Ja, jeg vet. Jeg vet at det er utrolig lett for meg som blogger. Eller med min fine kontorjobb langt borte fra virkeligheten. Jeg vet at det er lett å si, men utrolig mye vanskeligere å etterleve i den daglige kliniske praksis. Men. Det må sies. Ansvaret er ditt. Og mitt. Det er personlig.

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig.

Helsepersonelloven er klar og tydelig. Du skal uføre ditt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet. Kravet om autorisasjon for å utøve ditt yrke som vernepleier er kanskje det tydeligste beviset på det personlige ansvaret. Jeg vet. Forsvarlighetsgrensen er ikke alltid like lett å få øye på. Hva som er forsvarlig, og hva som ikke er det. Men. Du som helsearbeider skal ikke utøve uforsvarlig praksis. Det er ditt ansvar. Det er personlig.

Forhåpentligvis er ikke forsvarlighetskravet det du styrer din faglige praksis etter. Forhåpentligvis finnes det noen visjoner og noen faglige målsettinger som ligger langt over dette minstekravet for yrkesutøvelsen. I møte med de personene du jobber for (og da mener jeg ikke arbeidsgiver) skal yrkesutøvelsen være basert på yrkesetikken og være kunnskapsbasert. Dette er også personlig. Kan du ikke det du er satt til å utøve, skal du ikke gjøre det. Du kan aldri utelukkende skylde på systemet du jobber innenfor. Det er personlig.

På den kommende kongressen til Fellesorganisasjonen (FO) skal det vedtas en profesjonsstrategi. Det er skikkelig bra. Får jeg tid skal jeg skrive mer om den. Her skal jeg bare trekke frem et lite avsnitt:

Kvalitet og faglig forsvarlighet

FO mener at ansvaret som fagmyndighetene (departementer og direktorater) har overfor ulike fagfelt, må innbefatte utvikling av faglige veiledere og retningslinjer. Deres samhandling med fagfeltene, utdanningsinstitusjonene og profesjonene er svært viktig for å sikre en omforent forståelse av hvilken kunnskap og kompetanse som er sentral for å utvikle faglig forsvarlige tjenester. Det samme er fokuset på intern kontroll.

Og det er det som står under denne overskriften. Dette synes jeg er problematisk. Det er viktig og bra at en profesjonsstrategi omhandler faglig forsvarlighet. Det er skikkelig bra at den fremhever faglige veiledere og retningslinjer som viktig. Disse bidrar til at yrkesutøvelsen er kunnskapsbasert og ikke er utelukkende basert på den enkelte yrkesutøvers forgodtbefinnende. De gir deg og meg støtte i de valgene vi hele tiden tar i den kliniske praksis. Men, profesjonsstrategien burde selvsagt også omhandle det personlige ansvaret vi som profesjonsutøvere har. Særlig en profesjonsstrategi må omhandle mitt og ditt ansvar som profesjonsutøver. Det kan være at helsesektoren har en tydeligere tradisjon for dette enn sosialsektoren, men Fellesorganisasjonen organiserer også helsearbeidere. Faglig forsvarlighet er også personlig (ta det gjerne som en oppfordring, dere som skal på kongress).

Ikke misforstå meg. Det er ikke bare personlig. Mange vernepleiere jobber innenfor system som er langt fra perfekte. Skrinne økonomiske betingelser gjør den faglige jobben vanskelig. Manglende forskning eller manglende innhentet forskning på hva som er faglig bra gjør det enda vanskeligere. Dette er systemer som vi som helse- og sosialarbeidere må forholde oss til. Vi må både finne måter å jobbe innenfor disse systemene slik at yrkesutøvelsen ikke blir uforsvarlig, men vi må også jobbe for å endre systemene.

For noen uker siden hadde jeg et veldig spennende oppdrag. Jeg foreleste på en videreutdanning/ mastergradsutdanning på Høgskolen i Molde. Temaet var ”Aktivistperspektiv på miljøarbeidet”. Ah. Dere kan tro jeg digget tittelen. Politikk og fag henger sammen. Vår fagutøvelse handler ikke bare om det enkelte individ, det handler også om å endre samfunnsskapte barrierer. Det handler om samfunnsendring og samfunnsutvikling. Her tror jeg nok vi vernepleiere, ja kanskje alle fra helsetradisjonen, har mye å hente fra sosionomer og det sosialfaglige.

På forelesningen trakk jeg frem flere grunner til at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeid:

  1. Forståelse av funksjonshemming
    En moderne forståelse for funksjonshemming tilsier at det er i møte med samfunnsskapte barrierer at funksjonshemmingen oppstår. Vi må jobbe med å endre samfunnet også.
  1. Anti-diskriminering
    Eksempelvis mener jeg at vi har et ansvar i å bekjempe ableism gjennom vår yrkesutøvelse. Se gjerne denne videosnutten som jeg viste i Molde.
  1. Sikre politiske, juridiske og faglige føringer
    Lovverket blir brutt gang på gang. Flotte politiske intensjoner blir ikke etterlevd i virkeligheten. Faglige retningslinjer blir puttet i en skuff. Hvordan sikrer vi at disse føringene gir praktiske konsekvenser for den enkelte miljøarbeider?
  1. Kunnskap/ mangel på kunnskap
    Dette handler om deg og din direkte yrkesutøvelse, men det handler selvsagt også om å bygge en kultur og sikre rammebetingelser for at kunnskapen blir satt ut i livet. Bruce Lee har visstnok sagt ”Knowing is not enough, one must apply.”
  1. Yrkesetikken
    Selvsagt. I vårt yrkesetiske grunnlagsdokument står det blant annet at: – Yrkesutøveren skal bidra til at forhold som rammer utsatte grupper eller individer, får samfunnsmessig oppmerksomhet.

 

Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Jeg mener virkelig at vi skal ha et aktivistperspektiv på miljøarbeidet. Jeg hadde et par punkter til. Se hele presentasjonen her. I slike sammenhenger tar jeg også med det viktige momentet til Løkke & Løkke i et tidligere blogginnlegg her på vernepleieren.com. Vår yrkesutøvelse skal kanskje ikke ha gjeldende helse- og sosialpolitikk som et normativt grunnlag for yrkesutøvelsen vår. I det minste må vi av og til jobbe for å endre denne politikken.

Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.

Jeg mener at vi vernepleiere med god grunn må bli mer aktivistiske. Vi er dessverre altfor altfor stille. Dette er også personlig. Du som yrkesutøver har et ansvar for å si i fra. Si fra om samfunnsmessige forhold eller forhold i din tjeneste som hindrer deg i å utføre en faglig forsvarlig jobb. Det er personlig. En tjenestes tilbud skal selvsagt ikke variere fra ansatt til ansatt. Vi skal følge faglige retningslinjer. Det er derfor det er så viktig det FO presiserer i sin profesjonsstrategi. Det må utvikles faglige retningslinjer som gir deg som yrkesutøver og tjenestebruker beslutningsstøtte.

I Fontene 01/15 får forbundsleder 6 spørsmål med utgangspunkt i saken om lærerne i Sandefjord som nektet å gjøre jobben sin. Det er mye jeg er enig med Kvisvik i der, men jeg reagerer ganske kraftig på en uttalelse:

Jeg synes ikke at en enkeltperson bare skal si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke”. Man jobber jo innenfor et system

Jeg er kanskje litt skeptisk til grunnlaget for lærernes reaksjon. Jeg mener også at alle ikke kan jobbe alle steder. Det betyr at har du en overbevisning som går på tvers av det som gjøres på jobben din, men at det samtidig kan dokumenteres at dette er innenfor forsvarlighetsgrensene (eller aller helst er god faglig og kunnskapsbasert praksis), så kan det være at du må få beskjed om at du må jobbe et annet sted.

Bilde av side i Fontene

Men. Til syvende å sist er dette personlig. Det er ikke bare slik at du bør si at ”dette er faglig uforsvarlig, dette vil jeg ikke” hvis du mener det. Du har en plikt på deg til å si det. Til syvende å sist er det du som har ansvar for den yrkesutøvelsen du utfører. Du kan ikke skylde på systemet du jobber innenfor.