Cato Brunvand Ellingsen

Det er gode grunner til å si at tiden er inne for å utvikle vernepleierfaget og utforske og utprøve nye arbeidsmodeller. Vi trenger teoriutvikling og praktisk testing: «There is nothing as practical as a good theory” (Lewin, 1951).

I høst har jeg hatt noen forelesninger for helt ferske vernepleiestudenter. Her trekker jeg blant annet opp noen pågående debatter innen vernepleierutdanningene og blant vernepleiere. Forhold knyttet til vernepleierens arbeidsmodell er et av disse aktuelle temaene. I de siste årene har det kommet spennende bidrag som utfordrer og/ eller utvikler vernepleierens arbeidsmodell slik den er beskrevet i Om vernepleieryrket (FO 2008). Owren og Linde berører modellen i sin bok fra 2011.  I 2012 kom Løkke og Salthe med artikkelen «Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og dekreptive premisser til tiltak og evaluering». Den er gitt ut på Norsk tidsskrift for atferdsanalyse, men jeg ser ikke at sjekklisten er noe som må eller bør være forbeholdt det atferdsanalytiske miljøet. Tvert i mot håper jeg artikkelen leses og diskuteres blant alle vernepleiere, vernepleierstudenter og vernepleierutdannere. Derfor er jeg glad for at Jon A. Løkke sammen med Gunn E. H. Løkke har tatt utfordringen min om å skrive litt om temaet her på bloggen. Jeg håper du synes dette er like spennende som meg…

Trengs det en ny arbeidsmodell i profesjonsfaget vernepleie?

Jon A. Løkke (vernepleier & dosent) & Gunn E. H. Løkke (vernepleier og høgskolelektor)

Høgskolen i Østfold

Døde språk er språk som ikke lenger brukes som morsmål. Fag kan også dø ut dersom ikke profesjonen videreutvikler faget. Svake fag kan forsvinne som følge av politiske vedtak om omorganisering og sammenslåing. Vernepleierens ArbeidsModell, eller VAM (FO, 2008), er en del av vernepleierfaget – eller «det vernepleierfaglige». «Vernepleierfaglig» innebærer minst en halvgardering i tilfelle det ikke skulle finnes noe vernepleierfag. VAM ble skapt 1986 eller der omkring, men er i liten grad sjekket for om den er til praktisk nytte. Det har i mange år vært ganske «dødt» rundt arbeidsmodellen. Det er mulig vi tar feil, men akkurat nå mener vi VAM er klar for revisjon. Modellen er både for teoretisk ufullstendig og for lite praktisk anlagt. Hvorfor mener vi det? Det tar litt tid å komme til poenget, men heng på.

Målrettet miljøarbeid innebærer at vi må kombinere det som kalles normative og deskriptive premisser, og VAM får dårlig frem den kombinasjonen. Den manglende kombinasjonen er en av de viktigste grunnene til at vi ønsker endring. Hva dreier normative og deskriptive premisser seg om? Når målrettet miljøarbeid er aktuelt, er utgangspunktet et problem. Problemer er ikke negative og fæle saker, men innebærer et misforhold mellom hvordan situasjonen er nå og hvordan noen ønsker at fremtiden skal være. Ønsker er knyttet til verdier. Hva folk verdsetter varierer. Det finnes ingen åpenbar standard i form av «de beste verdiene». Vi er inne på hva som er bra for folk og dermed normative forhold.

Hva folk kan, i hvilken fart folk endrer seg, og hva som har vært mulig å hjelpe folk med tidligere kan beskrives, og det er mulig å bli enige om en standard. Da er vi inne på deskriptive forhold. I alt miljøarbeid er både normer, verdier og fakta aktuelt å ta hensyn til – dermed må vernepleierens arbeidsmodell fange opp både normer, verdier og fakta. Noen eksempler følger.

Tenk gjennom følgende antakelse eller påstand: «De fleste vernepleiere bruker ofte VAM i miljøarbeidet!» Det oppstår noen tolkningsproblemer når vi ser på setningen i detalj – hva menes med «de fleste vernepleiere», «anvender» og «ofte»? Vi kan bestemme oss for hva «ofte» innebærer og hva «anvender» innebærer og samle inn informasjon fra et utvalg på 500 vernepleiere landet rundt og i forskjellige virksomheter. «Ofte» innebærer i denne undersøkelsen minst fire ganger i året, og «bruker» innebærer at alle fire faser i modellen er inkludert i planen for det målrettede tiltaket. Setningen innebærer en beskrivelse eller deskripsjon av tilstanden i profesjonsutøvelsen. Vi kan samle inn data. Den deskriptive antakelsen, eller premisset, kan sjekkes mot fakta. Dersom setningen ikke stemmer med fakta – eksempelvis at bare 25 av de spurte vernepleierne (5 %) bruker VAM minst fire ganger i året, så er påstanden eller premisset feil. Hva må vi gjøre? Jo, påstanden forkastes, den er feil, og vi må formulere en ny påstand eller setning som er i tråd med fakta. Fakta er i det tenkte tilfellet at kun 5 % av vernepleierne bruker VAM i miljøarbeidet (hva % -andelen i virkeligheten er hadde det vært artig å kjenne til).

Tenk på en ny påstand eller premiss: «For at vernepleiere skal få et konkret hjelpemiddel i utøvelsen av miljøarbeidet bør VAM erstattes av en ny arbeidsmodell med flere faser, detaljer og vektlegging av både normative og deskriptive premisser!». Igjen oppstår det noen problemer, og vi må konkretisere hva vi mener med begrepene før vi kan undersøke påstanden. Men, legg merke til ordet «bør». Om vi nå finner at VAM ikke er erstattet av en ny arbeidsmodell, må vi da forkaste påstanden eller setningen? Svaret er «Nei», og det skyldes at denne setningen, påstanden eller premisset innebærer et ønske for vår del. Ønsker dreier seg om hvordan noe bør være; hva normen bør være. Uansett om vernepleiere i vårt utvalg ikke har erstattet VAM med eksempelvis «Sjekklisten» (Løkke & Salthe, 2012), så vil vi fortsatt ha vårt ønske om endring. Dersom vi har kapasitet, vil vi forsøke å påvirke verden eller fakta. Beskrivelser kan sjekkes mot fakta og beskrivelsene endres dersom beskrivelse og fakta ikke overlapper. Ønsker beholder vi selv om fakta ikke er i tråd med ønsket.

Når vi skal hjelpe andre vil vi alltid måtte tenke gjennom både normative og deskriptive premisser. Tjenestemottakere har verdier, ønsker og mål som vi i liten grad kan sjekke mot fakta; normative premisser. Vi må diskutere og fortolke så godt vi kan uten at det finnes noen facit. Ferdigheter, diagnoser og størrelse på nettverk kan sjekkes mot fakta; deskriptive premisser. Joda, det er alltid en mulighet for feil når vi samler inn data og etablerer fakta, men vi gjør så godt vi kan for å unngå for mye feil. Saken er altså at folk har ønsker, men lever også i en verden vi kan få noenlunde sann kunnskap om. Derfor må vernepleierens arbeidsmodell vise hvordan normative og deskriptive premisser kan kombineres.

Når det gjelder muligheten for å gjøre feil, er det slik at dersom vi følger «Forskningsprosessen» kan vi unngå mange feil. Forskningsprosessen innebærer i praksis regler for datainnsamling, og formålet med reglene er å unngå feil. Forskningsprosessen har utviklet seg over tid, og er en «oppsamling» av god tenking og kjennskap til vanlige feil som kan unngås. Sånn sett har forskningsprosessen relevans ikke bare for forskningsaktivitet, men også for utviklingen av vernepleierfaget og vår egen yrkesutøvelse. Det er viktig å unngå feil. Sagt på annen måte ønsker vi at både faget og profesjonsutøvelsen skal være så god som mulig. Arbeidsmodellen til profesjonen bør inkludere elementer fra forskningsprosessen og forskningsmetode for at kompetansen skal være til å stole på. Sjekklisten (Løkke & Salthe, 2012) inkluderer forskningsprosessen og standard forskningsmetode. Det er en stor fordel.

Så til spørsmålet i overskriften: Trengs det en ny arbeidsmodell i profesjonsfaget vernepleie? Svaret er «Ja».  Det er flott at det kommer utfordrere til VAM, og både innspillene til Linde og Owren (2011) og Løkke og Salthe (2012) er bidrag til å utvikle arbeidsmodellen i profesjonsfaget Vernepleie. Neste år (2014) kommer det en ny bok om vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn.

Noen vil hevde at vi ikke trenger en arbeidsmodell i det hele tatt – det er vi uenige i. Profesjonsfaget bør ha en arbeidsmodell fordi slike arbeidsmodeller har vist seg å føre til en bedre yrkesutøvelse for andre profesjoner. Arbeidsmodellen hjelper oss med å få oversikt over ønsker og informasjon i miljøarbeidet og kan sies å være et kognitivt hjelpemiddel for vernepleieren. Formålet å unngå feil. Feil oppstår fordi vi tross alt har begrenset kapasitet og situasjonene vi havner i kan være kompliserte. Hva er så trøbbelet med VAM?

VAM består av fire faser med vekt på behovskartlegging, målutforming, tiltak og evaluering plassert som bokser rundt en sirkel. I sirkelen er jus, etikk og omsorgspolitiske vurderinger plassert. Modellen er tenkt som en tommelfingerregel, eller heuristikk, når endring er ønsket. Et problem, som vi allerede har vært inne på, er at VAM ikke gir noen anvisninger på hvordan de normative premissene i sirkelen skal inngå i de fire fasene som er av deskriptiv karakter. Det andre problemet er at fasene er for lite detaljert beskrevet – summert gjør de to hovedinnvendingene at VAM fremstår som upraktisk. Et tredje problem er følgende: VAM har en pil fra målformulering til tiltaksarbeid. Er det mulig å lage skikkelige mål først uten samtidig å ha kjennskap til mulige tiltak? Mål er konkrete beskrivelser av ønskede fremtidstilstander – skal målene være noe annet enn en papirtiger må vi vite at det er sannsynlig at målet kan nås. Dermed må mål og tiltak planlegges samtidig.

Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.  Et ytterligere problem, som i og for seg ikke har noe med VAM å gjøre i seg selv, er at arbeidsmodellen er lite utforsket og evaluert og fremstår omtrent som midt på 80-tallet. Vi vet med andre ord lite om bruken og effekt av arbeidsmodellen i praksis. Nye forslag på arbeidsmodeller kan stimulere profesjonsfaget Vernepleie slik at faget blir et levende fag. Spennende utviklingsoppgaver kan knyttes til faser og punkter i de nye arbeidsmodellene.

Det finnes dokumentasjon på at profesjoner, som vernepleiere, ikke benytter beslutningshjelpemidler som Sjekklisten. Hvorfor? Sjekklisten hviler på en forutsetning om at mennesker kan endre seg og få det bedre dersom miljøet endrer seg. Målrettet miljøarbeid innebærer at atferd kan påvirkes selv om arbeidsprosessen inneholder mange usikkerhetsmomenter. Beslutningshjelpemidlene blir meningsløse dersom vi ikke tror på at væremåter, tenking og føling kan endres ved hjelp av planer og systematiske tiltak. Videre blir ikke beslutningshjelpemidler tatt i bruk fordi det en vanlig myte at erfarne fagfolk har et så godt skjønn at arbeidsmodeller er overflødige. Det er godt belegg for å hevde at omfattende bruk av skjønn innebærer mye feil. Det skal heller ikke sees bort fra at teoriutvikling blir oppfattet som å være i strid med god praksisutvikling; teorifientlighet er et mulig problem.

Det er gode grunner til å si at tiden er inne for å utvikle vernepleierfaget og utforske og utprøve nye arbeidsmodeller. Vi trenger teoriutvikling og praktisk testing: «There is nothing as practical as a good theory” (Lewin, 1951).