Vi nordmenn er nesten usmakelig rike. De fleste av oss har det godt. Svært godt, må vi innrømme. Sør i Europa er det krise. Her er det streik. Det folkens, det er et stort paradoks.

Det er lett å kritisere offentlig ansatte som disse dager er i streik. Hvordan har de samvittighet til det i disse tider? Ser de ikke situasjonen i Hellas og Spania? Vet de ikke at uansett hvordan lønnsoppgjøret ender så  har de det svært, svært godt? Og, som jeg skrev om i en bloggpost for et par år siden; streik i offentlig sektor er en særskilt utfordring for tredje part. Noe som bør sørge for at det skal særskilt tungtveiende grunner til for å gå til streik. Kanskje kan man hevde at det er noe usmakelig med streik i offentlig sektor nå. Så, hvem har ansvaret for den vonde smaken?

Lønnsoppgjøret i Norge handler ikke om å sikre en lønn å leve av. Vi har en lønn å leve av. Lønnsutviklingen handler om relasjoner. Hvem man sammenligner med er avgjørende for om man mener man får en rettferdig og velfortjent lønn. At arbeidet man gjør blir verdsatt. I mange år har den såkalte frontfagsmodellen vært hellig. Dessverre. I årets oppgjør hevdes det at den slår sprekker. Det kunne vært en svært god nyhet. Ikke bare skal frontfagsmodellen sikre konkurranseutsatt industri. Den skal også sikre at relasjonene mellom privat og offentlig sektor opprettholdes. Opprettholde status quo. Problemet er bare at jeg vil ikke ha status quo. Jeg vil ha sprekker i frontfagsmodellen.

I mange år har vi kjempet for likelønn. Det har vist seg som en stor utfordring som partene i arbeidslivet ikke klarer å løse. Til og med LO har de siste årene vært tydelige på at frontfagsmodellen ikke skal være til hinder for at grupper som systematisk har blitt hengende etter skal gis kompensasjon. Om ikke dette var året der man kunne ta noen store skritt mot likelønn, så kommer aldri det året. Året skulle være preget av moderasjon. I et år med moderasjon kunne man sikret en høyere lønnsutvikling for de som har blitt liggende lengst etter, kvinner med høgskoleutdanning i offentlig sektor. Sprekken i frontfagsmodellen burde vært slått åpen av en rødgrønn regjering som ville satse på helt nødvendig kompetanse  i landets velferdstjenester. En kompetanse som også hadde lønnet seg (som Telemarksforskning har vist). En regjering som ville sikre sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, ergoterapeuter og barnevernpedagoger en lønn som sørget for helt nødvendig rekruttering til velferdstjenestenes frontfag.

I stedet for å sikre dette, ser det ut til at regjeringen slår inn noen andre sprekker i frontfagsmodellen. De ønsker ikke å sammenligne kompetanse i offentlig sektor med kompetanse i privat sektor. Lønnsoppgjøret tyder på at de ønsker at folk med høy kompetanse i offentlig sektor skal bli hengende enda lengre etter folk med kompetanse i privat sektor. For, skal ikke høgskoleutdannet personell i det offentlige bli sammenlignet med funksjonærer i industrien? Det er på tide at disse relasjonene gjøres noe med. Men i helt annen retning enn det regjeringen som arbeidsgiver nå går i.

Det er regjeringen som sørger for den vonde smaken. Men. Det er aldri for sent å snu!