Søk

Vernepleieren

Åpne søk
Kategori

Blogginnlegg

Vernepleiere i sosiale medier

Vernepleieren ble nevnt i en interessant bloggpost i går. Bloggen Digital skriver om bloggere i offentlig sektor. Posten er selvsagt ikke interessant pågrunn av at min blogg blir nevnt. Det er følgende problemstilling som er interessant:

Er det rimelig å gi noen sparken for å snakke høyt om utfordringer på egen arbeidsplass?

Dette er  selvsagt ikke en problemstilling som det går an å svare med et generelt svar. Av og til kan dette være riktig, ofte ikke. Bloggposten omhandler offentlig ansatte som blogger om sine opplevelser og utfordringer i sitt arbeidsliv. Det er dette som er interessant.

Som blogger har jeg selvsagt troen på sosiale medier som en arena for diskusjon, men også for demokratiutvikling. Makten i helse- og sosialtjenestene er ofte i stor ubalanse. Det er vi ansatte som har makten i møte med personer som er helt avhengig av våre tjenester. Dette har jeg blant annet vært innom når jeg skrev om de vanskelige foreldrene. Blogging kan være en måte å bli hørt på for personer som sliter med «systemet». Av og til kan det være med på å utjevne maktbalansen noe.

Det å jobbe i offentlig sektor er ofte flott. Opplevelsen det er å se personer få et bedre liv pågrunn av det arbeidet jeg har gjort er fantastisk. Man føler virkelig at man har gjort noe viktig. Samtidig kan jobben innebære avmakt. Avmakt i et system som av og til bidrar til at personer ikke får de mulighetene som de burde. Hvor står den enkelte ansatte da? Hvordan er egentlig situasjonen til de ansatte i NAV? Jeg har hørt om folk som slutter å lese avisen. Hver dag står det noe negativt om NAV. Hvordan skal man da få en stolthet for jobben?

Heldigvis er det mange kritiske røster til utviklingen av store boenheter for personer med utviklingshemning. Forhåpentligvis blir presset mot kommuner som utvikler institusjonaliserte tjenester større og større. Men hvordan har egentlig de som jobber på sånne steder det? Hvor er deres stemme, midt mellom politisk ideologi, prinsippløse administratorer, faglige begrunnelser og hensynet til personene man jobber for?

Hvordan skal man få utløp for sin avmaktsfølelse? Hvordan kan man ha en uredd stemme i offentlig sektor? Kanskje kan sosiale medier være en arena? Som ansatt, og hvis alt går som jeg vil snart tillitsvalgt, i fagforeningen for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeider er dette viktige spørsmål (og utfordringer). Jeg mener selvsagt at vi som fagforening bør være en viktig kanal for disse stemmene. Men kanskje kan sosiale medier være et viktig virkemiddel som vi kan bygge opp under.

Jeg opplever ikke at bloggen min er et eksempel på det Kristine Løwe tar opp i sin blogg (Digital). Jeg er litt på siden. Men jeg vil gjerne oppfordre andre til å styrke tradisjonen som hun for så vidt etterlyser; hvor er de uredde stemmene i offentlig sektor? Hvor er vernepleierne (eller barnevernpedagogene, sosionomene og velferdsarbeiderne) i sosiale medier? Jeg vil gjerne høre deres stemmer? Hvordan har dere det?

De uredde stemmene bør ikke bare ta opp det som er vanskelig. Når hørte du en god historie fra NAV? Har du hørt en barnevernansatt fortelle om den knallgode jobben hun gjorde med familie x sist uke? Vi trenger historiene fra virkeligheten. Vi trenger historiene uten VG-filteret! Her bør blogger spille en viktig rolle. På denne måten kan man utvikle offentlige tjenester og kanskje også demokratiperspektivet (?).

Inspirert av bloggposten på Digital håper jeg å kunne legge ut linker til BSVere som blogger og twitrer her på bloggen min. Jeg vil høre din historie fra arbeidet i barneverntjenesten, NAV, tjenestene for personer med utviklingshemning etc. Om du mangler din egen arena; gi meg muligheten til å skrive om din historie her på bloggen min. Ta kontakt!

0

Vernepleiervennskap

Ja, jeg vet at det er en stund siden no. Av og til flyr tiden, og det er ikke alltid at bloggen blir prioritert. Lover å komme sterkere tilbake.

Men; jeg har kommet på et nytt ord. Vernepleiervennskap. Tror jeg liker det ordet godt. Vernepleiervennskap!

Har nemlig tilbragt helgen i Fredrikstad. Byen der jeg studerte vernepleie. I studietiden fikk jeg mange bekjentskaper, og noen venner. Tre av disse har jeg holdt kontakten med siden. Stort sett to ganger i året, og alltid rett før jul med pinnekjøttmiddag. Uansett hvor vi har befunnet oss i livet. En jobbersom los, en ble leder og en selger lekeapparater. Det er dette som er vernepleiervennskap.

Og hvis noen synes at dette var en underlig bloggpost, og lurer på vitsen så les dette:

  • Av og til bør man benytte muligheten til å hylle vennene sine. Dette er min måte å hylle vernepleiervennskapet mitt med Frode, Espen og Tor Arild.
  • Les det også som en oppfordring til dere som studerer vernepleie; ta vare på studievennene dine, benytt muligheten til å få vernepleiervenner for livet.

Nemlig!!! 

2

Slike politikere er det Norge trenger!

Det er ikke bare i FO det foregår nominasjoner i disse dager. Over hele landet blir nå lokalpolitikere nominert av sine partier foran kommunevalget neste høst. Her i Oslo skal SV ha sitt nominasjonsmøte 9. november. En av politikerne som har sagt seg villig til å stille til gjenvalg er Ivar Johansen. Jeg har tenkt å framsnakke Ivar i denne bloggposten. For det er slike politikere vi trenger her i norge.

Jeg kjenner ikke Ivar personlig. Men jeg kjenner til arbeidet hans. Jeg tror at jeg tørr påstå at enhver engasjert helse- og sosialarbeider i Oslo kjenner til arbeidet til Ivar Johansen. Jeg tror også jeg tørr hevde at de fleste av oss, uavhengig av partitilhørighet, også mener at det er viktig at Ivar fortsatt har en plass i bystyret i Oslo etter valget.

For det første, han er en klar og tydelig forsvarer av gode velferdstjenester. Han tar opp saker som angår brukere av tjenestene og som angår tjenesteyterne. Han tar opp saker som svært få andre politikere bryr seg om. Personer med utviklingshemning, personer med rusproblemer, fattige, det er ikke de man vinner et valg på.  Men er det noen som trenger ansvarlige og engasjerte politikere som Ivar, så er det personer som er avhengig av gode velferdstjenester for å få like muligheter som oss andre til et godt liv.

For det andre er Ivar lett tilgjengelig. Han hører på innspill, og gjør noe med dem. Han er svært aktiv på sosiale medier, noe som fører til en viktig nærhet til politikere. Han gir oss troen på at det er mulig å nå frem med viktige innspill, også for folk som ikke har ressurser til å leie inn First House.

Han er virkelig en mann i folkets tjeneste. Les hans «Ti bud til en politiker som vil være i folkets tjeneste«. Så SV medlemmer i Oslo; sørg for at han blir en del av bystyregruppen også de neste årene!

(PS! For meg er det ikke viktig om han står på 2. plass eller en annen plass, bare han kommer inn…)

0

Den usynlige

Foto: Lars Myhren Holand

Jakten på en død manns liv. Det er det Bernt Jakob Oksnes skriver om i reportasjen som denne uken vant Den store journalistprisen. En historie til ettertanke. Refs til kommunen, men først og fremst en stillferdig historie om en ensom manns liv og død. Bruk noen minutter på denne. Anbefales!

Les den her: «Den usynlige»

0

Om du vill ha mej…

Om du vill ha mej,
nu kan du få mig så lätt

Håkan Hellström

Håkan Hellström gir ut ny plate i disse tider. Da synes jeg det passer med sitatet over, fra en av de flotte låtene hans. Sitatet er passende for mitt forhold til Fellesorganisasjonen (FO). Jeg har takket ja til å bli innstilt som en av 4 eller 5 i FOs ledelse. Her skriver jeg litt om hvorfor, for det er jo faktisk sånn som dette; Om du vil ha mej (FO), nu kan du få mig så lätt…

(PS! det som står videre er nok mest interessant for medlemmer av FO)

Les mer «Om du vill ha mej…» →

3

Var det fest i går, eller?

Det er alltid noen eller noe som prøver å ødelegge en fest. Enten er det noen som klager og er sur på festen, eller så er det frykten for dagen derpå som ødelegger stemningen.

I går skrev jeg at det var en festdag for alle oss som er opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er helt nødvendig at sentrale politikere tar grep. Kritikken som Jan Tøssebro kom med i Dagbladet torsdag er helt på sin plass (og vel verdt å lese). Stoltenberg  og hans regjering har knapt løftet en finger for personer med utviklingshemning i deres regjeringstid.

Men så var det dette med å ødelegge festen. Sent å går kveld kommer Dagbladet med følgende overskrift: Uambisiøst. Gammelt nytt. Festtaler. Lysbakken mangler ambisjoner. Flere ledende personer i miljøene kritiserer programmet til regjeringen som Lysbakken la frem i går.

Som jeg også skrev i går. Det er mye som kan sies om programmet. Og ja; det er mye som kunne vært annerledes, og fortsatt mangler det en hel del. Samtidig så mener jeg fortsatt at dette er et langt skritt fremover. Når man leser kritikken, så synes jeg at overskriften er blåst opp og svært tabloidisert. Alle de som er intervjuet sier at det er mye bra i programmet.  Men så sier de at det mangler mye. At byggingen av store enheter kan forsette, at overgrep ikke blir gjort noe med m.m.

Jeg skal ikke skrive om hele dokumentet her, men jeg har lyst å komme med noen eksempler.

Det enkelte menneske skal kunne bo slik hun eller han selv ønsker. Jeg ser frem til sakene der dokumentet blir slått i bordet til kommunene som tvinger personer inn i boliger med institusjonslignende karakter. Hvordan skal kommunene nå argumentere?

Retten til nødvendige tjenester er i prinsippet uavhengig av bosted. Hvordan skal bydelene i Oslo nå utlyse anbudskonkurranser som innbefatter både tjenester og bolig?

Målet er at antallet dispensasjoner fra kompetansekravene til ansvarlige for tvangstiltak reduseres. Hvordan skal omsorgsdepartementet og kunnskapsdepartementet nå argumentere i mot økte studieplasser og opptrappingsplaner for innføring av flere vernepleierstillinger i kommunene?

Jeg gleder meg til kommende års statsbudsjett og kommuneplaner.

Dette handler vel om strategi. Gir vi programmet og Lysbakken bare kritikk, blir også dokumentet avvist som et ugyldig dokument. Et dokument som kan legges i skrivebordsskuffen med argumentet om at dette var jo alle uenig i. Da må vi kanskje vente 10 år til før det skjer noe. Hvis vi derimot har en positiv innfallsvinkel på det, kan vi gjøre dokumentet til noe mer enn det det er i dag. Vi kan bruke det til å utvikle feltet i riktig retning.Vi kan bruke det til å styrke tjenesteutøverne, vi kan bruke det i politikkutviklingen i kommunene, og andre departement kan bruke det som grunnlag for sin egen politikkutvikling på feltet.

De av dere som leser bloggen min jevnlig, vet at jeg er fan av positiv forsterkning. Dette er et kroneksempel på hvor dette må være et grunnleggende prinsipp.

3

I dag en festdag

Foto: Mia Paulsen/ Fontene

Jeg hadde faktisk begynt å gi opp. Gi opp at en statsråd virkelig skulle ta et helhetlig blikk på situasjonen for personer med utviklingshemning. At noen med makt og myndighet faktisk skulle ta innover seg at rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for personer med utviklingshemning ikke er tilfredsstillende.

Dere, i dag har det skjedd!

Audun Lysbakken, statsråd i barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lanserte i dag et informasjons- og utviklingsprogram for politikken overfor personer med utviklingshemning, «Mennesker med utviklingshemning skal heller ikke diskrimineres!». På lanseringen i Oslo i dag var det flere som snakket om at dette er en videreføring av den 20 år gamle ansvarsreformen. Dessverre er dette helt på sin plass. Det er nødvendig å slå fast at prinsippene fra ansvarsreformen fremdeles gjelder i dag. Jens Petter Gitlesen, forbundsleder i NFU, mente at det som skjedde i dag var det viktigste som har skjedd på feltet på 10 år.

Det er mye man kan si om programmet. Det inneholder ikke så mye nytt, men det skal tydeliggjøre for blant annet kommuner og ansatte hvilke retningslinjer man skal følge i den lokale politikkutviklingen på området. Det er like vel mye spennende her, og det viktigste er at det skal sette fokus på et område som det har vært svært stille rundt.  Jeg liker blant annet spesielt godt at begrepet fagutviklingsvernepleier nå står klart og tydelig i et offentlig dokument. Det er svært spennende.

Karin Andersen sa en gang at vi må være flinkere til å støtte politikere som gjør noe bra. I dag får Lysbakken og hans statssekretær Henriette Westhrin high five fra meg. Strålende jobbet. Dagen i dag er en festdag. Programmet er et stort fremskritt. I morgen begynner jobben. Programmet må ikke bli et skrivebordsdokument. Den jobben må vi ikke bare overlate til politikerne. Den jobben må vi vernepleiere ta ansvar for hver dag. La oss sørge for at dagen i dag faktisk blir en merkedag.

PS! Les også bloggen til Lysbakken.

1

Vi gillar olika!

Vi gillar olika! For et fantastisk flott slagord. Vi liker ulikhet! Det er navnet på kampanjen Aftonbladet har satt i gang som en reaksjon på Sverigedemokratenes styrke ved valget i sverige.

Dette er et slagord som kan tydes på mange måter, men først og fremst som et uforbeholdent JA til et inkluderende samfunn. Sjekk ut kampanjen på Aftonbladets sider. Dette er noe vi må få til i Norge også. Ikke bare mot fremmedfiendtlighet, men også for et inkluderende samfunn. Et samfunn med ulike mennesker med like muligheter.

5

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen alle landets barnevernpedagoger og vernepleiere. Gratulerer med dagen alle verdens sosialpedagoger. Og litt gratulerer med dagen til meg selv!

Jeg er så heldig å fylle år samme dagen som den internasjonale sosialpedagogdagen feires verden over. 2. oktober. I Norge defineres barnevernpedagoger og vernepleiere som sosialpedagoger i en internasjonal sammenheng. Den engelske oversettelsen av vernepleier er social educator. Man kan sikkert diskutere dette i det vide og brede, men i dag skal vi nøye oss med et Hurra! Hurra for oss. Hurra for det viktige arbeidet vi gjør for verdens befolkning. Sosialpedagoger over hele verden bidrar til et bedre liv for dem vi jobber for. Det kan vi være stolt over.

Regjeringen starter i disse dager arbeidet med en stortingsmelding om utdanning for bedre velferdstjenester. Her skal blant annet vernepleierutdanningen gjennomgås. Dette blir et viktig arbeid for annerkjennelse og styrking av vernepleierutdanningen i Norge. Over hele verden jobbes det for synliggjøring og annerkjennelse av sosialpedagoger og det arbeidet de gjør i velferdstjenestene til innbyggerne i det enkelte land.

AIEJI er den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen. Gratulerer til dere også. Som de skriver i e-postkortet som også du kan laste ned og sende til en kollega:

I am sending you this postcard because you are a great colleague and I want you to know that you make a difference every day to other people. Today we celebrate social educators all over the world, and what you do is important to the people you work with and the people you work for.

Thank you for your contributions!

Barnevernpedagog og vernepleier; sørg for å være litt stolt over yrket ditt i dag. Gratulerer!!!

1

Blogg på WordPress.com.

opp ↑