgt som ny leder av Fellesorganisasjonen (FO). Dette er landets største organisasjon for landets vernepleiere. Hvordan Mimmi og hennes organisasjon jobber og hva de prioriterer får betydning for flere enn de som er medlemmer av FO. Derfor er jeg glad for at Mimmi har tatt utfordringen med å skrive en snutt her på vernepleieren.com. Personlig er jeg også glad for at hun understreker betydningen av vernepleiernes rolle knyttet til arbeidet som nå foregår med levekårene for personer med utviklingshemning. Her følger innlegget hennes:

Vernepleierkamerater!

Det har gått noen uker siden jeg ble valgt som ny forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO). I den sammenhengen mottok jeg en rekke gratulasjoner, men noen gratulasjoner var litt annerledes og krevde litt mer av meg enn et TAKK. En av disse var fra Cato Brunvand Ellingsen og lød som følger: Nå når du er leder for vernepleierne i FO, hva vil du si til dem?

Ja, hva vil jeg si til vernpleierne? Jo først og fremst vil jeg si det som jeg sier til alle andre medlemmer av FO.

Ved avslutning av siste landsstyremøte sa jeg følgende:

» Jeg ønsker å bruke den posisjonen jeg går ut av dette Landsstyret med til å bidra til en samfunnsutvikling preget av integritet, mangfold og inkludering. Å sikre bedre fordeling og bekjempe fattigdom vil stå sentralt for meg. Jeg vil også jobbe for å sikre gode velferdstjenester i hovedsak styrt og driftet av det offentlige. Jeg vil videre bidra til å sikre utdanninger av gode barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, og rammebetingelser for å få gjort en faglig og etisk forsvarlig jobb innenfor rammen av velferdsstaten. Som bunnplanke i min innsats skal arbeidet for gode lønns- og arbeidsforhold ligge. Dette innebærer likelønn, uttelling for kompetanse, heltid, gode pensjonsordninger, gode arbeidstidsordninger, tid til refleksjon, veiledning og videreutdanninger og sist men ikke minst en arbeidssituasjonen fri for vold og trusler om vold og oppfølging og erstatning dersom dette ikke er tilfelle».

Med dette utgangspunktet vil jeg ta mitt grep om fag- og profesjonsforbundet FO. FO er både et fag- og profesjonsforbund, og et profesjonsforbund ikke kun for en profesjon med for tre pluss en yrkesgruppe. Dette gir forventninger om at jeg ikke bare skal være opptatt av fellesskapet, men også av den enkelte profesjon/ yrkesgruppe.

Så hva er jeg opptatt av spesielt for vernepleierne?

Kort fortalt kan det oppsummeres slik:

Vernepleierens unike utdanning som en helse- og en sosialfaglig utdanning i kombinasjon
Vernepleierens miljøterapeutiske kompetanse
Vernepleierens «spisskompetanse» i forhold til mennesker med utviklingshemning
Vernepleierens spesielt egnede kompetanse i å ivareta endringsarbeid knyttet til habilitering og rehabilitering
Å synliggjøre vernepleierene, deres kompetanse og arbeidsfelt i det offentlige rom
Raskest mulig sikre dere en egen seksjonsleder, slik at vi igjen får en i FO-ledelsen som har et særskilt fokus på dere og deres utfordringer slik Siv Karin Kjøllmoen, Cato Brunvand Ellingsen og Tone Faugli har hatt de seinere årene

Aktuelt nå vil jeg på en aktiv måte følge opp høringen av faktarapporten og stortingsmeldingsarbeidet om levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming som pågår i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I kjølevannet av dette ønsker jeg å bidra til og få ansvarsreformen på rett spor etter at den har sporet av.

For å lykkes med dette er vi helt avhengig av vernepleiernes kompetanse som inkluderingsagenter.

Jeg er glad for å kunne fortelle dere at vi allerede gjennom behandlingen av forslaget til Handlingsprogrammet som fremmes for LO Kongressen i mai har fått med i dette programmet noen ord om nettopp levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming.

I forslaget til handlingsprogram står det:

«Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene for deltakelse i arbeidslivet må styrkes.»

At dette er inne kan FO ta noe av æren for, og vis meg den hovedsammenslutning som har lignende ordlyd i sitt handlingsprogram. All honnør til LO for hva dette betyr av politisk kraft.

Takk Cato for at du ga meg denne utfordringen, og fint at du har forventninger til meg som vernepleiernes nye leder. Jeg skal gjøre mitt for å levere. Første runde blir rett over påske på høringen om faktarapporten i forhold til levekår og tiltak for mennesker med psykisk utviklingshemming. Dette er en viktig omgang fordi faktarapporten danner grunnlaget for stortingsmeldingen som er bebudet denne våren. Dette er det mest omfattende politiske arbeidet som er gjort nasjonalt på dette området på 20 år. FO bygger på et tett samarbeid med brukerorganisasjoner og departementet for at dette skal bli en stortingsmelding som sikrer gode levekår og tiltak på et for vernepleierne sentralt arbeidsfelt. I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. La oss ønske hverandre lykke til.

Mimmi Kvisvik
forbundsleder
Fellesorganisasjonen (FO)

24/03/2013 0

Et velferdspolitisk kinderegg

Er det virkelig mulig? Tre ting på en gang? Jo, akkurat nå, denne uken, føles det litt ut som vi har fått et velferdspolitisk kinderegg.

La oss ta det søte først, sjokoladen. Det er selvsagt det som skjedde i Stortinget 19. mars. Da behandlet stortinget regjeringens forslag til ratifisering av FN konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen innebærer kanskje, som inkluderingsministeren sa i stortingsdebatten, et paradigmeskifte i denne delen av politikken. Fra helse- og sosialpolitikk til menneskerettigheter og anti-diskriminering. Funksjonshemming sees ikke lenger på som en egenskap med individet. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer. Men, derfor handler det selvsagt også om helse- og sosialpolitikk. Også vi helse- og sosialarbeidere har et ansvar for å realisere intensjonen i konvensjonen. Men først, la oss hygge oss med sjokoladen i påsken.

Så kommer utfordringen (kanskje ikke alle vil betegne det som en utfordring, men både wikipedia og en vernepleier med 10 tommeltotter gjør det). Ja, leken i kinderegget altså. For. Regjeringen la denne uken frem et forslag om rettighetsfesting av BPA, og det er ikke tvil om at rettighetsfestingen av BPA er nettopp det. En utfordring. Brukerstyrt/ borgerstyrt personlig assistanse har nettopp utfordret de tradisjonelle helsetjenestene. Det har utfordret oss fagfolk. Og, det har utfordret fagbevegelsen. Men. Det er rett og slett ingen tvil om at dette er utfordringer som er helt på sin plass. De ordinære tjenestene må bli mer på tjenestebrukernes premisser. Dessuten må ikke BPA bli redusert til en helse- og sosialtjeneste. BPA er først og fremst et frigjørings- og inkluderingsverktøy. Selvsagt skal vi rettighetsfeste BPA. Det er dog flere utfordringer igjen. Regjeringens forslag inneholder flere begrensninger. Både Høyre og SV vil mer. Og. Jeg er ganske så sikker på at kommunene, fagfolk og andre fremdeles kommer til å synes BPA kommer til å være en utfordring. La oss alle håpe at rettighetsfestingen viser seg å være en større suksess enn det lekene i kinderegget pleier å være (i Sverige diskuteres ordningen). Jeg er overbevist om at rettighetsfestingen er bra greier.

Til slutt. Overraskelsen. Eller, strengt tatt var det vel ingen overraskelse at regjeringen i dag kom med et høringsnotat som gjennomgår situasjonen for personer med utviklingshemning. Det har vi ventet på siden vedtaket om dette ble gjort i stortinget. Det er heller ingen overraskelse, dog litt skuffende, at det ikke er gjort en skikkelig kompetansegjennomgang av situasjonen i tjenestene til personer med utviklingshemning (nå har jeg ikke lest høringsnotatet i detalj, men har ikke funnet noe enda). Ikke misforstå meg. Dette er faktisk en historisk dag. Jeg er utdannet vernepleier lenge etter Lossius-utvalgene. Utdannet noen år etter reformen ble gjennomført. Jeg har vært engasjert på dette feltet i mange år. Og endelig får vi en gjennomgang av situasjonen. Det er på tide, men skikkelig fint. Så. Overraskelsen har jeg tenkt å spare et par måneder. Jeg håper nemlig at overraskelsen kommer i meldingen til stortinget. Jeg håper at den ikke bare , som mange meldinger gjør, gir noen vage fremtidsperspektiver som neste regjering kan legge i en skuff. Jeg håper at jeg blir overrasket med klare føringer for hvordan vi skal nærme oss et inkluderende samfunn. Et samfunn for alle. Da er det helt avgjørende at dere som leser dette faktisk også leser høringsnotatet. At dere vurderer det som står der. Og at dere melder i fra til departementet om hva dere mener. Gjerne gjennom organisasjonene deres.

Vel, denne påsken skal vi hygge oss med egg. Også et velferdspolitisk kinderegg. Til tross for at det både gjenstår utfordringer og overraskelser kan vi være godt fornøyd med hvordan denne uken har utviklet seg. La oss også håpe at det kommer mer sjokolade. Men, jeg vil avslutte denne kvelden med en erkjennelse. Av og til tar ting bare litt tid!

22/03/2013 1

Trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

«Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.»

I det følgende innlegget knytter Jon og Gunn Løkke begrepet evidens til vernepleierprofesjonen. De nyanserer begrepet og utfordrer vernepleierutdanningene, profesjonsutøvere og profesjonen. Jeg håper at dette kan legge grunnlag for en nyansert og spennende diskusjon i vernepleieutdanningen og blant vernepleiefaglige yrkesutøvere.

Skribentene er begge vernepleiere med noget attåt, og utdanner vernepleiere på Høgskolen i Østfold. Begge burde være godt kjent i de vernepleiefaglige miljøene, og trenger nok ikke videre presentasjon. Vel, kan vel legge til at jeg synes de er usedvanlig flinke folk.

Hvordan er det med vernepleiere og evidens – trengs det en opplysningstid i vernepleierfaget?

Jon A. Løkke & Gunn E. H. Løkke

Hvordan er det med vernepleierprofesjonen og forholdet til evidens? Det finnes evidensbasert sosialt arbeid (se Vindegg, 2009). For barnevernspedagogene er evidensbaserte behandlingspakker som ART, PMTO og Webster-Stratton relevante. Vi kan lett finne nettbaserte kurs om søking i evidenslitteraturen. Kunnskapsbasert praksis promoteres (se eksempelvis http://kunnskapsbasertpraksis.no/kunnskapsbasert-praksis/trinnene-i-kbp/). Helsebiblioteket har fantastiske nettsider der alle norske borgere, gratis, kan orientere seg i beste praksis på en lang rekke områder. Det finnes store oppslagsverk om evidensbasert praksis (Nathan & Gorman, 2007; Sturmey & Hersen, 2012). Men, har vernepleierne diskutert hva som kan legges i evidensbegrepet og på hvilken måte evidensfeltet kan, og bør, påvirke vernepleiernes yrkesutøvelse og faget? Med vårt utkikkspunkt er det vanskelig å få øye på hverken positivt eller negativt innstilte røster.

Omfattende litteratur om evidens, den pågående kritikken av evidensbegrepet og metodene som benyttes, vektleggingen av evidens i kommunal ledelse og et generelt press om å være faglig oppdatert, tilsier at diskusjon av evidensbegrepet bør være til stede i yrket. Evidensfeltet er åpenbart relevant for vernepleiere, men hvorfor et slikt slapt forhold til saken? Grunnene til at evidensbegrepet, eller de nyere og ikke helt synonyme begrepene «evidensbasert praksis» og «kunnskapsbasert praksis», ikke diskuteres er flere. En mulig grunn er at vernepleierfaget er ungt, men det kan ikke være hele forklaringen. Sosionomene har en lengre historie med 60 år gamle røtter i internasjonal evidensforskning, men når evidensfeltet innen sosialt arbeid beskrives for norske lesere er situasjonen slik: «Når innholdet studeres nærmere, er det færre som faktisk behandler evidensbasert praksis og studier substansielt; evidensbegrepet opptrer gjerne i sammendraget som noe forfatterne er kritiske til eller tar avstand fra» (Vindegg, 2009 s. 67).

Fellestrekket for sosionomer og vernepleiere kan være at kunnskapsgrunnlaget er uklart – med andre ord er fagets innhold sprikende, uten klargjorte grenser og med ujamn vitenskapelig støtte. Unntaket for uklarheten er helsefagdelen i vernepleierutdanningen. Dersom det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er uklart, er det ekstra viktig å etterlyse en gjennomgang av hvilke intervensjonsformer som virker og hva som ikke virker – enten det er gjengitt i pensum på høgskolene eller fremmes som forslag i praksis. Kjernen i vernepleieraktivitet bør være virksom innsats. Vernepleierne bør ikke holde på med «business as usual», men i opplysningstidens ånd bekjempe feilaktige forestillinger ved hjelp av vitenskapelige metoder og vitenskapelig kunnskap. Akkurat hvilke metoder og hvilken kunnskap og praktiske alternativer som er mest aktuelle er det som bør diskuteres.

Noen lesere vil mistenke at vi forfekter en «imperialistisk» og naiv, universell linje der alle fenomener lett kan måles, og at kompleksiteten i menneskers liv kan ses bort fra. Tvert i mot er vi skeptiske til begrepet «evidens» fordi begrepet har røtter til «evident» som innebærer at noe er helt klart for sansene og nærmest selvinnlysende og evig sant. Vi ville heller foretrukket at sammenstillingen «empirisk støttede tiltak» ble benyttet. Empirisk antyder vekt på data og ikke «synsing». Støttet innebærer kritisk tenkning og en pågående prosess med vekt på å finne feil og mangler ved det som hevdes og kan støttes frem til nå. I den generelle litteraturen om evidens er situasjonen langt på vei slik at motstanderen mener at det som er uvirksomt eller tvilsomt på ett område er generelt ugyldig. Tilhengerne uttrykker seg mer i retning av at de evidensbaserte tiltakene er et universalmiddel som dekker alle områder. Faktum er at ikke alle problemstillinger er dekket, og ikke alle felter kan eller må dekkes. Vernepleiere praktiserer i settinger som er sammensatte og preget av beslutninger som skal ta utgangspunkt i tjenestemottakerens ønsker, og mange ganger er det uklart hva som er ønsket. Det er åpenbart lettere å finne hva som kan redusere utvikling av rynker (de evidensbaserte tiltakene er billige; solbriller, parasoll, klær i sola og røykeslutt) enn hvordan vi kan skape god livskvalitet for personer som ikke kan beskrive egne behov.

Men, evidenslitteraturens metoder – i hovedsak en variant av den velprøvde forskningsprosessen slik den er kjent fra eksempelvis psykologifaget, er vi sterke tilhengere av. Om data er kvalitative eller kvantitative avhenger av problemstillingene og ikke ideologi. Tiltakene som beskrives i oppslagsverk som nyutgitte «Handbook of evidence-based practice in clinical psychology» av Sturmey og Hersen (2012), eller det vi kan finne med pyramidesøk i Helsebiblioteket, kan vi si følgende om: Vi satser heller lønna vår fra staten på det som beskrives i de kildene enn alternativene som er enkeltstående historier, hardnakkede påstander – eventuelt fra gamle autoriteter, og «synsing». Det som omtales som klinisk skjønn dekkes ikke av begrepet «synsing». «Synsing» kan beskrives som oppfatninger om faglige løsninger som ikke har noe observasjonsgrunnlag eller empirisk støtte. Det er minst tre problemer med synsing: Sannsynligheten for at påstanden er feil er stor, feilene blir ikke korrigert via kritisk tenkning og synsing er billig. Med billig mener vi at påstanden kan fremmes uten særlig anstrengelser i form av dokumentasjon.

En ytterligere grunn til at evidenslitteraturen har hatt liten innflytelse i vernepleierfaget er rett og slett at utdanningene har lagt liten vekt på evidenslitteraturen og søk etter empirisk støttede tiltak i undervisningen. Det må imidlertid være gode grunner til å trekke evidenslitteraturen og søkeferdighetene inn i studiene og vernepleierens arbeidsmodeller (se Løkke & Salthe, 2012). Gode grunner finnes – her er to viktige: a) Vi bør tilby de beste forslagene til løsninger når tjenestemottakere ønsker hjelp til endring. b) Vernepleierfaget kan styrkes ved å inkludere det beste av både normative vurderinger og empirisk støttede tiltak; evidensforskningen kan føre til at vernepleiere i større grad dokumenterer og undersøker egen praksis – og på sikt utvikler eget fag.

Til slutt ett, av mange, eksempler på nytten av å søke etter evidens for vernepleiere: En stor gruppe personer med funksjonshemning er barn, unge og voksne med Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD), eller hyperkinetisk forstyrrelse (HKF). Vi utsettes for mengder av informasjon om hva som kan hjelpe mot uro, hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet. Ett spørsmål noen av våre studenter stilte seg var om psykoterapi i form av samtaler, med ulike teoretiske utgangspunkt, reduserer symptomer hos barn med ADHD? Systematiske søk ga svært nyttig informasjon som gjør mange råd til skamme. Psykoterapi er ingen empirisk støttet intervensjon for å redusere symptomer hos personer med ADHD. At det kan være nyttig å snakke om livet sitt og livsutfordringer, er sant for de fleste, men noen effektiv hjelp for å redusere symptomer ved ADHD er psykoterapi ikke. Hjelper gjør heller ikke fettsyretilskudd (faktisk frarådes slike tilskudd), akupunktur, eller homeopati. Tre typer tiltak er effektive i å redusere kjernesymptomer ved ADHD; medisinering, atferdsbasert behandling og en kombinasjon. Et viktig opplysningsarbeid for vernepleierfaget innebærer å informere om praktiske fremgangsmåter for å finne frem evidens som kan hjelpe tjenestemottakeren. Så må evidensen vurderes kritisk, og effekten for den personen vi hjelper undersøkes. Det likner på en videreutvikling av vernepleierens trumfkort; systematisk og målrettet miljøarbeid.

21/03/2013 5

“Promoting Social and Economic Equalities”

Gratulerer med dagen til alle verdens sosialarbeidere på dagen i dag, den internasjonale sosialarbeiderdagen. Dere/ vi gjør en fantastisk viktig jobb. Men, går gratulasjonen til oss vernepleiere?

I dag er det altså den internasjonale sosialarbeiderdagen. Den er verdt å markere. Årets tema er “Promoting Social and Economic Equalities”. Den internasjonale sosialarbeiderorganisasjonen IFSW beskriver dagen slik:

Social work has a critical role in the promotion of social and economic equalities and in striving for a people-focused and regulated economy. World Social Work Day is the annual opportunity to advocate a social work perspective in political systems that effect the wellbeing of peoples and to celebrate the social work contribution to societies.

Som vernepleier er det ikke vanskelig å stille seg bak dette budskapet. Men. For det er et men. Er vernepleierutdanningen en sosialarbeiderutdanning og tilhører vernepleieren en sosialarbeiderprofesjon? Dette er spørsmål som stilles fra tid til annen. Jeg holder på med en litt lengre bloggpost om temaet, men vil gjerne høre hva du mener? Kan vi gratulere landets vernepleiere med dagen i dag, den internasjonale sosialarbeiderdagen?

19/03/2013 2

En unødvendig motsetning!

Må man se bort fra de siste tiårenes forståelse av funksjonshemming for å kunne være en ekte feminist? Det er ett av spørsmålene jeg sitter igjen med etter en uke med fokus på tidlig ultralyd og abortloven.

Programkomiteen i Høyre sitt forslag om å fjerne §2c i abortloven, og dermed fjerne egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortgrunnlag ved aborter etter uke 12, har skapt diskusjoner langt utenfor partiet Høyre. Blant annet i en noe underlig leder i Aftenposten 7. Mars. Mange anser dette som et kraftig angrep på kvinnens rett til abort, og at det er et likestillingspolitisk tilbakeslag.

Både debatten om tidlig ultralyd og om abortlovens §2c er utfordrende. Det kan være nyttig å analysere de innenfor to ulike diskurser. En likestillingspolitisk og kvinnefrigjørende diskurs der kampen for kvinnens rettigheter og posisjon i samfunnet står sterkt, og en diskurs som omhandler forståelsen av funksjonshemming og de frigjørende prosessene som personer med funksjonsnedsettelse står overfor.

Innenfor kvinnekampen står abortloven sterkt. Ikke bare har den stor praktisk betydning for den enkelte kvinne. Ikke bare har den bidratt til at mange kvinner har unngått mye lidelse. Den er også et tydelig symbol på kvinnen som selvstendig individ med rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Dette er en diskurs vi ikke må forlate. Kvinnekampen må selv i dagens samfunn prioriteres høyt.

Forståelsen av funksjonshemming har endret seg mye de siste tiårene. Fra en medisinsk forståelse der funksjonshemming blir sett på som noe som utelukkende handler om defekter ved det enkelte individ, er det nå vanlig å forstå funksjonshemming som noe som oppstår i individets møte med samfunnets barrierer. Samfunnets fysiske utforming og ikke minst samfunnets holdninger og politikk overfor personer med funksjonsnedsettelse skaper funksjonshemmingen. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer.

Det er ikke vanskelig å både stille seg bak kampen for kjønnslikestilling og frigjøringskampen til personer med funksjonsnedsettelse. Det er når disse to samtalene møter hverandre at de virkelige utfordringene oppstår. Som de gjør i diskusjonene om abortlov og tidlig ultralyd. Og som de tidligere har gjort i diskusjonene om et felles diskrimineringslovverk.

Den siste uken har ledende feminister uttrykt sterk bekymring for programkomiteen i Høyre sitt forslag. Samtidig har argumentasjonen deres vitnet om en gammeldags forståelse av funksjonshemming. Et eksempel er uttalelsene til Gro Nylander i NRK programmet Aktuelt. I hennes argumentasjon for dagens abortlov peker hun på at ingen ønsker barn med funksjonsnedsettelse og at særlig funksjonshemmede selv ikke ønsker at folk skal ha det like vanskelig som dem selv. Løsningen på at folk har det vanskelig blir altså abort. Nylander som lege fremviser her en tydelig medisinsk forståelse av funksjonshemming. Når hun samtidig påpeker at abort faktisk ble tillat for å kunne unngå å føde syke og ”handicappede” barn, fremhever hun en sorteringsfremmende funksjon av abortloven som jeg vil avvise på det sterkeste.

Et annet eksempel er et forslag til uttalelse som ble fremmet på SVs landsmøte i helgen. Forslagstillerne, som blant andre inkluderte leder for partiets kvinnepolitiske utvalg, bruker en argumentasjon som gjør et viktig forsvar av abortloven til et skrift som mangler forståelse for en sosial forståelse av funksjonshemming. Når de fremhever samfunnets utfordringer med ”manglende tilrettelegging, velferd og botilbud for våre svake grupper” i en argumentasjon for abortlovens §2c viser de manglende forståelse for at det nettopp er disse manglende med samfunnet som gjør folk ”svake”. Hva som utgjør et avvik, en lidelse, en ”belastning” for kvinnen er ikke gitt en gang for alle. Dette er bestemt ut i fra tid, sted og kulturelle rammer. Det undrer meg hvordan det hadde vært om det ikke var såkalt funksjonsnedsettelse vi snakket om, men det var hudfarge, kjønn eller seksuell legning. Når det i forslaget til uttalelse antydes at hvis man er skeptisk til tidlig ultralyd eller støtter fjerning av §2c, så er det det samme som å ”pålegge kvinnene å være fødemaskiner for å realisere visjonen om mangfoldsamfunnet”, da bruker man et språk som ikke bare viser en misforstått forståelse av en sosial modell av funksjonshemming. Språkbruken bidrar også nettopp til sette kampen for likestilling mellom kjønn opp i mot kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det er etter min mening svært beklagelig.

Kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse skjer hver dag. En frigjøringskamp for blant annet å endre samfunnets holdninger. Da er det trist om denne kampen ofres på kvinnefrigjøringens alter. Det føles av og til som om man ikke kan kalle seg feminist om man kjemper kampen for en sosial og relasjonell forståelse av funksjonshemming. Men, selvsagt kan man det. Det må ikke være noen motsetning mellom disse to diskursene. Begge deler er frigjøringskamper som hele samfunnet må delta i. Da må vi først anerkjenne at debatten om abort faktisk påvirker situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Vi må anerkjenne at funksjonshemming ikke handler om fysiske avvik fra en gitt normalitet, men at det faktisk handler om samfunnets holdninger og politiske beslutninger. Forkjempere innen en feministisk tradisjon burde være de første til å anerkjenne dette.

16/03/2013 2

Vernepleie og barnevern

Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet.

Det skriver Are Karlsen i dette innlegget om vernepleie og barnevern. Are er utdannet vernepleier med hovedfag i helsevitenskap. Nå arbeider han som leder for Senter for Forebygging i Tønsberg, men har erfaring fra barnevernet gjennom arbeid i Bufetat og Bufdir. Han er en av forfatterne bak bøkene ”Foreldrelappen” og ”Innføring i Atferdsanalyse”, og har nettstedet pedagogikk.no. Jeg er svært glad for at han har tatt seg tid til å skrive dette innlegget om et viktig tema. Jeg håper det også kan føre til ytterligere diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og vernepleiere i barnevernet.

Vernepleie og barnevern

Jeg har blitt utfordret til å skrive noe om følgende problemstilling: Er vernepleierens kompetanse viktig og relevant for barnevernet?

Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet. Kortversjonen av begrunnelsen er at arbeid i barnevernet i stor grad handler om å skape endring, og at vernepleiere har kompetanse som er viktig i endringsarbeid.

Barnevernet arbeider med mange ulike oppgaver, utfordringer og målgrupper. Behovet for å skape endring går imidlertid igjen. Når målet er å skape endring er atferdsteoretisk kompetanse noe av det viktigste en kan ha. Mange vernepleiere har denne kompetansen.

Atferdsteoretisk kompetanse er imidlertid ikke den eneste kompetansen vernepleiere har som er relevant for barnevernet. De fleste vernepleierne har lært å arbeide systematisk, kartlegge utfordringer, utarbeide konkrete målsettinger og gjennomføre endringsarbeid. De kan også jobbe med ulike målgrupper og har kunnskap om sammensatte vansker.

Vernepleierens kompetanse i arbeidet med å forbygge og/eller behandle atferdsvansker er i stor grad anerkjent. Når Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir) beskriver forebyggende og behandlende tiltak for atferdproblemer, beskriver de en rekke tiltak med et atferdsteoretisk fundament. Eksempler på dette er Aggression Replacement Training (ART), De Utrolige Årene, Parent Management Training − Oregon (PMTO), Multisystemisk terapi (MST) og MultifunC institusjonsbehandling.

Like anerkjent er ikke vernepleierens kompetanse når det er snakk om undersøkende arbeid, eller arbeid med barn med andre utfordringer enn atferdproblemer. Jeg vil videre trekke frem tre eksempler på kompetanse som er relevante for de fleste oppgaver innen barnevernsarbeid.

Det første området gjelder analyse av atferd. Enten en arbeider med forebyggende tiltak, undersøkelser eller endringstiltak, er det av stor viktighet å kunne analysere hva som forårsaker eller opprettholder ulike former for atferd. Skal en vurdere foreldres omsorgsevne må en kunnskap om utløsende og opprettholdene årsaker til hendelser i familien. Skal en bidra til et godt samhandlingsmønster i en familie, er det viktig med kunnskap om hva som opprettholder de eksisterende samhandlingsmønstrene.

Det andre område handler om tilrettelegging og endring av miljøer. Skal barn og familier utvikle seg på en positiv måte må en etablere miljøer som bidrar til en slik utvikling. Dette kan dreie seg om mange ulike typer miljø, som familien, skoleklasser, vennegjenger eller et institusjonsmiljø.

Det siste området handler om å fremme ønsket atferd og redusere uønsket atferd hos enkeltindivider. En av barnevernets viktigste oppgaver er å fremme gode foreldreferdigheter. I mange tilfeller må en redusere uhensiktsmessig foreldreatferd og erstatte denne med mer konstruktiv atferd. Siktemålet vil ofte være å sette foreldrene i stand til å gi barn god omsorg, preget av positiv samhandling. I andre tilfeller må barnet flyttes fra foreldrene og en må jobbe direkte med barnet.

Ferdigheter og kompetanse innen disse områdende er av betydning for alle som arbeider i barnevernet.

Jobber en med undersøkelser er det av betydning at en kan analysere ulike atferder sin funksjon. Hvorfor gjør barn og voksne det de gjør? Analysene er vesentlige for å belyse viktige problemstillinger: Hva utløser og opprettholder konfliktsituasjoner? Hvorfor er ikke barnet på skolen? Hvis barnets atferd er utfordrende, skyldes det da foreldrenes væremåte eller andre faktorer? Hva skyldes det at barnet er innesluttet og lite samarbeidsvillig?

Når en etter undersøkelser skal igangsette tiltak er det viktig med kunnskap både om hvordan en endrer miljøer og atferd hos enkeltindivider. Dette gjelder uavhengig av hvilke utfordringer barnet og familien har. Hvis foreldrene har dårlig omsorgsevne må en vurdere hva en kan gjøre i foreldrenes miljø, og hvordan en skal styrke foreldrenes omsorgsevne. Hvis en jobber med et barn som har vært utsatt for omsorgssvikt er det viktig å kunne kartlegge hvilke utfordringer barnet har, lage konkrete mål og jobbe for å styrke barnet. Er barnet stille og innesluttet må en ha kunnskap om hvordan en etablerer et trygt og utviklende miljø rundt barnet.

Selv om atferdsteoretisk kompetanse er fremhevet som viktig, er det selvfølgelig ikke nok for å arbeide i barnevernet. Barnevernsarbeidere må – uavhengig av utdanning – også ha annen type kompetanse og andre ferdigheter. De må blant annet ha kunnskap om normalutvikling og normal foreldreatferd, være gode til å samhandle med både voksne og barn, kunne reflektere over etiske problemstillinger, kjenne loveverket, og så videre.

Personlig mener jeg at også barnevernspedagogutdanningene i større grad bør skolere studentene i atferdsteori. Det er et paradoks at en rekke av de tilnærmingene statlige myndigheter anbefaler for barnevernet har et atferdsteoretisk fundament, mens utdanningene i liten grad vektlegger denne kompetansen.

Konklusjonen er uansett at vernepleieres kompetanse er relevant for barnevernet, og at den er et viktig supplement til barnevernpedagogenes kompetanse.

12/03/2013 9

Abort

Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp skal og må være ukrenkelig. Retten til fri abort er ikke bare en av de viktigste kvinnefrigjøringssakene. Det er en svært viktig sak for oss alle.

Derfor er det også både utfordrende og skremmende når Gro Nylander i kveldens Aktuelt på NRK misbruker saken i et sorteringsfremmende formål. For. Det er faktisk det hun gjør.

Programkomiteen i Høyre har kommet med forslag om å endre abortloven slik at ”egenskaper ved fosteret ikke er et selvstendig abortkriterium etter grensen for selvbestemt abort.” Dette har skapt debatt, også innad i Høyre. Det er forståelig.

Som i debatten om tidlig ultralyd er ikke bare innholdet i debatten utfordrende. Språkbruken er det også. Jeg tror på mange når de sier at de ikke ønsker et sorteringssamfunn. Selv om de ønsker tidlig ultralyd, og også når de er skeptisk til programkomiteen i Høyre sitt forslag. Men. Det er faktisk litt befriende når Gro Nylander er overtydelig på ønsket om sortering. Når hun fremhever at når man begynte å tillate abort var det for å unngå at folk fikk syke og handicappede barn, så er det vanskelig å ikke snakke om sortering. Sortering av kommende barn på bakgrunn av egenskaper ved fosteret. Er det virkelig dette som er abortlovens formål?

For meg er abortloven viktigere enn som så. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at om man bruker loven som et argument for å kunne sortere bort fostre med egenskaper man ikke ønsker, så svekker man lovens intensjon. Hvilke egenskaper som fremkaller begreper som sykdom eller funksjonsnedsettelse varierer fra tid til tid, og fra kultur til kultur. Kvinnen skal på et fritt grunnlag, uavhengig av begrunnelse, kunne velge å ta abort, men på et eller annet tidspunkt i svangerskapet må retten til fri abort innskrenkes. Dagens lovverk setter dette tidspunktet ved utgangen av 12 svangerskapsuke. Etter dette må vi ha et sett med begrensninger. Og her trenger jeg virkelig hjelp. For jeg kan bare ikke forstå hva som er kvinnefrigjørende ved å kunne abortere fostre med Down syndrom, men ikke kunne gjøre det med fostre uten noen påvisbare funksjonsnedsettelser. Kan du som leser dette forklare meg det så blir jeg veldig glad.

Selvsagt er det ingen (kanskje bortsett fra noen svært få radikale amerikanske aktivister med funksjonsnedsettelse) som i utgangspunktet ønsker å få barn med funksjonsnedsettelse. Men. Når Gro Nylander uttaler seg slik hun gjør mandag, avviser hun samfunnets rolle i å definere hva som er sykdom, funksjonsnedsettelse og hun fremmer på mange måter holdninger som skaper funksjonshemning. Det er for så vidt greit at hun er ærlig på sine meninger. Da er det lettere å bekjempe dem. Dessverre er jeg også redd for at hun bidrar til å svekke abortloven og dens legitimitet. Det er problematisk.

Mange har fortsatt debatten på sosiale medier. Best synes jeg Toril Heglum er når hun skriver følgende på sin Facebook-profil:

Gro Nylander, du snakker i alle fall ikke for meg!!

Direkte uhørt av en så kjent stemme i offentligheten å skyve oss foran seg slik hun gjorde i debatt om Høyres forslag på å justere abortlovens § 2-c om nemndbehandling av abort på grunnlag av fosterets egenskaper i Aktuelt på NRK i kveld: «Ikke minst de som selv har handikap, de er jo selv veldig opptatt av at det skal være færrest mulig som har det like vanskelig som de selv har hatt det»

I’ve got news for you: Det største problemet jeg har som funksjonshemmet i det norske samfunnet, er slike fordommer som du skilter med her. Det som i størst grad truer min livskvalitet, er at andre stiller spørsmålstegn ved den.

I tillegg syns jeg det var ganske frekt å påstå at det var «nettopp» for å slippe å føde «syke og handikappede barn» at abortloven kom. Æh… Hva med noen tusen uønskede og ikke-planlagte svangerskap? Helt uten kunnskap om fosterets egenskaper, som den gangen ikke var tilgjengelig? Da har man troverdighet når man argumenterer for at det handler om kvinnens situasjon, og kvinnens valgfrihet. Når man endrer fokus fra kvinnen til fosteret, for å granske egenskapene – da har det blitt til noe annet. Slik jeg har forstått Høyres forslag, innebærer dette bare at man beholder fokuset på kvinnen og hennes situasjon, og da kan selvsagt viten om arvelige tilstander, sykdommer, skader hos fosteret være en av flere variabler som teller. Sammen med resten. (sitert med tillatelse fra Toril)

PS! Her finner du lenke til Aktuelt 11. mars 2013

12/03/2013 3

Ikke ta fra meg damene!

«Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere.»

Dette er noe av det jeg selv skriver i et gjesteblogginnlegg i dag. På selveste kvinnedagen har jeg fått lov til å skrive i en av mine favorittblogger: Villroser Selv om dette er en blogg «av og for kvinner» leser jeg den jevnlig. Jeg synes det er flotte greier å få lov til, som mann, å rope mitt varsko der. Et varsko om at fokuset på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ikke må bidra til å fjerne alle de flinke kvinnene som jobber i omsorgssektoren.

Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.

Det er mange gode grunner til at vi skal jobbe for bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet. Men kampen for bedre lønn og status for omsorgsyrkene må ikke være avhengig av kjønnsbalansen.

Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene.

Les hele mitt innlegg og argumentasjon på Villroser. Anbefaler også mange av de andre innleggene der.

Og forresten. Gratulerer med kvinnedagen til både kvinner og menn.

08/03/2013 1

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Forfatter