Vernepleieren

Grrr, jeg er irritert. Mest på meg selv. I går kom BLD med tiltak for likestilling. Og folk klarer å henge seg opp i en filleting. Pappagrupper. Det som irriterer meg mest er at jeg også henger meg opp i det. Og det irriterer meg at statsråden bruker plass til det på bloggen sin. Irriterende. Nemlig. Men det er no et irriterende forslag.

Regjeringen skal bruke penger på en person som skal stimulere til at pappaer snakker med andre pappaer. Så langt, greit. Men i samme slengen sies det at barselgruppene er for mødrene. Det er ikke så greit. Lysbakken skriver i sin blogg følgende: «På samme måte som mødre får et sosialt fellesskap og en mulighet til å dele erfaringer i barselgruppene, savner en del menn en egen mulighet til dette.» Mina Gerhardsen skriver på twitter: «Mødre får tilbud om barselgruppe gjennom helsestasjonen, så ser ikke hvorfor far ikke skal få tilbud om trilleselskap?» Grrrrr!

Jeg var i barselgruppe. Var ikke jeg velkommen der, altså? Riktig nok var ikke helsestasjonsoppfølgingen godt tilrettelagt for oss menn. Alt gikk gjennom mor. Til og med blikkontakt. Fikk aldri blikkontakt med helsesøsteren (sikkert slik mange kvinner opplever det på andre arenaer). Det er der jobben må gjøres. Helsestasjonen må bli god på oppfølging av både mor og far. Barselgruppene er for den som er hjemme, ikke for mor. Er det virkelig kjønnsegregert oppfølging av nybakte foreldre vi ønsker? Nei.

Feminist og tidligere kollega, Siv, skriver det godt på FB siden min:
«Er det ikke bare å endre navnet til nettverksgruppe så blir det kjønnsnøytralt og både for mor, far, medmor og medfar. Kjenner jeg blir provosert av ordet barselgruppe, barsel varer kun i seks uker! Jeg bruker konsekvent ordet nettverksgrupper jeg.»

Det er et irriterende forslag. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bry meg, men når Lysbakken bruker en hel bloggpost på det, så kan vel jeg. Det er vel egentlig så mye mer å ta fatt på, for eksempel likelønn!!! Grrrrrrrrr!

Når jeg skriver dette skulle jeg vært hos FO Buskerud. Skulle holdt innledning om neste års tariffoppgjør. Om likelønn. Der er jeg ikke. Jeg er hjemme. Hjemme med sønnen min som er syk. Selvfølgelig er jeg det. Men. Det fikk meg også til å tenke på Odd Eriksen.

Er det noen av dere som husker Odd Eriksen? Han har vært statsråd i den rød-grønne regjeringen. Den første som trakk seg i den første rød-grønne regjeringen. Etter mye politisk press valgte han å gå av. Begrunnelsen var at han savnet familien. Som jeg skrev på min første blogg; det var få som trodde han. For å sitere meg selv:

Så har den første statsråden gått av. Odd Eriksen har vært mye kritisert i media og det er «ingen» som tror han når han sier at han går av på grunn av at han savner familien. Politiske kommentatorer hevder at dette kun er en unnskyldning, og at noen kanskje har hvisket han i øret at det er på tide å trekke seg. Hadde det vært slik hvis han ikke hadde vært mann? Neppe. Hadde det vært en kvinne hadde hun nok fått forståelse for at det hadde vært tungt å være så mye borte fra familien. Når skal det bli akseptabelt og troverdig at en mann setter familien foran egen karriere. Odd Eriksen fortjener ros for det valget han har tatt.

Jeg ser på statsråd Audun Lysbakken som et viktig forbilde for oss menn. Han har vært tydelig på at stiller han til valg som leder av SV så må han også kunne ha tid til familien. På sin blogg skriver han:

Jeg har invitert dere hit fordi jeg ønsker å bli SVs nye leder. Jeg har brukt helgen til å gå turer med min kone og barna mine, ha familieråd rundt kjøkkenbordet hjemme og diskutere om det er mulig å kombinere det å være småbarnspappa med det å være leder i SV.

Jeg har kommet til at det må være mulig, og fått støtte hjemme for det. Demokratiet skal bygges av vanlige mennesker, med vanlige liv. Derfor må det også tilpasses vanlige mennesker og vanlige liv. Dersom jeg blir partileder blir jeg en leder som forlater viktige møter når det er på tide å hente i barnehagen, som ikke tar telefonen fra jobben når ungene mine skal ha min fulle oppmerksomhet, som er gjerrig på helgene mine og som skal ha en like lang pappapermisjon som sist. Det skal partiet vite dersom partiet velger meg.

Skal vi oppnå likestilling må vi menn ta ansvar. Men. Vi må ikke bare snakke om det. Vi må også handle. Jeg tilhører “løkka” generasjonen. Tok ut relativt lang pappa permisjon, likte å henge på kafe på Grünerløkka med ungen i barnevognen. Trodde at damene så på den flinke mannen i smug. Nå tror jeg vel egentlig at damene tok meg som en selvfølge. Selvfølgelig skulle jeg som mann ta mitt ansvar for barna. Men vi skal selvsagt ikke bare skumme fløten. For løkka på mandags formiddag er fløten.

Når jeg valgte å stille til valg til politisk ledelse i FO var det naturlig å diskutere det med konen. Hva hun sa ville ha en avgjørende betydning. Eller ville det det? Hadde jeg ikke bestemt meg på forhånd? Det er jo fint å ha på ”CV-en” at man tok hensyn til familien før man sa ja. Det høres flott ut når jeg kan si at jeg må ta hensyn til barna og resten av familien. At jeg må gå tidlig fra møter. At jeg skal hente og bringe. Men. Det viktigste er ikke at jeg sier det. Det viktigste er at jeg gjør det. Det er det som er poenget mitt. Og det er vanskelig. Det er vanskelig å avlyse på grunn av syke barn. Det er vanskelig når man ikke kan gå på et kveldsmøte. Men skal man oppnå likestilling. Skal man oppnå likelønn. Så må jeg og flere menn med meg også handle. Vi må ta ansvar og få lov til å ta ansvar. Både privat og i politikken. Det er ikke vanskeligere for menn enn for kvinner, men det er kanskje vanskeligere å synliggjøre at det er vanskelig (Jf Eriksen). Nettopp derfor er detkanskje også et poeng å snakke om at det er vanskelig. Men, vi må også prøve å gjøre det mindre vanskelig å prioritere familien. Derfor er jeg glad for at min forbundsleder Rigmor Hogstad er tydelig på at familien er viktig. At når hun selv må hoppe inn på kort varsel hos FO Buskerud, så er hennes klare melding til meg: «Ikke ha dårlig samvittighet fordi du er pappa!» Det er moderne ledelse. Sånne tilbakemeldinger må både menn og kvinner få i slike situasjoner.

Som sagt så må vi menn få lov til å ta ansvar i kvinnekampen. Jeg gleder meg for eksempel til jeg en gang i fremtiden blir medlem av FOs kvinnepolitiske utvalg.

(Dette har jeg altså skrevet mens jeg har vært hjemme med sykt barn. Sannsynligvis burde jeg prioritert butikken, klesvasken, vinduene og støvtørkingen. Heldigvis kommer rengjøringsfirmaet på mandag)