Etter tre dager med mellomoppgjør var det svært hyggelig å treffe FO Oslos medlemmer på deres 1. mai frokost. Arrangementet er en hyggelig start på denne viktige dagen. I dag holdt jeg til og med en appell. Her kan du lese mitt manus (som jeg sånn noenlunde holdt meg til).
Nå bruker vi bombeflyene. Vi teppebomber. Krigstypene i Fontene er overtydelige. «Dramatisk om FO- utdanningene«, «-Sjokkerende kunnskapsløst». FO reagerer kraftig på retningen diskusjonen om fremtidens utdanninger for velferdstjenestene har tatt. Uten å kunne svare på at det fører til bedre tjenester presenteres vi for forslag til endringer i utdanningsstrukturen som får dramatiske konsekvenser for landets helse- og sosialfagutdanninger. Jeg håper dere er våkne nå.
Kunnskapsdepartementet trenger kunnskap!
I møtet jeg var på med departementet torsdag gikk de langt i å si at de ikke hadde tenkt til å legge ned vernepleierutdanningen. Det er flott. Samtidig stiller de store spørsmålstegn ved behovet for det målgruppefokuset som vernepleierutdanningen og barnevernpedagogutdanningen har. De stiller også spørsmålstegn ved behovet for helsefagkompetansen til vernepleierne. Det er blant annet med dette grunnlaget jeg hevder at Kunnskapsdepartementet trenger kunnskap. Uten et helsefaglig grunnlag har vi ikke vernepleierutdanningen. Uten et særskilt fokus på mennesker med kognitiv svikt mister vi kjernen i vernepleiefaglig kompetanse. En generell miljøterapeututdanning vil ikke møte de samme behovene. Det må vi synliggjøre nå.
Derfor skal bakketroppene nå sendes ut. Bakketroppene er dere som leser denne bloggen. Dere som skal fortelle om kompetansebehovene i tjenestene. Dere som skal fortelle om hva som mangler, men ikke minst om hva som fungerer. Dere som skal fortelle om den unike kombinasjonen av elementer som gjør vernepleierutdanningen til det den er i dag. Som gjør at vernepleiere er attraktive yrkesutøvere i landets kommuner og helseforetak. Dere må fortelle om hvordan vernepleierfaglig kompetanse dekker behov som man ikke vil få dekket på samme måte uten. Hvorfor er vernepleiere blitt en så attraktiv yrkesgruppe som også Kunnskapsdepartementet bekrefter at vi er?
Denne bloggen handler først og fremst om vernepleieren. Men det er viktig å huske på at uten den utdanningsstrukturen vi har i dag, uten en barnevernpedagogutdanning, en sosionomutdanning, en sykepleierutdanning, så hadde det ikke vært rom for en vernepleierutdanning. Vi trenger utdanninger med tydelige identiteter i helse- og sosialfeltet. Utdanninger som er trygge på sin egenart. En trygghet som gir grunnlag for et tverrfaglig og tverrprofesjonalt samarbeid til det beste for brukerne. Uten disse tydelige forskjellene hadde vi hatt en forvaltningssosionom og en miljøterapeututdanning. Det er dette visse krefter i KD nå ønsker. Da mister vi en den helhetlige integrerte kompetansen til dagens vernepleiere. Vi mister også grunnlaget for tverrfaglig samarbeid med ulike og tydelige profesjoner. Det er dette vi skal kjempe mot.
Krigsanalogiene som jeg startet denne bloggposten med passer egentlig ikke en pasisfist som meg. Den passer egentlig heller ikke denne dabatten (så hvorfor i huleste bruker jeg dem da…). For; nå er tiden inne for å komme opp av skyttergravene (opps, enda en krigsanalogi). Nå skal vi si med fredsprisvinner Barack Obama; yes, we can!
Og vi kan, sammen med Kunnskapsdepartementet. Vi kan slå fast at vernepleierutdanningen er viktig og nødvendig. Først og fremst viktig for personer med utviklingshemning, men også viktig for andre med kognitiv svikt. Utdanningen har en primær målgruppe, men et bredt nedslagsfelt. Vernepleierutdanningen er slik jeg ser det godt tilpasset samhandlingsreformens intensjoner om tidlig insats, aktiv omsorg, forbygging. Jeg skal skrive mer om vernepleierutdanningen senere, og hvorfor jeg mener den er viktig. Jeg har nemlig stor tro på at vi trenger en helsefaglig utdanning som har inkludering og deltakelse som sentrale elementer i sin utdanning. En utdanning som utvikler yrkesutøvere som kan møte mennesker med komplekse utfordringer med en tro på deres egen evne til å mestre sine liv.
Bakketroppene skal være nyanserte. Det hjelper ikke å si at vi ikke forstår (som jeg har gjort), eller at vi er så fantastiske (som jeg også har gjort). Nå skal vi bruke vår kompetanse og kommunikasjons- og samhandlingsferdigheter til å beskrive de behovene vi ser, vi skal beskrive hvordan disse behovene kan imøtekommes, hva som må til for at vernepleierutdanningen skal bli enda bedre. Arbeidsgruppen i departementet var soleklar på at de ønsker innspill, både store og små. Nå skal vi sammen med dem utvikle vernepleierutdanningen til en sentral bidragsyter til velferdstjenestene.
KD har allerede fått flere gode innspill om vernepleierutdanningen, både fra studieledere og lærere ved utdanningen i Bergen. Det er viktig å synliggjøre både kjernen i vernepleiefaglig arbeid og det brede spekteret av uttrykk som dette representerer. For vernepleiefaglig yrkesutøvelse er fleksibelt, variert og utviklingsvillig. Det består av et integrert hele som gir ulike uttrykk. Derfor skal vi fortelle om teater og kulturprosjektene i Namsos, vi skal fortelle om praksisprosjektene med sykepleiere i østfold, om vernepleiefaglig arbeid med eldre i Råde, fortell om mastergraden i Harstad, forskning på selvbestemmelse, etc.
Vi har mye å fortelle om. Om du er enig med meg om at vernepleiefaglig kompetanse er viktig å beholde og utvikle i fremtidens velferdstjenester. Gi Tora Aasland beskjed. Gjør det nå!
Min første forelesning som vernepleiestudent var i Fredrikstad i 1995. Det er de færreste forelesninger jeg husker, men denne ble en spesiell opplevelse. Signalet fra de to foreleserne var; dere er det siste kullet med vernepleiere! Vi var havnet midt i debatten om vernepleierutdanningens fremtid. Det er gått 16 år. Nå er vi der igjen. Er årets kull med vernepleiere det siste?
Signaler fra gruppen (se Fontene)som jobber med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene kan tyde på at noen ønsker det. At vernepleierutdanning skal legges ned. I morgen torsdag skal jeg på møte for å høre hva de egentlig tenker. Ønsker de virkelig å legge ned vernepleierutdanningen, og omstrukturere de såkalte sosialarbeiderutdanningene (barnevernpedagog, sosionom og velferdsarbeider)?
Ingen utdanninger er til for seg selv. Den dagen en utdanning ikke fyller samfunnets behov må man enten gjøre noe med utdanningen eller legge den ned til fordel for andre utdanninger. Derfor er det flott at departementet nå har en gjennomgang av utdanningene i helse- og sosialtjenestene. Arbeidet gir unike muligheter. Mulighet til å være innovativ, til å utvikle utdanningene, til å styrke tjenestene til dem vi hver dag jobber for.
Jeg er optimist. Tror det er mulig å bevare uten å bli sett på som museumsvokter og at det er mulig med innovasjon og utvikling uten revolusjon. Jeg er ikke akkurat veldig objektiv i denne saken, men jeg forstår rett og slett ikke at det er noe grunnlag som tilsier at det ikke er behov for vernepleiere i fremtidens velferdstjenester. Den unike helhetlige kompetansen basert på helsefag, pedagogikk, sosialfag m.m. er etter mitt skjønn viktig for å møte utfordringene som blant annet samhandlingsreformen gir. Vernepleiere er autorisert helsepersonell. Den helhetlige integrerte kompetansen gir særlig et godt grunnlag for å møte personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt og/ eller store og sammensatte utfordringer. Det er avgjørende å ha yrkesutøvere med slik kompetanse nært brukerne av velferdstjenestene. Dette skal jeg kjempe for.
Det som skal kjempes for er kompetansen og vernepleiefaglig yrkesutøvelse. Jeg tror ikke det er mulig å bevare og utvikle vernepleiefaglig kompetanse uten en egen utdanning, en egen profesjon. Om vi ikke klarer å bevare utdanningen, om vi ikke klarer å styrke og utvikle den, er det ikke dagens vernepleiere det går utover. Jeg tror at vi kommer til å bli en attraktiv mangelvare. Jeg er redd det kommer til å gå utover de vernepleiere jobber for. Personer med utviklingshemning. Personer med annen kognitiv svikt. Personer som er avhengig av bistand fra personell som har en bred helsefaglig tilnærming. En tilnærming som tar WHO sin helsedefinisjon alvorlig (en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter) . Et godt bilde på hvorfor det er nødvendig med helsefaglig kompetanse nært personer med kommunikasjonsutfordringer finner du på NAKU sitt e-læringskurs.
Heldigvis er vi mange som mener at vernepleierutdanningen er viktig. Se for eksempel Tor R Torp sin undersøkelse. Jeg tror at vi kommer ut av stortingsmeldingen med en styrket vernepleierutdanning. For å få til det er vi selvsagt nødt til å vise oss frem. Vi trenger fakta og forskning, men vi trenger også de gode eksemplene. Har du gode eksempler på hvorfor vernepleierutdanningen og vernepleiefaglig kompetanse er viktig? Hva er din vernepleierhistorie? Kom med dem. Gjerne her på bloggen, på min facebookside, på e-post til meg eller kanskje aller helst til Kunnskapsdepartementets nettsider for innspill. Departementet ønsker en åpen prosess. Hjelp dem med det!
Nok er nok. Det er på tide at kommunene tar ansvar. At staten tar ansvar. At noe skjer.
I 2007 var jeg på høringskonferansen om rapporten «Vi vil, vi vil, men får vi det til?» Rapporten og konferansen dokumenterte at det var behov for handling knyttet til levekår, rettsikkerhet og tjenester til personer med utviklingshemning. I dag ble SOR konferansen En ny hverdag avsluttet. Det er det samme som blir sagt nå som for 4 år siden. Noe må gjøres.
Jan Tøssebro (som forøvrig velfortjent fikk SOR prisen) viste til sin nye forskning. Her ser han på hvordan dagens situasjon er i forhold til tiden rett etter reformen:
Konklusjonen er en reform i revers. Dette må vi gjøre noe med. Vi må si at nok er nok. Audun Lysbakken og Kirsti Bergstø i inkluderingsdepartementet gir meg håp. Ministeren var blant annet svært tydelig i sin tale til konferansen. Jeg tror dog at det er helt avhengig av statlig styring. Statlig styring når det gjelder boligbygging. Statlig styring når det gjelder bemanning og kompetanse. Tøssebro sa det svært tydelig. «Det kommunale selvstyret er svært koordinert.» Er det slik at kommunene tilpasser tjenestene individuelt og lokalt, eller er det slik at vi ser en negativ spiral som brer seg fra kommune til kommune?
I panledebatten som jeg deltok i på torsdag rakk jeg ikke å si alt jeg hadde tenkt å si (jeg er tross alt bergenser). Om jeg hadde mer tid, hadde jeg kanskje sagt noe slikt som dette:
Gratulerer med dagen. Ikke først og fremst for ansvarsreformen som fyller 20 år i år. Først og fremst for at denne konferansen markerer en ny start. Vi har en bred politisk enighet om at noe må gjøres. Brukerorganisasjoner er klar for handling. Vi i fagforeningene er mer enn klar. Nå må vi finne måter å gjøre dette på. Jeg er blitt inspirert på denne konferansen. Inspirert til handling! La oss stå sammen nå. La oss vise at samordningsrådet nettopp har levd opp til navnet sitt. Sammen for forandring.
Hva mener du må gjøres? Da tenker jeg ikke på om vi trenger mer kompetanse eller stopp i bygging av store bofelleskap. Jeg mener hvordan vi skal kunne klare å nå de målene vi står felles om. Jeg trenger dine råd. Gi dem her på bloggen eller å min facebook side.
Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom.
Debatten om tidlig ultralyd har vært aktuell denne vinteren. Det er en vanskelig debatt med mange følelser. Sterke ord er blitt brukt. Synes begge sider i debatten har hatt tankevekkende innlegg. Les for eksempel hva Vampus mener eller «En søsters stemme». Jeg har prøvd meg med en kronikk som hevder en tredje vei i ultralyddebatten. Dessverre er den blitt refusert av Aftenposten og Dagsavisen. Heldigvis kan jeg publisere den selv her på bloggen min.
Les det jeg har skrevet, kommenter gjerne.
En tredje vei i ultralydsaken?
Arbeiderpartiet har gjennom sitt integreringsutvalg satt et klart og tydelig mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at samme parti nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?
Den medisinske utviklingen fører med seg etiske og politiske utfordringer. Denne vinteren er det tidlig ultralyd som er blitt en svært aktuell problemstilling. Er det politisk og medisinsk nødvendig å innføre ultralyd i 12 uke? Les mer «En tredje vei i ultralydsaken?»
Tenk om vi lever i gullalderen. Tenk om det er nå, akkurat nå, velferdsstaten er på topp.
For litt siden fikk jeg en e-post fra en tillitsvalgt i FO, som også jobber i habiliteringstjenesten. Han jobber stort sett med mennesker med utviklingshemning. E-posten kommer som følge av kronikken til Kirsti Bergstø i BT rett før nytt år. Noe av det han skriver var svært tankevekkende:
…det er viktig at trøkket opprettholdes slik at intensjonene med reformen ikke bare var et blaff på nittitallet. Men skal jeg se inn i glasskulen (noe jeg gjør nesten hver dag) tror jeg at fremtiden er enda dystrere. Stikkord som new public management, eldrebølge (kankje også med frp ved roret), stor kommunal fattigdom m.m. gjør at man kan se langt etter individuelt tilrettelagte tjensetetilbud i fremtiden- tror jeg. Jeg tror de som jobber med utviklingehemmede om 20 – 30år kommer til å drømme om det «glade» 90- og 2000 tallet hvor vi faktisk opplevde å få gjennomslag for at kommunene måtte innfri sine plikter- dette var nok tiden med «melk og honning». Jeg tror vi må kjempe en «tofronts-krig» hvor vi fremdeles argumenterer for intensjonene med reformen samtidig som vi må ha et fokus på hvordan skal utviklinghemmede ivaretas under «skrinne betingelser». Men det siste mener jeg viktigheten av fagutvikling og forskning i alt fra teknologi til metode.
Det er flere elementer her som er verdt å kommentere. Er det slik at vi går mørkere tider i møte? Skal vi være fornøyd med det vi har? I hvilken grad skal fagutvikling ta hensyn til rammebetingelser?
I min mini serie «Ta faget tilbake» er det siste spørsmålet interessant. Fagutvikling skjer ikke i et vakum. Selvsagt skal vi ta hensyn til hvilke betingelser faget skal utøves i. Samtidig er jeg stor tilhenger av å ha flere tanker i hodet på samme tid. Vi må både kunne tenke hvordan tjenestene kunne vært hvis betingelsene hadde vært tilnærmet optimale, samtidig som vi må tilpasse tjenestene de faktiske forholdene. Helse- og sosialfaglig arbeid handler ofte om denne to-fronts krigen. Men krigen skal kjempes med sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid. Vi må si i fra om hvordan ting kunne ha vært om vi fikk de riktige betingelsene, samtidig som vi må fortsette å drive faglig arbeid, også under skrinne betingelser. Vi har nemlig et ansvar overfor de som er avhengig av vårt arbeid. Selv om man opplever motgang på arbeidsplassen, så er det viktig å ikke bli avmektig. Jeg tror det er viktig å reflektere over det som står i e-posten, men man må ikke bli handlingslammet. Hva tenker du?
PS! Neste innlegg handler om godt faglig arbeid som god samfunnsøkonomi. Et slikt fokus kan kanskje være med på å motvirke de skrinne vilkårne som min tillitsvalgtkollega ser i glasskulen.
PS!2 Hva annet enn Honningbarna passer til å illustrere vår tid, som nettopp «melk og honning» tidsalderen?
I går var det den internasjonale sosialarbeiderdagen. En dag som burde vært feiret av statsledere over hele verden. Statsledere som erkjente at sosialfaglig arbeid er en av grunnsteinene for et godt, trygt og fremtidsrettet samfunn. Desverre er det nok få statsledere som markerer dagen. Antakeligvis er det svært få sosialarbeidere som markerer dagen også. Trenger vi egentlig en slik dag?
Ordet sosial er i ferd med å forsvinne fra det offentlige begrepsapparatet. Helse- og sosialdirektoratet er blitt til helsedirektoratet, sosialdepartementet finnes ikke lengre og sosialtjenesteloven blir til helse- og omsorgslov. Landets siste sosialkontor ble lagt ned 8. mars. Ordet sosial er blitt redusert til et begrep som beskriver en aktivitet man bedriver alene sammen med sin egen pc, sosiale medier.
Nå skal det sies at også jeg argumenterer for at ordet sosial ikke alltid skal brukes, for eksempel om yrkesfaget til vernepleiere. I en uformell undersøkelse som FO gjennomførte for noen år siden, var det bare i overkant av 5 % av de 1700 respondentene som svarte at de ville beskrive sitt arbeid som sosialfaglig (riktig nok var svar alternativene helse- og sosialfaglig, helsefaglig eller vernepleiefaglig). Jeg er en varm tilhenger av at vernepleiere betegner sin yrkesutøvelse som vernepleiefaglig, men i denne sammenhengen er vår yrkesutøvelse også sosialfaglig.
Jeg feiret sosialarbeiderdagen sammen med medlemmer i FO Troms på vakre Malangen brygge. I fantastisk flotte omgivelser påpekte jeg viktigheten av å være stolt av det man driver med. Når sa du sist «Jeg er vernepleier og er stolt av det?». Jeg tror at vi helse- og sosialarbeidere må være mye mer «tøff i trynet». Vi må si at det vi driver med er viktig og at vi trengs for i sikre landets innbyggere gode vilkår. Vilkår som bidrar til gode liv.
For at vi skal kunne ta faget vårt tilbake fra økonomene og administratorene er det avgjørende at vi er stolt av det arbeidet vi gjør og det vi står for. Vi skal med verdighet stå opp, på arbeidsplasser, overfor andre yrkesgrupper, overfor politikere og gjerne i media for å nå resten av befolkningen. Vi må vise det vi gjør. Vi må vise det vi er flink på. Neste gang du skal presentere deg sier du vel:
Jeg er vernepleier og jeg er stolt av det!
Eller jeg er sosionom/ barnevernpedagog/ velferdsarbeider, og er stolt av det!
(ps! Innser at det ikke er mye nytt i dette innlegget, og det er flere ting her jeg skal komme mer inn på etterhvert, men på den internasjonale sosialarbeiderdagen var det viktig for meg på påpeke stolthet og verdighet. Det er viktig at vi ikke jævlifiserer det å være sosialarbeider. Det er flott å være helse- og sosialarbeider, og det skal vi være stolt av)
Eksemplene begynner å bli mange. Eksempler på at «blåskjortenes» ideologi om offentlig sektor har spilt fallitt. Eksempler som viser at enkelt mennesker selges på en markedsplass, som viser en underlig byråkratisering av tjenestene, eksempler som viser at sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid er blitt nedprioritert til fordel for en ideologi. En ideologi som ikke har fokus kvalitet, men fokus på kvantitet.
På min lille årsmøte turne i FO norge var turen i dag kommet til FO Buskerud. Riktignok er ikke selve årsmøtet begynt i skrivende stund, men det etter hvert tradisjonsrike Buskerud seminaret dagen før de formelle rundene er en viktig møteplass for FO medlemmer i fylket. Og det ble en inspirerende dag. Så inspirerende at jeg herved utfordrer meg selv til en lite gjennomtenkt bloggserie. En bloggserie om sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid i en tid der det ser ut som om det er økonomifaget som regjerer. I en tid der det kanskje kan se ut som om vi også har latt økonomifaget regjere.
Magnus Marsdal fra Manifest Analyse holdt en spennende forelesning. Selv om jeg har hørt han før og at jeg på ingen måte er enig med han i alt han sier, så kom det nok gullkorn til at jeg drister meg til å inviterer til bloggserien ”Ta faget vårt tilbake”.
Ta faget vårt tilbake handler om yrkesfag. Om å ha nok faglig autoritet til å si i fra om hva som er de beste faglige vurderingene. Det handler om arbeidsliv. Om ha arbeidsforhold som sikrer god faglig yrkesutøvelse. Det handler om samfunnsøkonomi. Om at godt faglig arbeid svarer seg. Det handler om en endring i samfunnsutviklingen. En endring til en tilstand der vi tar velferdstjenestenes brukere på alvor.
I dag var det en spennende diskusjon. En diskusjon som utfordret FO og andre til å finne alternativer. Og til å skape endring. Kom gjerne med innspill på hva jeg skal skrive om. Kom gjerne med innspill til hva FO skal gjøre for å skape endring. Kom med eksempler på sviktene som vi ser på de fleste feltene FO sine medlemmer jobber på. Vær en uredd stemme. Skriv en kommentar, eller kanskje du har lyst til å gjesteblogge? Jeg rydder plass for din stemme :-).
Ingenting er mer passende enn at det var seniorpolitisk utvalg i FO Nord Trøndelag som la frem forslag til uttalelse på avdelingens årsmøte. Uttalelsen handlet ikke om pensjon, seniorer i arbeidslivet eller om FOs ivaretakelse av våre medlemmer som er på vei ut av arbeidslivet. Uttalelsen handler om autorisasjon. Autorisasjon for barnevernpedagoger og sosionomer. En sak som har vært jobbet med av profesjonenes organisasjon(er) siden tidenes morgen.
Jeg har i dag, på kvinnedagen, holdt innledning for årsmøtet i FO Nord-Trøndelag. Det var et hyggelig møte med engasjerte helse- og sosialarbeidere. Av alle de sakene de kunne ha uttalelse om valgte de autorisasjon. Det synes jeg er lurt.
Som vernepleier har jeg tidligere ikke tenkt så mye på om jeg har autorisasjon eller ikke. Det har vært en selvfølge. Som helsepersonell er det viktig med en kontrollfunksjon som bidrar til god yrkesutøvelse. Selvsagt er autorisasjonsordningen ikke slik at den alene kan sikre brukerne av våre tjenester mot overgrep og dårlig yrkesutøvelse. Men det er et viktig grep for å sikre rettsikkerheten til de som er avhengig av landets helse- og sosialtjenester. Det er godt å vite at min tidligere kollega, som misbrukte sin maktposisjon overfor en jente med utviklingshemning, ikke kan jobbe som vernepleier mer.
I regjeringens forslag til ny helse- og omsorgslov skal alt personell som yter tjenester i henhold til den nye loven, omfattes av helsepersonelloven. Høringsnotatet drøfter behovet for en autorisasjonsordningen for barnevernpedagoger og sosionomer med, så vidt jeg husker, gode argumenter for og ingen argumenter i mot. Like vel kommer det ikke noe forslag om autorisasjon. Dette er for meg uforståelig. Skal brukere av helse- og omsorgstjenester som ytes av barnevernpedagoger og sosionomer ha dårligere sikkerhet enn helse- og omsorgstjenester som ytes av sykepleiere og vernepleiere? Underlig. Dette kan være de samme brukerne, men vi vet alle at det ikke trenger å være det. Andelen sosialfaglig personell er langt høyere i tjenestene til personer med rusproblematikk og psykiske lidelser enn det er i tjenestene til eldre. Er dette en av forklaringene på forskjellene i autorisasjon er det svært betenkelig. Det er svært viktig å motvirke rangordning av brukere. Alle med behov for omsorgstjenester er like viktig. Det må gjenspeiles i lovverket.
Det er ikke bare i forhold til denne type tjenester behovet for autorisasjonsordning er tydelig. I mange barnevernsaker er det et betydlig innslag av tverrfaglig samarbeid. Foruten barnevernpedagogen i barneverntjenesten, kan vernepleieren i hjemmetjenestene, sykepleieren i skolehelsetjenesten og sosionomen på ungdomsklubben være involvert. Dette er supert. Hva skjer så om hjelpeapparatet svikter? Der barn blir utsatt for seksuelt misbruk og vold uten at tjenesteyterne tar grep? Sykepleieren og vernepleieren kan bli fratatt sin autorisasjon og på den måten stilles individuelt ansvarlig. Barnevernpedagogen og sosionomen har ingen autorisasjon å miste. Forstå det den som kan, og om du forstår det, opplys meg i kommentarfeltet.
Stortinget har i forbindelse med behandlingen av den nye helse- og omsorgsloven en gylden anledning til å gjøre noe med dette misforholdet. Derfor synes jeg at det var bra at FO Nord-Trøndelag satte fokus på denne problemstillingen i sin uttalelse. Akkurat nå. Autorisasjon nå!
Vernepleieren 