areKonklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet.

Det skriver Are Karlsen i dette innlegget om vernepleie og barnevern. Are er utdannet vernepleier med hovedfag i helsevitenskap. Nå arbeider han som leder for Senter for Forebygging i Tønsberg, men har erfaring fra barnevernet gjennom arbeid i Bufetat og Bufdir. Han er en av forfatterne bak bøkene ”Foreldrelappen” og ”Innføring i Atferdsanalyse”, og har nettstedet pedagogikk.no. Jeg er svært glad for at han har tatt seg tid til å skrive dette innlegget om et viktig tema. Jeg håper det også kan føre til ytterligere diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og vernepleiere i barnevernet.

Vernepleie og barnevern

Jeg har blitt utfordret til å skrive noe om følgende problemstilling: Er vernepleierens kompetanse viktig og relevant for barnevernet?

Konklusjon på spørsmålet er ja. Vernepleierens kompetanse er både viktig og relevant for barnevernet. Kortversjonen av begrunnelsen er at arbeid i barnevernet i stor grad handler om å skape endring, og at vernepleiere har kompetanse som er viktig i endringsarbeid.

Barnevernet arbeider med mange ulike oppgaver, utfordringer og målgrupper. Behovet for å skape endring går imidlertid igjen. Når målet er å skape endring er atferdsteoretisk kompetanse noe av det viktigste en kan ha. Mange vernepleiere har denne kompetansen.

Atferdsteoretisk kompetanse er imidlertid ikke den eneste kompetansen vernepleiere har som er relevant for barnevernet. De fleste vernepleierne har lært å arbeide systematisk, kartlegge utfordringer, utarbeide konkrete målsettinger og gjennomføre endringsarbeid. De kan også jobbe med ulike målgrupper og har kunnskap om sammensatte vansker.

Vernepleierens kompetanse i arbeidet med å forbygge og/eller behandle atferdsvansker er i stor grad anerkjent. Når Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir) beskriver forebyggende og behandlende tiltak for atferdproblemer, beskriver de en rekke tiltak med et atferdsteoretisk fundament. Eksempler på dette er Aggression Replacement Training (ART), De Utrolige Årene, Parent Management Training − Oregon (PMTO), Multisystemisk terapi (MST) og MultifunC institusjonsbehandling.

Like anerkjent er ikke vernepleierens kompetanse når det er snakk om undersøkende arbeid, eller arbeid med barn med andre utfordringer enn atferdproblemer. Jeg vil videre trekke frem tre eksempler på kompetanse som er relevante for de fleste oppgaver innen barnevernsarbeid.

Det første området gjelder analyse av atferd. Enten en arbeider med forebyggende tiltak, undersøkelser eller endringstiltak, er det av stor viktighet å kunne analysere hva som forårsaker eller opprettholder ulike former for atferd. Skal en vurdere foreldres omsorgsevne må en kunnskap om utløsende og opprettholdene årsaker til hendelser i familien. Skal en bidra til et godt samhandlingsmønster i en familie, er det viktig med kunnskap om hva som opprettholder de eksisterende samhandlingsmønstrene.

Det andre område handler om tilrettelegging og endring av miljøer. Skal barn og familier utvikle seg på en positiv måte må en etablere miljøer som bidrar til en slik utvikling. Dette kan dreie seg om mange ulike typer miljø, som familien, skoleklasser, vennegjenger eller et institusjonsmiljø.

Det siste området handler om å fremme ønsket atferd og redusere uønsket atferd hos enkeltindivider. En av barnevernets viktigste oppgaver er å fremme gode foreldreferdigheter. I mange tilfeller må en redusere uhensiktsmessig foreldreatferd og erstatte denne med mer konstruktiv atferd. Siktemålet vil ofte være å sette foreldrene i stand til å gi barn god omsorg, preget av positiv samhandling. I andre tilfeller må barnet flyttes fra foreldrene og en må jobbe direkte med barnet.

Ferdigheter og kompetanse innen disse områdende er av betydning for alle som arbeider i barnevernet.

Jobber en med undersøkelser er det av betydning at en kan analysere ulike atferder sin funksjon. Hvorfor gjør barn og voksne det de gjør? Analysene er vesentlige for å belyse viktige problemstillinger: Hva utløser og opprettholder konfliktsituasjoner? Hvorfor er ikke barnet på skolen? Hvis barnets atferd er utfordrende, skyldes det da foreldrenes væremåte eller andre faktorer? Hva skyldes det at barnet er innesluttet og lite samarbeidsvillig?

Når en etter undersøkelser skal igangsette tiltak er det viktig med kunnskap både om hvordan en endrer miljøer og atferd hos enkeltindivider. Dette gjelder uavhengig av hvilke utfordringer barnet og familien har. Hvis foreldrene har dårlig omsorgsevne må en vurdere hva en kan gjøre i foreldrenes miljø, og hvordan en skal styrke foreldrenes omsorgsevne. Hvis en jobber med et barn som har vært utsatt for omsorgssvikt er det viktig å kunne kartlegge hvilke utfordringer barnet har, lage konkrete mål og jobbe for å styrke barnet. Er barnet stille og innesluttet må en ha kunnskap om hvordan en etablerer et trygt og utviklende miljø rundt barnet.

Selv om atferdsteoretisk kompetanse er fremhevet som viktig, er det selvfølgelig ikke nok for å arbeide i barnevernet. Barnevernsarbeidere må – uavhengig av utdanning – også ha annen type kompetanse og andre ferdigheter. De må blant annet ha kunnskap om normalutvikling og normal foreldreatferd, være gode til å samhandle med både voksne og barn, kunne reflektere over etiske problemstillinger, kjenne loveverket, og så videre.

Personlig mener jeg at også barnevernspedagogutdanningene i større grad bør skolere studentene i atferdsteori. Det er et paradoks at en rekke av de tilnærmingene statlige myndigheter anbefaler for barnevernet har et atferdsteoretisk fundament, mens utdanningene i liten grad vektlegger denne kompetansen.

Konklusjonen er uansett at vernepleieres kompetanse er relevant for barnevernet, og at den er et viktig supplement til barnevernpedagogenes kompetanse.