Folkens, det er mulig dere begynner å bli lei. Lei maset mitt om en viss stortingsmelding som kommer til høsten. Men. Det er kanskje nå det begynner. Jeg har sagt det før. Stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene er en unik mulighet. Som statssekretær Kyrre Lekve sa det i sin innledning på landsstyremøtet til FO nå i juni. Det er et window of opportunities.
Det er nå vi har mulighet til å styrke utdanningene som danner grunnlaget for velferdstjenestene. Det er nå vi må gripe muligheten. Og vi kan få det som vi i FO vil. Lekve sine signaler er klare og tydelige. Styrket praksisstudier er helt sentralt i arbeidet deres. Videre er praksisnær forskning og tverrprofesjonell samhandlingslæring sentrale begrep. Dette er jo gull! Han snakker om stolthet over egen faglighet. Nettopp!
I denne bloggposten skal jeg dvele litt ved utfordringene han gir oss i FO, og kanskje særlig oss vernepleiere. Hva er det egentlig vi vernepleiere skal kunne? Hva er det egentlig vi skal drive med? Og, ikke minst, hva er det vi ikke skal drive med? Hvor går grensene for vårt arbeid? Hvor er det andre skal inn? Og… han har unektelig et poeng.
På den ene siden hevder vi at utdanningen er til for å jobbe med personer med utviklingshemning. Dette er målgruppen for utdanningen. Uten personer med utviklingshemning, ingen vernepleierutdanning. Ja, helt sant…eller? På den andre siden; vi kan jobbe overalt. Selvfølgelig innen rusomsorg, psykisk helse, barnevern og eldreomsorg, men også i alt fra forsikring til dialyseavdelinger. Ja, helt sant det og…
Hæ! Er det rart at folka i Kunnskapsdepartementet muligens sier…hæ! Vi sier vi er unike. Vi sier vi henter kunnskapen fra kjente disipliner som gjør oss gode på samarbeid med både helseprofesjoner og sosialprofesjoner. Vi sier vi er som poteten, kan brukes til alt. Hæ!
Folkens, vi er ikke som poteten. Vi kan ikke brukes til alt. Folkens. Vi kan ikke alt. Selv om det finnes noen fantastisk flinke vernepleiere i avansert medisinsk og sykepleiefaglig arbeid, så er det ikke det vi i utgangspunktet skal kunne. Selv om det finnes vernepleiere som er knallgode i barnevernfaglig saksbehandling, så er ikke det vernepleierens kjernekompetanse. Selv om det finnes vernepleiere som er strålende yrkesutøvere innen forsikring. Det er ikke det departementet skal designe en utdanning for. Det de derimot skal designe en utdanning for er å utvikle yrkesutøvere med vernepleiefaglig kompetanse. Yrkesutøvere med en spesialisert metodisk kompetanse som er virksom overfor ulike personer og i ulike settinger. Men en kompetanse som er særlig god overfor personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt. Eller?
I disse dager sender jeg ut et diskusjonsnotat til ulike miljøer i FO. Jeg ønsker innspill på noen sentrale områder for den videre diskusjonen om fremtidens vernepleierutdanning. Innspill som kan danne grunnlag for våre videre samtaler med departementet. Det er strålende om også du tar deg tid til å lese notatet og diskuterer det som står der (eller det som ikke står der). Gi meg innspill!
her kan du lese «Mulighetenes vindu – et diskusjonsnotat»
Med det ønsker jeg alle mine lesere en strålende sommer. Håper dere også til høsten er interessert i å lese mine mer eller mindre gjennomtenkte inn- og utspill her på «Vernepleieren».
Cato Brunvand Ellingsen 
11/07/2011 at 23:35
Korleis kan ein bli lei av «maset» ditt?
For meg er det gull verdt fordi det er for få med det engasjementet du har.
Eg fekk tilsendt diskusjonsnotatet ditt på mail og skal lese det straks.
God sommar 🙂
17/07/2011 at 12:32
Takk for det, Eli. Kom gjerne med kommentarer til diskusjonsnotatet. God sommer til deg og!
18/08/2011 at 12:43
Ett overordnet spørsmål er hvilken plass VPL bør ha i den helse- og sosialpolitiske oppgavefordelingen; hvilke oppgaver står uløst? Det neste spørsmålet er, gitt at det er noen oppgaver ledig, hvilken kompetanse som må til for å løse oppgavene og om det likner på VPL -utdanningen slik den er nå.
Den vanlige fremgangsmåten har vært å peke på a) diagnostiske kategorier eller liknende; personer med utviklingshemning, personer med demensproblemer, personer med ADHD osv. En mulighet b) er å peke på problemområder; kognitiv svikt, atferdsproblemer osv. En mulighet c) er å se etter grad av kompleksitet og at VPL holder på med komplekse saker; kognitiv svikt + atferdsproblemer; ADH + atferdsproblemer; multifunksjonshemning osv. Mulighet d) er å se på sosialpolitiske mål og at VPL skal bidra; integrering, deltakelse, normalisering etc. En mulighet e) er at VPL er gode på teknikker som hjelper folk uansett det foregående – empirisk støttede tiltak; eksempelvis vil kjeding være til hjelp for mange, prompting, differensiell forsterkning osv. Det kan under e) også være snakk om gode observasjonsteknikker, målsettingsteknologi osv. En mulighet f) er at VPL er bevaringsverdig uansett – da er vel jobben å finne ut hva de som skal bestemmer liker.
19/08/2011 at 22:27
Takk for analysen. Et av spørsmålene er selvsagt hvilke oppgaver som står uløst. der tror jeg samhandlingsreformen vil avdekke en hel del. et annet spørsmål vil være hvilke oppgaver som vil stå uløst gitt ingen vpl utdanning/ vpl kompetanse. der tror jeg og det vil være en hel del. ellers vil jeg gjerne høre hva andre mener om hvilke utgangspunkt utdanningen skal ha (a-f). Min klare holdning er uansett at f) må bort. VPL er ikke bevaringsverdig om vi ikke fyller noen behov.
23/08/2011 at 09:05
En side av saken er hvordan VPL-feltet «materialiserer» seg; den tause kunnskapen er ikke noe å slå i bordet med når velferdsstaten går over til å bli kunnsskapsstaten. Dokumentasjon og oppbygging av faget går via skriving og publisering i kvalitetssikrede kanaler – en kummulativ virksomhet – steg for steg. Det hadde vært fint om VPL hadde strategier og tiltak på det området. Et eksempel er at kursvirksomheten bør vris i retning av å stimulere skriving; skrivestipender bør utlyses (det er ikke min syke mor som roper – jeg er ikke medlem av FO). Det bør etterlyses empiriske bidrag og ikke de ulidelig kjedelige og repeterende begrepsdrøftingene. VPL er praktikere og empirister.
Enig, arbeidet med samhandlingsreformen kan avdekke uløste oppgaver, men vi vet en del allerede: unger med ADHD seiler opp som en av de store gruppene, lese – og skrivevansker i skolen er et gedigent problem, antallet personer med demens fordobles innen 30 år. Personer med utviklingshemning og problematferd får både god og dårlig hjelp. Legg sammen over disse gruppene og fellestrekket er at det er folk som ikke er særlig populære i det ordinære kommunale tilbudet – de passer ikke inn i de standardiserte oppgavene som skal løses (slike standarder er effektive og helt ok). BVP kunne i kraft av sin historie dekket en del av disse oppgavene, men griper så langt jeg kjenner til ikke muligheten; det er ikke sterke signaler fra BVP om at «når det gjelder ADHD» så kan vi … osv. BVP har eksempelvis alt for lite nevrologi til å forstå ADHD som det nevrologiske fenomenet det er – i tillegg satses det ikke på de evidensbaserte, eller empirisk støttede, teknikkene. Noen vrier i VPL-utdanningen her og vi er «right on track».
25/08/2011 at 21:01
Veldig enig i dette med publisering. derfor har faktisk vernepleierseksjonen utlyst skrivestipend de siste to tre årene. Skal evalueres om ikke lenge for å se om det har stimulert til mer skriving…