Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

Vernepleie

Mulighetenes vindu

Kunnskapsdepartementet utvikler ulike modeller som diskusjonsgrunnlag for arbeidet med stortingsmeldingen

Folkens, det er mulig dere begynner å bli lei. Lei maset mitt om en viss stortingsmelding som kommer til høsten. Men. Det er kanskje nå det begynner. Jeg har sagt det før. Stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene er en unik mulighet. Som statssekretær Kyrre Lekve sa det i sin innledning på landsstyremøtet til FO nå i juni. Det er et window of opportunities.

Det er nå vi har mulighet til å styrke utdanningene som danner grunnlaget for velferdstjenestene. Det er nå vi må gripe muligheten. Og vi kan få det som vi i FO vil. Lekve sine signaler er klare og tydelige. Styrket praksisstudier er helt sentralt i arbeidet deres. Videre er praksisnær forskning og tverrprofesjonell samhandlingslæring sentrale begrep. Dette er jo gull! Han snakker om stolthet over egen faglighet. Nettopp!

(se hele presentasjonen hans her, men husk at dette kun er et glimt fra utviklingsarbeidet til departementet, og dermed er også modellene under utvikling)

I denne bloggposten skal jeg dvele litt ved utfordringene han gir oss i FO, og kanskje særlig oss vernepleiere. Hva er det egentlig vi vernepleiere skal kunne? Hva er det egentlig vi skal drive med? Og, ikke minst, hva er det vi ikke skal drive med? Hvor går grensene for vårt arbeid? Hvor er det andre skal inn? Og… han har unektelig et poeng.

På den ene siden hevder vi at utdanningen er til for å jobbe med personer med utviklingshemning. Dette er målgruppen for utdanningen. Uten personer med utviklingshemning, ingen vernepleierutdanning. Ja, helt sant…eller? På den andre siden; vi kan jobbe overalt. Selvfølgelig innen rusomsorg, psykisk helse, barnevern og eldreomsorg, men også i alt fra forsikring til dialyseavdelinger. Ja, helt sant det og…

Hæ! Er det rart at folka i Kunnskapsdepartementet muligens sier…hæ!  Vi sier vi er unike. Vi sier vi henter kunnskapen fra kjente disipliner som gjør oss gode på samarbeid med både helseprofesjoner og sosialprofesjoner. Vi sier vi er som poteten, kan brukes til alt. Hæ!

Folkens, vi er ikke som poteten. Vi kan ikke brukes til alt. Folkens. Vi kan ikke alt. Selv om det finnes noen fantastisk flinke vernepleiere i avansert medisinsk og sykepleiefaglig arbeid, så er det ikke det vi i utgangspunktet skal kunne. Selv om det finnes vernepleiere som er knallgode i barnevernfaglig saksbehandling, så er ikke det vernepleierens kjernekompetanse. Selv om det finnes vernepleiere som er strålende yrkesutøvere innen forsikring. Det er ikke det departementet skal designe en utdanning for. Det de derimot skal designe en utdanning for er å utvikle yrkesutøvere med vernepleiefaglig kompetanse. Yrkesutøvere med en spesialisert metodisk kompetanse som er virksom overfor ulike personer og i ulike settinger. Men en kompetanse som er særlig god overfor personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt. Eller?

I disse dager sender jeg ut et diskusjonsnotat til ulike miljøer i FO. Jeg ønsker innspill på noen sentrale områder for den videre diskusjonen om fremtidens vernepleierutdanning. Innspill som kan danne grunnlag for våre videre samtaler med departementet. Det er strålende om også du tar deg tid til å lese notatet og diskuterer det som står der (eller det som ikke står der). Gi meg innspill!

her kan du lese «Mulighetenes vindu – et diskusjonsnotat»

Med det ønsker jeg alle mine lesere en strålende sommer. Håper dere også til høsten er interessert i å lese mine mer eller mindre gjennomtenkte inn- og utspill her på «Vernepleieren».

6

Pupper!

Jeg skal fortelle deg en liten ting. Noe som du ikke trenger å vite, og antakeligvis heller ikke ønsker å vite. Jeg har pupper. På grunn av et liv med mye sjokolade og lite trening så sitter jeg her med…ja pupper. Ok. Jeg er ikke den eneste. Og de er ikke så store. Og per definisjon kan de kanskje heller ikke kalles pupper. Men jeg forteller det like vel. Ja, jeg har pupper.

I dag stod jeg opp klokken 0600. Klar for en liten løpetur i skogen før jobb. Klar. I min litt trange trenings t-skjorte. Slik den skal være. Blå og fin. 100 % polyester. Litt regn i luften. Eller egentlig øs pøs regn.

Polyester, pøs og pupper er tydeligvis en dårlig kombinasjon. Visste det fra før, men i dag trodde jeg været skulle holde seg tørt. Nemlig.

Så hvorfor forteller jeg dette? Enkelt. Fordi jeg kan. Jeg kan fortelle deg at jeg har såre pupper. At det er derfor jeg antakelig kommer til å dra uvanlig mye i t-skjorten i dag. Kanskje til og med slik at den mister formen. Jeg kan fortelle at det var smertefullt å dusje, og at jeg måtte gå inn og ut av de vonde strålene. At jeg muligens kommer til å bli distrahert når jeg snakker med deg i dag.

Jeg forteller det fordi jeg forstår. Forstår at det er en sammenheng mellom mitt ubehag og t-skjorten, løpeturen og regnet. Sannsynligvis dropper jeg den t-skjorten neste gang det regner. Muligens dropper jeg hele turen. Kanskje vil jeg vegre meg for å dusje, men jeg forstår jo at det er noe jeg må etter en løpetur. Jeg kommer heller ikke til å løpe i morgen.

Tenk om jeg hadde forståelsesvansker og ikke klarte å se sammenhengen mellom mitt ubehag og polyester, pøs og pupper. Tenk om jeg i tillegg hadde kommunikasjonsvansker og ingen rundt meg forstod. Forstod at det at jeg drar i t-skjorten, vegringen for tur eller dusj, fjernhetene og annen underlig atferd hadde noe med små nesten usynlige bloduttredelser på brystvortene forårsaket av polyester, pøs og pupper. Tenk om ingen av mine nærmeste oppdaget disse små, men viktige helseutfordringene. Tenk om de ikke forstod sammenhengen med dette og min atferdsendring. Og kanskje; tenk om de ikke prøvde å forstå?

Det er selvsagt ikke for å fremheve puppene mine at jeg forteller dette. Men jeg  ser en sammenheng mellom det jeg her skriver og vernepleiefaglig arbeid. Ser kanskje også en sammenheng mellom dette og utdanningsmeldingen som er under arbeid. Ser du den og, eller?

2

Et offentlig svik!

Magasinet Plot forteller i sitt siste nummer historien om Roger. Roger er utviklingshemmet, og har begått et drap. Historien er historien om et svik. Et offentlig svik. Han har gått gjennom hele livet uten å få bistanden han trenger.

Jeg anbefaler historien på det varmeste. Dagbladet har også omtalt den. Som et resultat roper ledende politikere om mer tvang. Jeg roper om mer kompetanse. Kompetanse om utviklingshemning i alle deler av velferdstjenestene. Det trengs høy kompetanse for å møte mennesker som Roger uten å bruke unødvendig tvang. Eller; uten å skrive fra seg ansvaret og se på at mennesker går til grunne. Historien inneholder en lang rekke problemstillinger som jeg sikkert kommer til å ta tak i ved en senere anledning. Men historien engasjerte meg til å skrive dette innlegget som torsdag (9. juni 2011) står i Dagbladet.

Et offentlig svik!
Magasinet Plot og Dagbladet har de siste dagene beskrevet livshistorien til drapsmannen Roger. Historien om Roger er historien om et offentlig svik. Beskrivelsen er rystende. Den forteller om kommunale myndigheter og kommunalt hjelpeapparat som ikke evner å gi den bistanden som trengs. Den beskriver kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse. Når kommuneledelsen viser til at mennesker har lov til å gå til grunne, når ledende politikere roper om mer tvang, ja da vitner det om velferdstjenester som har spilt fallitt.

Som tillitsvalgt for mange av landets fagfolk i tjenestene for personer med utviklingshemning er kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse dessverre ikke nytt. Vi hører om barn som blir kasteballer mellom barnevern og omsorgstjenester, vi hører om voksne, både med og uten diagnosen psykisk utviklingshemming, som ikke får nødvendig bistand, vi hører om ansatte uten opplæring eller kompetanse.

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Historien om Roger er også en historie som viser at endring er mulig. Med god faglig oppfølging og riktige rammer for tilværelsen klarer Roger seg tilsynelatende bra. Dessverre måtte det et drap til for at han skulle få den bistanden som var nødvendig. Historien viser at det trengs et kompetanseløft på alle områder der personer med utviklingshemning møter velferdsstatens tjenester. Styrket kompetanse på å identifisere og følge opp personer med utviklingshemning. Det er nå svært viktig at helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og kommunene selv er tydelige på hvordan de har tenkt å sikre riktig kompetanse og gode tjenester nært personer med utviklingshemning. Landets vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere står sammen med dere for å sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for en ofte glemt gruppe i samfunnet.

0

Ta tjenestene tilbake!

Oppe i all utdanningspolitikk og interne prosesser i FO glemte jeg min egen bloggserie; Ta faget tilbake. Helt til i dag. Helt til jeg hørte Linn Herning og de andre i For velferdsstaten si tydelig og klart: Ta tjenestene tilbake!

I dag avholdt For velferdsstaten sin store konferanse Velferdskonferansen 2010 – ta tjenestene tilbake. Selv om jeg ikke deltok hele dagen kan jeg konkludere  med at konferansen er viktig og nyttig. Over 400 deltakere hørte en lang rekke innlegg om hvordan vi skal ta tjenestene tilbake. Tilbake til det offentliges hender. Hvorfor velferdstjenestene ikke skal være motivert av profitt.

Et viktig budskap, som også kommunal rapport slo opp i dag, er at EØS reglementet ikke er til hinder for at det offentlige skal drive tjenestene selv. Norge overoppfyller EØS avtalens krav til anbud og konkurranseutsetting. Det er ikke i denne klassen Norge skal være best. Som Lysbakken sa; kildene til profitt er enten reduksjon i kvaliteten på tjenestene eller reduksjon i forhold knyttet til de ansatte. Begge deler henger sammen og ingen av delene er akseptabelt. Derfor; ta tjenestene tilbake!

Jeg registrerer dog litt ulik virkelighetsbeskrivelse. Mens Linn Herning avviser at privatisering av omsorgstjenestene er et marginalt fenomen i Norge, skryter Lysbakken av at det er få private aktører (slik blir det vel når man skal forsvare regjeringen man sitter i). Uansett er begge enige i at man ikke ønsker kommersielle aktører.

Ideelle aktører derimot, de er sterkt ønsket. Det er greit for meg. Lysbakken la vekt på at de har ideer og engasjement som vi trenger. Det er også greit. La det bare ikke bli en oppfatning av at man ikke kan ha ideer og engasjement i det offentlige.

Gaven til foreleserne på konferansen var Mikael Wiehes Ta det tillbaka. Her er den. Passende tekst.

0

Far vet best!

Vernepleiestudenter presenterer sitt arbeid i eldreomsorgen

Først vil jeg dementere et rykte. Jeg mener ikke at vernepleie og atferdsanalyse er det samme. Her på bloggen min skriver jeg at ”ulike faktorer påvirker folk som mennesker. For meg…kan VAS være en god forkortelse. Vernepleie, atferdsanalyse og sosialisme er for meg en utmerket blanding”. Altså; sosialisme og vernepleie er ikke det samme. Atferdsanalyse og vernepleie er ikke det samme. Men alle disse elementene har en betydning for meg.

Jeg befinner meg på Storefjell. På norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) sitt årlige årsmøteseminar. I år skal jeg stå på stand for FO. Det er en viktig arena for FO å være synlig på. Det er kanskje den arenaen som samler flest vernepleiere i året. Jeg var påmeldte nr 800. Selvsagt er det ikke bare vernepleiere her, men andelen er nok stor. Seminaret har i alle år fasinert meg Jeg har skrevet om det før her på bloggen min; Nafofestivalen 2010 og Helt om natten, helt om dagen). Det er en samling fagfolk som gir inspirasjon til fagutvikling og nettverksbygging. Som har innlegg fra folk som driver avansert grunnforskning som jeg ikke forstår noen ting av, til presentasjoner av de gode historiene. Historiene som viser at godt faglig arbeid funker. I år er det også en stor gjeng vernepleierstudenter (se bildet) som viser frem studentarbeidet sitt som posterpresentasjoner. Strålende. Jeg skulle gjerne hatt med meg kunnskapsdepartementet hit.

Atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen har vært et aktuelt tema i alle år. Fremdeles er det store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene på synet av atferdsanalyse og dens plass i utdanningen. Noen steder fremstår som tydelige motstandere av atferdsanalyse, mens andre har fremhevet dens plass i utdanningen (vernepleierutdanningen på HIAK ligger for eksempel under avdeling for atferdsvitenskap).

I vinter ble jeg intervjuet av Fontene. Dette portrettintervjuet er etter hvert blitt en interessant utfordring for meg. Intervjuet fremstiller meg på en litt underlig måte. Jeg var ikke komfortabel med resultatet, men slik er det vel med medier og slike intervju. Dette er noe jeg må bli bedre på (liker meg best når jeg selv har kontrollen, som på denne bloggen). Intervjuet omhandler i stor grad barneoppdragelse og atferdsanalyse (et intervju som av uforståelige grunner har fått tittelen ”Far vet best”). Ryktene har nådd meg om at en del har reagert på intervjuet. Noen vernepleiermiljøer reagerer på koplingen mellom atferdsanalyse og vernepleie, og særlig at jeg som leder for vernepleierne i FO fremstår som atferdsanalytisk orientert. Jeg har hørt disse ryktene fra flere ulike hold, men ingen har kommet direkte til meg med dem! (ta en telefon til meg, da vel!) Jeg har aldri lagt skjul på at jeg kommer fra et atferdsanalytisk miljø, og at jeg er en atferdsanalytisk orientert vernepleier (bare les bloggen min). Det er jeg stolt av. Men jeg har aldri satt likhetstegn mellom atferdsanalyse og vernepleie.  Heller ikke i dette intervjuet. Mange vernepleiere jobber etter atferdsanalytiske prinsipper. Mange gjør det ikke. Såkalte relasjonelle tilnærminger er blitt fremhevet av flere vernepleiermiljøer. Jeg tror at det er bra at vernepleiere har ulike tilnærminger til sitt virke, så lenge kvaliteten på det man gjør er høy.

Intervjuet er blitt kritisert fra flere hold. På den ene siden har jeg hørt at atferdsanalytiske miljø mener at nok en gang har fagbladet til FO tenkt å henge ut atferdsanalysen. Det kan jeg forstå. På den andre siden hører jeg fra miljøer som er skeptisk til atferdsanalysen at det som kommer frem i intervjuet har lite med vernepleie å gjøre. Det kan jeg også forstå. Intervjuet er jo tross alt om meg, ikke vernepleie.

Arbeidet med stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene har allerede gitt gode resultater. Diskusjonene om fremtidens vernepleierutdanning er godt i gang i ulike miljøer. Hva er den vernepleierfaglige kjernekompetansen? Hvordan skal forholdet mellom de ulike faglige innfallsvinklene være (hva er helse?)? Har atferdsanalysen en plass i fremtidens utdanning, og i så fall hvilken atferdsanalyse og hvilken plass? Det er i hvert fall spennende å diskutere dette med folk her på fjellet. Håper også dere som leser denne bloggen diskuterer dette i deres miljøer. Det er ikke noe mål å bli enig, men slike faglige diskusjoner er med på å drive vernepleiefaglig arbeid fremover.

1

Et politisk eksperiment

På mandag skal jeg møte kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på stortinget. Jeg skal lansere et politisk eksperiment. Et eksperiment som kan føre til en bedre skole. En inkluderende skole. En skole som kan bidrar til at alle elever får et utviklende tilbud. En tverrfaglig skole.

Som yrkesutøvere innen velferdstjenestene er barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere opptatt av å gjøre ting som virker. Som universitets- og høgskoleutdannet personell må det vi driver med være kunnskapsbasert, bygget på teori, empiri og systematisert erfaring (erfaringsbasert kunnskap). Hvis vi ikke vet hva som virker, ønsker vi å finne ut av det. Slik burde landets politikere også jobbe. Iverksett politikk man vet virker. Om man ikke vet hva som virker, finn ut av det.

Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv har en interessant kommentar om dette for en ukes tid siden. Med henvisning til NAV reformen og samhandlingsreformen spør hun om man ikke burde prøvd ut dette i mindre skala før man lanserte de store reformene. Finne ut om det virket før man implementerte reformene fullskala. Slik kunne man bygge endringer på kunnskap, ikke på tro, ideologi eller politisk populisme. Kunnskapsbasert politikk.

Stortingsmeldingen om ”Tidlig innsats og bedre læring for elever med særskilte behov” dokumenterer at det trengs forbedringer. Det trengs en klar styrking av skoletilbudet til de som kanskje trenger det mest. Vi i FO har over lengre tid argumentert for en tverrfaglig skole. En skole med flere sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere vil bidra til en mer inkluderende skole. En skole som er bedre rustet til å møte den enkelte elev og dens spesielle behov. Særlig når det gjelder sosiale utfordringer, men også i forhold til pedagogiske utfordringer. Vi kan være et godt supplement til lærerne. Et supplement som gjør lærerne bedre. Bedre på det de skal være gode på (også utdanningsforbundet fremhever andre yrkesgrupper som viktig supplement).

Vi mener at det må opprettes stillinger, at lovverket må endres. En utfordring er at vi ikke vet nok om effekten av helse- og sosialarbeidere i skolen. Vi har mange gode erfaringer, mange gode historier. Eksemplene begynner å bli mange på at disse yrkesgruppene gjør en forskjell i skolen. Men vi trenger mer systematisk erfaringsinnhenting. Vi trenger mer forskning på effektene av sosialfaglig, barnevernfaglig og vernepleiefaglig kompetanse i skolen.

Det er dette politiske eksperimentet jeg skal argumentere for på mandag. Sett i gang systematiske forsøksprosjekt med denne kompetansen i skolen. Forsk på effekten. Det værste som kan skje er at vi vet mer. Om forskningen viser at det gir liten effekt, så kan det være politikerne slipper å høre oss mase om denne tverrfaglige skolen. Det beste som kan skje er at vi legger grunnlaget for en bedre skole. En inkluderende skole. Grunnlag for en reform som ikke øker reformtrøttheten i skolen, men som styrker lærernes muligheter til å utøve sitt fag. En skole som gir et utviklende tilbud til alle.

PS! Av og til brukes uttrykket politisk eksperiment i en negativ valør. Som om man setter i gang politikk uten å vite hva man gjør. La oss snu på det, la det bli en positiv valør. Som om man igangsetter en politikk uten å vite resultatet, men ønsker å vite mer…

1

velferd@kd.dep.no

Foto: Statsministerens kontor

Nå bruker vi bombeflyene. Vi teppebomber. Krigstypene i Fontene er overtydelige. «Dramatisk om FO- utdanningene«, «-Sjokkerende kunnskapsløst». FO reagerer kraftig på retningen diskusjonen om fremtidens utdanninger for velferdstjenestene har tatt. Uten å kunne svare på at det fører til bedre tjenester presenteres vi for forslag til endringer i utdanningsstrukturen som får dramatiske konsekvenser for landets helse- og sosialfagutdanninger. Jeg håper dere er våkne nå.

Kunnskapsdepartementet trenger kunnskap!

I møtet jeg var på med departementet torsdag gikk de langt i å si at de ikke hadde tenkt til å legge ned vernepleierutdanningen. Det er flott. Samtidig stiller de store spørsmålstegn ved behovet for det målgruppefokuset som vernepleierutdanningen og barnevernpedagogutdanningen har. De stiller også spørsmålstegn ved behovet for helsefagkompetansen til vernepleierne. Det er blant annet med dette grunnlaget jeg hevder at Kunnskapsdepartementet trenger kunnskap. Uten et helsefaglig grunnlag har vi ikke vernepleierutdanningen. Uten et særskilt fokus på mennesker med kognitiv svikt mister vi kjernen i vernepleiefaglig kompetanse. En generell miljøterapeututdanning vil ikke møte de samme behovene. Det må vi synliggjøre nå.

Derfor skal bakketroppene nå sendes ut. Bakketroppene er dere som leser denne bloggen. Dere som skal fortelle om kompetansebehovene i tjenestene. Dere som skal fortelle om hva som mangler, men ikke minst om hva som fungerer. Dere som skal fortelle om den unike kombinasjonen av elementer som gjør vernepleierutdanningen til det den er i dag. Som gjør at vernepleiere er attraktive yrkesutøvere i landets kommuner og helseforetak. Dere må fortelle om hvordan vernepleierfaglig kompetanse dekker behov som man ikke vil få dekket på samme måte uten. Hvorfor er vernepleiere blitt en så attraktiv yrkesgruppe som også Kunnskapsdepartementet bekrefter at vi er?

Denne bloggen handler først og fremst om vernepleieren. Men det er viktig å huske på at uten den utdanningsstrukturen vi har i dag, uten en barnevernpedagogutdanning, en sosionomutdanning, en sykepleierutdanning, så hadde det ikke vært rom for en vernepleierutdanning. Vi trenger utdanninger med tydelige identiteter i helse- og sosialfeltet. Utdanninger som er trygge på sin egenart. En trygghet som gir grunnlag for et tverrfaglig og tverrprofesjonalt samarbeid til det beste for brukerne. Uten disse tydelige forskjellene hadde vi hatt en forvaltningssosionom og en miljøterapeututdanning. Det er dette visse krefter i KD nå ønsker. Da mister vi en den helhetlige integrerte kompetansen til dagens vernepleiere. Vi mister også grunnlaget for tverrfaglig samarbeid med ulike og tydelige profesjoner. Det er dette vi skal kjempe mot.

Krigsanalogiene som jeg startet denne bloggposten med passer egentlig ikke en pasisfist som meg. Den passer egentlig heller ikke denne dabatten (så hvorfor i huleste bruker jeg dem da…). For; nå er tiden inne for å komme opp av skyttergravene (opps, enda en krigsanalogi). Nå skal vi si med fredsprisvinner Barack Obama; yes, we can!

Og vi kan, sammen med Kunnskapsdepartementet. Vi kan slå fast at vernepleierutdanningen er viktig og nødvendig. Først og fremst viktig for personer med utviklingshemning, men også viktig for andre med kognitiv svikt. Utdanningen har en primær målgruppe, men et bredt nedslagsfelt. Vernepleierutdanningen er slik jeg ser det godt tilpasset samhandlingsreformens intensjoner om tidlig insats, aktiv omsorg, forbygging. Jeg skal skrive mer om vernepleierutdanningen senere, og hvorfor jeg mener den er viktig. Jeg har nemlig stor tro på at vi trenger en helsefaglig utdanning som har inkludering og deltakelse som sentrale elementer i sin utdanning. En utdanning som utvikler yrkesutøvere som kan møte mennesker med komplekse utfordringer med en tro på deres egen evne til å mestre sine liv.

Bakketroppene skal være nyanserte. Det hjelper ikke å si at vi ikke forstår (som jeg har gjort), eller at vi er så fantastiske (som jeg også har gjort). Nå skal vi bruke vår kompetanse og kommunikasjons- og samhandlingsferdigheter til å beskrive de behovene vi ser, vi skal beskrive hvordan disse behovene kan imøtekommes, hva som må til for at vernepleierutdanningen skal bli enda bedre. Arbeidsgruppen i departementet var soleklar på at de ønsker innspill, både store og små. Nå skal vi sammen med dem utvikle vernepleierutdanningen til en sentral bidragsyter til velferdstjenestene.

KD har allerede fått flere gode innspill om vernepleierutdanningen, både fra studieledere og lærere ved utdanningen i Bergen. Det er viktig å synliggjøre både kjernen i vernepleiefaglig arbeid og det brede spekteret av uttrykk som dette representerer. For vernepleiefaglig yrkesutøvelse er fleksibelt, variert og utviklingsvillig. Det består av et integrert hele som gir ulike uttrykk. Derfor skal vi fortelle om teater og kulturprosjektene i Namsos, vi skal fortelle om praksisprosjektene med sykepleiere i østfold, om vernepleiefaglig arbeid med eldre i Råde, fortell om mastergraden i Harstad, forskning på selvbestemmelse, etc.

Vi har mye å fortelle om. Om du er enig med meg om at vernepleiefaglig kompetanse er viktig å beholde og utvikle i fremtidens velferdstjenester. Gi Tora Aasland beskjed. Gjør det nå!

0

Din vernepleierhistorie!

Min første forelesning som vernepleiestudent var i Fredrikstad i 1995. Det er de færreste forelesninger jeg husker, men denne ble en spesiell opplevelse. Signalet fra de to foreleserne var; dere er det siste kullet med vernepleiere! Vi var havnet midt i debatten om vernepleierutdanningens fremtid. Det er gått 16 år. Nå er vi der igjen. Er årets kull med vernepleiere det siste?

Signaler fra gruppen (se Fontene)som jobber med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene kan tyde på at noen ønsker det. At vernepleierutdanning skal legges ned. I morgen torsdag skal jeg på møte for å høre hva de egentlig tenker. Ønsker de virkelig å legge ned vernepleierutdanningen, og omstrukturere de såkalte sosialarbeiderutdanningene (barnevernpedagog, sosionom og velferdsarbeider)?

Ingen utdanninger er til for seg selv. Den dagen en utdanning ikke fyller samfunnets behov må man enten gjøre noe med utdanningen eller legge den ned til fordel for andre utdanninger. Derfor er det flott at departementet nå har en gjennomgang av utdanningene i helse- og sosialtjenestene.  Arbeidet gir unike muligheter. Mulighet til å være innovativ, til å utvikle utdanningene, til å styrke tjenestene til dem vi hver dag jobber for.

Jeg er optimist. Tror det er mulig å bevare uten å bli sett på som museumsvokter og at det er mulig med innovasjon og utvikling uten revolusjon. Jeg er ikke akkurat veldig objektiv i denne saken, men jeg forstår rett og slett ikke at det er noe grunnlag som tilsier at det ikke er behov for vernepleiere i fremtidens velferdstjenester. Den unike helhetlige kompetansen basert på helsefag, pedagogikk, sosialfag m.m. er etter mitt skjønn viktig for å møte utfordringene som blant annet samhandlingsreformen gir. Vernepleiere er autorisert helsepersonell. Den helhetlige integrerte kompetansen gir særlig et godt grunnlag for å møte personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt og/ eller store og sammensatte utfordringer. Det er avgjørende å ha yrkesutøvere med slik kompetanse nært brukerne av velferdstjenestene. Dette skal jeg kjempe for.

Det som skal kjempes for er kompetansen og vernepleiefaglig yrkesutøvelse. Jeg tror ikke det er mulig å bevare og utvikle vernepleiefaglig kompetanse uten en egen utdanning, en egen profesjon. Om vi ikke klarer å bevare utdanningen, om vi ikke klarer å styrke og utvikle den, er det ikke dagens vernepleiere det går utover. Jeg tror at vi kommer til å bli en attraktiv mangelvare. Jeg er redd det kommer til å gå utover de vernepleiere jobber for. Personer med utviklingshemning. Personer med annen kognitiv svikt. Personer som er avhengig av bistand fra personell som har en bred helsefaglig tilnærming. En tilnærming som tar WHO sin helsedefinisjon alvorlig (en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter) . Et godt bilde på hvorfor det er nødvendig med helsefaglig kompetanse nært personer med kommunikasjonsutfordringer finner du på NAKU sitt e-læringskurs.

Heldigvis er vi mange som mener at vernepleierutdanningen er viktig. Se for eksempel Tor  R Torp sin undersøkelse. Jeg tror at vi kommer ut av stortingsmeldingen med en styrket vernepleierutdanning. For å få til det er vi selvsagt nødt til å vise oss frem. Vi trenger fakta og forskning, men vi trenger også de gode eksemplene. Har du gode eksempler på hvorfor vernepleierutdanningen og vernepleiefaglig kompetanse er viktig? Hva er din vernepleierhistorie? Kom med dem. Gjerne her på bloggen, på min facebookside, på e-post til meg eller kanskje aller helst til Kunnskapsdepartementets nettsider for innspill. Departementet ønsker en åpen prosess. Hjelp dem med det!

2

En tredje vei i ultralydsaken?

Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom.

Debatten om tidlig ultralyd har vært aktuell denne vinteren. Det er en vanskelig debatt med mange følelser. Sterke ord er blitt brukt. Synes begge sider i debatten har hatt tankevekkende innlegg. Les for eksempel hva Vampus mener eller «En søsters stemme».  Jeg har prøvd meg med en kronikk som hevder en tredje vei i ultralyddebatten. Dessverre er den blitt refusert av Aftenposten og Dagsavisen. Heldigvis kan jeg publisere den selv her på bloggen min.

Les det jeg har skrevet, kommenter gjerne.
En tredje vei i ultralydsaken?

Arbeiderpartiet har gjennom sitt integreringsutvalg satt et klart og tydelig mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at samme parti nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?

Den medisinske utviklingen fører med seg etiske og politiske utfordringer. Denne vinteren er det tidlig ultralyd som er blitt en svært aktuell problemstilling. Er det politisk og medisinsk nødvendig å innføre ultralyd i 12 uke? Les mer «En tredje vei i ultralydsaken?» →

1

Blogg på WordPress.com.

opp ↑