Hun har langt lyst hår. Blå øyne. Ring i nesen. Litt yngre enn meg selv. Jeg traff henne i romjulen. Og. Jeg klarer ikke glemme henne. Møtet med henne gjorde meg til et litt dårligere menneske. Jeg skuffet meg selv i romjulen. Derfor denne oppfordringen. I inngangen til et nytt år. Vær bedre enn meg. Bedre enn det jeg var i møte med henne.
Plutselig stod hun der. I heisen. Litt fnisete siden hun nettopp hadde dultet borti et eldre ektepar. Hun smilte søtt til meg. Hun var umulig å ikke legge merke til. Umulig å ikke legge merke til der hun litt ustødig stod med et sløret ufokusert blikk. Sammen med mannen sin som tydeligvis passet på henne. Jeg rakk å synes litt synd på henne. Jeg rakk å tenke at det var litt trist at hun måtte bruke denne romjulsturen på båten til å ruse seg. Før heisen nådde frem, og vi gikk av.
Hva skal egentlig til for at man griper inn i andre menneskers liv? Hva skal til for at man handler uten at folk ber om det selv? Ikke at man møter en ruset dame i en heis på en båt…
Litt senere så jeg henne igjen. Liggende på gulvet. Hun var umulig å ikke legge merke til. Hun sov. Greit nok. Dagen på båten hadde vært lang. Oppå magen hennes lå en jente. Halvannet år. Det var her jeg sviktet. Faen Cato. Du gikk bare forbi. Faen for en dust. Jeg gikk forbi. Hun lå i en gang med en haug med folk rundt seg. Sovende med en liten jente oppå seg. Og jeg gikk forbi. Og. Jeg gikk forbi en gang til. Og enda en gang. Jeg måtte sjekke. Jeg måtte tenke. Andre gang jeg gikk forbi satt mannen der. Og enda en jente. En jente på fem seks år. Jeg klarer ikke glemme dem heller. Og, jeg klarer ikke glemme at jeg faktisk gikk forbi enda en gang. Håpet at jeg tok feil. At hun faktisk bare var trøtt etter en lang båttur. Håpet at hun nå var kviknet til og at de var en helt vanlig familie på romjulstur. Akkurat som jeg og min familie.
Hva skal egentlig til for at jeg griper inn i andre menneskers liv? Hva skal til for at jeg handler uten at folk ber om det selv? Ikke at jeg møter en ruset dame med to små barn. Det gjør meg fryktelig trist. Det hjelper ikke at det var kanskje et par hundre andre som så akkurat det samme som det jeg gjorde. Det hjelper ikke at hun faktisk kviknet til. Det hjelper ikke at mannen var med. Jeg sviktet barna, henne og meg selv.
Det hjelper ikke å tenke de riktige tankene. Det eneste som hjelper er å handle. Jeg burde selvsagt snakket med dem. Funnet ut mer. Jeg burde snakket med personalet på båten. Og, sannsynligvis burde jeg ringt barnevernet. Det gjorde jeg ikke. Den letteste utveien var å håpe at jeg tok feil. At det gikk seg til.
Denne lille historien handler om mitt svik. Jeg innser at jeg faktisk mangler handlingskompetanse. Hvordan går jeg frem? Hvordan overvinne barrierene mine? Barrierer som stopper meg fra å blande meg inn. Den handler om at jeg må slutte å tenke og begynne å handle.
Men. Historien handler kanskje om andre. Barnevernet er noe av det fineste vi har her i landet. For mange er barnevernet noe skummelt. Noe som man ikke ønsker noen som helst kontakt med. Jeg vet også at det finnes ulike faglige diskusjoner om i hvor stor grad barnevernet skal være for alle eller bare for dem som er særlig utsatt. Jeg ønsker meg et barnevern som er mer synlig, mer tilstede i alle folks liv. Jeg ønsker meg et barnevern som allerede på barneskolen gir folk kompetanse til å handle. Handle når vi ser noe som ikke er som det skulle være. Et barnevern som er på arbeidsplassbesøk og som arrangerer nærmiljømøter. Et barnevern som arrangerer workshops. Som bidrar til at vi alle forebygger. Og som bidrar til at vi melder i fra når det er nødvendig. Jeg ønsker meg et barnevern som bidrar til at jeg blir tryggere. At jeg har færre barrierer som hindrer meg i å handle.
Det er en grunn til at vi øver på helsefaglig førstehjelp. Vi gjør det på treningen, på skolen og på jobben. Vi gjør det for at vi ikke bare skal vite hvordan det skal gjøres, vi øver for at vi skal ha handlingskompetanse når det virkelig gjelder. Jeg tror ikke jeg hadde gått forbi om hun hadde falt om ved siden av meg. Sluttet å puste. Helsefaglig førstehjelp hadde vært helt naturlig, også for de fleste andre som så henne. Jeg ønsker meg barnevernfaglig førstehjelpskompetanse.
Jeg håper inderlig at det er andre som handler. Som gjør noe for akkurat denne familien. Disse barna. Som nettopp griper inn i denne familiens liv. Som handler.
Hva skal til for at du griper inn i andre menneskers liv? Hva skal til for at du handler uten at folk ber om det selv? Jeg håper du tenker over dette. For kanskje har du opplevd dette selv. Og du kommer sikkert til å oppleve det igjen. Har du barnevernfaglig førstehjelpskompetanse?
Godt nytt år.
01/01/2013 at 18:52
Reblogged this on NAVIGERE.
02/01/2013 at 04:03
Barnevernet er ikke noe av det fineste som finnes i Norge, det er den mest ubrukelige instansen (eller hva pokker man nå kaller det these days) i Norge, på lik linje med Nav. Den dama kunne vært meg, og om jeg (som mange andre) hadde og har gjort feil i livet, og dermed f.eks. blir fratatt mine framtidige barn på grunn av dette, UTEN og få noen form for avrusning (eksempelvis for det tilfellet du beskriver) og helsehjelp for og få muligheten til gi barna et godt liv – så.. Ja, hva så? Det hadde vært et klassiskt tilfelle. «Vi tar fra henne barna, sender de til et titalls ukjente mennsker i forskjellige fosterhjem, gjør det til en «vakker» og traumatisk opplevelse for barna, lar de få kjenne på hvordan det er og være på oppbevaring». Mens mor? Hun må klare seg selv, hun er helt avhengi av erkleringer og urinprøver for og få noe samvær med barna, mens ingen prøver å hjelpe mor og barn med og kunne skape et liv sammen, som er det beste for begge parter. Nei, vi har ikke ressurser, vi har ikke råd. «Barnevernsbarna blir sinte, utagerende og begynner med hasj». You know what? True story. Jeg har sett mer en du aner..
Jeg ønsker meg et barnevern som gir alt de kan, som har medfølelse og jobber for foreldre og barn på lik linje. Et barnevern som tenker på både foreldre og barn. Det er ikke en menneskerett og få barn, men det en menneskerett og elske.
Men ja, mye av det du skriver er rett, og jeg er enig. Skulle ønske flere reagerte, ikke bare passerte og overser problemene. Barna er tross alt framtiden. En annen ting er at 50 % av fosterhjemmene i Norge i dag skulle vært kondemnert.
Godt nytt år.
04/01/2013 at 10:35
Takk for kommentaren, Anne-Grethe. Det er synd at du har et slikt negativt inntrykk av barnevernet. Jeg sier ikke at alt er bra i barnevernet, men det er mye som er bra. barnevernet handler på ingen måte om bare å ta fra foreldre barna. Barnevernet er ofte, men bør også være der for å hjelpe hele familien. Dette er i de fleste tilfeller barnets beste. Derfor mener jeg selvsagt at også moren må få hjelp. Rusomsorgen og tjenestene innen psykisk helse er ikke godt nok. Her må det styrking på flere fronter. Til tross for dette må det ikke være slik at en negativ holdning til hjelpeapparatet skal forhindre folk i å handle i slike situasjoner som jeg opplevde. Handling er helt avgjørende både for mor og barn.
05/01/2013 at 14:23
I utgangspunktet er jeg positiv til barnevernet og mener de kan bidra med mye hjelp, støtte og gi barn berde levevilkår. MEN når man opplever et barnevern med saksbehandlere som IKKE gjør jobben sin ( i forhold til hva som er lovbetsemt), som IKKE er interressert i å samarbeide, som IKKE møter deg med annet enn fordommer og forutinntatte holdninger, som IKKE setter seg inn i hver enkelt sak og SER de menneskene saken handler om, som IKKE er villig til å høre og lytte og som derfor heller ikke gjør det som er best for barnet, DA ER DET SKREMMENDE! jeg skriver ut fra egne erfaringer. Jeg opplever et slikt barnevern med helt ubrukelig saksbehandler, og den tapende part i den saken blir da først og fremst BARNET! det er skremmende at et menneske/ saksbehandler sitter med så mye makt i forhold til livet og framtida til det jeg elsker aller mest, barna mine!! forferdelig å sitte på sidelinjen og SE og OPPLEVE at noen ikke gjør det som er best for barna mine, når det er det jeg ønsker mest selv!!
…………………jeg har hatt utallige fortvilte timer og netter hvor jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det, fordi jeg føler meg helt maktesløs…. men nå har jeg måttet gå til det skrittet å få en advokat og ta det den veien, for jeg kan ikke og vil ikke akseptere at en saksbehandler skal få ødelegge livet og framtida til først og fremst mine barn, og også mitt liv… så får jeg håpe at en advokat kan hjelpe meg slik at de gjør jobben sin på en tilfredsstillende måte, slik at mine barn får det best mulig….. så håper jeg at saksbehandleren også må endre seg slik at ingen andre opplever å møte et slikt menneske. syns det er helt forkastelig at enkelte kan ha en så viktig jobb, og IKKE gjøre det som er best for barna!! shame on you…….
06/01/2013 at 14:51
Barnets beste må alltid telle. Derfor er det selvsagt viktig med et kompetent barnevern der ansatte er gode og trygge på det de driver med. Det fordrer god utdanning, gode arbeidsforhold med god ledelse, veiledning og fagutvikling. Det er helt avgjørende for å sikre at barn og deres familier blir behandlet på en skikkelig måte.
Når det er sagt er det viktig for meg å si at utgangspunktet for innlegget mitt ikke var barnevernet, men alle oss andre. At vi reagerer når det er nødvendig (og at vi har et barnevern som faktisk gjør oss i stand til det).
06/01/2013 at 00:34
Dette er så sant. Dessverre.
Selv som barnevernpedagog vet jeg ikke om jeg hadde grepet inn. Jeg ser på det som at vi mennesker har en slags stopper inni oss som går av når vi opplever enkelte situasjoner. Vi ønsker å gripe inn, men har en såpass stor respekt eller frykt for «privatlivets fred», at vi ikke går inn i situasjoner hvor vi ikke er helt sikre på hva som skjer. Det er mye enklere å gripe inn dersom man ser et barn bli slått fysisk, enn der barnet lider emosjonelt eller lever – i denne situasjonen du beskriver – i potensielt farlige familieforhold.
Vi er ikke, og tror som regel ikke (selv om jeg erkjenner eksemplet ditt, Anne) at vi er supermennesker bare fordi vi har valgt å jobbe med mennesker.
Men alt hva vi lærer både teoretisk, praktisk og sosialt gjør at de fleste ikke kommer til å gripe inn i en slik situasjon. Det kan man se reflektert i hele barnevernsystemet – hvor barnevernet handler på bakgrunn av en melding som er sendt av andre, og vurderer den. Barnevernet driver ikke oppsøkende arbeid. Jeg sier ikke at dette er rett, jeg sier at det er slik det nå er.
På den annen side mener jeg at vi alle, barnevernpedagoger eller ikke, har et ansvar for å SE barn. Men jeg vil tørre å påstå at kulturen vi lever i (og dette er etter min erfaring nokså universelt), gjør at vi ikke griper inn i slike situasjoner med mindre vi er absolutt sikre på hva som foregår. Noe man sjeldent kan være i en slik situasjon. Frykten for å «tråkke andre på tærne» gjør at de fleste av oss selv ikke kommenterer venners oppdragelse av barn, selv når det går til det ekstreme.
06/01/2013 at 14:55
Takk for kommentaren din. Enig. Viktig utfordring dette med at vi alltid må være helt sikker før vi gjør noe.
11/01/2013 at 21:28
Om å bry seg.
For noen år siden var en veninne og jeg på tur med Danskebåten. På kvelden satt vi ved et bord og pratet. Vi blir oppmerksom på en gutt på ca 8-9 år som så veldig fortvilet ut. Han satt i trappa ved siden av et bord der det satt en kvinne og to menn, og som vernepleier begynte vi å observere. Damen var mor til gutten fant vi ut. Når den ene mannen gikk ut kom en ny til bordet, han klintr og klådde på damen (som var meget beruset), når han gikk ut kom den andre til bordet og sån fortsatte det…. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre og bestemte oss for å snakke med mor og det ble gjort. Vi ga henne en sjanse og det var å ta med sen sønnen til lugaren (alene), og at om vi såg henne før frokost neste morgen ville vi melde henne til barnevernet. Hun tok med seg sønnen og gik til lugaren og var der til de gikk i land neste dag. Tror ikke jeg har sett større TAKKNEMLIGHET i øynene på et barn noen gang.
Det var tøft men jeg har aldri angret på at vi brydde oss 🙂
11/01/2013 at 23:12
Takk for fin kommentar. Så bra at dere brydde dere!
15/01/2013 at 11:54
Jeg vil takke deg for ærlighet og håper mange leser dette og, ikke minst, handler. Jeg arbeider i Landsforeningene for barnevernsbarn og nesten alle hos oss sier at de ønsket at barnevernet hadde kommet tidligere og med mer.
17/01/2013 at 09:16
Takk skal du ha. Jeg håper jeg handler neste gang. For å klare det må vi kanskje øve på det. Kanskje noe for dere i landsforeningen å ta initiativ til? Altså øving på hvordan man skal gå frem i slike situasjoner…
15/01/2013 at 13:29
Tankevekkende historie og meget skremmende kommentarer fordi de fleste handler om et barnevern som ikke setter seg inn i sakene og jobber for barnets beste. Ønsketenkningene i historien er flotte; lurer på når det blir ressurser til dem?
04/02/2013 at 22:48
til deg som skriver følgende «Den dama kunne vært meg, og om jeg (som mange andre) hadde og har gjort feil i livet, »
Ja vi kan alle gjøre feil, men om jeg hadde liggi der beruset med mitt lille barn sovende på meg, ja da har det gått for langt. Og jeg håper inderlig at noen hadde tatt ansvar og tatt tak i situasjonen. Det er ikke vi voksne som skal beskyttes, det er barna. Ja det kunne vært traumatisk å bli tatt fra foreldrene, men samtidig kunne barnet få lov til å oppleve en trygg/normal hverdag og foreldrene kunne fått mulighet til å hente seg inn og ja kanskje få behandling, oppfølging og annen hjelp.Ingen ting skulle tilsi at man aldri får barna sine tilbake, Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg har opplevd barn bli tilbakeført til sine foreldre (nei jobber ikke i barnevernet)
Barn fortjener ikke å bli med på foreldres oppturer og nedturer i søken etter å bli frisk, rehabilitert osv. Tenk deg selv hva det gjør med et barn, det er mere traumatisk og ødeleggende enn noe annet.
Nei jeg håper virkelig at vi alle blir flinkere til å tørre å bry oss før det er for sent. Imponert over dere på danskebåten som snakket til den moren, dere så jo selv hvor glade den gutten ble. Og det var nok en flau mor som innerst inne er lykkelig for det dere gjorde
16/12/2013 at 10:52
Barn er vår fremtid og vi som er helse og sosial personell kan ikke la være å reagere på grunn av frykt, så sier det mye. min erfaring sier at det å hjelpe en hel familie er like viktig som å hjelpe et enkelte barne, Derfor forstår jeg ikke denne kamp mot å jobbe tverrfaglig med å hjelpe familier som trenger en hjelpende hånd. Barnvern gjøre mye bra, men det har skjedd mye feil, mot disse barne som er allerede traumatisert fra før. For å gi barn en positiv oppvekst så er vi nød til å legge vekk profesjonskamp og legge vekt på samarbeid mellom hjemme, skole, barnvern, helse og sosial personale som vernepleier, sosionom og sykepleier. Tankene mine går til alle barne som har forelder som trenger hjelp mot sine psykisk og,rus problemer , spesielt nå i juletider.
16/12/2013 at 11:09
Du skriver at du «mangler handlingskompetanse?». Det mener er helt feil. vi er alle pliktig til å melde til barnevern når vi mistenker barnemishandling. Loven sier at når du har opplysningsplikt til barneverntjenesten og når du har grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Dette følger av barnevernloven § 6-4.
Det jeg mener her er å ta våre smarttelefon og ring og meld sin bekymring.. jeg er ikke enig at vi trenger mer kursing i å melde en bekymring.. Det mer at folk må bry seg mer om hverandre.
16/12/2013 at 17:45
Takk for kommentar, Samira. Det at jeg ikke gjorde noe betyr i mine øyne at jeg manglet handlingskompetanse. At jeg ikke overførte min kunnskap om lovverk og hvor jeg skal melde fra til faktisk handling. Selvsagt har vi i juridisk forstand handlingskompetanse.