Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk

«Pappa, jeg trodde alle tyver var brune!»

Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.

Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.

Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.

Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.

Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge.  Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.

Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.

Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det  mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.

Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.

Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.

Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.

10

Helt jæla mongis!



Ok. Med fare for å bidra til å gjøre noe kjent som jeg enda ikke helt vet om jeg ønsker skal gjøres kjent. Hva synes du om A-lagets nye låt; «Funksjonshemmet»?

Jeg skriver denne bloggposten siden jeg befinner meg i Loddefjord, Bergen. Siden jeg har skrevet min kjærlighetserklæring til Loddefjord for lengst. Siden jeg liker å tenke før jeg kritiserer. Kanskje særlig tenke før jeg kritiserer folk fra Loddefjord (som A-laget delvis er fra). Siden jeg liker folk som utfordrer det «politisk korrekte», men som ikke lar det gå utover enkeltmennesker. Siden jeg liker å høre hva andre mener. Hva mener du?

Diskusjonene om låten har gått på twitter og facebook. NRK Hordaland har tatt debatten (uten at jeg fikk høre den). Tillitsvalgte i NFU har reagert. De har helt sikkert rett i at folk kan føle seg støtt av teksten. @VidarH73 (som jeg anbefaler å følge på twitter) skriver blant annet: «Fine greier, reagerer sterkest på helt jævla mongis, kjenner mange utviklingshemmede som reagerer på det, hverdagsspråket bør endres». 

Jeg synes bruk av språk er vanskelig. Men viktig. Det er viktig å tenke over hvilke ord man bruker. Hva er for eksempel en «bolig»? Eller en «bruker»? Eller hva indikerer det når vi hele tiden snakker om «de» utviklingshemmede? Språket er med på å stigmatisere og diskriminere. Men også alminneliggjøre og akseptere. Derfor synes jeg det er flott om slike låter fører til en diskusjon om språket vårt.

Har for eksempel @V4g4rd et poeng når han skriver «At funksjonsfriske folk velger å sammenligne seg med funksjonshemmede folk for å beskrive en tilstand av KULHET er ikke mobbing. Hør etter:)» Kan bruken av mongis i denne sammenhengen være med på å styrke synet på personer med utviklingshemning? På opphavet av ordet mongis…

Et av spørsmålene vi bør stille oss er om slik språkbruk er med på å stigmatisere eller diskriminere. Noen vil helt sikkert si til meg at det er underlig at jeg ikke automatisk sier ja til dette. «Helt jæla mongis» er et uttrykk jeg har hørt i hele min oppvekst. Eller; «e du helt åndssvak, eller?» Betyr det at de som bruker det ser negativt på personer med utviklingshemning? Ligger det noen verdiladning knyttet til opprinnelsen av ordet? Jeg tviler sterkt på det, selv om det oftest er ment negativt overfor mottakeren av ordet (ikke sikker på om A-laget mener det her, de snakker om seg selv???).

Betyr det at andre kan få et negativt syn på personer med utviklingshemning av at hverdagsspråket vårt inneholder slike begrep? Kanskje. Ordbruk som dette er ofte ment for å snakke nedsettende om andre. Derfor kan det også bli hengende noe negativt ved opprinnelsen av ordet. Vi har vel alle et ansvar for å bidra til å utvikle språket i en retning som ikke skaper slik usikkerhet? Og; bør vi ikke ta hensyn når folk føler seg rammet av språket som blir brukt, slik pårørende i denne sammenhengen gir uttrykk for på twitter? Kanskje har musikere, kjendiser og forbilder (den ikke ukjente Lars Vaular er med og promoterer denne låten) et særlig ansvar for dette, eller har de kanskje også et særlig ansvar ved å røre ved de vante konvensjonene?

Samtidig. Er det virkelig slik at ordet mongis assosieres med personer med utviklingshemning lenger. Jeg er ikke sikker. Ikke om man ikke tenker spesielt over det. Kanskje er det faktisk slik som Thomas Owren sier på Facebook: «Spørsmålet er kanskje om «mongis» er et ord som egentlig rammer de som engang ble omtalt som «mongoloide», eller om det (kanskje og forhåpentligvis) er i ferd med å løsrive seg? Ord som «crazy» eller «sinnsyk» (som i «helt crazy», eller «sinnssykt bra/dårlig») – er de diskriminerende overfor folk med alvorlig psykisk lidelse? Er det slik at det å kalle noen for «jævla idiot» rammer folk med psykisk utviklingshemming? I så fall vet jeg om mange vernepleiere (meg inkudert) som trenger et nytt sett med skjellsord..»

Et lite appendix:
Ja, språk er vanskelig. Denne debatten er vel relativt nærliggende bruken av neger og nigger. Skulle lese en bok om gåter for sønnen min her om dagen. Boken, fra 82, starter med følgende gåte: Hva blir en neger hvis han hopper ut i det røde hav? Våt, selvfølgelig. Jeg hoppet over denne. Bruken av neger og nigger er nesten borte fra hverdagstalen. Men rappere kan bruke det uten problemer. Til ettertanke?

Fant dette klippet fra en diskusjon om neger, med african youth, johan golden og finn erik vinje.

4

Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes!

22. juli 2011 forandret Norge. Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes. Hva denne helgen har forandret Norge til. Det er vi som har muligheten til å forandre Norge til et enda bedre land.

Fredag ble hele Norge angrepet. Våre grunnleggende verdier. Åpenhet, demokrati, solidaritet, inkludering. Et angrep mot våre politikere. Og våre fremtidige politikere. Mot våre grunnleggende institusjoner. Noen vil endre landet vårt. Noen bruker ufattelige virkemidler for å nå sine mål. De har angrepet det fineste vi har.

Det er en tid for alt. I disse dager er det tid for sorg og omsorg. Sinne. Jeg forstår dem som også føler på hatet. Det er en tid for følelser. Vi skal føle. Jeg, som mange andre kjenner både sorg og sinne. Men også behov for å vise omsorg. Jeg føler avmakt.

Lørdag våknet vi til et annerledes Norge. Et Norge i kollektiv sorg. Riktig nok et gjenkjennelig Norge, men et land som aldri vil bli helt det samme. Men; det er opp til oss å bestemme hva endringen vil innebære.  Det er vi som bestemmer veien videre. Vi vil ikke ha et land som blir mer lukket. Et land der vi mistenker hverandre, der vi føler oss truet. Vi vil ikke ha et land der  folk blir mistenkeliggjort på bakgrunn av politisk mening, religion eller annet. Vi vil ikke ha et land med mindre demokrati.

Det er du og jeg som bestemmer hva som vil være annerledes. Det er vi som skal bevise at et flerkulturelt Norge ikke bare er mulig, men også et enda bedre land å bo i. Jeg sier ikke at det blir lett. Jeg sier bare at det er mitt ansvar. Og ditt.

Vi må vise gjerningsmannen og hans likesinnede at det er mulig å velge en annen vei. En vei der vi alle står sammen. Står sammen for et enda bedre samfunn. Et inkluderende og flerkulturelt samfunn. Arbeiderpartiet har vært tydelig med sitt mål om å skape verdens mest inkluderende samfunn. Det må vi alle stå sammen om nå.

Arbeiderbevegelsen har lang tradisjon for å stå sammen. Ikke bare vise solidaritet, men også vise handling. Det skal vi også gjøre nå.  Flere av landets helse- og sosialarbeidere har og skal i dagene fremover jobbe med dem som er direkte berørt. Etterpå skal vi sammen jobbe for at vi velger de riktige veiene for å bygge videre landet vårt. Til tross for avmaktsfølelsen jeg nå føler, føles det også meningsfullt å være politisk aktiv. Å stå sammen om noe som er større enn en selv.

Jeg har tidligere skrevet om Aftonbladets kampanje ”Vi gillar olika”. Når tiden er inne trenger også vi en landsomfattende kampanje som er tydelige på at vi priser forskjellighet. Kanskje det er vi i arbeiderbevegelsen som skal ta initiativ til noe slikt.

Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.

Landet vårt kommer til å bli forandret. Det er du og jeg som bestemmer hvordan!

1

Dagsnytt 18

I det jeg var på vei inn i feriemodus fikk jeg mulighet til å komme på dagsnytt 18. Strålende. Strålende først og fremst siden jeg fikk mulighet til å snakke om situasjonen for personer med utviklingshemning, og særlig deres manglende deltakelse i arbeidslivet.

Fremdeles irritert på meg selv for at jeg ikke tvang meg inn på slutten med min to sluttpoeng til Hanne Bjurstrøm:

1. Sørg for at sysselsettingsstrategien som skal fremlegges i tilknytning til statsbudsjettet til høsten omtaler personer med utviklingshemning særskilt. Dette er en gruppe som ofte blir glemt, også når man snakker om situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse generelt.

2. Sørg for at forslaget som Venstre har lagt inn til stortinget (som underlig nok er lagt til helse- og omsorgskomiteen) om et offentlig utvalg  som skal se på hele situasjonen for personer med utviklingshemning blir seriøst behandlet og ikke bare blir partipolitisk krangling. Aller helst støtt venstres forslag. Om ikke, sørg for at man får til en skikkelig kompetansegjennomgang og styrking knyttet til alle velferdstjenestene som jobber for personer med utviklingshemning.

0

Mulighetenes vindu

Kunnskapsdepartementet utvikler ulike modeller som diskusjonsgrunnlag for arbeidet med stortingsmeldingen

Folkens, det er mulig dere begynner å bli lei. Lei maset mitt om en viss stortingsmelding som kommer til høsten. Men. Det er kanskje nå det begynner. Jeg har sagt det før. Stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene er en unik mulighet. Som statssekretær Kyrre Lekve sa det i sin innledning på landsstyremøtet til FO nå i juni. Det er et window of opportunities.

Det er nå vi har mulighet til å styrke utdanningene som danner grunnlaget for velferdstjenestene. Det er nå vi må gripe muligheten. Og vi kan få det som vi i FO vil. Lekve sine signaler er klare og tydelige. Styrket praksisstudier er helt sentralt i arbeidet deres. Videre er praksisnær forskning og tverrprofesjonell samhandlingslæring sentrale begrep. Dette er jo gull! Han snakker om stolthet over egen faglighet. Nettopp!

(se hele presentasjonen hans her, men husk at dette kun er et glimt fra utviklingsarbeidet til departementet, og dermed er også modellene under utvikling)

I denne bloggposten skal jeg dvele litt ved utfordringene han gir oss i FO, og kanskje særlig oss vernepleiere. Hva er det egentlig vi vernepleiere skal kunne? Hva er det egentlig vi skal drive med? Og, ikke minst, hva er det vi ikke skal drive med? Hvor går grensene for vårt arbeid? Hvor er det andre skal inn? Og… han har unektelig et poeng.

På den ene siden hevder vi at utdanningen er til for å jobbe med personer med utviklingshemning. Dette er målgruppen for utdanningen. Uten personer med utviklingshemning, ingen vernepleierutdanning. Ja, helt sant…eller? På den andre siden; vi kan jobbe overalt. Selvfølgelig innen rusomsorg, psykisk helse, barnevern og eldreomsorg, men også i alt fra forsikring til dialyseavdelinger. Ja, helt sant det og…

Hæ! Er det rart at folka i Kunnskapsdepartementet muligens sier…hæ!  Vi sier vi er unike. Vi sier vi henter kunnskapen fra kjente disipliner som gjør oss gode på samarbeid med både helseprofesjoner og sosialprofesjoner. Vi sier vi er som poteten, kan brukes til alt. Hæ!

Folkens, vi er ikke som poteten. Vi kan ikke brukes til alt. Folkens. Vi kan ikke alt. Selv om det finnes noen fantastisk flinke vernepleiere i avansert medisinsk og sykepleiefaglig arbeid, så er det ikke det vi i utgangspunktet skal kunne. Selv om det finnes vernepleiere som er knallgode i barnevernfaglig saksbehandling, så er ikke det vernepleierens kjernekompetanse. Selv om det finnes vernepleiere som er strålende yrkesutøvere innen forsikring. Det er ikke det departementet skal designe en utdanning for. Det de derimot skal designe en utdanning for er å utvikle yrkesutøvere med vernepleiefaglig kompetanse. Yrkesutøvere med en spesialisert metodisk kompetanse som er virksom overfor ulike personer og i ulike settinger. Men en kompetanse som er særlig god overfor personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt. Eller?

I disse dager sender jeg ut et diskusjonsnotat til ulike miljøer i FO. Jeg ønsker innspill på noen sentrale områder for den videre diskusjonen om fremtidens vernepleierutdanning. Innspill som kan danne grunnlag for våre videre samtaler med departementet. Det er strålende om også du tar deg tid til å lese notatet og diskuterer det som står der (eller det som ikke står der). Gi meg innspill!

her kan du lese «Mulighetenes vindu – et diskusjonsnotat»

Med det ønsker jeg alle mine lesere en strålende sommer. Håper dere også til høsten er interessert i å lese mine mer eller mindre gjennomtenkte inn- og utspill her på «Vernepleieren».

6

Pupper!

Jeg skal fortelle deg en liten ting. Noe som du ikke trenger å vite, og antakeligvis heller ikke ønsker å vite. Jeg har pupper. På grunn av et liv med mye sjokolade og lite trening så sitter jeg her med…ja pupper. Ok. Jeg er ikke den eneste. Og de er ikke så store. Og per definisjon kan de kanskje heller ikke kalles pupper. Men jeg forteller det like vel. Ja, jeg har pupper.

I dag stod jeg opp klokken 0600. Klar for en liten løpetur i skogen før jobb. Klar. I min litt trange trenings t-skjorte. Slik den skal være. Blå og fin. 100 % polyester. Litt regn i luften. Eller egentlig øs pøs regn.

Polyester, pøs og pupper er tydeligvis en dårlig kombinasjon. Visste det fra før, men i dag trodde jeg været skulle holde seg tørt. Nemlig.

Så hvorfor forteller jeg dette? Enkelt. Fordi jeg kan. Jeg kan fortelle deg at jeg har såre pupper. At det er derfor jeg antakelig kommer til å dra uvanlig mye i t-skjorten i dag. Kanskje til og med slik at den mister formen. Jeg kan fortelle at det var smertefullt å dusje, og at jeg måtte gå inn og ut av de vonde strålene. At jeg muligens kommer til å bli distrahert når jeg snakker med deg i dag.

Jeg forteller det fordi jeg forstår. Forstår at det er en sammenheng mellom mitt ubehag og t-skjorten, løpeturen og regnet. Sannsynligvis dropper jeg den t-skjorten neste gang det regner. Muligens dropper jeg hele turen. Kanskje vil jeg vegre meg for å dusje, men jeg forstår jo at det er noe jeg må etter en løpetur. Jeg kommer heller ikke til å løpe i morgen.

Tenk om jeg hadde forståelsesvansker og ikke klarte å se sammenhengen mellom mitt ubehag og polyester, pøs og pupper. Tenk om jeg i tillegg hadde kommunikasjonsvansker og ingen rundt meg forstod. Forstod at det at jeg drar i t-skjorten, vegringen for tur eller dusj, fjernhetene og annen underlig atferd hadde noe med små nesten usynlige bloduttredelser på brystvortene forårsaket av polyester, pøs og pupper. Tenk om ingen av mine nærmeste oppdaget disse små, men viktige helseutfordringene. Tenk om de ikke forstod sammenhengen med dette og min atferdsendring. Og kanskje; tenk om de ikke prøvde å forstå?

Det er selvsagt ikke for å fremheve puppene mine at jeg forteller dette. Men jeg  ser en sammenheng mellom det jeg her skriver og vernepleiefaglig arbeid. Ser kanskje også en sammenheng mellom dette og utdanningsmeldingen som er under arbeid. Ser du den og, eller?

2

Klart vi skal gå videre!

Foto fra Fontene Jan-Erik Østlie

FO hadde landsstyremøte i forrige uke. Det er bredt omtalt på Fontene sine nettsider, og kommer sikkert til å ta mye plass i neste nummer. Det tar fremdeles mye plass i mitt hode. Jeg er prinsippielt for åpenhet, og i min tale til FO sin kongress sa jeg også at vi måtte se nærmere på bruk av sosiale medier for å få en åpen og gjennomsiktig organisasjon. Jeg har like vel av ulike grunner vært forsiktig med å bruke bloggen min til diskusjoner i FO. Mest for at jeg håper at det er flere enn FO medlemmer som leser den. Folk som kanskje ikke er like interessert i våre interne debatter. Jeg gjør et unntak her. For internt betyr ikke lukket. Les mer «Klart vi skal gå videre!» →

2

Et offentlig svik!

Magasinet Plot forteller i sitt siste nummer historien om Roger. Roger er utviklingshemmet, og har begått et drap. Historien er historien om et svik. Et offentlig svik. Han har gått gjennom hele livet uten å få bistanden han trenger.

Jeg anbefaler historien på det varmeste. Dagbladet har også omtalt den. Som et resultat roper ledende politikere om mer tvang. Jeg roper om mer kompetanse. Kompetanse om utviklingshemning i alle deler av velferdstjenestene. Det trengs høy kompetanse for å møte mennesker som Roger uten å bruke unødvendig tvang. Eller; uten å skrive fra seg ansvaret og se på at mennesker går til grunne. Historien inneholder en lang rekke problemstillinger som jeg sikkert kommer til å ta tak i ved en senere anledning. Men historien engasjerte meg til å skrive dette innlegget som torsdag (9. juni 2011) står i Dagbladet.

Et offentlig svik!
Magasinet Plot og Dagbladet har de siste dagene beskrevet livshistorien til drapsmannen Roger. Historien om Roger er historien om et offentlig svik. Beskrivelsen er rystende. Den forteller om kommunale myndigheter og kommunalt hjelpeapparat som ikke evner å gi den bistanden som trengs. Den beskriver kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse. Når kommuneledelsen viser til at mennesker har lov til å gå til grunne, når ledende politikere roper om mer tvang, ja da vitner det om velferdstjenester som har spilt fallitt.

Som tillitsvalgt for mange av landets fagfolk i tjenestene for personer med utviklingshemning er kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse dessverre ikke nytt. Vi hører om barn som blir kasteballer mellom barnevern og omsorgstjenester, vi hører om voksne, både med og uten diagnosen psykisk utviklingshemming, som ikke får nødvendig bistand, vi hører om ansatte uten opplæring eller kompetanse.

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Historien om Roger er også en historie som viser at endring er mulig. Med god faglig oppfølging og riktige rammer for tilværelsen klarer Roger seg tilsynelatende bra. Dessverre måtte det et drap til for at han skulle få den bistanden som var nødvendig. Historien viser at det trengs et kompetanseløft på alle områder der personer med utviklingshemning møter velferdsstatens tjenester. Styrket kompetanse på å identifisere og følge opp personer med utviklingshemning. Det er nå svært viktig at helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og kommunene selv er tydelige på hvordan de har tenkt å sikre riktig kompetanse og gode tjenester nært personer med utviklingshemning. Landets vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere står sammen med dere for å sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for en ofte glemt gruppe i samfunnet.

0

Et nyansert bilde på alternative arbeidstidsordninger?

Bilde hentet fra LO sin Facebookside

Jeg var mandag på LO sitt representantskapsmøte. Mitt andre møte i LOs øverste forsamling mellom kongressene. Med statsministeren i salen skulle jeg holde mitt innlegg. Innlegg i debatten om regjeringens fagligpolitiske regnskap. Mitt mål var å nyansere debatten om arbeidstidsordninger. Dessverre var ikke min opptreden noen ”høydare”. Det er alltid irriterende når folk ikke holder taletiden. Jeg holdt ikke tiden. Det er ikke bra når folk snakker fort. Jeg snakket som bergensere flest….fort. 3 minutter er alt for lite for en snakkesalig fyr som meg. Jeg tror heller ikke så mange i salen er spesielt opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Men, jeg er overbevist om at når man snakker om arbeidstidsordninger innenfor disse tjenestene er det avgjørende også å snakke om dem man jobber for. Jeg regner med at jeg kommer tilbake til temaet her på bloggen, så jeg skal ikke skrive mer enn hva jeg faktisk prøvde å si på mine tilmålte 3 minutter i Stavanger:

Dirigenter, statsminister, fagforeningsvenner

Det er 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt. En reform som overførte ansvaret for personer med utviklingshemning fra helsevernet for psykisk utviklingshemmede til kommunene. Les mer «Et nyansert bilde på alternative arbeidstidsordninger?» →

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑