Søk

Vernepleieren

Kategori

Blogginnlegg

Jeg klemte, og er stolt av det!

Jeg har vært i Bergen i julen. Etter å ha lest denne fotoreportasjen i Bergens Tidende, så endte det med at jeg sendte et lite innlegg til avisen. Siden jeg ikke har funnet noe elektronisk versjon, gjengir jeg det her:

Jeg klemte
Onsdag ettermiddag ankom jeg og familien mitt kjære Bergen etter en fin togtur fra Oslo. En halv time forsinkelse gjorde gjensynsgleden med byen bare enda litt større. 6 åringen løp med oss tre andre på slep bortover perrongen. På jakt etter onkel og bestefar som kom for å hente oss. Fortvilelsen i øynene da han en liten stund trodde han ikke ble hentet. Gleden når de allikevell var der. Og så, med noen stormløp, klemmene! Han kastet seg over onkel og bestefar. Etterpå flere klemmer. Fra 3 åringen til bestefar, fra meg til bror, fra kone til svigerfar. Mange klemmer. Gode klemmer. Gjensynsglede.

Hva skjer så? Jo, jeg åpner BT torsdag morgen. En ellers fin reportasje om klemmer sier at det ikke forekom klemmer på jernbanen onsdag ettermiddag. Hva??? Har BT funnet ut at de skal gå flyselskapenes ærend? Heller ikke klemmer får man når man tar NSB! Jeg får lyst til å rope ut: Det er FEIL! Ta toget få klem. For det er helt sant. Jeg tok toget til Bergen onsdag ettermiddag. Jeg klemte, og er stolt av det.

Politisk yrkesutøvelse

Jeg har skrevet om det før og kommer til å skrive om det igjen, politikkens plass i helse- og sosialarbeideres yrkesutøvelse. I et gammelt blogginnlegg har jeg skrevet om Mikropolitikk.  Her diskuterer jeg blant annet forskjeller mellom sosionomer og vernepleiere i synet på politisk involvering som et virkemiddel for å styrke dem man jobber for.Kanskje er sosionomer flinkere enn vernepleiere til å ta i bruk de politiske systemene i sitt endringsarbeid?

I barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleieres yrkesetiske grunnlagsdokument står det klart og tydelig at vi har et moralsk ansvar for å gjøre kjent forhold som skaper problemer for enkeltmennesker og/ eller grupper. Jeg mener klart og tydelig at politisk arbeid er en viktig del av vår yrkesutøvelse. Men; politikk er så mangt. Det trenger ikke å være å drive aktivt inn mot politiske partier. Det kan etter mitt syn like godt være aktivt endringsarbeid inn mot arbeidsgiver, nærmiljø eller andre viktige faktorer for den enkeltes liv. Som sagt så har jeg skrevet mer om dette i innlegget Mikropolitikk.

Grunnen til at jeg skriver nå er en melding jeg fikk på Facebook tidligere i dag. Mange ler av meg når jeg sier at Facebook er et viktig arbeidsredskap. Jeg mener virkelig at det er det. En av begrunnelsene er Fagbladet Socialpædagogen. De sender ut viktige og interessante dilemma et par ganger i måneden. Alltid problemstillinger som er verdt å tenke over. Aktuelle problemstillinger også for oss helse- og sosialarbeidere i Norge (altså betyr det at jeg anbefaler dere å følge Fagbladet socialpædagogen på Facebook). I dag skrev de om politisk engasjement blant sosialpedagoger. Vel verdt en tanke. Før jeg gjengir hele dilemmaet som de utfordrer oss med, vil jeg si kort hva jeg mener.

Jeg mener at vi med fordel kan bli mer aktive i vårt politiske påvirkningsarbeid i vår yrkesutøvelse. Vi skal være geriljasoldater i kampen for bedre levekår for personer med utviklingshemning. Vi skal synliggjøre svikten som fører til at personene vi jobber for ikke får det livet de kunne ha fått. Men vi skal ikke bli partipolitisk i vår yrkesutøvelse. Vi skal være partipolitisk nøytral, aldri nøytral i kampen for bedre levekår for dem vi jobber for. Derfor er jeg helt enig i Benny Andersen når han sier «Vi kan ikke undgå at mærke de socialpolitiske rammer – både for borgernes hverdag og for det socialpædagogiske arbejde. Vi er de direkte forvaltere af politiske beslutninger, og vi kan ikke udføre vores arbejde uden at være socialpolitiske aktører. På den måde kan man sige, at vi er et politisk fag. Politik er simpelthen en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne». Man trenger dog ikke bruke de partpolitiske skillene for å drive dette påvirkningsarbeidet. En viktig måte man kan være geriljasoldat på er å bruke fagforeningen din. Her er dagens dilemma fra Fagbladet socialpædagogen. Hva mener du?

Hanne arbejder på et botilbud for voksne udviklingshæmmede, hvor der har været mange besparelser. Blandt andet er det ikke længere muligt for beboerne at komme til svømning om tirsdagen, ligesom en torsdagscafé med sangaften er sparet væk.
Hanne er politisk aktiv i SF, og hun mener, at besparelserne bunder i regeringens skattepolitik og krav om 0-vækst i det offentlige.
Nu er de pårørende inviteret til julegløg på botilbuddet. Hen over æbleskiverne taler to forældre om, hvor ærgerligt det er, at svømningen er sparet væk. Den ene har et mærkat med Venstre på sin taske.
Hanne har lyst til at blande sig, og redegøre for hendes opfattelse af sammenhængen mellem svømmestop og skattestop.
Bør hun diskutere det med de pårørende? Eller bør hun holde mund?
Ville det være anderledes, hvis gløggdrikkerne ikke var pårørende men kollegaer? Eller lokalpolitikere?
Socialpædagogernes formand, Benny Andersen, siger:
”Politik er en del af vores faglighed, og vi må føre daglig socialpolitik – her i forbundet og ude på arbejdspladserne.” Hvornår mener du, man bør være politisk i sit socialpædagogiske arbejde? Og hvornår er du det selv?
Deltag i debatten her: http://www.facebook.com/#!/topic.php?uid=37611984476&topic=17501

PS! Les hele intervjuet med Benny Andersen her: Ny forbundsformand: Socialpædagogik er et politisk fag

Er det plass til kjærlighet når vi må gjøre så mye selv?

Skal du lese noe annet enn julefortellinger, bibelen og krim denne julen? Det bør du. Vernepleierboka 2010 er nå kommet. Her finner du ulike perspektiver på vernepleierfaglig arbeid de siste 20 årene. De samme 20 årene som har gått siden reformen som nedla HVPU.

Som en av redaktørene i boken anbefaler jeg selvsagt at du leser hele boken. Jeg vil likevel plukke ut et bidrag som du bør lese nå i julen. Ann-Mari Haug er en unik vernepleier. En vernepleier som i en lang rekke år har jobbet med og for familier som venter eller får barn med ulike funksjonsnedsettelser. En vernepleier som gjør livene til familiene litt bedre. Hun skriver esseyet «Er det plass til kjærlighet når vi må gjøre så mye selv?» fra sin posisjon på nyfødt intensiven ved Ullevål sykehus. Her er utdrag fra begynnelsen:

Flere måneders forventning – et lite barn har kommet inn i din verden.
Forventninger til å få den lille på brystet mens pappa klipper
navlesnoren. Tekstmeldinger med vekt, lengde og bilde av den lille.
Beskjed om at mor og barn har det bra! Forventninger til et kort
opphold på sykehuset for deretter å reise hjem til familie, gode venner
på besøk, trilleturer, helsestasjonsbesøk, netter med amming,
mormor som barnevakt og videreføring av et trygt og godt kjærlighetsforhold.
Slik ble det ikke!

Du får tak i den (både boken og artikkelen) på et FO kontor nær deg, ved å bestille den på vårt forbundskontor (kontor@fo.no) eller du kan laste den ned her! God lesing.

Utdanning for velferdstjenestene

Espen (seksjonsrådet for vernepleiere, FO) og Mimmi (nestleder i FO) diskuterer utdanning

I dag avholdt kunnskapsdepartementet (KD) en konferanse om «kompetansebehovene i velferdssektorene og hvordan vi bedre kan møte disse behovene gjennom helse- og sosialfaglig utdanning og forskning.» Blant de vell 400 deltakerne var det mange fra FO og fra «våre» utdanninger. Konferansen omhandlet stortingsmeldingen som departementet nå er i gang med å utarbeide. Dette er et svært viktig arbeid.

Det er vesentlig at det er god sammenheng mellom brukerne av velferdstjenestene sine behov og kompetansen til tjenesteyterne. KD er godt i gang med å analysere behovene. Derfor er det med bekymring jeg registerer at nesten ingen fra kommunesektoren eller fra brukerorganisasjonene var representert på konferansen. Det må ikke være slik at det er utdanningssektoren som skal definere behovene. For de som utdanner yrkesutøvere til velferdstjenestene og for oss i profesjonsorganisasjonene, er det avgjørende å huske på at vi ikke er til for oss selv, men for brukerne av våre tjenester. Er vi i utakt med de behovene mister vi også vårt eksistensgrunnlag. Det er avgjørende at utdanningene utvikler seg i takt med endrede behov. Her synes jeg vernepleierutdanningen er et godt eksempel. Fra å bli kalt for en anakronisme ved nedleggingen av institusjonene, og dermed også sett på som en konservativ kraft som hindret inkludering, utdanner nå vernepleierutdanningen «inkluderingsagenter».

Samtidig som utdanningene må se inn i glasskulen og utdanne yrkesutøvere som er i stand til å møte morgendagens utfordringer, må de heller ikke holdningsløst følge en hver trend i tiden. Skal helse- og sosialfagutdanningene følge utviklingen mange kommuner nå legger til rette for gjennom bygging av institusjonslignende boligkompleks for personer med utviklingshemning, må de kanskje igjen utdanne folk til institusjonsomsorg. Det er ingen ønsket utvikling. Her må utdanningsinstitusjonene også være med på å skape en ønsket utvikling til det beste for brukerne av velferdstjenestene.

Jeg er glad for at utdanningsinstitusjonene, og da særlig de som utdanner barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere er på hugget i forhold til meldingen, blant annet gjennom å være godt synlige på dagens konferanse. Samtidig er det avgjørende at kommunene og ikke minst brukerorganisasjonene kommer på banen så fort og tydelig som mulig. Det sa jeg også til en som ikke var på konferansen, nemlig forbundsleder Jens Petter Gitlesen i NFU når jeg spiste lunsj med han her i dag.

Autoklitter

Jada, av og til kan jeg nok fremstå som litt sær. Med en bloggpost kalt autoklitter innrømmer jeg at jeg kanskje bygger oppunder det litt sære. Men; det kan faktisk være et poeng å tenke over autoklitter av og til. Og for et deilig ord; autoklitter!

På mandag kommer Fontene ut til FO medlemmer og andre abonnenter. Her er det 5 små bokser om oss som er valgt inn i forbundsledelsen i FO. 5 bokser som forteller pitte litt om oss. Det er ganske interessant å lese om seg selv. Det som står der er helt riktig, men samtidig så underlig. Det er her autoklittene kommer inn.

Autoklitters generelle funksjon er at de nyanserer og presiserer effekten av snakkerens egen verbale atferd. For eksempel å si «kanskje» eller «sikkert» kan svekke eller styrke utsagnets effekt på lytteren (Tore Vignes 2007). Autoklitisk atferd modifiserer altså andre verbale funksjoner og påvirker lytterens atferd. Særlig folk som bruker språket til å overbevise andre, eller folk som trenger å være særlig presise bør være oppmerksom på autoklitter.

Jeg vet ikke i hvor stor grad ordet «elsker» påvirker deg som leser av Fontene, men jeg tror i hvert fall at det påvirker ditt inntrykk av meg.

I boksen om meg står det blant annet følgende:

Han er gift (med en vernepleier) og har to barn, og elsker PC-spillet Fotball manager samt svart metall-musikk og punk.

Alt som står her er sant og riktig. Samtidig mener jeg at ordet elsker påvirker setningen på en underlig måte. I forbindelse med at jeg ble valgt inn i ledelsen i FO, ble jeg bedt av redaksjonen i Fontene om å skrive noen stikkord om meg selv. For å sprite opp et ellers noe kjedelig bilde av meg selv skrev jeg følgende:

Har tidligere takket nei til verv med begrunnelse om at jeg må ha tid til å spille spillet Fotball Manager på PCen. Lenge siden jeg har spilt nå, men vurderer å ta det opp igjen. Verdens beste måte å kople av på. Det er sant at fotball er det viktigste av det uviktige!

Tørr vedde på at jeg blir den i ledelsen i FO som hører på hardest musikk. Musikksmaken blir hardere og hardere med årene, og mang en høringsuttalelse er blitt skrevet med svart metall eller hardcore/ punk på ørene.

Dette blir altså til setningen som jeg har referert til over. Som sagt; ganske riktig, men… Det er Trine, konen min, og Jonas og Vilde, barna mine, jeg elsker. Ikke fotballspillet og musikken. Fotball manager er et fantastisk spill. I perioder med mye stress gir det meg en uunnværlig avkopling. Satyricon, Gallows, Raised Fist m.f. gir meg inspirasjon. Inspirasjon til fortsatt arbeid for en litt bedre verden.

Men elsker jeg dem? For meg er «elsker» et sterkt ord. Et ord som betyr mye. Et ord, som når jeg bruker det, påvirker lytters oppfattelse av det jeg sier. Antakeligvis påvirker det også når det blir brukt i forbindelse med hva jeg står for. Derfor synes jeg det blir litt underlig når det blir brukt i den sammenhengen det er brukt i Fontene.

Dette er ikke veldig viktig for meg, men det gir meg jo muligheten til å skrive om autoklitter. I samhandling er det viktig å tenke over hvordan ulik verbal atferd påvirker den andres atferd. Jeg vet ikke sikkert om ordet elsker kan betegnes som en autoklitt i denne sammenhengen(det kan sikkert dere verbal atferd fantaster svare bedre på enn meg), men at det presiserer og nyanserer resten av setningen er jeg i hvert fall helt sikker på. Og uansett om jeg beskriver en autoklit eller ikke, så har du i hvert fall nå hørt om et ord som du kanskje aldri har hørt før og du har også fått vite litt mer om hvem jeg elsker og hva jeg ikke «elsker».

(PS! Denne bloggposten er i sin helhet skrevet med Satyricon på ørene!)

Tenk deg at når du våkner i morgen…

… så er verden perfekt. Hva er det dine vernepleierøyne ser da? Og for deg som ikke er vernepleier, hva burde vernepleierøynene sett?

Det er en uke siden FO kongressen. Der ble det vedtatt et prinsipprogram og uttalelser. Det ble også vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Disse dokumentene utgjør grunnlaget for mitt arbeid de neste 4 årene. I tillegg til et helhetlig ansvar for FOs politikk som medlem av arbeidsutvalget, skal jeg ha seksjonslederansvar for vernepleierne. Det er derfor jeg stiller spørsmålet innledningsvis. Hvilke utfordringer er det landets vernepleiere skal ta fatt på de neste årene? Hva mener du vernepleierne i FO særlig skal rette fokus mot?

Det er mange utfordringer i sikte. En stortingsmelding kommer neste høst. Her skal regjeringen gjennomgå alle utdanningene som utdanner personell til landets velferdstjenester. Dette for å sikre samsvar mellom utdanning og behov, sikre gode tjenester. Jeg gleder meg til meldingen. Jeg tror at vernepleierutdanningen vil få et løft gjennom meldingen. Endelig skal det bli tydelig hvor godt utdanningen passer til de behovene og utfordringene velferdstjenestene står ovenfor. Dog er det slik at ikke alle kjenner til profesjonen vår. Her må FO og andre aktører, som utdanningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner, være tydelige og aktive ambassadører for vernepleierutdanningen.

For at FO skal stå enda sterkere i de utdanningspolitiske diskusjonene de nærmeste årene skal vi utarbeide profesjonsspesifikke deler til vår utdanningspolitiske plattform, da også for vernepleierne. Her trenger vi hjelp. Både fra FO medlemmer, andre vernepleiere, mottakere av vernepleiernes tjenester og samarbeidspartnere (som barnevernpedagoger, sosionomer, lærere og sykepleiere). For vernepleierutdanningen og profesjonen; hvor og hvordan bør FO sette inn støtet de neste årene?

Jeg er overtydelig på at vernepleiere har et særlig ansvar for tjenester, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning (blant annet i mitt innlegg til FO kongressen). På dette området har vi store utfordringer, blant annet knyttet til kompetanse.

Så; hva mener du er de største utfordringene for oss vernepleiere? Og; hvordan mener du vi møter disse utfordringene på best måte? Jeg håper å høre fra deg. Både om temaene jeg har nevnt her eller alle andre temaer som er viktig for deg. Kommenter på bloggen min, bli venn med meg på Facebook, send meg en e-post eller ring meg. For å utvikle vår politikk, og ikke minst sette i verk de beste tiltakene trenger vi din uredde stemme.

Politikk til frokost

Mitt nye liv som en del av politisk ledelse i FO begynte mandag morgen med vårt første møte. Skal innrømme at jeg var litt spent, men den positive stemningen fra FO sin kongress var fremdeles på plass når vi skred til verket. Tror vi alle 5 er overbevist om at dette blir bra.

Om du ser nøye på bildet, så ser du at dette ikke er FOs nye politiske ledelse. Dette er derimot panelet i LO arrangementet som jeg deltok på i morges. Det er noen fordeler med å bo og jobbe i Oslo. Slike arrangement er en av dem. En god start på dagen med debatt om fagbevegelsens stilling i norden. Mange fagforeninger mister medlemmene sine. Heldigvis er FO kjerringa mot strømmen i denne sammenhengen. Dette er et interessant tema, selv for oss i FO. Hvordan skal vi klare å opprettholde den sterke stillingen som vi har i dag?

Torbjørn Røe Isaksen inviterte til et tettere samarbeid med høyresiden. Hvorfor prøver ikke LO i større grad å trekke høyrepartiene nærmere seg i viktige saker, for det kommer jo et regjeringsskifte en dag…sa han.

Et annet poeng kom fra Erland Olauson, tidligere nestleder i LO i sverige. Han mente at vi hadde en tendens til å si at det kanskje ikke er så moderne med fagforeningsmedlemskap, men at om man blir medlem så får man gode forsikringsordninger, rabatter etc. Han sammenligner det med følgende: Om man skulle kjøpe en bil, og selgeren sa at denne bilen er dritt, men du får en krystallskål om du kjøper den. Ville du kjøpt bilen? Jeg synes det er et godt poeng. Det må ikke være rabatter og forsikringer som vi først og fremst skal verve medlemmer på. Det må være det grunnleggende arbeidet for bedre forhold for arbeidstakere og tjenestemottakere, for et bedre velferdssamfunn og for at våre medlemmer skal føle seg trygg på at vi er der til deres støtte når de trenger oss.

Her kan du se hele møtet.

Valgt!

Foto: Geir-Otto Johansen

Lørdag ble jeg valgt til medlem av arbeidsutvalget i Fellesorganisasjonen (FO). Jeg skal også ha seksjonslederansvar for seksjonen for vernpleiere. Takk til FO norge for tilliten. Jeg gleder meg til å ta fatt mandag morgen. Jeg gleder meg til jobbe for et inkluderende samfunn. Et samfunn som bidrar til at alle har like muligheter. FO skal være en premissleverandør i en styrket velferdsstat.

Best of…

Nå er det kun noen få dager til jeg stiller til valg som nestleder/ au medlem i FO. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle lage en liten «best of» liste av vernepleierens blogginnlegg. Selvsagt er dette en helt subjektiv vurdering av vernepleieren selv. Det er overraskende få som har utfordret meg på hva jeg egentlig står for. Det kan bety at man har full tillit til valgkomiteen, full tillit til meg til tross for at man ikke kjenner meg så godt, lest bloggen min i detalj eller har en motkandidat som dukker opp på kongressen. Hvem vet?

Uansett; listen under (klikk på titlene for å lese hele innleggene) viser noe av spennvidden i det jeg har skrevet om. Kanskje du Les mer «Best of…»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑