Mangler du noe å gjøre i påsken. Lei av krim, sol og marsipan? Hva med å ta et e-læringskurs?
For en stund siden kom SOR med nok et e-læringskurs. Inkludering og deltakelse. Ulf Berge som jobber på vernepleierutdanningen i Sandnes er redaktør for kurset som har kjente folk som Jan Tøssebro, Ole Petter Askheim, May Østby og Sølvi Dahle som bidragsytere. Ja, og også jeg (Cato Brunvand Ellingsen) har fått lov til å bidra med en liten snutt.
Temaet er viktig nok, inkludering og deltakelse. Kurset blir innledningsvis beskrevet slik:
De fleste fysiske og sosiale barrierer er menneskeskapte og kan bygges ned. Et demokratisk samfunn har plass til alle, uavhengig av borgernes forutsetninger. Det handler om å ta høyde for forskjellighet. Dette e-læringskurset forsøker å tydeliggjøre de sammenvevde begrepene inkludering og deltakelse, og veksler mellom å betrakte begrepene som ideologi og holdninger og å operasjonalisere begrepene og gi innspill som kan bidra til endring av praksis.
I kurset stiller jeg spørsmål om hvordan en kan fremme et samfunn for alle. Svaret mitt er at nettopp du må engasjere deg. Du som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning har et ekstra ansvar. Med grunnlag i yrkesetikken, i FN konvensjonen og i din særskilte kunnskap om tjenestene og borgerne du jobber for har du et ansvar for å gjøre kjent den flotte jobben du gjør, og melde i fra om ting som må bli bedre. Dette har jeg også skrevet mer om i SOR Rapport nr. 6 2012.
Vel. Ta en kikk på kurset da vel. Kurset er et av flere som SOR har utviklet i samarbeid med en haug med flinke folk. Jeg regner med at du kjenner til dem, men hvis ikke bør du kikke på dem. Mangfold og muligheter er en portal med e-læringskurs for alle som arbeider for personer med utviklingshemning.
Må man se bort fra de siste tiårenes forståelse av funksjonshemming for å kunne være en ekte feminist? Det er ett av spørsmålene jeg sitter igjen med etter en uke med fokus på tidlig ultralyd og abortloven.
Programkomiteen i Høyre sitt forslag om å fjerne §2c i abortloven, og dermed fjerne egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortgrunnlag ved aborter etter uke 12, har skapt diskusjoner langt utenfor partiet Høyre. Blant annet i en noe underlig leder i Aftenposten 7. Mars. Mange anser dette som et kraftig angrep på kvinnens rett til abort, og at det er et likestillingspolitisk tilbakeslag.
Både debatten om tidlig ultralyd og om abortlovens §2c er utfordrende. Det kan være nyttig å analysere de innenfor to ulike diskurser. En likestillingspolitisk og kvinnefrigjørende diskurs der kampen for kvinnens rettigheter og posisjon i samfunnet står sterkt, og en diskurs som omhandler forståelsen av funksjonshemming og de frigjørende prosessene som personer med funksjonsnedsettelse står overfor.
Innenfor kvinnekampen står abortloven sterkt. Ikke bare har den stor praktisk betydning for den enkelte kvinne. Ikke bare har den bidratt til at mange kvinner har unngått mye lidelse. Den er også et tydelig symbol på kvinnen som selvstendig individ med rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Dette er en diskurs vi ikke må forlate. Kvinnekampen må selv i dagens samfunn prioriteres høyt.
Forståelsen av funksjonshemming har endret seg mye de siste tiårene. Fra en medisinsk forståelse der funksjonshemming blir sett på som noe som utelukkende handler om defekter ved det enkelte individ, er det nå vanlig å forstå funksjonshemming som noe som oppstår i individets møte med samfunnets barrierer. Samfunnets fysiske utforming og ikke minst samfunnets holdninger og politikk overfor personer med funksjonsnedsettelse skaper funksjonshemmingen. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer.
Det er ikke vanskelig å både stille seg bak kampen for kjønnslikestilling og frigjøringskampen til personer med funksjonsnedsettelse. Det er når disse to samtalene møter hverandre at de virkelige utfordringene oppstår. Som de gjør i diskusjonene om abortlov og tidlig ultralyd. Og som de tidligere har gjort i diskusjonene om et felles diskrimineringslovverk.
Den siste uken har ledende feminister uttrykt sterk bekymring for programkomiteen i Høyre sitt forslag. Samtidig har argumentasjonen deres vitnet om en gammeldags forståelse av funksjonshemming. Et eksempel er uttalelsene til Gro Nylander i NRK programmet Aktuelt. I hennes argumentasjon for dagens abortlov peker hun på at ingen ønsker barn med funksjonsnedsettelse og at særlig funksjonshemmede selv ikke ønsker at folk skal ha det like vanskelig som dem selv. Løsningen på at folk har det vanskelig blir altså abort. Nylander som lege fremviser her en tydelig medisinsk forståelse av funksjonshemming. Når hun samtidig påpeker at abort faktisk ble tillat for å kunne unngå å føde syke og ”handicappede” barn, fremhever hun en sorteringsfremmende funksjon av abortloven som jeg vil avvise på det sterkeste.
Et annet eksempel er et forslag til uttalelse som ble fremmet på SVs landsmøte i helgen. Forslagstillerne, som blant andre inkluderte leder for partiets kvinnepolitiske utvalg, bruker en argumentasjon som gjør et viktig forsvar av abortloven til et skrift som mangler forståelse for en sosial forståelse av funksjonshemming. Når de fremhever samfunnets utfordringer med ”manglende tilrettelegging, velferd og botilbud for våre svake grupper” i en argumentasjon for abortlovens §2c viser de manglende forståelse for at det nettopp er disse manglende med samfunnet som gjør folk ”svake”. Hva som utgjør et avvik, en lidelse, en ”belastning” for kvinnen er ikke gitt en gang for alle. Dette er bestemt ut i fra tid, sted og kulturelle rammer. Det undrer meg hvordan det hadde vært om det ikke var såkalt funksjonsnedsettelse vi snakket om, men det var hudfarge, kjønn eller seksuell legning. Når det i forslaget til uttalelse antydes at hvis man er skeptisk til tidlig ultralyd eller støtter fjerning av §2c, så er det det samme som å ”pålegge kvinnene å være fødemaskiner for å realisere visjonen om mangfoldsamfunnet”, da bruker man et språk som ikke bare viser en misforstått forståelse av en sosial modell av funksjonshemming. Språkbruken bidrar også nettopp til sette kampen for likestilling mellom kjønn opp i mot kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det er etter min mening svært beklagelig.
Kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse skjer hver dag. En frigjøringskamp for blant annet å endre samfunnets holdninger. Da er det trist om denne kampen ofres på kvinnefrigjøringens alter. Det føles av og til som om man ikke kan kalle seg feminist om man kjemper kampen for en sosial og relasjonell forståelse av funksjonshemming. Men, selvsagt kan man det. Det må ikke være noen motsetning mellom disse to diskursene. Begge deler er frigjøringskamper som hele samfunnet må delta i. Da må vi først anerkjenne at debatten om abort faktisk påvirker situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Vi må anerkjenne at funksjonshemming ikke handler om fysiske avvik fra en gitt normalitet, men at det faktisk handler om samfunnets holdninger og politiske beslutninger. Forkjempere innen en feministisk tradisjon burde være de første til å anerkjenne dette.
På bakgrunn av drøftinga over er det truleg grunnlag for å sei at ei av årsakene til at det gjekk som det gjekk, var at ein ikkje sikra at ein heile tida hadde sentrale personar som kunne vera målberarar og videreførarar av intensjonane i reforma. Dei ein lærte opp er borte, og ein har ikkje sikra implentering av intensjonane hjå dei nye.
Dette er noe av det vernepleier Geir Johannessen skriver i en svært så interessant oppgavebesvarelse der tema er hvordan det gikk med intensjonene fra ansvarsreformen. En av problemstillingene han søker svar på er om det er endrede og høyere krav til tjenestene som medfører at reformen fremstår som mindre vellykket enn det den egentlig er:
”Er det slik at tenestetilboda/levekåra har vorte mykje betre etter HVPU-reforma (vellukka reform), men at normene og omsorgsideala har endra seg, slik at krava til tenestetilboda/levekåra er høgare i dag enn i gjennomføringsfasen til reforma?”
Dette er et viktig spørsmål å stille seg før man evaluerer og eventuelt kritiserer reformen. Geir går dog langt i å avvise dette. Reformen har hatt for liten effekt på sentrale områder.
Det er først og fremst spørsmålene han stiller knyttet til årsakene til at situasjonen er som den er som har vekket min oppmerksomhet. Her kommer han med noen svært interessante drøftinger, uten at han nødvendigvis søker å gi noen fullgode svar.
Reformen ble gjennomført uten store rettslige føringer. Reformen var i stor grad basert på intensjoner og ideologi, og virkemiddelet var ”preika”. Altså i stor grad informasjon. I starten av reformen ble institusjoner, organisasjoner og lokalsamfunn informert og kurset om reformens intensjoner og verdier. Mange ble sentrale pådrivere og iverksettere. Disse er i dag erstatte av nye folk uten samme forhold til reformen og dens intensjoner. Han peker også på at vi i for liten grad har en profesjon som er målbærere av reformens ideologi.
”Ein kan i vidareføringa av dette sei at sidan reforma fokuserte på intensjonar og ideologi og med lite konkrete krav, så var det heilt avhengig av kontinuerleg fokus og opplæring av nye grupper målberarar, og dette har i liten grad vorte gjort.”
Videre stiller han også spørsmål om hvorvidt måten kommunene er organisert på har hatt betydning. Kanskje fører new public management til lite fokus på intensjoner og ideologi, og mer fokus på økonomi og lovkrav (som altså i liten grad finnes på flere sentrale områder). Til slutt fremhever han at andre reformer kanskje bidrar til å overskygge dette feltet.
Jeg har det siste året forelest noen få ganger for førsteårs studenter på vernepleieutdanningen. Svært få av dem kjenner til ansvarsreformen i forkant av studiet. Når jeg startet på utdanningen, var reformen godt kjent selv for oss unge studenter uten erfaring fra HVPU. Min egen konklusjon på utfordringene Geir peker på er at vi trenger både tydeligere lovkrav og mekanismer som følger opp disse, samt at vi trenger inkluderingsagenter i kommunene. Helse- og sosialarbeidere som holder intensjonene fra reformen høyt hevet i kommunenes planarbeid. Som skaper forståelse av viktigheten av individuell oppfølging, likeverd, deltakelse og inkludering. Lovkrav eller kulturbærere? Ja takk, begge deler.
Geir Johannesen er vernepleier med lang erfaring fra arbeid for personer med utviklingshemning på ulike nivå. Han er også engasjert i fagforeningsarbeid og sitter i landsstyret i Fellesorganisasjonen (FO). Oppgavebesvarelsen er levert inn i forbindelse med en mastergradsutdanning organisasjon og leiing i helse og velferdssektoren ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.
”I et slikt kvalitetsforbedringsprosjekt er det viktig å også ha fokus på ”the human side of change”. Det er rett og slett viktig å ha kunnskap om hvordan endring virker på folk, samt ta hensyn til dette i forbedringsarbeidet.”
I går skaffet jeg meg 20 nye studiepoeng. Det synes jeg er fine greier. De skal til slutt bli til en mastergrad i habilitering. Håper jeg. Men. Det er jo ikke studiepoengene som er viktigst. Det viktigste er jo at utdanningene folk tar fører til et bedre helsetjenester. Ellers er det ikke noe poeng.
Sitatet over er hentet fra en av tre oppgaver som jeg har levert i mappeeksamen min. En helt grei besvarelse. Preget av skippertak, men med et tema som jeg mener burde vært sett nærmere på. Hvordan man systematisk kan jobbe med utvikling av arbeidstidsordninger for å heve kvaliteten og sikre inkluderende tjenester. Som både sensor og jeg selv sier, så er prosjektet ikke veldig konkret, men det er ikke poenget her.
Poenget er at det foregår voldsom mye spennende fagutviklingsarbeid av vernepleiere (og andre) som aldri blir brukt til noe. Som kun blir lest av sensorer før de gjømmes langt bort på en server til høgskoler og universitet. Besvarelser som kan inspirere andre, som kan bidra til fagutvikling og som kan bidra til bedre tjenester. For det er jo ikke studiepoengene som gjør tjenestene bedre. Det er kompetansen som utvikles gjennom utdanningene som er viktigst. Oppgavebesvarelsene er en viktig del av dette.
Så. Har du en oppgavebesvarelse som burde vært delt med flere? En mastergradsoppgave, en mappeinnlevering eller en bacheloroppgave? Kanskje du kan sende den til meg for publisering her på vernepleieren.com? Om noen uker tror jeg nettsiden min kommer ut i ny form. Da vil jeg gjerne omtale din besvarelse.
Vel. Her finner du en av mine. Om kvalitetsforbedring og arbeidstidsordninger. Innføring av alternative arbeidstidsordninger – et kvalitetsforbedringsprosjekt Der utfordrer jeg vel egentlig sentrale helsemyndigheter til å systematisk jobbe med å utvikle arbeidstidsordningene i helse- og omsorgstjenestene sammen med arbeidslivets parter. Nemlig.
Etter en uke med debatt om hva som er norsk kultur er det på tide å komme videre. Vi må bruke mindre tid på å beskrive hvordan Norge har sett ut og hvordan Norge ser ut. Og mer tid på å beskrive hvordan Norge skal se ut. Hvordan ser egentlig fremtidens mangfoldige Norge ut?
Det kan være at grunnen til at jeg vil videre er at jeg egentlig ikke forstår noen ting av debatten. Jeg forstår i hvert fall ikke hva norsk kultur er. Jeg forstår kanskje ikke den intellektuelle fiffens språkbruk eller politikernes ordkløveri. Jeg henger kanskje ikke helt med. Kanskje er det bare det at jeg er mer opptatt av hverdagen her på Bjørndal. Les mer «Et mangfoldig mangfold»→
Vi måtte jo endre enkeltvedtakene da disse ikke passet med turnusen. Jeg tror fremdeles ikke helt på at jeg hørte riktig. Når foreleseren på SOR konferansen om arbeidstid sa dette i en bisetning. Kanskje ikke helt ordrett slik. Men poenget var at vedtak om tjenester faktisk ble endret som en konsekvens av et ønske om endring av arbeidstidsordningene til de ansatte. Jeg håper jeg misforstod.
I min forrige bloggpost skrev jeg om mine inntrykk fra SOR konferansen om arbeidstid. Mine inntrykk knyttet til hovedtemaet, arbeidstid. Men. Jeg er bare helt nødt til også å gjøre noen helt andre refleksjoner. Refleksjoner knyttet til språkbruk, og kanskje også til holdninger. Les mer «…så var det en ting til»→
Inga Marte, du kan være stolt av din første melding til stortinget som statsråd. Det er knallbra og helt nødvendig med en politikk for integrering som har et helhetlig fokus på forhold knyttet til situasjonen for folk med innvandrerbakgrunn. Ikke bare er det nødvendig for folk med innvandrerbakgrunn selv, men også for den generelle samfunnsutviklingen.
I går la du som inkluderingsminister frem en stortingsmelding om integreringspolitikken; «En helhetlig integreringspolitikk». Jeg tør påstå, arbeidet for et inkluderende mangfoldig samfunn er den viktigste utfordringen vi står overfor. Et samfunn der annerledeshet sees på som en ressurs. Et samfunn uten ”vi” og ”de”. Et samfunn der vi alle er ”oss”. Dette har jeg skrevet om mange ganger før på bloggen min.
Jeg bor i den delen av landet med størst andel folk med innvandrerbakgrunn. Søndre Nordstrand i Oslo. Og, jeg er svært glad for at vi har en regjering som ikke bare snakker om krav, begrensninger og lovverk når den snakker om integrering. Det er knallbra at dere har stort fokus på arbeid, skole, SFO og barnehage. Tidlig innsats. Likestilling og likeverd. Tiltak som bidrar til gode nærmiljø. Fokuset på barn og unge både samsvarer med de behovene vi som bor her er opptatt av, og selvsagt politikken regjeringen fører. Fortsatt gratis kjernetid i barnehage, forsøk med gratis SFO og et kompetanseløft med fokus på rekruttering av kvalifisert personell i skoler med høy andel elever med innvandrerbakgrunn er tiltak jeg ønsker veldig velkommen. Bra jobbet!
Navnet på meldingen er jo selvsagt totalt misvisende. Dette er ikke en melding om en helhetlig integreringspolitikk. Hvis det er det er den totalt mislykket. Jeg har full forståelse for at dere ønsker å ha fokus på helhet, men det er jo helhet i forhold til en gruppe. En helhetlig integreringspolitikk handler selvsagt ikke om enkeltgrupper. Veldig mange av utfordringene og tiltakene dere påpeker gjelder for mer enn innvandrerbefolkningen. Det gjelder for mennesker med funksjonsnedsettelser. Folk med sosiale utfordringer, og andre som på en eller annen måte ”faller utenfor”. En helhetlig integreringspolitikk handler om oss alle. Det denne meldingen gjør er å isolere integreringsbegrepet. Det vil gi utfordringer for deg senere. Hva er det stortingsmeldingen om situasjonen for personer med utviklingshemning, som kommer til våren, da skal omhandle? Hvis dere allerede har laget en helhetlig integreringspolitikk?
Jeg har sagt det før og kommer antakeligvis til å si det igjen. La oss ikke redusere integrerings- og inkluderingsbegrepene til noe som omhandler enkeltgrupper. Og ikke minst, dere i inkluderingsdepartementet bør tenke over begrepsbruken deres. Det kan kanskje høres ut som bagateller, men jeg mener det kan ha både politiske og praktiske konsekvenser. Om du er uenig med meg, hadde det vært fint om dere tydeliggjorde hva dere legger i disse begrepene. Nemlig.
Det var de andre som var der. På Youngstorget. Stedet der jeg selv så mange ganger har demonstrert. 8. Mars. 1. Mai. Krigen i Irak. Denne gangen var det annerledes. Det var ”de andre” som var samlet der. Mange. Det var muslimene. Sinte muslimer. Muslimer som følte seg tråkket på. Tråkket på av oss. Av oss i den såkalt siviliserte vestlige verden som med ytringsfriheten i hånden trykker karikaturer og tråkker på religiøse og kulturelle symboler. Var jeg kanskje litt skremt? Av de voldsomme reaksjonene rundt omkring i verden. Ja. Litt. For det var jo ”de andre”. ”De andre” som var sint. Les mer «Mamma, der er sikkert noen av mine venner…»→
Det er disse som bør få årets mangfoldspris. Foto: Harald Henmo, Fontene
Jeg har gjort det før og kommer til å gjøre det igjen. Undre meg over begrepsbruk. Denne gangen er det ordet mangfold. For hvorfor er det slik at en mangfoldspris kun er rettet mot en dimensjon, etnisitet? Er det mangfold?
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) er et av mine favorittdepartement. For å sikre likestilling og inkludering er det viktig med folk som hele tiden har fokus på dette. Jeg synes BLD gjør en strålende jobb. De har de siste årene vært i front, og svært tydelig, med sin politikk knyttet til likestilling mellom kjønn, utfordringer folk med annen etnisk bakgrunn møter og ikke minst situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Men. Jeg synes BLD tuller med egen språkbruk. Les mer «Mangfold»→
Mangler du noe å gjøre i påsken. Lei av krim, sol og marsipan? Hva med å ta et e-læringskurs?
Vernepleieren 