Inkludering

Vær ulydig, vernepleier!

«Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.» Slik avslutter Solfrid Rød dette innlegget som godt kan leses som en sterk utfordring til oss vernepleiere.

Det er ikke mange skribenter som er opptatt av «våre» felt, men det finnes noen. Solfrid Rød er en av dem. Som redaktør i Fontene har hun mang en gang skrevet skarpt om situsjonen i vårt velferdssamfunn. Særlig anbefaler jeg hennes kommentarer på Frifagbevegelse.no. Jeg er ekstra glad for at hun mange ganger retter fokus på situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Det gjør hun også her i dette innlegget, spesielt skrevet for Vernepleierens lesere. Tar du utfordringen?

Vær ulydig, vernepleier!
Kjære vernepleiere. Dere har jeg støtt på gjennom hele livet. I min barndom på 1970-tallet var dere strenge, hvitkledde og utstyrt med enorme nøkkelknipper på institusjonen søsteren min bodde på. Når jeg besøker henne i leiligheten hun bor i nå, møter jeg dere som olabuksekledde, hverdagslige og vennlige. Kanskje litt for vennlige, tenker jeg noen ganger. Vi trenger tøffere og sintere vernepleiere. Det kan bidra til bedre tjenester for den enkelte og heve samfunnets tålegrense for menneskelig mangfold. Begge deler trengs.

Dere jobber med mennesker som ikke har noen stemme i offentligheten. I den grad utviklingshemming er gjenstand for offentlig debatt, handler den om medisinske og moralske grenser for å kvitte seg med hele fenomenet. Mens utviklingshemmede segregeres i boligkomplekser og på spesialskoler, dreier den politiske debatten om hvem som skal betale for den tidlige ultralyden, den som ikke har noen annen effekt enn å påvise avvik.

Likestilling og full deltakelse for funksjonshemmede har vært et uttalt mål med tverrpolitisk oppslutning i snart 30 år. Like fullt er det fortsatt en strabasiøs øvelse for en rullestolbruker å reise kollektivt. Og når møtte du sist en utviklingshemmet på kino eller på ditt lokale treningssenter?

En uambisiøs funksjonshemmede-politikk og en rivende teknologisk utvikling spiller sammen på uheldig vis. Annerledeshet skaper skurr i glansbildesamfunnet. Det er behagelig å slippe å forholde seg til. Og når vi slipper å se, innsnevres forestillingene om hvilke liv som er verdt å leve.

Dere jobber med en marginalisert gruppe som på tidlig 90-tall fikk sin egen reform. En reform som skulle rette opp historiens svik, men som nå har blitt aktivt motarbeidet av kommunale myndigheter i årevis.

De holdningene Norwegian fikk kjeft for da de nylig kastet en utviklingshemmet mann av flyet finnes over alt i vårt samfunn. Dere møter dem stadig vekk. Akkurat som dere stadig vekk må kompromisse på fag og etikk på grunn av kommunal budsjettdisiplin. Tjenester til utviklingshemmede er en grei salderingspost. De protesterer jo ikke uansett. Derfor trenger vi at dere gjør det. Og dere har alt som skal til: Dere har fag og profesjon, dere kjenner konsekvensene av politiske vedtak, og dere kan formidle hverdagserfaringer fra liv som er ukjente for folk flest.

Når jeg søker på «vernepleier» i norske medier, er førstetreffet en sak fra Fontene om at ansatte i tjenestene ikke varsler om overgrep mot utviklingshemmede. En del andre Fontene-saker kommer også opp, samt noen glad-saker fra lokalaviser om turer og arrangementer. Et kjapt søk gir ingen kritiske saker bygd på en vernepleiers beretning. Også i Fontene, som jo er vernepleiernes eget fagblad, opplever vi at dere er forsiktige med å uttale dere kritisk om tjenestene dere jobber i. Dere henviser gjerne oppover i systemet, til en leder. Men dere er dere som sitter på kunnskapen – og historiene som trenger å bli fortalt.

Hvis dere hadde vært en selvgod profesjon, hadde dere forsvunnet med ansvarsreformen. Mange mente dere var så gjennomsyret av de store institusjonene at dere hørte naturlig hjemme på historiens skraphaug sammen med dem. Men dere snudde dere rundt og forble den viktigste yrkesgruppa i tjenestene til utviklingshemmede i en helt ny tid. Mens vi ofte hører at sosialarbeidere ellers fortrenges av andre profesjoner og presses ut av helsevesenet og rusomsorgen, er det ingen andre som gjør krav på vernepleiernes arbeid med utviklingshemmede.

Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.

12/04/2013 6

Hvilke forventninger har du til folk med utviklingshemning?

Norwegian gjorde det nesten litt for enkelt for oss. Når de nekter Stian Uthus å reise med flyet deres er det ikke vanskelig å være kritisk. Men. La oss stoppe opp litt. For dette handler selvsagt ikke bare om Uthus og Norwegian. Det handler antakeligvis om oss alle.

I dagens kronikk i Aftenposten skriver Trude Trønnes-Christensen om broren sin som ble nektet å fly med Norwegian. Hun skriver flott om hvordan han blir behandlet og gir oss noen gode perspektiver på hvem som faktisk får reise og ikke reise med Norwegian.

Og hva med den eldre damen med leddgikt, hun vil få store problemer med å få på seg både oksygenmasken og redningsvesten, og den gråtende mannen på 85 år med dårlige knær, hva med ham? Han vil neppe være særlig raskt ute i retning nødutgangen, han vil nok trenge en hjelpende hånd.

Saken blir også omtalt på avisens førsteside, og flyselskapet er nødt til å sende ut en pressemelding (som ble endret i løpet av dagen). En pressemelding hvor det gjør det enda enklere for oss å dømme Norwegian. I stedet for å legge seg flat avviser de at dette handler om kunnskapsløshet eller fordommer. Det handler om kommunikasjonsbrist og antyder at det handler om en person som trenger hjelp inne på toalettet. En hjelp de ikke kan tilby.

Vel. Det kan godt være at dette handler om dårlig kommunikasjon, men uten at jeg kjenner saken bedre enn det jeg har lest meg til i dag synes jeg det er veldig vanskelig å forstå noe annet enn at dette handler om kunnskapsløshet og fordommer. Kan det ikke være slik at kommunikasjonsbristen faktisk kommer fordi det er snakk om en person med Down syndrom og hvilke forventninger man har til han? Er det ikke slik at hvis man forventer at folk med utviklingshemning trenger hjelp til det meste, så vil det være vanskelig å tenke seg at han faktisk kan fly alene? Og. Jeg synes det er svært synd at Norwegian ikke kan innrømme dette og legge grunnlag for læring. Er det virkelig så forferdelig å innrømme at man ikke har god nok kunnskap om Down syndrom?

Norwegian har fått velfortjent kritikk i dag. Men jeg synes ikke vi andre skal slippe saken med en deling og fordømmelse på Facebook. For hvilken utvikling er det vi ser i samfunnet? Vi ser stor grad av segregerte skoletilbud. Vi ser store boenheter for personer med utviklingshemning der personer med bistandsbehov samles. Mange vil innføre ordninger som vil føre til at det nesten ikke vil bli født barn med Down syndrom. Personer med utviklingshemning er utelukket fra arbeidslivet. I et samfunn der vi ikke gjør mer for å inkludere personer med utviklingshemning i våre vanlige arenaer vil forventningene våre til hva personer med utviklingshemning kan eller vil kunne lære seg bli lavere. Treffer du ikke Henrik med Down syndrom i nabolaget ditt, eller Mohammed med autisme på jobben din, har du ikke forventninger til at disse kan bidra på dugnaden eller gjøre en skikkelig jobb, ser du ikke at de kan bestemme selv i eget liv, så vil du kanskje heller ikke forvente at Stian kan reise med fly alene til Spania. Da vil du kanskje også stille et ekstra spørsmål ved sikkerheten, eller tvile litt ekstra på påstanden om at han klarer seg fint selv.

Hvilke forventninger har du til folk med utviklingshemning? Til hva folk kan klare og deres deltakelse i våre vanlige samfunnsarenaer?

08/04/2013 12

De arbeidslystne

Kan du ikke allikevel love at staten skal ta ansvaret for å få flere utviklingshemmede i jobb? Det vil gi en bedre hverdag for noen av de svakeste i samfunnet. Det vil samtidig gi en samfunnsøkonomisk gevinst, styrke offentlige budsjetter og gi kommunene bedre muligheter til å løse andre oppgaver for de svakeste.

Denne utfordringen gir Victor D. Norman til sin partifelle Erna Solberg i dagens Dagens Næringsliv. Det er en utfordring som er helt på sin plass. Selvsagt til alle landets partiledere. Situasjonen knyttet til arbeid og personer med utviklingshemning er ikke oppløftende. Men mulighetene er mange.

Og som Norman skriver: Tallene viser at det er skikkelig dårlig økonomi å stenge utviklingshemmede ute fra arbeidslivet.

Jeg skal ikke skrive mer. Les heller spalten til Victor D. Norman. Det er bra at man også bruker samfunnsøkonomiske modeller i arbeidet for å bedre levekårene til personer med utviklingshemning.

Klikk på denne lenken for å få innlegget hans i pdf versjon.

06/04/2013 5

E-læring: Inkludering og deltakelse

Mangler du noe å gjøre i påsken. Lei av krim, sol og marsipan? Hva med å ta et e-læringskurs?

For en stund siden kom SOR med nok et e-læringskurs. Inkludering og deltakelse. Ulf Berge som jobber på vernepleierutdanningen i Sandnes er redaktør for kurset som har kjente folk som Jan Tøssebro, Ole Petter Askheim, May Østby og Sølvi Dahle som bidragsytere. Ja, og også jeg (Cato Brunvand Ellingsen) har fått lov til å bidra med en liten snutt.

Temaet er viktig nok, inkludering og deltakelse. Kurset blir innledningsvis beskrevet slik:

De fleste fysiske og sosiale barrierer er menneskeskapte og kan bygges ned. Et demokratisk samfunn har plass til alle, uavhengig av borgernes forutsetninger. Det handler om å ta høyde for forskjellighet. Dette e-læringskurset forsøker å tydeliggjøre de sammenvevde begrepene inkludering og deltakelse, og veksler mellom å betrakte begrepene som ideologi og holdninger og å operasjonalisere begrepene og gi innspill som kan bidra til endring av praksis.

I kurset stiller jeg spørsmål om hvordan en kan fremme et samfunn for alle. Svaret mitt er at nettopp du må engasjere deg. Du som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning har et ekstra ansvar. Med grunnlag i yrkesetikken, i FN konvensjonen og i din særskilte kunnskap om tjenestene og borgerne du jobber for har du et ansvar for å gjøre kjent den flotte jobben du gjør, og melde i fra om ting som må bli bedre. Dette har jeg også skrevet mer om i SOR Rapport nr. 6 2012.

Vel. Ta en kikk på kurset da vel. Kurset er et av flere som SOR har utviklet i samarbeid med en haug med flinke folk. Jeg regner med at du kjenner til dem, men hvis ikke bør du kikke på dem. Mangfold og muligheter er en portal med e-læringskurs for alle som arbeider for personer med utviklingshemning.

26/03/2013 0

En unødvendig motsetning!

Må man se bort fra de siste tiårenes forståelse av funksjonshemming for å kunne være en ekte feminist? Det er ett av spørsmålene jeg sitter igjen med etter en uke med fokus på tidlig ultralyd og abortloven.

Programkomiteen i Høyre sitt forslag om å fjerne §2c i abortloven, og dermed fjerne egenskaper ved fosteret som et selvstendig abortgrunnlag ved aborter etter uke 12, har skapt diskusjoner langt utenfor partiet Høyre. Blant annet i en noe underlig leder i Aftenposten 7. Mars. Mange anser dette som et kraftig angrep på kvinnens rett til abort, og at det er et likestillingspolitisk tilbakeslag.

Både debatten om tidlig ultralyd og om abortlovens §2c er utfordrende. Det kan være nyttig å analysere de innenfor to ulike diskurser. En likestillingspolitisk og kvinnefrigjørende diskurs der kampen for kvinnens rettigheter og posisjon i samfunnet står sterkt, og en diskurs som omhandler forståelsen av funksjonshemming og de frigjørende prosessene som personer med funksjonsnedsettelse står overfor.

Innenfor kvinnekampen står abortloven sterkt. Ikke bare har den stor praktisk betydning for den enkelte kvinne. Ikke bare har den bidratt til at mange kvinner har unngått mye lidelse. Den er også et tydelig symbol på kvinnen som selvstendig individ med rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Dette er en diskurs vi ikke må forlate. Kvinnekampen må selv i dagens samfunn prioriteres høyt.

Forståelsen av funksjonshemming har endret seg mye de siste tiårene. Fra en medisinsk forståelse der funksjonshemming blir sett på som noe som utelukkende handler om defekter ved det enkelte individ, er det nå vanlig å forstå funksjonshemming som noe som oppstår i individets møte med samfunnets barrierer. Samfunnets fysiske utforming og ikke minst samfunnets holdninger og politikk overfor personer med funksjonsnedsettelse skaper funksjonshemmingen. Vi har alle et ansvar for å bygge ned funksjonshemmende barrierer.

Det er ikke vanskelig å både stille seg bak kampen for kjønnslikestilling og frigjøringskampen til personer med funksjonsnedsettelse. Det er når disse to samtalene møter hverandre at de virkelige utfordringene oppstår. Som de gjør i diskusjonene om abortlov og tidlig ultralyd. Og som de tidligere har gjort i diskusjonene om et felles diskrimineringslovverk.

Den siste uken har ledende feminister uttrykt sterk bekymring for programkomiteen i Høyre sitt forslag. Samtidig har argumentasjonen deres vitnet om en gammeldags forståelse av funksjonshemming. Et eksempel er uttalelsene til Gro Nylander i NRK programmet Aktuelt. I hennes argumentasjon for dagens abortlov peker hun på at ingen ønsker barn med funksjonsnedsettelse og at særlig funksjonshemmede selv ikke ønsker at folk skal ha det like vanskelig som dem selv. Løsningen på at folk har det vanskelig blir altså abort. Nylander som lege fremviser her en tydelig medisinsk forståelse av funksjonshemming. Når hun samtidig påpeker at abort faktisk ble tillat for å kunne unngå å føde syke og ”handicappede” barn, fremhever hun en sorteringsfremmende funksjon av abortloven som jeg vil avvise på det sterkeste.

Et annet eksempel er et forslag til uttalelse som ble fremmet på SVs landsmøte i helgen. Forslagstillerne, som blant andre inkluderte leder for partiets kvinnepolitiske utvalg, bruker en argumentasjon som gjør et viktig forsvar av abortloven til et skrift som mangler forståelse for en sosial forståelse av funksjonshemming. Når de fremhever samfunnets utfordringer med ”manglende tilrettelegging, velferd og botilbud for våre svake grupper” i en argumentasjon for abortlovens §2c viser de manglende forståelse for at det nettopp er disse manglende med samfunnet som gjør folk ”svake”. Hva som utgjør et avvik, en lidelse, en ”belastning” for kvinnen er ikke gitt en gang for alle. Dette er bestemt ut i fra tid, sted og kulturelle rammer. Det undrer meg hvordan det hadde vært om det ikke var såkalt funksjonsnedsettelse vi snakket om, men det var hudfarge, kjønn eller seksuell legning. Når det i forslaget til uttalelse antydes at hvis man er skeptisk til tidlig ultralyd eller støtter fjerning av §2c, så er det det samme som å ”pålegge kvinnene å være fødemaskiner for å realisere visjonen om mangfoldsamfunnet”, da bruker man et språk som ikke bare viser en misforstått forståelse av en sosial modell av funksjonshemming. Språkbruken bidrar også nettopp til sette kampen for likestilling mellom kjønn opp i mot kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse. Det er etter min mening svært beklagelig.

Kampen for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse skjer hver dag. En frigjøringskamp for blant annet å endre samfunnets holdninger. Da er det trist om denne kampen ofres på kvinnefrigjøringens alter. Det føles av og til som om man ikke kan kalle seg feminist om man kjemper kampen for en sosial og relasjonell forståelse av funksjonshemming. Men, selvsagt kan man det. Det må ikke være noen motsetning mellom disse to diskursene. Begge deler er frigjøringskamper som hele samfunnet må delta i. Da må vi først anerkjenne at debatten om abort faktisk påvirker situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Vi må anerkjenne at funksjonshemming ikke handler om fysiske avvik fra en gitt normalitet, men at det faktisk handler om samfunnets holdninger og politiske beslutninger. Forkjempere innen en feministisk tradisjon burde være de første til å anerkjenne dette.

16/03/2013 2

Hvorfor gikk det som det gikk?

På bakgrunn av drøftinga over er det truleg grunnlag for å sei at ei av årsakene til at det gjekk som det gjekk, var at ein ikkje sikra at ein heile tida hadde sentrale personar som kunne vera målberarar og videreførarar av intensjonane i reforma. Dei ein lærte opp er borte, og ein har ikkje sikra implentering av intensjonane hjå dei nye.

Dette er noe av det vernepleier Geir Johannessen skriver i en svært så interessant oppgavebesvarelse der tema er hvordan det gikk med intensjonene fra ansvarsreformen. En av problemstillingene han søker svar på er om det er endrede og høyere krav til tjenestene som medfører at reformen fremstår som mindre vellykket enn det den egentlig er:

”Er det slik at tenestetilboda/levekåra har vorte mykje betre etter HVPU-reforma (vellukka reform), men at normene og omsorgsideala har endra seg, slik at krava til tenestetilboda/levekåra er høgare i dag enn i gjennomføringsfasen til reforma?”

Dette er et viktig spørsmål å stille seg før man evaluerer og eventuelt kritiserer reformen. Geir går dog langt i å avvise dette. Reformen har hatt for liten effekt på sentrale områder.

Det er først og fremst spørsmålene han stiller knyttet til årsakene til at situasjonen er som den er som har vekket min oppmerksomhet. Her kommer han med noen svært interessante drøftinger, uten at han nødvendigvis søker å gi noen fullgode svar.

Reformen ble gjennomført uten store rettslige føringer. Reformen var i stor grad basert på intensjoner og ideologi, og virkemiddelet var ”preika”. Altså i stor grad informasjon. I starten av reformen ble institusjoner, organisasjoner og lokalsamfunn informert og kurset om reformens intensjoner og verdier. Mange ble sentrale pådrivere og iverksettere. Disse er i dag erstatte av nye folk uten samme forhold til reformen og dens intensjoner. Han peker også på at vi i for liten grad har en profesjon som er målbærere av reformens ideologi.

”Ein kan i vidareføringa av dette sei at sidan reforma fokuserte på intensjonar og ideologi og med lite konkrete krav, så var det heilt avhengig av kontinuerleg fokus og opplæring av nye grupper målberarar, og dette har i liten grad vorte gjort.”

Videre stiller han også spørsmål om hvorvidt måten kommunene er organisert på har hatt betydning. Kanskje fører new public management til lite fokus på intensjoner og ideologi, og mer fokus på økonomi og lovkrav (som altså i liten grad finnes på flere sentrale områder). Til slutt fremhever han at andre reformer kanskje bidrar til å overskygge dette feltet.

Jeg har det siste året forelest noen få ganger for førsteårs studenter på vernepleieutdanningen. Svært få av dem kjenner til ansvarsreformen i forkant av studiet. Når jeg startet på utdanningen, var reformen godt kjent selv for oss unge studenter uten erfaring fra HVPU. Min egen konklusjon på utfordringene Geir peker på er at vi trenger både tydeligere lovkrav og mekanismer som følger opp disse, samt at vi trenger inkluderingsagenter i kommunene. Helse- og sosialarbeidere som holder intensjonene fra reformen høyt hevet i kommunenes planarbeid. Som skaper forståelse av viktigheten av individuell oppfølging, likeverd, deltakelse og inkludering. Lovkrav eller kulturbærere? Ja takk, begge deler.

Les hva han skriver her.

Geir Johannesen er vernepleier med lang erfaring fra arbeid for personer med utviklingshemning på ulike nivå. Han er også engasjert i fagforeningsarbeid og sitter i landsstyret i Fellesorganisasjonen (FO). Oppgavebesvarelsen er levert inn i forbindelse med en mastergradsutdanning organisasjon og leiing i helse og velferdssektoren ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.

06/03/2013 0

Innføring av alternative arbeidstidsordninger – et kvalitetsforbedringsprosjekt

”I et slikt kvalitetsforbedringsprosjekt er det viktig å også ha fokus på ”the human side of change”. Det er rett og slett viktig å ha kunnskap om hvordan endring virker på folk, samt ta hensyn til dette i forbedringsarbeidet.”

I går skaffet jeg meg 20 nye studiepoeng. Det synes jeg er fine greier. De skal til slutt bli til en mastergrad i habilitering. Håper jeg. Men. Det er jo ikke studiepoengene som er viktigst. Det viktigste er jo at utdanningene folk tar fører til et bedre helsetjenester. Ellers er det ikke noe poeng.

Sitatet over er hentet fra en av tre oppgaver som jeg har levert i mappeeksamen min. En helt grei besvarelse. Preget av skippertak, men med et tema som jeg mener burde vært sett nærmere på. Hvordan man systematisk kan jobbe med utvikling av arbeidstidsordninger for å heve kvaliteten og sikre inkluderende tjenester. Som både sensor og jeg selv sier, så er prosjektet ikke veldig konkret, men det er ikke poenget her.

Poenget er at det foregår voldsom mye spennende fagutviklingsarbeid av vernepleiere (og andre) som aldri blir brukt til noe. Som kun blir lest av sensorer før de gjømmes langt bort på en server til høgskoler og universitet. Besvarelser som kan inspirere andre, som kan bidra til fagutvikling og som kan bidra til bedre tjenester. For det er jo ikke studiepoengene som gjør tjenestene bedre. Det er kompetansen som utvikles gjennom utdanningene som er viktigst. Oppgavebesvarelsene er en viktig del av dette.

Så. Har du en oppgavebesvarelse som burde vært delt med flere? En mastergradsoppgave, en mappeinnlevering eller en bacheloroppgave? Kanskje du kan sende den til meg for publisering her på vernepleieren.com? Om noen uker tror jeg nettsiden min kommer ut i ny form. Da vil jeg gjerne omtale din besvarelse.

Vel. Her finner du en av mine. Om kvalitetsforbedring og arbeidstidsordninger. Innføring av alternative arbeidstidsordninger – et kvalitetsforbedringsprosjekt Der utfordrer jeg vel egentlig sentrale helsemyndigheter til å systematisk jobbe med å utvikle arbeidstidsordningene i helse- og omsorgstjenestene sammen med arbeidslivets parter. Nemlig.

15/02/2013 0

Et mangfoldig mangfold

Etter en uke med debatt om hva som er norsk kultur er det på tide å komme videre. Vi må bruke mindre tid på å beskrive hvordan Norge har sett ut og hvordan Norge ser ut. Og mer tid på å beskrive hvordan Norge skal se ut. Hvordan ser egentlig fremtidens mangfoldige Norge ut?

Det kan være at grunnen til at jeg vil videre er at jeg egentlig ikke forstår noen ting av debatten. Jeg forstår i hvert fall ikke hva norsk kultur er. Jeg forstår kanskje ikke den intellektuelle fiffens språkbruk eller politikernes ordkløveri. Jeg henger kanskje ikke helt med. Kanskje er det bare det at jeg er mer opptatt av hverdagen her på Bjørndal. Les mer «Et mangfoldig mangfold» →

11/01/2013 2

…så var det en ting til

Vi måtte jo endre enkeltvedtakene da disse ikke passet med turnusen. Jeg tror fremdeles ikke helt på at jeg hørte riktig. Når foreleseren på SOR konferansen om arbeidstid sa dette i en bisetning. Kanskje ikke helt ordrett slik. Men poenget var at vedtak om tjenester faktisk ble endret som en konsekvens av et ønske om endring av arbeidstidsordningene til de ansatte. Jeg håper jeg misforstod.

I min forrige bloggpost skrev jeg om mine inntrykk fra SOR konferansen om arbeidstid. Mine inntrykk knyttet til hovedtemaet, arbeidstid. Men. Jeg er bare helt nødt til også å gjøre noen helt andre refleksjoner. Refleksjoner knyttet til språkbruk, og kanskje også til holdninger. Les mer «…så var det en ting til» →

06/11/2012 6

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord