Blogginnlegg

«Pappa, jeg trodde alle tyver var brune!»

Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.

Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.

Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.

Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.

Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge. Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.

Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.

Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.

Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.

Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.

Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.

01/08/2011 10

Dagsnytt 18

I det jeg var på vei inn i feriemodus fikk jeg mulighet til å komme på dagsnytt 18. Strålende. Strålende først og fremst siden jeg fikk mulighet til å snakke om situasjonen for personer med utviklingshemning, og særlig deres manglende deltakelse i arbeidslivet.

Fremdeles irritert på meg selv for at jeg ikke tvang meg inn på slutten med min to sluttpoeng til Hanne Bjurstrøm:

1. Sørg for at sysselsettingsstrategien som skal fremlegges i tilknytning til statsbudsjettet til høsten omtaler personer med utviklingshemning særskilt. Dette er en gruppe som ofte blir glemt, også når man snakker om situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse generelt.

2. Sørg for at forslaget som Venstre har lagt inn til stortinget (som underlig nok er lagt til helse- og omsorgskomiteen) om et offentlig utvalg som skal se på hele situasjonen for personer med utviklingshemning blir seriøst behandlet og ikke bare blir partipolitisk krangling. Aller helst støtt venstres forslag. Om ikke, sørg for at man får til en skikkelig kompetansegjennomgang og styrking knyttet til alle velferdstjenestene som jobber for personer med utviklingshemning.

01/07/2011 0

Mulighetenes vindu

Kompetanseområder — Kunnskapsdepartementet utvikler ulike modeller som diskusjonsgrunnlag for arbeidet med stortingsmeldingen

Folkens, det er mulig dere begynner å bli lei. Lei maset mitt om en viss stortingsmelding som kommer til høsten. Men. Det er kanskje nå det begynner. Jeg har sagt det før. Stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene er en unik mulighet. Som statssekretær Kyrre Lekve sa det i sin innledning på landsstyremøtet til FO nå i juni. Det er et window of opportunities.

Det er nå vi har mulighet til å styrke utdanningene som danner grunnlaget for velferdstjenestene. Det er nå vi må gripe muligheten. Og vi kan få det som vi i FO vil. Lekve sine signaler er klare og tydelige. Styrket praksisstudier er helt sentralt i arbeidet deres. Videre er praksisnær forskning og tverrprofesjonell samhandlingslæring sentrale begrep. Dette er jo gull! Han snakker om stolthet over egen faglighet. Nettopp!

(se hele presentasjonen hans her, men husk at dette kun er et glimt fra utviklingsarbeidet til departementet, og dermed er også modellene under utvikling)

I denne bloggposten skal jeg dvele litt ved utfordringene han gir oss i FO, og kanskje særlig oss vernepleiere. Hva er det egentlig vi vernepleiere skal kunne? Hva er det egentlig vi skal drive med? Og, ikke minst, hva er det vi ikke skal drive med? Hvor går grensene for vårt arbeid? Hvor er det andre skal inn? Og… han har unektelig et poeng.

På den ene siden hevder vi at utdanningen er til for å jobbe med personer med utviklingshemning. Dette er målgruppen for utdanningen. Uten personer med utviklingshemning, ingen vernepleierutdanning. Ja, helt sant…eller? På den andre siden; vi kan jobbe overalt. Selvfølgelig innen rusomsorg, psykisk helse, barnevern og eldreomsorg, men også i alt fra forsikring til dialyseavdelinger. Ja, helt sant det og…

Hæ! Er det rart at folka i Kunnskapsdepartementet muligens sier…hæ! Vi sier vi er unike. Vi sier vi henter kunnskapen fra kjente disipliner som gjør oss gode på samarbeid med både helseprofesjoner og sosialprofesjoner. Vi sier vi er som poteten, kan brukes til alt. Hæ!

Folkens, vi er ikke som poteten. Vi kan ikke brukes til alt. Folkens. Vi kan ikke alt. Selv om det finnes noen fantastisk flinke vernepleiere i avansert medisinsk og sykepleiefaglig arbeid, så er det ikke det vi i utgangspunktet skal kunne. Selv om det finnes vernepleiere som er knallgode i barnevernfaglig saksbehandling, så er ikke det vernepleierens kjernekompetanse. Selv om det finnes vernepleiere som er strålende yrkesutøvere innen forsikring. Det er ikke det departementet skal designe en utdanning for. Det de derimot skal designe en utdanning for er å utvikle yrkesutøvere med vernepleiefaglig kompetanse. Yrkesutøvere med en spesialisert metodisk kompetanse som er virksom overfor ulike personer og i ulike settinger. Men en kompetanse som er særlig god overfor personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt. Eller?

I disse dager sender jeg ut et diskusjonsnotat til ulike miljøer i FO. Jeg ønsker innspill på noen sentrale områder for den videre diskusjonen om fremtidens vernepleierutdanning. Innspill som kan danne grunnlag for våre videre samtaler med departementet. Det er strålende om også du tar deg tid til å lese notatet og diskuterer det som står der (eller det som ikke står der). Gi meg innspill!

her kan du lese «Mulighetenes vindu – et diskusjonsnotat»

Med det ønsker jeg alle mine lesere en strålende sommer. Håper dere også til høsten er interessert i å lese mine mer eller mindre gjennomtenkte inn- og utspill her på «Vernepleieren».

29/06/2011 6

Et offentlig svik!

Magasinet Plot forteller i sitt siste nummer historien om Roger. Roger er utviklingshemmet, og har begått et drap. Historien er historien om et svik. Et offentlig svik. Han har gått gjennom hele livet uten å få bistanden han trenger.

Jeg anbefaler historien på det varmeste. Dagbladet har også omtalt den. Som et resultat roper ledende politikere om mer tvang. Jeg roper om mer kompetanse. Kompetanse om utviklingshemning i alle deler av velferdstjenestene. Det trengs høy kompetanse for å møte mennesker som Roger uten å bruke unødvendig tvang. Eller; uten å skrive fra seg ansvaret og se på at mennesker går til grunne. Historien inneholder en lang rekke problemstillinger som jeg sikkert kommer til å ta tak i ved en senere anledning. Men historien engasjerte meg til å skrive dette innlegget som torsdag (9. juni 2011) står i Dagbladet.

Et offentlig svik!
Magasinet Plot og Dagbladet har de siste dagene beskrevet livshistorien til drapsmannen Roger. Historien om Roger er historien om et offentlig svik. Beskrivelsen er rystende. Den forteller om kommunale myndigheter og kommunalt hjelpeapparat som ikke evner å gi den bistanden som trengs. Den beskriver kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse. Når kommuneledelsen viser til at mennesker har lov til å gå til grunne, når ledende politikere roper om mer tvang, ja da vitner det om velferdstjenester som har spilt fallitt.

Som tillitsvalgt for mange av landets fagfolk i tjenestene for personer med utviklingshemning er kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse dessverre ikke nytt. Vi hører om barn som blir kasteballer mellom barnevern og omsorgstjenester, vi hører om voksne, både med og uten diagnosen psykisk utviklingshemming, som ikke får nødvendig bistand, vi hører om ansatte uten opplæring eller kompetanse.

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Historien om Roger er også en historie som viser at endring er mulig. Med god faglig oppfølging og riktige rammer for tilværelsen klarer Roger seg tilsynelatende bra. Dessverre måtte det et drap til for at han skulle få den bistanden som var nødvendig. Historien viser at det trengs et kompetanseløft på alle områder der personer med utviklingshemning møter velferdsstatens tjenester. Styrket kompetanse på å identifisere og følge opp personer med utviklingshemning. Det er nå svært viktig at helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og kommunene selv er tydelige på hvordan de har tenkt å sikre riktig kompetanse og gode tjenester nært personer med utviklingshemning. Landets vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere står sammen med dere for å sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for en ofte glemt gruppe i samfunnet.

09/06/2011 0

Utdanningsmodell fra fortiden?

For litt siden skrev Jorunn Vindegg og Kåre Heggen et innlegg i Aftenposten som argumenterer for en enhetlig grunnutdanning for sosialarbeiderne. Jeg prøvde meg med et tilsvar. Et tilsvar som på ingen måte omhandler alle momenter i deres korte innlegg, men som påpeker noen viktig momenter fra vernepleierståsted. Jeg fikk ingen respons fra Aftenposten, men heldigvis har jeg min egen publiseringskanal her på bloggen min :-). Da Aftenposten ikke ville trykke er det selvfølgelig en fare for at det er dårlig skrevet, men jeg antar også at fokus på vernepleierutdanningen desverre er et for smalt fokus for avisen.

Utdanning for velferd

Landets velferdsutdanninger finner først og fremst sin legitimitet i at de utdanner yrkesutøvere som er i stand til å møte behovene som personer med ulike bistandsbehov har. Derfor mener jeg det er svært viktig at Kunnskapsdepartementet nå har satt i gang Les mer «Utdanningsmodell fra fortiden?» →

02/06/2011 2

Ta tjenestene tilbake!

Oppe i all utdanningspolitikk og interne prosesser i FO glemte jeg min egen bloggserie; Ta faget tilbake. Helt til i dag. Helt til jeg hørte Linn Herning og de andre i For velferdsstaten si tydelig og klart: Ta tjenestene tilbake!

I dag avholdt For velferdsstaten sin store konferanse Velferdskonferansen 2010 – ta tjenestene tilbake. Selv om jeg ikke deltok hele dagen kan jeg konkludere med at konferansen er viktig og nyttig. Over 400 deltakere hørte en lang rekke innlegg om hvordan vi skal ta tjenestene tilbake. Tilbake til det offentliges hender. Hvorfor velferdstjenestene ikke skal være motivert av profitt.

Et viktig budskap, som også kommunal rapport slo opp i dag, er at EØS reglementet ikke er til hinder for at det offentlige skal drive tjenestene selv. Norge overoppfyller EØS avtalens krav til anbud og konkurranseutsetting. Det er ikke i denne klassen Norge skal være best. Som Lysbakken sa; kildene til profitt er enten reduksjon i kvaliteten på tjenestene eller reduksjon i forhold knyttet til de ansatte. Begge deler henger sammen og ingen av delene er akseptabelt. Derfor; ta tjenestene tilbake!

Jeg registrerer dog litt ulik virkelighetsbeskrivelse. Mens Linn Herning avviser at privatisering av omsorgstjenestene er et marginalt fenomen i Norge, skryter Lysbakken av at det er få private aktører (slik blir det vel når man skal forsvare regjeringen man sitter i). Uansett er begge enige i at man ikke ønsker kommersielle aktører.

Ideelle aktører derimot, de er sterkt ønsket. Det er greit for meg. Lysbakken la vekt på at de har ideer og engasjement som vi trenger. Det er også greit. La det bare ikke bli en oppfatning av at man ikke kan ha ideer og engasjement i det offentlige.

Gaven til foreleserne på konferansen var Mikael Wiehes Ta det tillbaka. Her er den. Passende tekst.

23/05/2011 0

Innfridde mål eller brutte visjoner?

Jeg var på Ringsaker i dag. Holdt innlegg hos FO Hedmark. De avholdt konferanse om ansvarsreformen 20 år etter. Det var en fin samling. En nødvendig samling. Nok en gang; desverre.

Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet var representert. Det var også fagmiljø og lokalpolitikk. Alle er enige i hvor vi er og hvor vi skal. Spørsmålet er hvordan og når.

Når jeg satt på toget hjem fikk jeg nyhetsbrev fra NAKU. De melder om den nye rapporten fra NTNU; Innfridde mål eller brutte løfter? (Söderström og Jan Tøssebro). Det blir helgelitteraturen min, men oppsummeringene bekrefter bekymringene fra konferansen på Ringsaker:

Utviklingen av nye store bofellesskap brer om seg og svært mange har de senere år flyttet inn i bofellesskap som er minst dobbelt så store som retningslinjene fra reformårene.

Andelen uten dagaktivitet øker foruroligende, og for de som er i dagaktivitet går trenden motsatt av idealene om normalisering.

Selvbestemmelsen synes å reduseres, og hensynet til turnus og rutiner i boligen er tilbake som tunge argument mot personens innflytelse over egen hverdag. En enda kortere oppsummering er: Utfordringen i dag er å få reformen tilbake på sporet. Hvordan det skal gjøres er imidlertid ikke tema for denne rapporten.

Ok. I dag skrøt jeg av Lysbakken og hans fokus på situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg sa at om jeg kan gi kommunene like mye skryt som jeg kan gi BLD blir det bra. Hvis denne rapporten «innfrir» det den lover jf. mitt sitat over, forventer jeg at ministeren eksplisitt kommenterer denne.

20/05/2011 0

Far vet best!

IMAG0223 — Vernepleiestudenter presenterer sitt arbeid i eldreomsorgen

Først vil jeg dementere et rykte. Jeg mener ikke at vernepleie og atferdsanalyse er det samme. Her på bloggen min skriver jeg at ”ulike faktorer påvirker folk som mennesker. For meg…kan VAS være en god forkortelse. Vernepleie, atferdsanalyse og sosialisme er for meg en utmerket blanding”. Altså; sosialisme og vernepleie er ikke det samme. Atferdsanalyse og vernepleie er ikke det samme. Men alle disse elementene har en betydning for meg.

Jeg befinner meg på Storefjell. På norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) sitt årlige årsmøteseminar. I år skal jeg stå på stand for FO. Det er en viktig arena for FO å være synlig på. Det er kanskje den arenaen som samler flest vernepleiere i året. Jeg var påmeldte nr 800. Selvsagt er det ikke bare vernepleiere her, men andelen er nok stor. Seminaret har i alle år fasinert meg Jeg har skrevet om det før her på bloggen min; Nafofestivalen 2010 og Helt om natten, helt om dagen). Det er en samling fagfolk som gir inspirasjon til fagutvikling og nettverksbygging. Som har innlegg fra folk som driver avansert grunnforskning som jeg ikke forstår noen ting av, til presentasjoner av de gode historiene. Historiene som viser at godt faglig arbeid funker. I år er det også en stor gjeng vernepleierstudenter (se bildet) som viser frem studentarbeidet sitt som posterpresentasjoner. Strålende. Jeg skulle gjerne hatt med meg kunnskapsdepartementet hit.

Atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen har vært et aktuelt tema i alle år. Fremdeles er det store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene på synet av atferdsanalyse og dens plass i utdanningen. Noen steder fremstår som tydelige motstandere av atferdsanalyse, mens andre har fremhevet dens plass i utdanningen (vernepleierutdanningen på HIAK ligger for eksempel under avdeling for atferdsvitenskap).

I vinter ble jeg intervjuet av Fontene. Dette portrettintervjuet er etter hvert blitt en interessant utfordring for meg. Intervjuet fremstiller meg på en litt underlig måte. Jeg var ikke komfortabel med resultatet, men slik er det vel med medier og slike intervju. Dette er noe jeg må bli bedre på (liker meg best når jeg selv har kontrollen, som på denne bloggen). Intervjuet omhandler i stor grad barneoppdragelse og atferdsanalyse (et intervju som av uforståelige grunner har fått tittelen ”Far vet best”). Ryktene har nådd meg om at en del har reagert på intervjuet. Noen vernepleiermiljøer reagerer på koplingen mellom atferdsanalyse og vernepleie, og særlig at jeg som leder for vernepleierne i FO fremstår som atferdsanalytisk orientert. Jeg har hørt disse ryktene fra flere ulike hold, men ingen har kommet direkte til meg med dem! (ta en telefon til meg, da vel!) Jeg har aldri lagt skjul på at jeg kommer fra et atferdsanalytisk miljø, og at jeg er en atferdsanalytisk orientert vernepleier (bare les bloggen min). Det er jeg stolt av. Men jeg har aldri satt likhetstegn mellom atferdsanalyse og vernepleie. Heller ikke i dette intervjuet. Mange vernepleiere jobber etter atferdsanalytiske prinsipper. Mange gjør det ikke. Såkalte relasjonelle tilnærminger er blitt fremhevet av flere vernepleiermiljøer. Jeg tror at det er bra at vernepleiere har ulike tilnærminger til sitt virke, så lenge kvaliteten på det man gjør er høy.

Intervjuet er blitt kritisert fra flere hold. På den ene siden har jeg hørt at atferdsanalytiske miljø mener at nok en gang har fagbladet til FO tenkt å henge ut atferdsanalysen. Det kan jeg forstå. På den andre siden hører jeg fra miljøer som er skeptisk til atferdsanalysen at det som kommer frem i intervjuet har lite med vernepleie å gjøre. Det kan jeg også forstå. Intervjuet er jo tross alt om meg, ikke vernepleie.

Arbeidet med stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene har allerede gitt gode resultater. Diskusjonene om fremtidens vernepleierutdanning er godt i gang i ulike miljøer. Hva er den vernepleierfaglige kjernekompetansen? Hvordan skal forholdet mellom de ulike faglige innfallsvinklene være (hva er helse?)? Har atferdsanalysen en plass i fremtidens utdanning, og i så fall hvilken atferdsanalyse og hvilken plass? Det er i hvert fall spennende å diskutere dette med folk her på fjellet. Håper også dere som leser denne bloggen diskuterer dette i deres miljøer. Det er ikke noe mål å bli enig, men slike faglige diskusjoner er med på å drive vernepleiefaglig arbeid fremover.

13/05/2011 1

Et politisk eksperiment

På mandag skal jeg møte kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på stortinget. Jeg skal lansere et politisk eksperiment. Et eksperiment som kan føre til en bedre skole. En inkluderende skole. En skole som kan bidrar til at alle elever får et utviklende tilbud. En tverrfaglig skole.

Som yrkesutøvere innen velferdstjenestene er barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere opptatt av å gjøre ting som virker. Som universitets- og høgskoleutdannet personell må det vi driver med være kunnskapsbasert, bygget på teori, empiri og systematisert erfaring (erfaringsbasert kunnskap). Hvis vi ikke vet hva som virker, ønsker vi å finne ut av det. Slik burde landets politikere også jobbe. Iverksett politikk man vet virker. Om man ikke vet hva som virker, finn ut av det.

Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv har en interessant kommentar om dette for en ukes tid siden. Med henvisning til NAV reformen og samhandlingsreformen spør hun om man ikke burde prøvd ut dette i mindre skala før man lanserte de store reformene. Finne ut om det virket før man implementerte reformene fullskala. Slik kunne man bygge endringer på kunnskap, ikke på tro, ideologi eller politisk populisme. Kunnskapsbasert politikk.

Stortingsmeldingen om ”Tidlig innsats og bedre læring for elever med særskilte behov” dokumenterer at det trengs forbedringer. Det trengs en klar styrking av skoletilbudet til de som kanskje trenger det mest. Vi i FO har over lengre tid argumentert for en tverrfaglig skole. En skole med flere sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere vil bidra til en mer inkluderende skole. En skole som er bedre rustet til å møte den enkelte elev og dens spesielle behov. Særlig når det gjelder sosiale utfordringer, men også i forhold til pedagogiske utfordringer. Vi kan være et godt supplement til lærerne. Et supplement som gjør lærerne bedre. Bedre på det de skal være gode på (også utdanningsforbundet fremhever andre yrkesgrupper som viktig supplement).

Vi mener at det må opprettes stillinger, at lovverket må endres. En utfordring er at vi ikke vet nok om effekten av helse- og sosialarbeidere i skolen. Vi har mange gode erfaringer, mange gode historier. Eksemplene begynner å bli mange på at disse yrkesgruppene gjør en forskjell i skolen. Men vi trenger mer systematisk erfaringsinnhenting. Vi trenger mer forskning på effektene av sosialfaglig, barnevernfaglig og vernepleiefaglig kompetanse i skolen.

Det er dette politiske eksperimentet jeg skal argumentere for på mandag. Sett i gang systematiske forsøksprosjekt med denne kompetansen i skolen. Forsk på effekten. Det værste som kan skje er at vi vet mer. Om forskningen viser at det gir liten effekt, så kan det være politikerne slipper å høre oss mase om denne tverrfaglige skolen. Det beste som kan skje er at vi legger grunnlaget for en bedre skole. En inkluderende skole. Grunnlag for en reform som ikke øker reformtrøttheten i skolen, men som styrker lærernes muligheter til å utøve sitt fag. En skole som gir et utviklende tilbud til alle.

PS! Av og til brukes uttrykket politisk eksperiment i en negativ valør. Som om man setter i gang politikk uten å vite hva man gjør. La oss snu på det, la det bli en positiv valør. Som om man igangsetter en politikk uten å vite resultatet, men ønsker å vite mer…

07/05/2011 1

Kategori