Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord

Blogginnlegg

Gjesteskribent: Når de små tingene betyr mest

Er du villig til å se mennesket bak diagnosen og å glede deg over de små skrittene? Kanskje du skal tenke over å bli vernepleier? Det skal iallefall jeg!

Av og til dukker det opp noen helt spesielle folk. Jeg tror Oscar er en av dem. Jeg kjenner han ikke. Men mange som følger vernepleiersidene på Facebook kjenner navnet. Navnet til en engasjert, erfaren, faglig dyktig vernepleier. Det tror man kanskje etter å ha lest det han over kanskje et par år har bidratt med. Sannheten er at han er 19. Trønder. Og skal bli vernepleier. Han må bare komme inn på utdanningen først. Måtte han bare komme seg inn på skole før han har funnet noe annet å gjøre, sier jeg. Han bidrar her som gjesteskribent. Det er jeg glad for. Merk deg navnet, Oscar Aaslund Hovin

Når de små tingene betyr mest
For to år siden gikk jeg inn i noe helt nytt. Jeg var knapt fylt 17 år og jeg hadde søkt sommerjobb i en nabokommune. Ikke hvilken som helst sommerjobb, men jeg skulle være ung i jobb. Av litt over 30 søkere i mitt distrikt var jeg det eneste mannebeinet som var på intervju. Hva ville jeg? Jeg ville gjøre en forskjell! Les mer «Gjesteskribent: Når de små tingene betyr mest»

…så var det en ting til

Vi måtte jo endre enkeltvedtakene da disse ikke passet med turnusen. Jeg tror fremdeles ikke helt på at jeg hørte riktig. Når foreleseren på SOR konferansen om arbeidstid sa dette i en bisetning. Kanskje ikke helt ordrett slik. Men poenget var at vedtak om tjenester faktisk ble endret som en konsekvens av et ønske om endring av arbeidstidsordningene til de ansatte. Jeg håper jeg misforstod.

I min forrige bloggpost skrev jeg om mine inntrykk fra SOR konferansen om arbeidstid. Mine inntrykk knyttet til hovedtemaet, arbeidstid. Men. Jeg er bare helt nødt til også å gjøre noen helt andre refleksjoner. Refleksjoner knyttet til språkbruk, og kanskje også til holdninger. Les mer «…så var det en ting til»

En tid for alt

Mmm. Kanskje skjedde det noe de siste dagene. På SOR konferansen om alternative arbeidstidsordninger. Ja, jeg tror det. Når Bergen kommune og FO sammen holdt forelesning om prosessene knyttet til ordningene i Bergen. Det var da det skjedde. Vi fikk en nyansert arbeidstidsdebatt.

Som fagperson. Opptatt av tjenestene for personer med utviklingshemning. Og. Som fagforeningsperson. Opptatt av situasjonen for ansatte i velferdstjenestene. Er diskusjonen om arbeidstidsordningene svært viktig. Og vanskelig. Jeg har skrevet om dette noen ganger før. Sist nå for noen uker siden i SOR Rapport. Om savnet av en nyansert debatt. Ønsket om en debatt der man i større grad lyttet til hverandre. Til hverandres argumenter. Det er jo slik at alle ønsker best mulig tjenester. For dem som er helt avhengig av gode tjenester. Les mer «En tid for alt»

En helhetlig integreringspolitikk?

Inga Marte, du kan være stolt av din første melding til stortinget som statsråd. Det er knallbra og helt nødvendig med en politikk for integrering som har et helhetlig fokus på forhold knyttet til situasjonen for folk med innvandrerbakgrunn. Ikke bare er det nødvendig for folk med innvandrerbakgrunn selv, men også for den generelle samfunnsutviklingen.

I går la du som inkluderingsminister frem en stortingsmelding om integreringspolitikken; «En helhetlig integreringspolitikk». Jeg tør påstå, arbeidet for et inkluderende mangfoldig samfunn er den viktigste utfordringen vi står overfor. Et samfunn der annerledeshet sees på som en ressurs. Et samfunn uten ”vi” og ”de”. Et samfunn der vi alle er ”oss”. Dette har jeg skrevet om mange ganger før på bloggen min.

Jeg bor i den delen av landet med størst andel folk med innvandrerbakgrunn. Søndre Nordstrand i Oslo. Og, jeg er svært glad for at vi har en regjering som ikke bare snakker om krav, begrensninger og lovverk når den snakker om integrering. Det er knallbra at dere har stort fokus på arbeid, skole, SFO og barnehage. Tidlig innsats. Likestilling og likeverd. Tiltak som bidrar til gode nærmiljø. Fokuset på barn og unge både samsvarer med de behovene vi som bor her er opptatt av, og selvsagt politikken regjeringen fører. Fortsatt gratis kjernetid i barnehage, forsøk med gratis SFO og et kompetanseløft med fokus på rekruttering av kvalifisert personell i skoler med høy andel elever med innvandrerbakgrunn er tiltak jeg ønsker veldig velkommen. Bra jobbet!

Navnet på meldingen er jo selvsagt totalt misvisende. Dette er ikke en melding om en helhetlig integreringspolitikk. Hvis det er det er den totalt mislykket. Jeg har full forståelse for at dere ønsker å ha fokus på helhet, men det er jo helhet i forhold til en gruppe. En helhetlig integreringspolitikk handler selvsagt ikke om enkeltgrupper. Veldig mange av utfordringene og tiltakene dere påpeker gjelder for mer enn innvandrerbefolkningen. Det gjelder for mennesker med funksjonsnedsettelser. Folk med sosiale utfordringer, og andre som på en eller annen måte ”faller utenfor”. En helhetlig integreringspolitikk handler om oss alle. Det denne meldingen gjør er å isolere integreringsbegrepet. Det vil gi utfordringer for deg senere. Hva er det stortingsmeldingen om situasjonen for personer med utviklingshemning, som kommer til våren, da skal omhandle? Hvis dere allerede har laget en helhetlig integreringspolitikk?

Jeg har sagt det før og kommer antakeligvis til å si det igjen. La oss ikke redusere integrerings- og inkluderingsbegrepene til noe som omhandler enkeltgrupper. Og ikke minst, dere i inkluderingsdepartementet bør tenke over begrepsbruken deres. Det kan kanskje høres ut som bagateller, men jeg mener det kan ha både politiske og praktiske konsekvenser. Om du er uenig med meg, hadde det vært fint om dere tydeliggjorde hva dere legger i disse begrepene. Nemlig.

Du kan jo se her hva Audun svarte meg når jeg påpekte akkurat det samme når han laget mandatet til Inkluderingsutvalget.

En tverrfaglig skole

Hjelp, vi har problemer i Oslo skolen. Hva skal vi gjøre? Vi hyrer inn en økonom, selvsagt! Ja, du leste riktig. Osloskolen har bedt Ernst & Young om å bistå 13 av de mest utsatte skolene i byen. Jeg må virkelig innrømme at jeg ikke var helt sikker når jeg leste oppslaget 10. oktober i Aften. Sikker på om det jeg leste var riktig.

Mange av skolene i Oslo har store utfordringer. I Aften sin reportasje vises det til krevende atferd, foresatte med sosiale utfordringer, tidsbruk på konflikthåndtering og skoler med større andel spesialundervisning enn andre. Dette er reelle problemer som det er viktig at kommunen griper fatt i. Skolen er den viktigste arenaen for å forebygge sosiale problemer.

Det er ofte bra å få folk til å se på utfordringer med nye øyne. Tverrfaglighet er en forutsetning for å lykkes på de fleste velferdsområdene. Skolen er nesten en siste bastard. Den siste arena der tverrfaglighet ikke sees på som en styrke. Der tverrfaglighet ikke satses på, og heller ikke kreves. Men er det virkelig riktig å hyre inn dyre konsulentselskaper til å gjøre den jobben? Til å sikre tverrfaglighet. Og er det virkelig den kompetansen skolen trenger?

Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere innehar på hver sin måte god kompetanse på nettopp de utfordringene som reportasjen peker på. Helse- og sosialutdannet personell kan mye om sosiale utfordringer, atferdsproblemer, utfordringer i hjemmet. Utfordringer som skolen møter hver dag, og som skolen må takle. Kartlegging og analyse, men også struktur, tydelighet og positive strategier er viktige stikkord for disse yrkesgruppenes kompetanse. Noen få steder har skolene innsett at dette er kompetanse som kan brukes som et viktig supplement til lærernes kompetanse. Likeverdig, men ulik kompetanse. Vi trenger flere slike eksempler.

Så, bruk heller pengene på helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen. Ikke bare som eksterne konsulenter, men som et fast innslag.

Innlegget stod på trykk i Aften, ettermiddagsutgaven av Aftenposten 17.10.2012

En nyansert arbeidstidsdebatt? Ja, takk!

Foto: Fra nettsidene til Norsk sykepleierforbund
Foto: Fra nettsidene til Norsk sykepleierforbund

I november 2010 var jeg tilstede på et vekkelsesmøte. Det var et fascinerende skue. Møtet fant sted i Salem konferansesenter i regi av SOR. Byen var Bergen, ”menighetens” hovedsete. Fremst i rekken var sentrale politikere, dyktige pårørende og engasjerte fagfolk. Forskere understøttet budskapet. De skulle lage en bølge som skulle skylle over hele landet. Det var ”menigheten” for alternative arbeidstidsordninger som var samlet disse novemberdagene i Bergen.

Både som fagperson og som tidligere tillitsvalgt har debatten om alternative arbeidstidsordninger de siste årene vært svært interessant å følge. Frontene har til tider vært skarpe. Altfor skarpe etter min mening. Les mer «En nyansert arbeidstidsdebatt? Ja, takk!»

Hvor går grensen for (re)habilitering?

Jeg driver og skriver en eksamensoppgave om rehabilitering. I den forbindelse vil jeg lufte noen tanker. Kanskje noen av dere kan utfordre perspektivene mine eller gi meg nye? For det jeg funderer over er hvor grensen for (re)habilitering går, og hvem er det som tar over når grensen er nådd?

Måten man ser på (re)habilitering og hvordan man utøver (re)habiliteringsarbeid er tett sammenvevd med hvordan man ser på funksjonshemning. Eller. Det bør i hvert fall være det. Les mer «Hvor går grensen for (re)habilitering?»

Kongekabalen

Jeg vil ha en barnevernpedagog, sosionom eller vernepleier i LOs toppledelse. Nemlig!

LO er Norges viktigste hovedorganisasjon for arbeidstakere. Ikke på grunn av at sakene deres nødvendigvis er bedre enn andre organisasjoners saker. Ikke på grunn av at arbeidstakerne som er organisert i LO er viktigere enn arbeidstakere i YS, Unio eller andre organisasjoner. Og heller ikke på grunn av at de fleste av landets vernepleiere er organisert i LO. De er viktigst rett og slett på grunn av at de er størst. Og. Særlig viktig er LO i tider der Arbeiderpartiet styrer landet. Sånn er det bare.

Siden LO er så viktig, er også hvem som leder LO viktig. Neste år på LOs kongress skal det velges flere nye personer til organisasjonens toppledelse. Når nå kabalen legges håper jeg at noen våger å tenke litt nytt. Les mer «Kongekabalen»

Mamma, der er sikkert noen av mine venner…

Det var de andre som var der. På Youngstorget. Stedet der jeg selv så mange ganger har demonstrert. 8. Mars. 1. Mai. Krigen i Irak. Denne gangen var det annerledes. Det var ”de andre” som var samlet der. Mange. Det var muslimene. Sinte muslimer. Muslimer som følte seg tråkket på. Tråkket på av oss. Av oss i den såkalt siviliserte vestlige verden som med ytringsfriheten i hånden trykker karikaturer og tråkker på religiøse og kulturelle symboler. Var jeg kanskje litt skremt? Av de voldsomme reaksjonene rundt omkring i verden. Ja. Litt. For det var jo ”de andre”. ”De andre” som var sint. Les mer «Mamma, der er sikkert noen av mine venner…»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑