Utviklingshemning

Hurra for Lambda-avtalen!

Jada, jeg er litt seint ute. Det er en hel uke siden den såkalte Lambda-avtalen ble offentliggjort. Men jeg synes den fortjener litt mer oppmerksomhet. Særlig delen som handler om personer med utviklingshemning.

Konkurranseutsetting av enkeltmenneskers tjenester og bolig er et trist kapittel i Oslo-politikken. Dette har jeg snakket om i en lang rekke forelesninger jeg har holdt. Om personer med utviklingshemning som får brettet ut livene sine på en anbudsportal, om fagfolk som må bruke tiden sin på å skrive svære mapper med anbudspapirer, om folk som ikke får bestemme selv hvor de skal bo og hva de skal jobbe med. Om foreldre som ikke har noen som helst påvirkningsmulighet på hvor barna deres skal få avlastning, kanskje noe av det vanskeligste mange foreldre opplever at de gjør overfor sine barn. Det er både uverdig og bortkastet faglige ressurser.

Jeg har blant annet i innlegget Asgeir på anbud fremhevet at det burde være fullt mulig å få en tverrpolitisk enighet på bakgrunn i vernepleiefaglige argumenter. Enkeltpersoner på anbud er ikke faglig forsvarlig politikk. Dessverre har det sett ut for at partiene på høyresiden har ridd ideologiske hester. Inntil nå. Bra at byrådspartiene nå har valgt å høre på SVs krav om at dette er en politikk som må endres. I avtalen står det nemlig at:

«Det igangsettes umiddelbart et arbeid for å innføre fritt brukervalg på dagsenter-, bo- og omsorgstilbud for utviklingshemmede og andre hjelpetrengende som etter vedtak skal ha dette tilbudet. Dette gjøres ved å prekvalifisere og inngå rammeavtaler med leverandører som brukerne og deres pårørende kan velge mellom. Det tas sikte på gjennomføring av dette fra høsten 2014.»

Jeg synes dette er et langt skritt i riktig retning. Riktignok blir vi ikke kvitt private aktører, og det må gjøres et arbeid slik at det ikke er pris som er det eneste kriteriet i prekvalifiseringsprosessene. Det bør selvsagt også være slik at det ikke nødvendigvis er private tilbydere som skal være valget. Men det er strålende at menneskene det gjelder skal få større innflytelse (det skulle bare mangle). Så får vi heller leve med at det er noe underlig når Høyre nå så lett kan gjøre en politisk avtale om temaet når de hele tiden har hevdet at anbudsordningene måtte bestå på grunn av EØS-regelverket.

Kanskje må vi også leve med sutringen til Fagforbundet i Oslo. Den er dog svært bekymringsfull. Ta det gjerne som et hint, men jeg skulle virkelig ønske at fagforeningene til tjenesteyterne i kommunen var utvetydig på sin støtte til foreldrene som har kjempet en kamp for verdighet. Jeg fikk i helgen en telefon fra en bekymret mor. En mor til et barn som vil kunne få større valgmuligheter med denne avtalen. En mor som viste til Fagforbundets uttalelser i forbindelse med avtalen, og som lurte på om dette virkelig var noe vernepleierne stod inne for. Jeg kan kun snakke for meg selv, men når Fagforbundet er rystet over SVs hestehandel, så er jeg vell så rystet over Fagforbundet sin uttalelse. En uttalelse som gjør meg bekymret for at de kan bidra til å utvanne avtalen. Ligger Arbeiderpartiets vrede over avtalen bak Fagforbundets uttalelser?

Jeg vet selvsagt at i Oslo betyr fritt brukervalg ofte noe annet enn det vi liker å tro. At det er et begrep som brukes for å sikre private tilbydere, og brukeres valg av leverandør (ikke innhold). Men, det høres unektelig trist ut når Fagforbundet i Oslo legger sin tyngde i å presisere at fritt brukervalg er negativt. Vi må heller ta tilbake begrepet. For selvsagt skal folk i Oslo, uavhengig av funksjonsnedsettelse, få lov til å velge selv hvor de vil bo, med hvem de vil bo, hvor de skal arbeide? Hvem ellers skal gjøre det, Mari Sanden?

Jeg håper at fagforeninger, foreldre, fagfolk og andre nå følger nøye med på at dette avtalepunktet nå blir fulgt opp. Innen 2014 skal tjenestebrukere selv få velge over egne liv. Vi trenger vel ikke å vente så lenge, gjør vi?

04/06/2013 0

Diskriminering, likestilling og normalisering

Ku Klux Klan og lignende planmessig og organisert diskriminering er et lite samfunnsproblem. Den ubevisste diskrimineringen er langt mer krevende, ikke minst fordi vi alle tar del i den. Diskrimineringen starter på det stedet som vår refleksjon slutter.

Min neste gjesteskribent er en alle kjenner. I hvert fall alle som har vært opptatt av situasjonen for personer med de siste årene. Jens Petter Gitlesen er nemlig ikke en som sitter stille (jeg har i hvert fall aldri sett det…). Han er leder av Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), og skriver her om den ubevisste diskrimineringen. Et tema som vi vernepleiere, og selvsagt alle andre, må være opptatt av.

Diskriminering, likestilling og normalisering

I den franske revolusjon ble det fastslått at alle er like for loven. I 1944 fikk franske kvinner stemmerett. I etterpåklokskapens lys, vil nok de fleste reagere på at kvinnene var ekskludert fra begrepet ‘alle’, men ut i fra rådende holdninger, var det få som gjorde seg slike tanker på slutten av 1700-tallet. Gruppetenkning og fordommer er opphavet til den ubevisste diskrimineringen.

Den ubevisste diskrimineringen fremstilles ofte som det motsatte, nemlig positiv forskjellsbehandling. Institusjonsomsorgen vokste frem med middelalderens almissehus. I den gode samaritans ånd, skulle en hjelpe drikkfeldige, smittsomme, vanvittige og lettsindige kvinner. I ettertid er det få som vil betvile at hjelpen først og fremst var til dem som ønsket et anstendig bybilde. Til og med Hitlers T4-program kan tildels forklares i den barmhjertige samaritans ånd. Da foreldrene til Gerhard Herbert Kretschmar ba om at deres sønn med store funksjonsnedsettelser måtte få hjelp til å «falle i søvn», var henvendelsen utvilsomt kjærkommen for dem som argumenterte for «barmhjertighetsdrap». Nå var det neppe utelukkende kjærlighet som lå bak samtlige 275.000 som ble myrdet under T4-programmet, men historien er full av eksempler på at barmhjertighet, nestekjærlighet og positiv forskjellsbehandling kan være gode skjulested for diskriminerende holdninger.

«Barnets beste» er et prinsipp fra barnekonvensjonen. De med makt til å definere hva som er best, er ofte tjent med prinsippet. NFU har flere eksempler hvor kommunene har bestemt at det er best for mennesker med utviklingshemning å bo sammen som en stor familie, uten selvstendige leiligheter. Enkelte mener åpenbart det er best for mange med utviklingshemning både å bo, arbeide og dele all fritid sammen. Eksemplene er mange. Spesialundervisning åpner for å gi eleven fritak fra læreplanene. Siktemålet er å utforme opplæringen til beste for eleven. Når en opplever at elever med utviklingshemning i praksis har fritak fra å lære, fritak fra lærebøker og fritak fra å være sammen med jevnaldrende flest, så bør det være opplagt at «elevens beste» er best for andre enn eleven.

Når det snakkes om selvbestemmelse, bør en være på vakt. Selvbestemmelse kan vise til det motsatte. Hvem har ikke hørt at personer med utviklingshemning trives så godt sammen. Selvbestemmelse er trolig det begrepet som i størst grad benyttes til å legitimerer segregerte tiltak og etablering av livssituasjoner som få andre av landets innbyggere ville godtatt. Forskere går jevnlig på limpinnen når de skal kartlegge kvalitet med bofellesskap. På spørsmål om hvordan beboerne trives, får en jamt over positive svar. Beboerne i bofellesskapene i Namsos ville trolig svart like positivt da forskerne Ellen Saur og Oddbjørn Johansen kartla forholdene der. Men når beboerne kunne oppleve å ha 30 ulike ansatte å forholde seg til i løpet av en måned og ingen av beboerne kunne navnet på samtlige tjenesteyterne som var i deres leilighet, vil de fleste være enige i at forholdene ikke var spesielt positive.

Normaliseringsbegrepet sammenligner livssituasjonen til en gruppe med livssituasjonen til resten av befolkningen. Begrepet åpner for å sammenligne levekårsstatistikk og avdekke forskjeller mellom livssituasjonen til mennesker med utviklingshemning og livssituasjonen til den øvrige befolkningen. Når avvik avdekkes, vil en ofte ha avdekt diskriminering. Normaliseringsbegrepet benyttes implisitt på andre diskrimineringsgrunnlag. Kvinners rett til fulltidsstillinger er implisitt begrunnet i normaliseringsbegrepet. Statistikken viser at menn stort sett har fulltidsstillinger, mens prosentstillingene langt mer utbredt for kvinner. På samme måte bør og kan normaliseringsbegrepet benyttes overfor mennesker med utviklingshemning. Det er alt for få med utviklingshemning som har arbeid, alt for få eier sitt eget hjem, alt for mange blir medisinert mot mistrivsel og uheldige livsbetingelser. Slik kan en fortsette, bak forskjellene vil en i hovedregelen finne ubevisste diskriminerende holdninger.

Hovedproblemet med normaliseringsbegrepet, er at svært få er kjent med det. Jeg er selv møtt med innsigelsen at «de blir jo ikke normale», i betydningen at utviklingshemningen ikke vil forsvinne selv om elever med utviklingshemning går i ordinær klasse, at voksne med utviklingshemning har en ordinær bolig og at en har en ordinær jobb. Tildelingsbrevet til Husbanken har i mange år vært prydet med «Utleigebustader bør være integrerte i ordinære bumiljø, og talet på samlokaliserte bustader for vanskelegstilte bør være så lågt at en oppnår normalisering og integrering». Setningen henviser utvilsomt til reformdokumentene, men om innholdet er kjent, kan en betvile. Hadde forståelsen vært til stede, ville omfanget av de kommunale omsorgsgettoene vært langt mindre. I dag snakkes det lite om integrering, det at ulike deltar sammen. Inkludering er vår tids begrep; det at alle er en likeverdig del av det hele. ‘Normalisering og integrering’ har overlevd fra reformdokumentene, men i hovedsak har begrepene tjent som innholdsløs pynt.

Ingen er tjent med et godt begrep som knapt noe forstår. Det at begrepet heller ikke inngår i vanlig språkbruk, gjør ikke situasjonen bedre. Normaliseringsbegrepet kommer fra 1960-tallet. Reformens målsetning blir i dagens språk langt bedre beskrevet med ‘likestilling og deltakelse’, men det bør presiseres at ‘deltakelse’ betyr samfunnsdeltakelse på linje med det som er vanlig blant folk flest. Det at beboerne kan delta sammen med de andre beboerne på bofellesskapet, er ikke i samsvar med reformens målsetning.

Normer, holdninger og etisk grunnsyn dannes av samfunnet i samfunnet, nettopp derfor er samfunnsdeltakelse viktig, helt uavhengig av samfunnsmedlemmenes kognitiv funksjonsevne. Det å anvende spesielle etiske regler overfor mennesker med utviklingshemning er uetisk. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne stadfester dette. Konvensjonen presiserer at menneskerettighetene gjelder alle.

12/05/2013 0

Et brev til dem som bestemmer…

Skjermbilde 2013-05-09 kl. 23.36.44 — Bufdir sin rapport burde vært grunnlaget for høringen

«Det handler om kompetanse, om klare retningslinjer, om øremerking og om sanksjonsmuligheter. Jeg vet at dette er vanskelig å få til så lenge Senterpartiet er i regjering, men om ikke meldingen tar opp og drøfter mulighetene for sterkere statlig styring er dette en melding for skrivebordsskuffen. Det er det vel ingen som vil, eller?»

Jeg har vært engasjert i forhold knyttet til personer med utviklingshemning i hele mitt voksne liv. Det skal jeg fortsette med. De siste årene har jeg fulgt og til en viss grad bidratt i politikkutviklingen knyttet til levekårene til personer med utviklingshemning. Først som ansatt og politiker i Fellesorganisasjonen. Altså som en av dem som har prøvd å påvirke politikken så godt som mulig. Deretter som rådgiver i NAKU. Formålet til NAKU er ikke politikk, men å jobbe for å styrke det faglige grunnlaget for gode levekår. Om et par tre uker skal jeg begynne i en ny knallspennende jobb som innebærer at jeg ikke får anledning til å følge politikkutviklingen så tett som jeg har gjort de siste årene. Det gjør at jeg har begynt å tenke…

Jeg er heldig. Heldig som har fått muligheten til å følge arbeidet som er lagt ned av noen få, men voldsomt engasjerte folk. Gitlesen, Tøssebro, Ellingsen, Hagebakken, Høie, Kristoffersen, Bergstø og Westhrin for å nevne noen. Folk som virkelig har ført til at situasjonen for personer med utviklingshemning er blitt satt på kartet. Men. Jeg har også sett at ting tar tid. Unødvendig lang tid. Jeg har sett at politikken overstyrer faglige anbefalinger. Jeg har sett at mens andre politikkområder får stor oppmerksomhet, blir situasjonen for personer med utviklingshemning lagt bakerst i køen. Av og til lurer jeg på om utviklingen av politikken overfor personer med utviklingshemning utvikles som en bigeskjeft for å sikre at Jens Petter Gitlesen og NFU er sånn passe fornøyd.

Vel. Her om dagen gikk høringsfristen for faktanotatet om levekår og tiltak overfor personer med utviklingshemning ut. Et svært så underlig høringsnotat. Et notat som aldri burde vært skrevet. Bufdir har laget en faktarapport som heller burde vært grunnlag for høringen. Ikke et politisk vasket notat som på et høringsmøte i departementet ble så godt som slaktet fra de fleste deltakerne. Forhåpentligvis er det mange som har sendt sine kommentarer til departementet. Det trengs.

Ja, jeg har vært engasjert i dette lenge. Her da jeg var ca. 18.

Det er ingen hemmelighet at jeg er medlem av SV. Jeg mener også at partiet mitt har gjort en fin jobb når det gjelder dette temaet. Samtidig er det veldig tydelig at både mitt parti og andre parti mangler folk som er ekstra dedikerte og engasjerte i situasjonen til personer med funksjonsnedsettelse. Som de eksempelvis har på barnevernfeltet. Kanskje burde BLD skaffet seg en politisk rådgiver som kunne hatt spesielt ansvar for ”funksjonshemmedeområdet”?

Det jeg har gjort, som SV medlem, er å skrive mitt eget notat. Et notat om hva jeg mener mitt parti bør vektlegge i arbeidet med den kommende meldingen til stortinget.

Jeg har for eksempel skrevet om inkludering:

Meldingen som nå skrives er den egentlige inkluderingsmeldingen. Ansvarsreformen skulle være starten på en samfunnsbygging i retning av et mangfoldig og inkluderende Norge. Reformen må ikke utelukkende sees på som en reform for personer med utviklingshemning. Det går klare linjer fra ansvarsreformen til utviklingen av resten av velferdstjenestene, med samhandlingsreformen og oppfølgingen av Hagen-utvalget som det siste tilskuddet. Den kommende meldingen til stortinget må gi en klar føring for et inkluderende samfunn. Et samfunn for alle. Meldingen må drøfte forskjellene på normalisering, integrering og inkludering.

Jeg har selvsagt skrevet om kompetanse:

Det er flott med overordnede planer, veiledere og retningslinjer, men om kompetansen i det direkte arbeidet med den enkelte tjenestebruker ikke er tilstede blir ikke overordnede planer fulgt. Hvilken kompetanse som faktisk finnes i det daglige arbeidet for personer med utviklingshemning vet vi svært lite om hvis vi bare leser høringsnotatet.

Og om styringssystemer:

Rapporten ”Omsorgsfeltets ”hviskelek”” (http://naku.no/node/1028) har en svært betegnende tittel. Som hviskeleken vi lekte som barn, blir ord forandret jo mer vi hvisker. Slik er det også med politiske føringer. De blir forandret, misoppfattet og i mindre og mindre grad hørt og tatt hensyn til jo lenger ut i ”systemet” vi kommer.

Personlig synes jeg det er fine greier at SV er det partiet som har ansvar for politikken på dette området. Men, det forutsetter også at de tør å sette et politisk stempel på meldingen. Jeg vet at mange er uenig med meg her, men mitt brev til SV er et brev fra et SV medlem. Derfor er denne utfordringen helt på sin plass:

Det var et enstemmig storting som igangsatte arbeidet som nå gjøres knyttet til situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er kanskje også viktig å få et bredt flertall med på hovedretningen når meldingen blir lagt frem for stortinget. Det betyr ikke at dette feltet er apolitisk. Jeg håper at SV får satt et tydelig politisk stempel på meldingen. Det innebærer et tydelig fokus på inkludering og samfunnsmessige strukturer. Og, det innebærer at melding må berøre anbudsutsetting og privatisering. Meldingen bør ta et oppgjør med den økende graden av privatisering som vi ser i tjenestene til personer med utviklingshemning.

Jeg håper det er mange som gir sine partier sine innspill til hvordan stortingsmeldingen bør være. Dere som kjenner til virkeligheten må rett og slett si i fra. Mye tyder nemlig på at de som sitter og skriver om dette temaet, kanskje inkludert meg selv, ikke kjenner til situasjonen godt nok.

Om du ikke har fått nok, her kan du lese hele mitt brev til SV: Til SV, om situasjonen for personer med utviklingshemning

10/05/2013 3

Vernepleiere i folkehelsas tjeneste

Og ikke minst, hvem eier definisjonsmakta på hva som er etisk og faglig forsvarlig?

Det er ett av spørsmålene som blir stilt i dette innlegget. Merete Dahl, som står bak innlegget, følger på mange måter opp forrige innlegg her på bloggen. Merete er nemlig vernepleier og fylkesleder i Fagforbundet i Vestfold. Fagbevegelsen må være en viktig aktør og arena for nettopp vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere som engasjerer seg for å legge premissene for fremtidens velferdstjenester. Som er «ulydige». Merete har erfaring fra kommunehelsetjeneste, videregående opplæring og psykiatri, og slik jeg kjenner henne også særdeles opptatt av «vernepleierier» og situasjonen til personer med utviklingshemning.

Vernepleiere i folkehelsas tjeneste
Snart et og et halvt år etter innføring av nytt lovverk på helse og omsorgsområdet kan vi konstatere at vi er ganske gode på å ivareta borgernes helse og omsorgsbehov her i landet.

Ny undersøkelse viser at de som har vært utsatt for helsevesenet er godt fornøyd med behandlingen. De som ikke har benyttet seg av tjenestene er misfornøyd. Dette er ikke nytt. Kommuneundersøkelsen i 2000 fra Fafo, » Bedre enn sitt rykte» gav de samme indikatorene.

Dette er bra, men her skjules et stort MEN, nemlig de vel 21 000 psykisk utviklingshemmede som er en del av folkehelsa i landet. Ansvarsreformen er 22 år og har gitt mange erfaringer for brukere og hjelpere. Vernepleiere er sentrale i tjenesteytinga og mange har fulgt en utvikling de ikke setter pris på. Arbeidsplasser og læringsarenaer har mange steder blitt dårligere i innhold og omfang. Videre har mange kommuner gått bort fra normaliseringsprinsippet i forhold til boligetablering. Økonomiske lønnsomhetsbetraktninger bakes inn i faglige og etiske utsagn for og «sukre pillen» når omsorgsgettoer etableres.

Det er igangsatt et evalueringsarbeid av reformens virkning og bivirkninger, og vi gleder oss over det. Men kjære kollegaer, hvor har vi vært de siste åra. Har vi i tilstrekkelig grad vært på barrikadene for saken? Har vi ytret våre faglige og moralske meninger der vi burde?

Spenningsfeltet ligger blant annet i det kommunale samarbeidet. Hvordan skal de ulike tjenesteområdene innrette seg og hvem skal samarbeide med hvem? Og ikke minst, hvem eier definisjonsmakta på hva som er etisk og faglig forsvarlig?

I et folkehelseperspektiv må vi se mennesket fra vugge til grav. Det handler om å gi barn og unge nok fysisk fostring, ha bygg med inneklimaer vi ikke blir syke av og leve på en måte som gagner helsen gjennom livet. Kultur er helsefremmende det vet vi, men hva når de som gjennom loven har ansvaret legger ned eller gjør terskelen høyere? Det er et tankekors, og ikke i samsvar med lovens intensjon. Mange med nedsatt funksjonsevne trenger vår yrkesgruppes klare røst. Vi har 5 millioner ulike folkehelser i dette landet og vi må være gode på ulikebehandling for å behandle folket likt.

Likeverd er målet, er vi gode nok for å fremme midlene som må til?

Merete Dahl

16/04/2013 0

Vær ulydig, vernepleier!

«Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.» Slik avslutter Solfrid Rød dette innlegget som godt kan leses som en sterk utfordring til oss vernepleiere.

Det er ikke mange skribenter som er opptatt av «våre» felt, men det finnes noen. Solfrid Rød er en av dem. Som redaktør i Fontene har hun mang en gang skrevet skarpt om situsjonen i vårt velferdssamfunn. Særlig anbefaler jeg hennes kommentarer på Frifagbevegelse.no. Jeg er ekstra glad for at hun mange ganger retter fokus på situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Det gjør hun også her i dette innlegget, spesielt skrevet for Vernepleierens lesere. Tar du utfordringen?

Vær ulydig, vernepleier!
Kjære vernepleiere. Dere har jeg støtt på gjennom hele livet. I min barndom på 1970-tallet var dere strenge, hvitkledde og utstyrt med enorme nøkkelknipper på institusjonen søsteren min bodde på. Når jeg besøker henne i leiligheten hun bor i nå, møter jeg dere som olabuksekledde, hverdagslige og vennlige. Kanskje litt for vennlige, tenker jeg noen ganger. Vi trenger tøffere og sintere vernepleiere. Det kan bidra til bedre tjenester for den enkelte og heve samfunnets tålegrense for menneskelig mangfold. Begge deler trengs.

Dere jobber med mennesker som ikke har noen stemme i offentligheten. I den grad utviklingshemming er gjenstand for offentlig debatt, handler den om medisinske og moralske grenser for å kvitte seg med hele fenomenet. Mens utviklingshemmede segregeres i boligkomplekser og på spesialskoler, dreier den politiske debatten om hvem som skal betale for den tidlige ultralyden, den som ikke har noen annen effekt enn å påvise avvik.

Likestilling og full deltakelse for funksjonshemmede har vært et uttalt mål med tverrpolitisk oppslutning i snart 30 år. Like fullt er det fortsatt en strabasiøs øvelse for en rullestolbruker å reise kollektivt. Og når møtte du sist en utviklingshemmet på kino eller på ditt lokale treningssenter?

En uambisiøs funksjonshemmede-politikk og en rivende teknologisk utvikling spiller sammen på uheldig vis. Annerledeshet skaper skurr i glansbildesamfunnet. Det er behagelig å slippe å forholde seg til. Og når vi slipper å se, innsnevres forestillingene om hvilke liv som er verdt å leve.

Dere jobber med en marginalisert gruppe som på tidlig 90-tall fikk sin egen reform. En reform som skulle rette opp historiens svik, men som nå har blitt aktivt motarbeidet av kommunale myndigheter i årevis.

De holdningene Norwegian fikk kjeft for da de nylig kastet en utviklingshemmet mann av flyet finnes over alt i vårt samfunn. Dere møter dem stadig vekk. Akkurat som dere stadig vekk må kompromisse på fag og etikk på grunn av kommunal budsjettdisiplin. Tjenester til utviklingshemmede er en grei salderingspost. De protesterer jo ikke uansett. Derfor trenger vi at dere gjør det. Og dere har alt som skal til: Dere har fag og profesjon, dere kjenner konsekvensene av politiske vedtak, og dere kan formidle hverdagserfaringer fra liv som er ukjente for folk flest.

Når jeg søker på «vernepleier» i norske medier, er førstetreffet en sak fra Fontene om at ansatte i tjenestene ikke varsler om overgrep mot utviklingshemmede. En del andre Fontene-saker kommer også opp, samt noen glad-saker fra lokalaviser om turer og arrangementer. Et kjapt søk gir ingen kritiske saker bygd på en vernepleiers beretning. Også i Fontene, som jo er vernepleiernes eget fagblad, opplever vi at dere er forsiktige med å uttale dere kritisk om tjenestene dere jobber i. Dere henviser gjerne oppover i systemet, til en leder. Men dere er dere som sitter på kunnskapen – og historiene som trenger å bli fortalt.

Hvis dere hadde vært en selvgod profesjon, hadde dere forsvunnet med ansvarsreformen. Mange mente dere var så gjennomsyret av de store institusjonene at dere hørte naturlig hjemme på historiens skraphaug sammen med dem. Men dere snudde dere rundt og forble den viktigste yrkesgruppa i tjenestene til utviklingshemmede i en helt ny tid. Mens vi ofte hører at sosialarbeidere ellers fortrenges av andre profesjoner og presses ut av helsevesenet og rusomsorgen, er det ingen andre som gjør krav på vernepleiernes arbeid med utviklingshemmede.

Det gir dere muligheter. Og det forplikter! De hvite frakkene og nøkkelknippene er det ingen som vil ha tilbake. Den skarpe, strenge framtoningen slikt kan gi, derimot, den trengs mer enn noen gang.

12/04/2013 6

Hvilke forventninger har du til folk med utviklingshemning?

Norwegian gjorde det nesten litt for enkelt for oss. Når de nekter Stian Uthus å reise med flyet deres er det ikke vanskelig å være kritisk. Men. La oss stoppe opp litt. For dette handler selvsagt ikke bare om Uthus og Norwegian. Det handler antakeligvis om oss alle.

I dagens kronikk i Aftenposten skriver Trude Trønnes-Christensen om broren sin som ble nektet å fly med Norwegian. Hun skriver flott om hvordan han blir behandlet og gir oss noen gode perspektiver på hvem som faktisk får reise og ikke reise med Norwegian.

Og hva med den eldre damen med leddgikt, hun vil få store problemer med å få på seg både oksygenmasken og redningsvesten, og den gråtende mannen på 85 år med dårlige knær, hva med ham? Han vil neppe være særlig raskt ute i retning nødutgangen, han vil nok trenge en hjelpende hånd.

Saken blir også omtalt på avisens førsteside, og flyselskapet er nødt til å sende ut en pressemelding (som ble endret i løpet av dagen). En pressemelding hvor det gjør det enda enklere for oss å dømme Norwegian. I stedet for å legge seg flat avviser de at dette handler om kunnskapsløshet eller fordommer. Det handler om kommunikasjonsbrist og antyder at det handler om en person som trenger hjelp inne på toalettet. En hjelp de ikke kan tilby.

Vel. Det kan godt være at dette handler om dårlig kommunikasjon, men uten at jeg kjenner saken bedre enn det jeg har lest meg til i dag synes jeg det er veldig vanskelig å forstå noe annet enn at dette handler om kunnskapsløshet og fordommer. Kan det ikke være slik at kommunikasjonsbristen faktisk kommer fordi det er snakk om en person med Down syndrom og hvilke forventninger man har til han? Er det ikke slik at hvis man forventer at folk med utviklingshemning trenger hjelp til det meste, så vil det være vanskelig å tenke seg at han faktisk kan fly alene? Og. Jeg synes det er svært synd at Norwegian ikke kan innrømme dette og legge grunnlag for læring. Er det virkelig så forferdelig å innrømme at man ikke har god nok kunnskap om Down syndrom?

Norwegian har fått velfortjent kritikk i dag. Men jeg synes ikke vi andre skal slippe saken med en deling og fordømmelse på Facebook. For hvilken utvikling er det vi ser i samfunnet? Vi ser stor grad av segregerte skoletilbud. Vi ser store boenheter for personer med utviklingshemning der personer med bistandsbehov samles. Mange vil innføre ordninger som vil føre til at det nesten ikke vil bli født barn med Down syndrom. Personer med utviklingshemning er utelukket fra arbeidslivet. I et samfunn der vi ikke gjør mer for å inkludere personer med utviklingshemning i våre vanlige arenaer vil forventningene våre til hva personer med utviklingshemning kan eller vil kunne lære seg bli lavere. Treffer du ikke Henrik med Down syndrom i nabolaget ditt, eller Mohammed med autisme på jobben din, har du ikke forventninger til at disse kan bidra på dugnaden eller gjøre en skikkelig jobb, ser du ikke at de kan bestemme selv i eget liv, så vil du kanskje heller ikke forvente at Stian kan reise med fly alene til Spania. Da vil du kanskje også stille et ekstra spørsmål ved sikkerheten, eller tvile litt ekstra på påstanden om at han klarer seg fint selv.

Hvilke forventninger har du til folk med utviklingshemning? Til hva folk kan klare og deres deltakelse i våre vanlige samfunnsarenaer?

08/04/2013 12

De arbeidslystne

Kan du ikke allikevel love at staten skal ta ansvaret for å få flere utviklingshemmede i jobb? Det vil gi en bedre hverdag for noen av de svakeste i samfunnet. Det vil samtidig gi en samfunnsøkonomisk gevinst, styrke offentlige budsjetter og gi kommunene bedre muligheter til å løse andre oppgaver for de svakeste.

Denne utfordringen gir Victor D. Norman til sin partifelle Erna Solberg i dagens Dagens Næringsliv. Det er en utfordring som er helt på sin plass. Selvsagt til alle landets partiledere. Situasjonen knyttet til arbeid og personer med utviklingshemning er ikke oppløftende. Men mulighetene er mange.

Og som Norman skriver: Tallene viser at det er skikkelig dårlig økonomi å stenge utviklingshemmede ute fra arbeidslivet.

Jeg skal ikke skrive mer. Les heller spalten til Victor D. Norman. Det er bra at man også bruker samfunnsøkonomiske modeller i arbeidet for å bedre levekårene til personer med utviklingshemning.

Klikk på denne lenken for å få innlegget hans i pdf versjon.

06/04/2013 5

Overgrep

Forfatterne ønsker å dedikere denne rapporten til journalist Thomas Ergo som gjennom sine artikler i Dagbladet klarte å få det til å skje, som vi som fagpersoner ikke har formådd – nemlig å få politikerne til å ta tak i utviklingshemmede personers svært utsatte posisjon; en situasjon som inn i det 21. århundre fortsetter å stille store utfordringer til velferds- og rettsstaten Norge!

Dette skriver forfatterne av rapporten ”Etablering av rutiner for forebygging, varsling og oppfølging ved overgrep mot mennesker med psykisk utviklingshemming (SUMO-prosjektet)”. En svært så viktig rapport som nå nettopp er gitt ut. Den bør kanskje være obligatorisk lesestoff for alle som på en eller annen måte jobber for personer med utviklingshemning.

Jeg må innrømme at jeg ikke har fått lest hele. Det er dog ikke så ofte at man stopper opp ved et forord. Denne gangen klarte jeg ikke helt å legge det fra meg. Forordet til rapporten er nemlig en svært så sterk oppfordring til å engasjere seg. Og en hyllest til dem som gjør det. Jeg er glad for at jeg har fått tillatelse av rapportens forfattere til å publisere forordet i sin helhet her på bloggen. Synes de også fortjener honnør for sin tydelighet.

Forord:

På begynnelsen av 1900-tallet benyttet overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorts hjem (oppr. ”Fru Hjorths Pleie og Arbeidshjem for aandssvake”) seg av journalister for å fortelle befolkningen om de uverdige forholdene ved hjemmet (Fjermeros, 2009). Dr. Munch var en aktivist som fortvilet ønsket endringer og forbedringer for mennesker med utviklingshemming – ut fra sin tids overbevisning og kunnskap om ”beste praksis”.

På 2000- tallet har journalisten Thomas Ergo gjort det samme. Han har skrevet hele 83 nyhetsreportasjer i Dagbladet, Magasinet og dagbladet.no om utviklingshemmede som overgrepsofre. Dette har medført en synliggjøring av overgrepene, og det dannet grunnlaget for en interpellasjon i Stortinget om overgrep mot utviklingshemmede.

Fungerende statsråd, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Tora Aasland, varslet 17. februar 2011 en rekke nye tiltak for å forebygge, avdekke og håndtere seksuelle overgrep mot utviklingshemmede.

Slik fungerer demokratiet og rettsstaten vår på sitt beste: Ytringsfriheten sikrer at uverdige forhold ved samfunnet blir gjort kjent for allmennheten, og følgene av dette er at det reises krav om endringer og forbedringer.

Storting og regjering gir oppdrag til departementene og direktoratene og byråkratene har handlingsevne til å iverksette oppdragene som fører til samfunnsendringer til det beste for enkeltmennesket – og samfunnet. Vi oppnår et ”samfunn for alle”. Men det skjer ikke av seg selv: Nå som før er det behov for at enkeltmennesker gjennom et særlig engasjement bidrar til å kaste lys inn i de krinkelkroker av samfunnet, som av ulike grunner har falt utenfor medias og allmenninteressens søkelys.

”Mennesker med utviklingshemming skal heller ikke diskrimineres!”, fastslår Barne-, Likestillings- og Inkluderingsdepartementet i sitt informasjons- og utviklingsprogram for 2010 – 2013 av samme navn (BLD, 2010). Ansvarsreformen i 1991 (HVPU-reformen) hadde fokus på̊ at utviklingshemmede skulle ha samme rettigheter som alle andre. Forfatterne av dette dokumentet ser at utviklingshemmede fortsatt blir diskriminert, ettersom det viser seg nødvendig å opprette særordninger ved mistanke om vold og overgrep. Juridiske ordninger som gjelder allmennbefolkningen skulle ha ivaretatt dette, men gjør det ikke.

Som på̊ overlege Munch’s tid kreves det aktivister som snakker utviklingshemmedes sak. Fortsatt er det uklare økonomiske støtteordninger fra Staten og uklare krav til hvordan tjenestetilbudet ute i kommunene skal organiseres. Dette er medvirkende årsaker til at det å ha en utviklingshemming i seg selv er en sårbarhetsfaktor for å bli utsatt for vold, utnytting og seksuelle overgrep.

Prosjektgruppa håper at denne rapporten vil bidra til debatt og inspirasjon på̊ tvers av alle instanser og nivåer som har beslutningsmyndighet når det gjelder utviklingshemmedes levekår for framtida.

Oslo, 01.03.13

Peter Zachariassen, Wenche Fjeld, Hilde Kristiansen, Annie Mathisen

03/04/2013 0

E-læring: Inkludering og deltakelse

Mangler du noe å gjøre i påsken. Lei av krim, sol og marsipan? Hva med å ta et e-læringskurs?

For en stund siden kom SOR med nok et e-læringskurs. Inkludering og deltakelse. Ulf Berge som jobber på vernepleierutdanningen i Sandnes er redaktør for kurset som har kjente folk som Jan Tøssebro, Ole Petter Askheim, May Østby og Sølvi Dahle som bidragsytere. Ja, og også jeg (Cato Brunvand Ellingsen) har fått lov til å bidra med en liten snutt.

Temaet er viktig nok, inkludering og deltakelse. Kurset blir innledningsvis beskrevet slik:

De fleste fysiske og sosiale barrierer er menneskeskapte og kan bygges ned. Et demokratisk samfunn har plass til alle, uavhengig av borgernes forutsetninger. Det handler om å ta høyde for forskjellighet. Dette e-læringskurset forsøker å tydeliggjøre de sammenvevde begrepene inkludering og deltakelse, og veksler mellom å betrakte begrepene som ideologi og holdninger og å operasjonalisere begrepene og gi innspill som kan bidra til endring av praksis.

I kurset stiller jeg spørsmål om hvordan en kan fremme et samfunn for alle. Svaret mitt er at nettopp du må engasjere deg. Du som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning har et ekstra ansvar. Med grunnlag i yrkesetikken, i FN konvensjonen og i din særskilte kunnskap om tjenestene og borgerne du jobber for har du et ansvar for å gjøre kjent den flotte jobben du gjør, og melde i fra om ting som må bli bedre. Dette har jeg også skrevet mer om i SOR Rapport nr. 6 2012.

Vel. Ta en kikk på kurset da vel. Kurset er et av flere som SOR har utviklet i samarbeid med en haug med flinke folk. Jeg regner med at du kjenner til dem, men hvis ikke bør du kikke på dem. Mangfold og muligheter er en portal med e-læringskurs for alle som arbeider for personer med utviklingshemning.

26/03/2013 0

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord