Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

vernepleie

Tenk deg at når du våkner i morgen…

… så er verden perfekt. Hva er det dine vernepleierøyne ser da? Og for deg som ikke er vernepleier, hva burde vernepleierøynene sett?

Det er en uke siden FO kongressen. Der ble det vedtatt et prinsipprogram og uttalelser. Det ble også vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Disse dokumentene utgjør grunnlaget for mitt arbeid de neste 4 årene. I tillegg til et helhetlig ansvar for FOs politikk som medlem av arbeidsutvalget, skal jeg ha seksjonslederansvar for vernepleierne. Det er derfor jeg stiller spørsmålet innledningsvis. Hvilke utfordringer er det landets vernepleiere skal ta fatt på de neste årene? Hva mener du vernepleierne i FO særlig skal rette fokus mot?

Det er mange utfordringer i sikte. En stortingsmelding kommer neste høst. Her skal regjeringen gjennomgå alle utdanningene som utdanner personell til landets velferdstjenester. Dette for å sikre samsvar mellom utdanning og behov, sikre gode tjenester. Jeg gleder meg til meldingen. Jeg tror at vernepleierutdanningen vil få et løft gjennom meldingen. Endelig skal det bli tydelig hvor godt utdanningen passer til de behovene og utfordringene velferdstjenestene står ovenfor. Dog er det slik at ikke alle kjenner til profesjonen vår. Her må FO og andre aktører, som utdanningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner, være tydelige og aktive ambassadører for vernepleierutdanningen.

For at FO skal stå enda sterkere i de utdanningspolitiske diskusjonene de nærmeste årene skal vi utarbeide profesjonsspesifikke deler til vår utdanningspolitiske plattform, da også for vernepleierne. Her trenger vi hjelp. Både fra FO medlemmer, andre vernepleiere, mottakere av vernepleiernes tjenester og samarbeidspartnere (som barnevernpedagoger, sosionomer, lærere og sykepleiere). For vernepleierutdanningen og profesjonen; hvor og hvordan bør FO sette inn støtet de neste årene?

Jeg er overtydelig på at vernepleiere har et særlig ansvar for tjenester, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning (blant annet i mitt innlegg til FO kongressen). På dette området har vi store utfordringer, blant annet knyttet til kompetanse.

Så; hva mener du er de største utfordringene for oss vernepleiere? Og; hvordan mener du vi møter disse utfordringene på best måte? Jeg håper å høre fra deg. Både om temaene jeg har nevnt her eller alle andre temaer som er viktig for deg. Kommenter på bloggen min, bli venn med meg på Facebook, send meg en e-post eller ring meg. For å utvikle vår politikk, og ikke minst sette i verk de beste tiltakene trenger vi din uredde stemme.

8

Best of…

Nå er det kun noen få dager til jeg stiller til valg som nestleder/ au medlem i FO. I den forbindelse tenkte jeg at jeg skulle lage en liten «best of» liste av vernepleierens blogginnlegg. Selvsagt er dette en helt subjektiv vurdering av vernepleieren selv. Det er overraskende få som har utfordret meg på hva jeg egentlig står for. Det kan bety at man har full tillit til valgkomiteen, full tillit til meg til tross for at man ikke kjenner meg så godt, lest bloggen min i detalj eller har en motkandidat som dukker opp på kongressen. Hvem vet?

Uansett; listen under (klikk på titlene for å lese hele innleggene) viser noe av spennvidden i det jeg har skrevet om. Kanskje du Les mer «Best of…» →

2

Om du vill ha mej…

Om du vill ha mej,
nu kan du få mig så lätt

Håkan Hellström

Håkan Hellström gir ut ny plate i disse tider. Da synes jeg det passer med sitatet over, fra en av de flotte låtene hans. Sitatet er passende for mitt forhold til Fellesorganisasjonen (FO). Jeg har takket ja til å bli innstilt som en av 4 eller 5 i FOs ledelse. Her skriver jeg litt om hvorfor, for det er jo faktisk sånn som dette; Om du vil ha mej (FO), nu kan du få mig så lätt…

(PS! det som står videre er nok mest interessant for medlemmer av FO)

Les mer «Om du vill ha mej…» →

3

Var det fest i går, eller?

Det er alltid noen eller noe som prøver å ødelegge en fest. Enten er det noen som klager og er sur på festen, eller så er det frykten for dagen derpå som ødelegger stemningen.

I går skrev jeg at det var en festdag for alle oss som er opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er helt nødvendig at sentrale politikere tar grep. Kritikken som Jan Tøssebro kom med i Dagbladet torsdag er helt på sin plass (og vel verdt å lese). Stoltenberg  og hans regjering har knapt løftet en finger for personer med utviklingshemning i deres regjeringstid.

Men så var det dette med å ødelegge festen. Sent å går kveld kommer Dagbladet med følgende overskrift: Uambisiøst. Gammelt nytt. Festtaler. Lysbakken mangler ambisjoner. Flere ledende personer i miljøene kritiserer programmet til regjeringen som Lysbakken la frem i går.

Som jeg også skrev i går. Det er mye som kan sies om programmet. Og ja; det er mye som kunne vært annerledes, og fortsatt mangler det en hel del. Samtidig så mener jeg fortsatt at dette er et langt skritt fremover. Når man leser kritikken, så synes jeg at overskriften er blåst opp og svært tabloidisert. Alle de som er intervjuet sier at det er mye bra i programmet.  Men så sier de at det mangler mye. At byggingen av store enheter kan forsette, at overgrep ikke blir gjort noe med m.m.

Jeg skal ikke skrive om hele dokumentet her, men jeg har lyst å komme med noen eksempler.

Det enkelte menneske skal kunne bo slik hun eller han selv ønsker. Jeg ser frem til sakene der dokumentet blir slått i bordet til kommunene som tvinger personer inn i boliger med institusjonslignende karakter. Hvordan skal kommunene nå argumentere?

Retten til nødvendige tjenester er i prinsippet uavhengig av bosted. Hvordan skal bydelene i Oslo nå utlyse anbudskonkurranser som innbefatter både tjenester og bolig?

Målet er at antallet dispensasjoner fra kompetansekravene til ansvarlige for tvangstiltak reduseres. Hvordan skal omsorgsdepartementet og kunnskapsdepartementet nå argumentere i mot økte studieplasser og opptrappingsplaner for innføring av flere vernepleierstillinger i kommunene?

Jeg gleder meg til kommende års statsbudsjett og kommuneplaner.

Dette handler vel om strategi. Gir vi programmet og Lysbakken bare kritikk, blir også dokumentet avvist som et ugyldig dokument. Et dokument som kan legges i skrivebordsskuffen med argumentet om at dette var jo alle uenig i. Da må vi kanskje vente 10 år til før det skjer noe. Hvis vi derimot har en positiv innfallsvinkel på det, kan vi gjøre dokumentet til noe mer enn det det er i dag. Vi kan bruke det til å utvikle feltet i riktig retning.Vi kan bruke det til å styrke tjenesteutøverne, vi kan bruke det i politikkutviklingen i kommunene, og andre departement kan bruke det som grunnlag for sin egen politikkutvikling på feltet.

De av dere som leser bloggen min jevnlig, vet at jeg er fan av positiv forsterkning. Dette er et kroneksempel på hvor dette må være et grunnleggende prinsipp.

3

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen alle landets barnevernpedagoger og vernepleiere. Gratulerer med dagen alle verdens sosialpedagoger. Og litt gratulerer med dagen til meg selv!

Jeg er så heldig å fylle år samme dagen som den internasjonale sosialpedagogdagen feires verden over. 2. oktober. I Norge defineres barnevernpedagoger og vernepleiere som sosialpedagoger i en internasjonal sammenheng. Den engelske oversettelsen av vernepleier er social educator. Man kan sikkert diskutere dette i det vide og brede, men i dag skal vi nøye oss med et Hurra! Hurra for oss. Hurra for det viktige arbeidet vi gjør for verdens befolkning. Sosialpedagoger over hele verden bidrar til et bedre liv for dem vi jobber for. Det kan vi være stolt over.

Regjeringen starter i disse dager arbeidet med en stortingsmelding om utdanning for bedre velferdstjenester. Her skal blant annet vernepleierutdanningen gjennomgås. Dette blir et viktig arbeid for annerkjennelse og styrking av vernepleierutdanningen i Norge. Over hele verden jobbes det for synliggjøring og annerkjennelse av sosialpedagoger og det arbeidet de gjør i velferdstjenestene til innbyggerne i det enkelte land.

AIEJI er den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen. Gratulerer til dere også. Som de skriver i e-postkortet som også du kan laste ned og sende til en kollega:

I am sending you this postcard because you are a great colleague and I want you to know that you make a difference every day to other people. Today we celebrate social educators all over the world, and what you do is important to the people you work with and the people you work for.

Thank you for your contributions!

Barnevernpedagog og vernepleier; sørg for å være litt stolt over yrket ditt i dag. Gratulerer!!!

1

Hjemme hos Vernepleieren!

image

0

De vanskelige foreldrene!

Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Mange vernepleiere og andre fagfolk har diskutert de vanskelige foreldrene. Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også få høre det. «Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.»

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de «maser» for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å fordømme. Det er jeg som er «bare». Det er jeg som er «bare» vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

Hvorfor skriver jeg dette nå? Ikke bare for at jeg etter mange år på kontor savner disse møtene. Først og fremst pågrunn av Marwinbrors blog, en blogg skrevet av foreldrene til en alvorlig nyresyk gutt. Bloggen forteller om foreldrenes oppturer og nedturer. Jeg har ikke fulgt bloggen hele veien, men i det siste har det i følge bloggen blitt uttrykt misnøye fra sykehuset om hva foreldrene skriver på bloggen. @T_Thompson_ skriver følgende på Twitter: ”Sykehusledelsen mener vi bør dempe bloggen av hensyn til de ansatte…” Foreldrene skriver aldri navn på personer, men skriver om bra ting personer på sykehuset gjør, og de skriver om å bli dårlig behandlet, og også om direkte feil. Denne posten fra juli er et godt eksempel på dette.

Foreldrene til lille Marwin er nok også ”vanskelige foreldre”. Foreldre som ikke oppfører seg helt slik som fagfolkene skulle ønske at de oppførte seg. De bruker til og med sosiale medier for å beskrive hvordan de opplever situasjonen. Dette er selvsagt en utfordring for fagfolk. En ny type utfordring som også engasjerer utenforstående, som meg. Jeg har full forståelse for at denne bloggingen er en ekstra utfordring for sykehuspersonalet, at de kan oppleve dette som vanskelig. Det jeg derimot ikke har forståelse for er at man kan be foreldre ”dempe bloggen av hensyn til de ansatte”. Dette er å snu maktforholdene opp ned. Hvem er det som sitter på makten i relasjonen mellom sykehus og foreldre i en situasjon der foreldre er helt prisgitt det sykehuset gjør med sønnen deres? Her ser tydeligvis sykehuset på bloggen, og dermed på foreldrene, som et problem. Hvorfor ikke se på dette som en ressurs? Her er det foreldre som meddeler seg om hva de føler og opplever. I en travel hverdag kan det bli vanskelig med gode samtaler. Her får man på en enkel måte innsikt i foreldrenes situasjon (ikke det at blogglesing skal være en erstatning for samtale, men kanskje et supplement?). Dette tror jeg at vi fagfolk kan utnytte til en positiv utfordring. Bruke dette som et utgangspunkt for samtaler og samarbeid mellom sykehuset, fagfolk og foreldre. Kanskje kan dette også være et eksempel på at sosiale medier kan være med på å utjevne ulikheter i maktstrukturer mellom pasienter og oss fagfolk. En spennende utfordring, ikke bare for sykehuset til Marwin, men også for oss andre som arbeider for personer med ulike bistandsbehov.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av!

38

Flink – engasjert – stolt!

Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!

Når sa du det sist? Når hørte du noen si det? Vi tar det en gang til:

Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!

Jeg vil begynne denne bloggposten med 3 påstander:

  1. Vi som jobber for personer med utviklingshemning er ikke flinke til å skryte av det arbeidet vi gjør.
  2. Politikere og administratorer er ikke flinke til å skryte av de som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning.
  3. Slapp av; det er (nesten) ingen som bryr seg uansett!

Jeg treffer mange flinke folk. Folk som jobber for personer med utviklingshemning. De jobber på skolen, på dagsenteret, i hjemmet til de de jobber for. Flinke og engasjerte folk som brenner for arbeidet sitt. Samtidig hører jeg at det er vanskelig å rekruttere fagfolk. Ofte beskrives rekrutteringen som å «kaste folk rett inn fra gaten», «Vi tar det vi får».

Bortsett fra generelle kvalitetssikringsbestemmelser, er det kun et sted i lovverket som stiller konkrete krav til folk som skal jobbe for personer med utviklingshemning. Dette gjelder utdanningskravene i sosialtjenesteloven kapittel 4a som regulerer bruk av tvang og makt. Her stilles det ulike krav til utdanning ut i fra hvilke formål tvangsbruken har. Nyere undersøkelser viser at disse kravene er en vits. I over 80 % av tilfellene der det er nødvendig å bruke tvang etter lovverket, innvilges det dispensasjon fra utdanningskravet. Den formelle kompetansen mangler på det eneste området der det stilles krav om det. Hvordan er det da i resten av tjenestene? Selv om det meldes om økt søknad på vernepleierutdanningen i 2010, er rekrutteringen av kompetente fagfolk en utfordring.

Hva skyldes så dette? Det er nok en lang rekke faktorer som spiller inn her. Lønn er en selvsagt faktor. Få rekrutteres inn i fagstillinger i tjenestene for personer med utviklingshemning på bakgrunn i høy lønn. I vår var vernepleiere i streik i kommunesektoren. Folk som jobber for personer med utviklingshemning streiket for å bli verdsatt. For at samfunnet skal verdsette det å arbeide for andre mennesker på lik linje med å arbeide med tall og teknikk.

En annen faktor som mange peker på er status. Det gir ikke høy status å jobbe i tjenestene for personer med utviklingshemning. Du kan kanskje spørre «hva så?», men jeg er overbevist om at dette er en svært viktig faktor. Status er ikke bare et honnørord. Hvis man operasjonaliserer status vil man finne ulike faktorer som er med på å gi ordet status innhold. Det kan være slike ting som fokus og oppmerksomhet fra politikere, administratorer og opinion, tilgang på kurs og egenutvikling, mulighet til å drive med fagutvikling og forskning. Status trenger ikke å bety at man har høyere status enn noen andre, men det kan bety viktige faktorer som muliggjør tjenesteyting av høy kvalitet. Det er alvorlig og bekymringsfullt at vernepleiere ikke vil jobbe for personer med utviklingshemning. Lav status gir dårlig rekruttering og dårlig kvalitet.

Dette må vi gjøre noe med. Vi vernepleiere kan gjøre noe med det. Vi kan blant annet begynne å skryte mer av det vi driver med. Vi kan vise hvor flinke, engasjerte og stolte vi er over jobben vår. Vi kan vise frem det viktige og flotte arbeidet vi driver med. Kanskje flere kan få opp øynene både for viktigheten og kompleksiteten i arbeidet for personer med utviklingshemning.

Politikere og administratorer kan også gjøre mer. Begynn med skryt. Skryt over den viktige jobben vernepleiere og andre gjør for mennesker med utviklingshemning.

Kanskje kan også personer med utviklingshemning selv, og deres organisasjoner NFU og LUPE skryte mer av oss også?

Det er viktig å påpeke utfordringene vi har i tjenestene, men det er også viktig å få frem alt det positive. «Jævlifisering» tjener få, spesielt ikke personer med utviklingshemning selv.

Hvis du likte det jeg har skrevet her, liker du kanskje også det jeg skrev om

– Positiv forsterkning

– Framsnakking

og kanskje du har tid til å la deg inspirere av denne lille videosnutten.

1

Innovasjon i offentlig virksomhet

Ferd utlyser stipend for offentlig ansatte. Spennende!!!

For en del år tilbake startet to kollegaer og jeg et lite selskap som skulle drive med helgeavlastning for familier med barn med utviklingshemning/ autisme. Motivasjonen var basert både på økonomi og engasjement. Vi kunne tjene en ekstra slant, samtidig som vi bidro med noe som vi mente var et godt og viktig tilskudd til det som allerede fantes (eller egentlig ikke fantes) av tilbud. Vi hadde det veldig morsomt, men strevsomt i et par år. Samtidig ble jeg enda mer skeptisk til privatisering av offentlig virksomhet. Kravene bydelene i Oslo stilte var skremmende lave. Noen traff oss aldri personlig, det var ikke noe tilsyn med hva vi drev med, og stort sett var dette det eneste spørsmålet vi fikk; hva koster det? I det siste har Fontene pekt på noen ekstreme utslag av privatisering av offentlige tjenester. Jeg er grunnleggende skeptisk til privatisering.

Mye blir sagt om det å jobbe i offentlig virksomhet. Mange vernepleiere opplever en travel hverdag der kompetansen blir lite verdsatt. Lite muligheter til personlig eller faglig utvikling. Dette stemmer mange steder. Samtidig har jeg blant annet hørt at Bondevik som statsminister har omtalt at ansatte i private ideelle stiftelser er mer omsorgsfulle og varme enn det offentlig ansatte er. Det er en skremmende holdning til offentlig ansatte.

Jeg må dog innrømme at innovasjon kanskje ikke er det som står øverst på sakslisten til vernepleiere i kommune Norge. Viktig er her å påpeke at jeg nå ikke mener utvikling på individnivå. Det siste er nettopp hva vernepleiere jobber med til dagen. Jeg mener fokus på utvikling av systemnivået. Mange må ut av offentlige stillinger for å få rom til å utvikle sine ideer og faget. Dette er synd. Det skulle helt klart vært mer rom for innovasjon innenfor offentlig virksomhet. Pleie- og omsorgssektoren trenger dette, arbeidstilbud for personer med utviklingshemning trenger dette, skoleområdet like så. Vi trenger folk som tenker nytt, som får rom til å utvikle nye ideer. Her trenger man mer enn offentlige utvalg som skal jobbe med det. Vi trenger at ”gutta på gølvet” får mulighet til å drive arbeidet fremover.

Selv om jeg er skeptisk til privatisering og de konsekvensene dette medfører, synes jeg sosialt entreprenørskap er spennende. Fokus på sosiale og samfunnsmessige verdier og løsninger som fremmer dette, samtidig som man bruker metoder fra andre felt kan være spennende. Derfor er det også spennende når Ferd med Johan H Andresen jr. (bilde) i spissen nå lyser ut stipend for offentlige ansatte. Offentlig ansatte skal få muligheten til å utvikle ideer som kan bidra til fornyelse av offentlig sektor. Dette kan gi mulighet for folk med gode ideer til å utvikle disse, uten at de nødvendigvis forsvinner fra offentlig sektor. Hvis offentlig sektor kan inngå partnerskap med Ferd for å utvikle ansattes ideer innenfor rammene av den offentlige virksomheten kan dette bli svært spennende. Om det bidrar til at folk forsvinner ut i egne selskap som så skal selge tjenestene til det offentlige for en dyr penge, er jeg veldig skeptisk.

Jeg velger å se dette som positivt, og håper at folk som jobber med personer med utviklingshemning kjenner sin besøkelsestid. Vi trenger folk med gode ideer for å få flere personer med utviklingshemning ut i arbeid, vi trenger folk med gode ideer for å styrke utdanningsløpene for personer med utviklingshemning og vi trenger folk med gode ideer for en styrket omsorgstjeneste. Dette må leses som en utfordring til alle dere vernepleiere som leser dette. Jeg håper dere tar utfordringen fra Ferd (se her for mer om Ferds utviklingsstipend).

0

Blogg på WordPress.com.

opp ↑