Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

utviklingshemning

Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

Tenk deg at du planlegger ferieturen neste sommer, men må betale reise og opphold for to ekstra personer. Tenk deg så at du må betale dem 13000 kroner i lønn. Hva hadde det gjort med ferieplanene dine? Hadde du da hatt råd til å reise på ferie?

I begynnelsen av oktober svarte helseminister Bent Høie på et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Kirsti Bergstø angående retten til et aktivt fritidsliv. Om hvordan mennesker med bistandsbehov skal sikres et aktivt liv på fritiden på linje med andre. Dette burde være en fin anledning for helseministeren til å konkretisere hans flotte ord om helsetjenester som setter pasienten i sentrum. Konkretisere regjeringens planer om å løfte den enkelte og virkeliggjøre personer med funksjonsnedsettelse sine muligheter. I stedet svarer han på autopilot, tilsynelatende uten å sette seg inn i de reelle problemstillingene som spørsmålet peker på. Et svar som krever oppfølging.

For mange av oss er det en selvfølge å kunne reise i løpet av sommeren. Hele 80 % reiser på en lengre ferietur i løpet av året. Slik er det ikke for personer med utviklingshemning som trenger bistand for å kunne gjennomføre feriereiser. Mange av disse er helt avhengig av ”snille” tjenesteytere, kollektive ordninger og/ eller å være rik for å kunne reise bort fra hjemstedet sitt i løpet av sommeren. Dette bør helseministeren ta mer på alvor enn det han gjør i sitt svar til Bergstø.

Det er selvsagt ingen rettighet å kunne reise på ferie om sommeren. Det er flere som av ulike grunner ikke kan dette. Samtidig er det slått fast gang på gang at både helsepolitikken og politikken for å fremme situasjonen til personer med funksjonsnedsettelse skal bygge ned samfunnsskapte barrierer og bidra til like muligheter til å leve liv i felleskap med andre. Også for dem som i ulik grad trenger bistand i hverdagen. Det finnes et eget rundskriv om aktiv omsorg, flere meldinger til stortinget som bygger på prinsippene om at folk skal kunne leve selvstendige liv i tråd med egne verdier og vi har tilsluttet oss internasjonale konvensjoner som legger grunnlaget for at det offentlige skal bistå til at folk med funksjonsnedsettelse skal kunne leve aktive liv. Det hjelper dog ikke med muligheter på papiret når politikken ikke gjør muligheter til virkelighet.

Les også blogginnlegget «Om å gjøre drømmer til virkelighet»

Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder hvordan de tilrettelegger for at personer som trenger bistand i hverdagen skal kunne reise på ferieturer. Det er ikke uvanlig at en i tillegg til å betale reise og opphold for seg selv også må betale reise og opphold for tjenesteyterne som skal bistå under reisen. På toppen kommer de ekstra lønnskostnadene som påløper. Folk får en faktura tilsendt av egen kommune der de selv må betale lønn til kommunens ansatte.

Her finner du noen kommentarer som viser eksempler på forholdene. Kanskje du også har eksempler?

De siste 15 årene har vi fått stortingsmeldinger og rapporter som peker på disse utfordringene. Uten at politikerne har gjort noe for å endre situasjonen. Mange får ikke mulighet til å reise, og ofte er det slik at de som får reise kun får gjort dette sammen med andre med bistandsbehov etter gitte betingelser som kommunen legger. Eksempelvis regler for hvor, når og med hvem. Jeg trodde virkelig dette var en politikk blå-blå politikere ville til livs. At de virkelig ville gjøre noe med de såkalte paternalistiske velferdstjenestene. At enkeltmenneskers frihet stod sterkt.

En åpenbar utfordring er at mange politikere ikke forstår problemstillingen. Ofte sammenlignes problemstillingen med grupper som på grunn av svak økonomi ikke har råd. I forbindelse med statsbudsjettet for en del år siden ble det blant annet konstatert at Sosial- og helsedirektoratet mener at ”det vil være vanskelig å etablere en feriestøtteordning begrunnet i denne gruppens dårlige økonomi, fordi det også er andre økonomisk vanskeligstilte grupper i samfunnet som reiser mindre på ferie.”

Når skal egentlig politikere forstå at dette ikke handler om en gruppes dårlige økonomi, men om mennesker som får langt større kostnader enn andre på grunn av sin funksjonsnedsettelse? Når skal politikerne forstå at dette handler om de forpliktelsene vi har nedfelt i både nasjonalt og internasjonalt regelverk? Når skal politikere forstå at dette handler om å gjøre muligheter om til virkelighet?

I svaret til Bergstø peker Høie på rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse som regjeringen nå innfører. Han har helt rett i at hvis man bruker denne ordningen på riktig måte åpner dette for muligheter også når det gjelder fritidsreiser. Det han ikke svarer på er om kommunene nå forplikter seg til å legge til rette for at folk med bistandsbehov skal kunne reise på fritidsreiser uten at dette koster opptil fire ganger mer enn det gjør for oss andre. Han sier ingenting om innretningen og økonomien i BPA-ordningen vil kunne sikre dette, og om vedtakene om bistand skal ta høyde for ønsker og behov knyttet til fritidsreiser. Og, ikke minst, han sier ingenting om hvordan dette er for personer som ikke har BPA, men som får annen type bistand fra kommunen. Er det slik at folk må ha BPA for å kunne få en aktiv fritid i felleskap med andre?

Svaret til Høie fortjener mer enn å bli en fotnote i stortingets arkiver. Gjør muligheter til virkelighet, Høie!

————————————-

Fotnote 1: Jeg kontaktet Likestillings- og diskrimineringsombudet med en kort beskrivelse om problemstillingen. Etter min mening grenser dette opp i mot forhold regulert som diskriminering. De skriver i et brev til meg at det slik jeg beskriver det nok ikke faller inn under diskrimineringslovgivningen, men at de «likevel ikke noe problem med å se det uheldige i dette.»

Fotnote 2: Jeg har prøvd å få dette publisert som en kronikk på NRK Ytring. Desverre er andre innlegg prioritert.

Fotnote 3: Bildet er en faktura fra en kommune til en person som hadde en strålende sommerferie. I tillegg betalte han mat, reise og opphold for seg selv og to tjenesteytere.

Når loven og virkeligheten møtes

Bilde av ElisabethFor å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.

Dette skriver Elisabeth Mork Fjeldvær i denne bloggposten om lovverket knyttet til bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning. Elisabeth er nyutdannet rettsosiolog og har skrevet masteravhandling om bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Jeg er svært glad for at folk utenfor de helse- og sosialfaglige miljøene interesserer seg for dette feltet, og utfordret henne til å skrive en bloggpost med utgangspunkt i avhandlingen hennes.  Elisabeth har jobbet som miljøarbeider og miljøterapeut i tjenester for utviklingshemmede (og gjør det litt fremdeles). Hun er ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

 

Når loven og virkeligheten møtes

– Om bruk av tvang, intensjoner og intensjonsoppfyllelse

Av Elisabeth Mork Fjeldvær

I 15 år har vi hatt lovregler som regulerer bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Hva var egentlig intensjonene med dem og i hvilken grad er disse intensjonene oppfylt?

Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede er regulert i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9[1]. Virkeområdet for reglene er avgrenset til å gjelde bruk av tvang og makt som ledd i den kommunale tjenesteytingen, og bare for utviklingshemmede. Som tvang regnes alle tiltak brukeren (den utviklingshemmede) motsetter seg, eller som er så inngripende at de uavhengig av motstand må regnes som tvang.

Bestemmelsene ble vedtatt etter kritikk mot den utstrakte og uhjemlede tvangsbruken i institusjonsomsorgen under HVPU, Helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Fra 1991 overtok kommunene ansvaret for tjenesteyting, og de store institusjonene ble lagt ned til fordel for mindre og mer boliglignende enheter. På tross av dette fortsatte tvangsbruken, og etter flere runder fram og tilbake med lovutkast utover 1990-tallet trådte loven i kraft i 1999.

Når lovgiver vedtar lover ligger det intensjoner bak. Det er visse formål lovgiver ønsker å oppnå med lovgivningen. I hvilken grad lovgivningen fører til at intensjonene oppfylles er da et vesentlig spørsmål.

Jeg har analysert meg fram til seks hovedintensjoner med lovverket, og har brukt datamateriale fra rapporter, evalueringer, tallmateriale og tidligere forskning for å vurdere hvordan lovens møte med virkeligheten har vært og i hvilken grad intensjonene er oppfylt (Fjeldvær 2014). For å komme videre med dette arbeidet mener jeg det trengs både ressurser og oppmerksomhet, og hele omsorgen for utviklingshemmede må ses under ett.

Intensjonene

Hovedintensjonene med lovverket er å hindre utviklingshemmede å skade seg selv eller andre (1) og å forebygge og begrense bruken av tvang og makt (2). Det første regnes som inngrepskriterium og legitimerer at det åpnes for tvangsbruk. Forebygging og begrensning skulle gjøres gjennom at kommunen har plikt til å legge forholdene til rette for minst mulig bruk av tvang, et krav om at det alltid skal prøves andre løsninger først og krav om forholdsmessighet mellom tvangen og den atferden som utløser den/det man søker å oppnå, samt at det var gitt et begrenset anvendelsesområde.

En annen viktig intensjon er å gi utviklingshemmede som utsettes for tvangstiltak økt rettssikkerhet (3) gjennom klar lovhjemling, omfattende saksbehandling og automatisk overprøving hos Fylkesmannen, tilsyn og kontroll med tvangsbruken og klageadgang både for den utviklingshemmede selv, pårørende og personalet.

Videre skulle lovverket sikre utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelse (4), en intensjon som må ses som en videreføring av HVPU-reformens målsetting om at tjenestemottakers livskvalitet, menneskeverd, autonomi og grunnleggende rettigheter skulle være sentrale mål for omsorgen.

Den viktigste beskyttelsen mot krenkende behandling og overgrep ligger ikke i regelverket, men i omsorgsmiljøenes (og samfunnets) verdier og holdninger (rundskrivet, s. 13). Derfor var holdningsendring blant personalet (5) også blant lovverkets intensjoner. Det skulle øke bevisstheten rundt tvang og makt.

Til sist ønsket man økt faglighet (6) i omsorgen generelt og spesielt knyttet til tvangsvedtak. Bedre faglig forankring skulle blant annet sikres gjennom den omfattende saksbehandlingen, samarbeid med spesialisthelsetjenesten og utdanningskrav til personalet som skal gjennomføre tvangstiltak.

Intensjonsoppfyllelse

Ikke alle intensjonene har vært like enkle å vurdere, da det varierer i hvor stor grad datamaterialet jeg har hatt tilgang til har vært dekkende. Flere av intensjonene går også over i hverandre, og jeg vil understreke at arbeidet som gjøres etter loven er og må være et helhetlig arbeid. Det er analytiske og forenklende årsaker til oppdelingen i seks intensjoner.

Erfaringene fra feltet tyder på at den faktiske tvangsbruken har gått ned. Det er større oppmerksomhet knyttet til forebygging og begrensning av bruk av tvang og makt nå enn før, og holdningen til tvangsbruk og utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelsesrett har endret seg som følge av lovgivningen. Den har ført til at utviklingshemmede har bedre rettssikkerhet, og til større fokus på faglighet og etikk i omsorgen.

Noen av intensjonene blir oppfylt gjennom loven selv eller er vilkår for å benytte tvang og makt. Vilkårene oppfylles i varierende grad, men materialet mitt viser at det er økt oppmerksomhet rettet mot dem, og at vi ser en positiv utvikling. Andre av intensjonene er (også) mer overordnede verdier, som å forebygge og begrense tvangsbruken, rettsikkerheten, integritet og selvbestemmelse og holdningsendring. De er mer som ledestjerner å regne.

Utgangspunkt for videre arbeid

De utfordringene som fortsatt gjenstår er at arbeidet med spørsmål knyttet til tvang og makt varierer sterkt. Noen steder gjøres et bra arbeid, andre steder har det ikke blitt gjort så mye. Utfordringen blir å ta vare på den gode utviklingen som har vært og øke fokus de stedene hvor dette har manglet slik at det ikke er så store variasjoner.

Saksbehandlingsreglene følges i større grad, men dette må følges opp. Det har vært en nedgang i antall dispensasjonssøknader fra utdanningskravet, noe som kan tyde på at man har greid å rekruttere mer kompetent personale, men fortsatt er tallet alt for høyt. For å kontrollere utviklingen i tvangsbruken bør bedre registreringsrutiner på plass.

Mange av intensjonene er av en slik art at det ikke bare er å jobbe seg til det punktet hvor de er oppfylt og så snu ryggen til og ta fatt på neste problem. Det krever et evig fokus på å forebygge og begrense tvangsbruken, finne andre løsninger, og å ivareta utviklingshemmedes rettssikkerhet, integritet og selvbestemmelse. Dette forutsetter tilgang til nok ressurser. Det samme gjør arbeidet med holdningsendring, å legge forholdene til rette, å rekruttere kompetent personale, å føre tilsyn og kontroll og å følge saksbehandlingsreglene. Det må også informeres om lovreglene, gjennom opplæring og veiledning.

Til slutt trengs mer kunnskap. Både om den lovhjemlede og den ulovhjemlede tvangsbruken, om holdninger, faglighet og om hvorfor klageadgangen knapt benyttes. Det bør også utredes om lovbestemmelsene er hensiktsmessige slik de er i dag, eller om de bør endres. For å gjøre dette trengs en gjennomgang av hvordan dette fungerer i omsorgen i dag.

Vi må ikke miste fokus

For å komme videre med dette arbeidet trengs kontinuerlig fokus. Det krever ressurser og oppmerksomhet. Flere advarte mot at de positive virkningene man så de første årene etter at lovbestemmelsene om bruk av tvang og makt trådte i kraft kunne avta når oppmerksomheten avtok. Men vi kan ikke tillate oss å miste fokus på dette. Ikke fordi det er svært mange personer det handler om, men fordi bruk av tvang er svært inngripende for de som blir utsatt for det og belastende for de som må utføre de. Dessuten kan ikke dette ses løsrevet fra holdninger generelt til utviklingshemmede og hva slags behandling de fortjener.

I stortingsmeldinga om utviklingshemmedes levekår som kom i juni 2013 (Meld. St. 45 (2012-2013)) vies tvang og makt knappe to sider av de over 80 sidene meldingen består av. Bruk av tvang og makt i yting av helse- og omsorgstjenester reiser vanskelige etiske spørsmål, men vi kan ikke la usikkerheten føre til handlingslammelse. Vi må utrede, undersøke og vurdere, og vie både oppmerksomhet og ressurser i arbeidet med disse spørsmålene, både på overordnet, prinsipielt plan, og konkret i den daglige omsorgen.

Referanser

Fjeldvær, Elisabeth Mork (2014): Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Når

loven og virkeligheten møtes. Masteravhandling i rettssosiologi. Institutt for

kriminologi og rettssosiologi. Universitetet i Oslo.

Helse- og omsorgstjenesteloven. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24.

            juni 2011, nr. 30.

Rundskriv IS-10 (2004): Lov om sosiale tjenester kapittel 4A. Rettssikkerhet ved bruk

            av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.

            IS-10/2004. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Sosialtjenesteloven. Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991, nr. 81. (opphevet)

 

[1] Tidligere har reglene stått i den nå opphevede sosialtjenesteloven, først som et midlertidig kapittel 6A (1999-2003), så som et permanent kapittel 4A (2004-2011).

Server kaken, for pokker!

Illustrasjonsfoto: Folk som klapper på konsert
Vi trenger begeistring, ikke mer venting!

”Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det, sier han.” Han er meg, og jeg sier det i Aftenbladet på nett.

Våren 2013 satt jeg på et rødgrønt statssekretærkontor. Jeg trodde at jeg var der for å snakke om hvordan meldingen til stortinget om situasjonen til personer med utviklingshemning burde eller kunne bli. Mesteparten av møtet ble en presentasjon av hva meldingen ikke kunne bli. At den ikke kom til å være konkret, at den kun skulle gi retning. Og først og fremst, møtet ble brukt til å senke forventningene til hva som skulle komme. Unnskyldningene var mange. Ambisjonene på vegne av regjeringen, personer med utviklingshemning og resten av samfunnet var syltynne. Jeg er glad for at noen presset på for at det ble en melding, men resten er historie.

Bordet var dekket for FrPs første inkluderingsminister. Herregud som jeg misunner henne den jobben. Hun hadde overtatt en relativt dårlig melding på et område uten veldig store politiske kontroverser (en skulle i hvert fall tro det). To engasjerte rødgrønne statssekretærer hadde startet et arbeid som på langt nær var avsluttet. Et arbeid på et felt hvor inkluderingsministeren ikke har all verdens av virkemidler (de ligger i fagdepartementene), men en hel haug med muligheter. På et felt der folk er sulteforet på oppmerksomhet. Når var det sist personer med utviklingshemning følte seg virkelig sett av politiske myndigheter? Når opplevde ansatte i tjenestene sist at de var sett av administrasjon og politikk? Og ikke bare det, hun fikk en gavepakke fra stortinget da de hadde en strålende behandling av meldingen med klare føringer. Bordet var dekket. Det var bare å servere kake.

Så ble det stille. Veldig stille. Redaktøren i Fontene skriver om en usynlig minister med manglende ambisjoner. ”Et søk på hennes navn i kombinasjon med utviklingshemning/utviklingshemmede i medieovervåkingstjenesten Retriever gir fem treff for 2013 og 2014 til sammen.” Selv om jeg på ingen måte er fagperson innen kommunikasjon drister jeg meg til å si at dette området er en kommunikasjonsfaglig tragedie. På nettsidene til inkluderingsdepartementet så er det knapt spor av at dette departementet har et koordinerende ansvar for politikken for personer med utviklingshemning. At inkludering ikke bare handler om innvandrerbefolkningen. At det finnes barn med utviklingshemning. At dette også er likestillingspolitikk i praksis.

Av over 70 nyheter på departementets nyhetsside i løpet av 2014 er det ingen av dem som omhandler personer med utviklingshemning. Ingen. Det er selvsagt noen som kan tenkes å ha betydning for også denne gruppen av landets befolkning, og da særlig varselet om en felles likestillings- og anti-diskrimineringslov (som jeg for øvrig er svært positiv til). Selv ikke i saker som varsel om ny stortingsmelding om familiepolitikken har familier med barn med funksjonsnedsettelse blitt særlig fremhevet. Det er eksempler nok å ta av til at dette burde vært fremhevet som et satsningsområde.

I februar ba stortinget regjeringen om å sette ned et offentlig utvalg. Nå varsler statsråden at det kommer først etter sommeren. Hvor vanskelig kan det være å lage et mandat og begynne å jobbe? Og ikke minst, hvor vanskelig kan det være å opprettholde det momentum som stortingets behandling av stortingsmeldingen gav? Kaken stod der, men ministeren tok ikke tak i kakespaden.

Enda underligere blir det når hun torsdag fikk muligheten til å diskutere temaet i Dagsnytt 18. Hun fikk mulighet til å dele ut kake på overtid. Hun takket nei. Hun takket nei til å diskutere da motdebattanten er redaktør. Til tross for at redaktøren i Fontene er nesten den eneste som utfordrer offentligheten på dette feltet. Det kan selvsagt være at departementet jobber med temaet. Men. For et paradoks det er at når statsråden blir beskyldt for å være usynlig så vil hun ikke diskutere det i riksdekkende radio. Hun gjør seg usynlig. Dersom det skjer mye, så er det ikke så mange som vet om det.

Ja, jeg er misunnelig på Solveig Horne. Jeg elsker kake, og jeg vil gjerne dele. Først ville jeg nedsatt et spenstig utvalg med et bredt mandat. Jeg hadde invitert Geir Lippestad, Jan Tøssebro og Karl Elling Ellingsen med. Kristin Clemet, Kristin Halvorsen og Anita Krohn Traaseth hadde også fått plass. Jeg ser heller ikke bort i fra at Carjet Demir, Ivar Stokkereit, Jon Løkke og Victor Normann burde vært der. Selvsagt hadde bruker- og menneskerettighetsorganisasjonene og fagforeningene vært sentrale. Ja, jeg kan fortsette. For enda gjenstår det viktigste. Utvalget hadde fått i mandat å aktivt trekke med personer med utviklingshemning. Ikke bare som stafasje, men som aktive bidragsytere og beslutningstakere i utvalgets rapport. Både som bidragsytere og medlemmer i utvalget. Jeg hadde også tydeliggjort at utvalget ikke bare skulle komme med løsninger, men at de også skulle skape debatt. At de skulle reise rundt i landet, at de skulle lage nettside og blogg. At de skulle skrive kronikker. At de skulle lage workshop om arbeid der Petter Stordalen, Gerd Kristiansen og folka fra Halvorsens Conditori og kaffebaren i brenneriveien var med. En tilsvarende om skole og en om tjenesteutvikling og ikke minst om styring og kommunal frihet. Tjenestedesign og innovasjon hadde selvsagt vært sentrale begreper i mandatet, og forskning og kompetanse likeså. Og, jeg kan fortsette, men tror poenget er tatt.

Når jeg den siste tiden har forelest for ansatte i tjenestene har jeg spurt om hva som er de overordnede føringene de jobber etter. Det første svaret som kommer er økonomiske rammebetingelser. Inkluderingsministeren bør gi dem inkludering, deltakelse, selvbestemmelse, mangfold og individuell oppfølging.

Bordet er dekket. Kaken er klar til å spises. Jeg spiser gjerne kake på departementets kontor om ambisjonene er større enn sist gang jeg var der. La oss alle satse på at kremen ikke blir sur før departementet serverer. Server kaken, for pokker!

Arbeidstid – en tredje vei!

Illustrasjonsfoto: Kryss i New YorkHøyre må slutte å skyve tjenestebrukerne foran seg i kampen for liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO må slutte å ignorere dem.

Regjeringen har nå varslet endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Folk skal kunne jobbe lengre vakter. Fagbevegelsen med LO i spissen raser. Naturlig nok. Dette er en debatt som fort blir polarisert. Høyresiden og fagbevegelsen står steilt i mot hverandre. Det er ingen tjent med, særlig ikke de som er avhengig av gode tjenester. Derfor tar jeg med dette til orde for en tredje vei når det gjelder arbeidstid. En tredje vei som både tar tjenestebrukeres og arbeidstakeres behov på alvor.

Hvordan man organiserer omsorgstjenestene til personer med utviklingshemning kan ha stor innvirkning på en lang rekke forhold. Eksempelvis vil hvordan vaktskifter er organisert ha innvirkning på i hvor stor grad personer med utviklingshemning har mulighet til deltakelse i fritidsaktiviteter som overskrider rammen for personalets arbeidstid. Organisering påvirker også rekruttering av personell med formell kompetanse, det påvirker sykefravær og det påvirker andel hele stillinger. Alt dette er faktorer som både direkte og indirekte påvirker situasjonen for personer med utviklingshemning.

Flere steder er det blitt prøvd ut ulike former for såkalt alternative arbeidstidsordninger. Ordningene er også blitt omtalt som komprimert arbeidstid og/ eller langturnus. Det er en lang rekke ordninger som inngår i disse begrepene, men felles for de fleste er at man går lange vakter med lengre friperioder mellom arbeidsperiodene. Oftest fraviker slike ordninger også arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven (Moland & Bråthen, 2012).

Bergen kommune har de siste årene prøvd ut ulike former for alternative arbeidstidsordninger. FAFO har fulgt disse forsøkene og kom i slutten av 2012 med sin sluttrapport(Moland & Bråthen, 2012). Den viser overveiende positive resultater. Rapporten peker på økt brukerstyring, økt andel hele stillinger, økt rekruttering av fagpersonale, lavere turnover, lavere sykefravær og økt generell tjenestekvalitet. Avslutningsvis peker rapporten på at det er behov for å se om de samme effektene vil oppnås i forhold til tjenestebrukere som har andre tjenestebehov enn de som inngår i forsøkene i Bergen kommune.

Regjeringen må bygge videre fra erfaringene i Bergen. Ikke ved å liberalisere loven, men ved å starte opp kvalitetsforbedringsprosjekt. Prosjekt med fokus på arbeidstidsordningene til ansatte i tjenestene for personer med utviklingshemning. Et overordnet mål vil være å bedre sammenhengen i tjenesteytingen og dermed øke tjenestebrukernes selvbestemmelse og deltakelse. Med et slikt prosjekt er det ønskelig å kunne analysere om endringer i arbeidstidsordningene kan bidra til å rekruttere flere fagfolk i tjenestene, forhindre stor grad av turnover, minske sykefravær og øke stillingsandelene. Siden slike arbeidstidsordninger bryter med arbeidsmiljøloven er de blitt møtt med betydelig skepsis, særlig i fagforeningene. Et prosjekt som følger opp funnene fra forsøkene i Bergen kommune ved å utvide til andre kommuner og et bredere spekter av tjenestebrukere, vil kunne gi et bedre grunnlag for eventuell implementering av alternative arbeidstidsordninger som noe annet enn ”alternativer” i kommunenes tjenesteorganisering. I kvalitetsforbedringsarbeid legges det vekt på viktigheten av å teste ut ideer i mindre skala før implementering som en standard (Langley et al., 2009).

Et kvalitetsforbedringsprosjekt med fokus på arbeidstidsordninger kunne vært styrt fra landets helsemyndigheter med et tett samarbeid med arbeidslivets parter. Ulike tjenestesteder i ulike kommuner bør velges ut. Siden dette berører ulike parter er man avhengig av tett samarbeid med både brukerorganisasjoner og fagforeninger på overordnet nivå, samt ansatte og enkeltbrukere på de enkelte tjenestestedene. Forsøkene fra Bergen viser at dette er viktige suksessfaktorer.

For å kunne evaluere kvalitetsforbedringsarbeidet vil det være viktig å innhente baselinedata. Dette gjelder særlig forhold som er enkle å måle for å kunne sammenligne data før og etter gjennomføring. Dette gjelder forhold som andel fagpersonell, sykefravær, stillingsstørrelse, turnover o.l. Avhengig av planlagt varighet for prosjektet kan man sammenligne disse forholdene med situasjonen før innføring av alternativ arbeidstid, eller man kan sammenligne med situasjonen i utvalgte tjenester der slik arbeidstid ikke er innført. Videre kan det også være viktig med en mer kvalitativ evaluering av kvalitetsforbedringsprosjektet. Her vil en brukerundersøkelse og en undersøkelse blant ansatte kunne gi viktig informasjon. Til slutt ville det kunne være aktuelt å utarbeide kvalitetsindikatorer som omhandler tema som inkludering og deltakelse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Kvalitetsindikatorer er indirekte mål på kvalitet, og vil i dette tilfelle kunne bidra til vurderingen av effekten ulik organisering av tjenestene har på oppnåelse av intensjonene i ansvarsreformen.

Arbeidstidsordninger er et brennbart politisk område. Derfor er det kanskje særskilt viktig med ytterligere forbedringsarbeid på området. Dette vil kunne gi nye problemstillinger og/ eller større trygghet for om dette er noe som kan og bør implementeres i større skala enn det blir gjort i dag.

I et slikt kvalitetsforbedringsprosjekt er det viktig å også ha fokus på ”the human side of change”. Det er rett og slett viktig å ha kunnskap om hvordan endring virker på folk, samt ta hensyn til dette i forbedringsarbeidet (Langley et al., 2009). Viktige moment vil alltid være å informere tidlig om hvorfor endring er nødvendig, la de involverte komme med innspill, kontinuerlig informasjon om videre fremdrift og løpende resultater, samt dele informasjon om hvordan endringene vil berøre de involverte etter implementering. Dette er viktige moment både i forhold til ansatte og tjenestebrukere.

Høyre må slutte å skyve tjenestebrukerne foran seg i kampen for liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO må slutte å ignorere dem. La oss være ærlige på at verken Høyre eller LO setter tjenestebrukerne i sentrum i denne debatten. Hvis sidene i denne debatten skal bli trodd på at de virkelig tar tjenestebrukernes behov på alvor er det nødvendig med en tredje vei. Slutt med kranglingen, start et systematisk kvalitetsforbedringsarbeid.

 

Bygg dansegulv, Halden!

erlandsensJeg kommer kjørende nedover fra Remmen. Høgskolen i Østfold som blant annet utdanner profesjoner til velferdstjenestene. Plutselig lyser Fredriksten festning i mot meg. Det er majestetisk og nesten litt magisk. Jeg parkerer på torget. Kjøper en is på Grotten og begynner å vandre. Halden er for meg en overraskende flott by.

Allerede fra første gang jeg besøkte Halden har jeg forstått at det er noe spesielt med denne byen. Siden min kone er fra Halden er det med årene blitt noen besøk. Det er ikke bare festningen. Det er også folkene. De er faktisk like patriotiske som oss bergensere. Bare hør på Harald Rønneberg og Knut Nærum. En patriotisme jeg kan like. Halden er også rockebyen, og diskusjonen mellom rockerne og allsang på grensen-folka var en stund fasinerende å følge. Jeg smiler litt for meg selv, mens jeg går innover i byen.

Siden svigerforeldrene mine ikke har kaffemaskin er jeg helt avhengig av et espressokjøp mens jeg er i Halden. Jeg stopper på Erlandsens konditori. Litt i tvil om de har espressomaskin, dette er jo et gammelt ærverdig etablissement, må vite.

Selvsagt har de espresso. De har kaker og kaffe. Nystekte vafler. Flotte retromoderne skåler til salgs. Slike som enhver slik kafe må selge i disse dager. Akkurat sånn jeg liker det. Eneste forskjellen på denne og andre gode kafeer er at det ligger en bunke brosjyrer i vinduet. En bunke med info om NFU. En bunke Fontene, fagbladet til blant annet oss vernepleiere. Fine greier. Det burde flere kafeer hatt tenker jeg.

Mens jeg forlater Erlandsen tenker jeg på spørsmålet jeg stilte ansatte i Halden kommune i fjor. De hadde nemlig hyret meg til en fagdag. Temaet var selvbestemmelse. Jeg snakket om viktigheten av å kunne bestemme i eget liv. Om overordnede politiske føringer, og forhåpentligvis om konkrete virkemidler for å nå disse overordnede målsettingene. Jeg snakket om inkludering og deltakelse. Jeg stilte selvsagt mirakelspørsmålet. Hvis du våkner opp i morgen tidlig til det inkluderende samfunnet, hva er det første du ser? Et spørsmål som burde være enkelt om du bodde i Halden. For, Erlandsens konditori er kanskje ikke det første du ser når du våkner, men det er godt synlig i bybildet. Dette konditoriet som den siste tiden er blitt drevet av tre personer som alle har utviklingshemning. Dette konditoriet som har satt Halden på inkluderingskartet. Konditoriet som er brukt som eksempel på hvordan et moderne fremtidig arbeidsliv kan se ut. Som er et tegn på framtidssamfunnet.

Det er noen mystiske ting som skjer i Halden fortiden. Da tenker jeg ikke først og fremst på at teatertruppen «Uten grunn» har satt opp stykket Woman in black. Jeg tenker heller ikke på at kommunen nå har så dårlig økonomi at de faktisk har vurdert å konkurranseutsatte hjemmene til folk. Nei, jeg tenker selvsagt på at de som driver Erlandsens nå kanskje må stenge konditoriet. Jeg får virkelig lyst til å rope. HØRTE dere ingenting av det jeg sa. FORSTOD dere virkelig ikke noe av jeg snakket om på forelesningen i fjor. For nå klarer ikke kommunen å sikre assistenten som trengs for at de som driver Erlandsen skal klare dette selv. De får heller tilbud om dagsenterplass. Men. Jeg roper ikke. For det er jo ikke de ansatte jeg snakket til sin skyld. De arbeider jo under svært vanskelige forhold med svært lite handlingsrom. Det er mye bedre at jeg bruker pengene jeg fikk for forelesningen min på aksjer på Erlandsens konditori.

Heldigvis er det ikke slik at norske kommuner skal drive konditorier. Sånn er det ikke for Halden heller. Det er kanskje ikke slik at kommunen egentlig skal bruke penger på brukerstyrt personlig assistanse (BPA). BPA er nemlig definert som en helse- og omsorgstjeneste, og arbeid er jo ikke det. Men kommunene sitt ansvar må vel være som Tage Erlander en gang sa politikken skulle. Bygge dansegulvene folk skal danse sine liv på. Derfor er det helt håpløst at Halden kommune ikke finner løsninger. Det kan være at folka på Erlandsen bryr seg, jeg kjenner dem ikke, men jeg bryr meg ikke om det er dagsenterplassen som utøves på Erlandsen eller om det er en BPA ordning. Kommunen skal bare finne en løsning. Bygge dansegulv.

Utover dette er det selvsagt ikke bare Halden kommunes ansvar. Hvor er NAV? Hvor er rikspolitikere? Hvor er LO? I saken om konditoriet har man alle muligheter til å bruke dette som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Hvorfor er det slik at funksjonsassistenordningen kun kan brukes av folk som har fysisk funksjonsnedsettelse? Er ikke dette en diskriminerende praksis? Hvorfor er det ikke slik at arbeidsmarkedstiltak er tilpasset slike situasjoner som dette? Her må både kommune og stat ta ansvar. Hvorfor er BPA begrenset til helse- og omsorg, når det egentlig burde være en arenauavhengig assistanseordning. Det er jo et inkluderingsverktøy. Her må Halden kommune snakke med statlige myndigheter og finne gode løsninger. Andre løsninger kan innbefatte sosialt entreprenørskap. Eksterne investorer. Men. Uansett er jo den viktigste løsningen at Haldenserne bruker konditoriet.

Jeg vurderer å ta en øl på Siste reis. Denne legendariske puben med den inkluderende stemningen. Men, jeg rister lysten av meg og setter meg i bilen. Det burde være et flak, men det er en Skoda. Kjører bort med festningen i ryggen. Tenker at jeg både tror og håper at jeg også neste gang jeg er i byen kan drikke min espresso på Erlandsens konditori. At Halden fremdeles er mulighetenes kommune.

Vakker politikk!

Skjermbilde 2014-02-12 kl. 22.03.10Noen ganger er politikk underlig. Noen ganger er politikk bare tullete. Men noen ganger er politikk rett og slett vakkert. I dag er politikk vakkert. Og, det vakre heter Innst. 127 S (2013–2014), punkt 3 Komiteens merknader.

Komiteen viser til at det er tverrpolitisk enighet om å følge opp konvensjonens intensjon om et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Det er kommunene og fylkeskommunene som har det helhetlige ansvaret for tjenestene til innbyggerne. Komiteen forventer at disse utarbeider lokale handlingsplaner og følger opp de merknader og føringer som er gitt av regjering og Storting.

I dag la nemlig arbeids- og sosialkomiteen på stortinget frem sin innstilling til ”Frihet og likeverd”. En stortingsmelding som har fått mye kritikk, ikke minst fra meg, men som nå har ført til en veldig spennende innstilling. En innstilling som både gir noen klare overordnede føringer, men som også kommer med konkrete forslag. Vakkert.

Komiteen understreker at ansvarsreformens mål ligger fast. (…)Reformen var en milepæl av stor historisk og menneskerettslig betydning, og var et helt sentralt skritt på veien mot et likeverdig samfunn. Reformens målsetninger er i stor grad blitt en del av målsetningene og kravene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne som Norge har forpliktet seg til å etterleve.

For. Den såkalte ansvarsreformen la føringer for en ønsket samfunnsutvikling. Ikke bare for folk med utviklingshemning. Nå legger stortinget klare føringer for den videre utviklingen. Det stortinget nå sier forplikter både statlige og kommunale myndigheter på en lang rekke områder. Det skal være vanskelig å sno seg unna sentrale føringer som inkludering og deltakelse.

Komiteen understreker at mennesker med utviklingshemning skal ta del i et inkluderende fellesskap på lik linje med alle andre. Fellesskap i barnehage, skole, arbeidsliv og i nærmiljø er en viktig del av dette. Tiltak og tjenester må forhindre segregering.

Jada. Dette er flotte ord vi har hørt før. Hvorfor skal vi tro på at dette skal føre til bedring av de forholdene som vi alle, også en enstemmig komite på stortinget, mener ikke er bra nok? Vel. Stortinget innrømmer på en måte at dette er store ord som må operasjonaliseres.

Komiteen mener videre at regjeringen må konkretisere og operasjonalisere hva de overordnede føringene fremlagt i Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og Likeverd, og i Stortingets behandling av denne, faktisk innebærer på de ulike livsområdene. En viktig del av dette arbeidet må være å foreslå tiltak som kan bidra til at viktige føringer som inkludering og deltakelse får praktiske følger for politikkutforming innen alle ulike politikkområder, og på alle nivå. Komiteen ber regjeringen sette ned et offentlig utvalg og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med de nødvendige forslag og tiltak.

Nemlig. Endelig skal vi få noe konkret på hva inkludering, selvbestemmelse og deltakelse faktisk innebærer. Vakkert!

Det er kanskje ikke alt som er like vakkert. Delen om bolig er utvilsomt noe ullent. Men dette er ikke dagen for pirk (jeg kommer sikkert tilbake til det…). Hvorfor skal jeg pirke når jeg i stedet kan trekke frem at komiteen slår fast at ”elever med utviklingshemming får i praksis ikke satt gode mål for opplæringen, mange mangler læremidler og er ikke del av hverdagen i opplæringen på samme grunnlag som andre.” Eller når de klart og tydelig sier at de er ”opptatt av at alle utviklingshemmede skal ha tilbud om ordinært eller vernet arbeid og/eller et dagaktivitetstilbud/dagsentertilbud.”

Ok. Det gjenstår mye arbeid. Vi vet enda ikke om dette fører til noe som helst. Jeg håper utvalget ikke bare gjemmer seg inne på et kontor, men at de blir et verksted som bidrar til nytenkning og oppmerksomhet.

Til slutt. Ja, for jeg har spart noe av det beste til slutt. For en som er opptatt av kompetanse i tjenestene er dette nettopp; vakkert. Noe jeg har etterlyst i mange år, og endelig skal vi få det:

Komiteen mener det er nødvendig å gjennomføre et utviklingsarbeid som gjennomgår hvilke kompetanse som er nødvendig for å sikre gode tjenester på de ulike områdene. For at riktig kompetanse skal komme til på riktig sted vil en kartlegging av den faktiske kompetansesituasjonen i skoletilbudet, i Nav, i helse- og omsorgstjenestene og i andre velferdstjenester som eksempelvis barnevernet, være av stor betydning. Komiteen mener regjeringen bør iverksette en slik kartlegging, og at regjeringen initierer tiltak som sikrer god kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning.

Vakkert! Vakker politikk!

Vi trenger flere tiltak!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA«I den 89 sider lange meldingen, Frihet og likeverd, har regjeringen valgt å ha fokus på historikken rundt avviklingen av institusjonene og litt om påbegynte tiltak. Jeg ser derimot ingenting om hvilke tiltak dem ser for seg i fremtiden. Dette er rett og slett skuffende.»

Jeg har lenge ønsket at Steinar Wangen skulle skrive noen ord på bloggen min. Det har vel egentlig vært nok kritiske innlegg om meldingen til stortinget på bloggen min for en stund, men når Steinar sendte meg noen ord synes jeg det var viktig å formidle dem. Steinar er en svært aktiv person, som mange har møtt i ulike sammenhenger. Både som musiker, foreleser og reporter. Her er det han skriver:

Vi trenger flere tiltak!
Hei, jeg heter Steinar Wangen og jeg ble født i 1971 i Moss hvor jeg også er oppvokst. Jeg er en av få personer med utviklingshemming som er deleier i en helt vanlig leilighet i et boligsameie. Jeg er medlem i Ski lokallag av NFU og i tillegg opptrer jeg litt som hobbymusiker og er godt over middels interessert i politikk, idrett og kultur.

En melding til Stortinget er en rapport fra regjeringen til Stortinget om arbeid som er gjort på et spesielt felt, eller drøfting av fremtidig politikk (Kilde Wikipedia). I den 89 sider lange meldingen, Frihet og likeverd, har regjeringen valgt å ha fokus på historikken rundt avviklingen av institusjonene og litt om påbegynte tiltak. Jeg ser derimot ingenting om hvilke tiltak dem ser for seg i fremtiden. Dette er rett og slett skuffende.

4. mai 2012 la Inga Marte Thorkildsen ut en pressemelding hvor hun bl.a. skriver at det vil bli vurdert nye tiltak som vil bedre levekårene til utviklingshemmede.

Før Stortingsmeldingen kom ble det lansert tiltak mot vold i nære relasjoner og det høres vel og bra ut det, men erfaringen viser at der utviklingshemmede er offer for seksuelle overgrep blir saken nesten ikke etterforsket, utviklingshemmede som anmelder slike overgrep er kraftig underrepresentert sammenlignet med den øvrige befolkningen.

I tillegg skal det også sies at politikken for utviklingshemmede praktisk talt er fraværende. Det er etter min mening svært lite fokus på politikken for personer med nedsatt funksjonsevne i partiene sine prinsipp og handlingsprogram.

3. juni ble omsider FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne ratifisert. Jeg var tilstede på Røde Kors kongressenter mandag 3. juni når konvensjonen ble markert og der fikk myndighetene kritikk for at konvensjonen ikke er tatt inn lovverket, at tilleggsprotokollen som gir folk adgang til å klage inn brudd direkte til FN ikke er gjort gjeldende. I tillegg har Likestillings- og diskrimineringsombudet fått ansvaret for å påse at konvensjonen blir fulgt uten at det følger med penger til dette.

Når det gjelder tiltak som jeg mener burde vært med Stortingsmeldingen vil jeg trekke frem høringssvaret fra samarbeidsrådet for  utviklingshemmede i Bærum. Her pekes det særlig på brukermedvirkning og feriereiser.

Intensjonen ved innføringen av ansvarsreformen var at utviklingshemmede skal delta i ordinært arbeid og regjeringen har hatt ute på høring noe som heter arbeidsrettede tiltak hvor utvalg som heter Brofossutvalget fikk i oppgave med å se på hvordan man skal få flere funksjonshemmede i arbeid og dette utvalget ble ikke enige og endte med tre ulike forslag.

Her synes jeg at man har gjort det unødvendig vanskelig. Jeg mener at Arbeidsdepartementet bør ha en gjennomgang av finansieringen av arbeidsrettede tiltak. Dette fordi Varig tilrettelagt Arbeid i skjermet virksomhet (VTA) finansieres med 136690 kroner mens Varig tilrettelagt Arbeid i ordinær virksomhet (VTAO) finansieres med 57350 kroner. For å følge opp intensjonene i ansvarsreformen bør VTA i ordinær virksomhet utløse en større finansiering enn VTA i skjermet virksomhet.

Om funksjonshemmende barrierer, frihet og likeverd og sånn

Thomas«Frihet er ikke frihet for den som ikke er i en posisjon til å ta den i bruk. Og likeverd skapes ikke gjennom vakre ord, men ved å endre sosiale og samfunnsmessige praksiser.»

Det er ikke så overraskende at jeg liker folk som kombinerer faglig tyngde og et engasjement for endring. Thomas Owren er en sånn fyr. Jeg er veldig glad for å kunne presentere mitt neste gjesteinnlegg. Som er både dagsaktuelt politisk, og som er faglig tankevekkende.

Thomas Owren er vernepleier, veileder, høgskolelektor på vernepleierutdanningen i Bergen og medforfatter av boka «Vernepleiefaglig teori og praksis – sosialfaglige perspektiver» (Universitetsforlaget 2011). Han har også en hjemmeside: www.steinkjelleren.no. Her er hans innlegg:

Om funksjonshemmende barrierer, frihet og likeverd og sånn
Det tales vakkert om nedbygging av funksjonshemmende barrierer (senest i Meld. St. 45, 2012-2013 om frihet og likeverd for mennesker med utviklingshemming). Men for å faktisk bygge ned funksjonshemmende barrierer må en ikke bare ha vilje til å gjøre noe med dem, men også konkret kunnskap om hva som utgjør funksjonshemmende barrierer for ulike samfunnsgrupper.

På samme måte som funksjonsnedsettelser varierer, varierer også hva som kan utgjøre barrierer for deltakelse. Der en trapp kan utgjøre en barriere for en rullestolbruker, kan en uoversiktlig informasjonstavle utgjøre en barriere for en person med kognitive begrensninger. Barrierer kan også være trekk ved de “utøvde omgivelsene”, som når sykehuspersonale ikke tilpasser sine vante former for kommunikasjon nok til at en døv pasient får like god informasjon som hørende pasienter gjør. Et eksempel på en holdningsmessig barriere kan være når negative forventninger hos en potensiell arbeidsgiver fører til at en jobbsøker med psykiske helseplager ikke blir ansatt.

Dette viser også hvordan fenomenet funksjonshemmende barrierer overlapper med diskriminering – f eks vil alle eksemplene over kunne falle under definisjonen av indirekte diskriminering. Ett av samfunnets klareste svar på spørsmålet om utilgjengelige omgivelser (selv om det mest forholder seg til de bygde aspektene ved omgivelser, ikke de utøvde) er prinsippet om universell utforming – det å utforme omgivelser og produkter slik at de kan brukes av alle så langt som mulig, uten behov for tilpasning eller spesialisert utforming.

Hva da med de gruppene som i hovedsak stenges ute gjennom utøvde barrierer? Det er for taust om det. Det vil ikke være mulig å bygge ned alle funksjonshemmende barrierer. Men for å kunne vurdere i hvilken grad en barriere for noens deltakelse kan bygges ned må det settes ord på den. Først da kan vi diskutere i hvilken grad vi kan (og har vilje til å) gjøre noe med dette aspektet ved samfunnets utforming og funksjon.

Når det gjelder dette, suger overnevnte Melding til Stortinget ganske kraftig. For de som har skrevet den skriver om nedbygging av funksjonshemmende barrierer generelt, men tilsynelatende uten å ha stilt seg det enkle og i denne sammenheng helt essensielle spørsmålet: «Hvilke funksjonshemmende barrierer møter utviklingshemmede i sine liv?». Frihet er ikke frihet for den som ikke er i en posisjon til å ta den i bruk. Og likeverd skapes ikke gjennom vakre ord, men ved å endre sosiale og samfunnsmessige praksiser.

Shame on you, bydel Alna!

Logo_Doffin«Bruker 2: har Fragilt X syndrom, graden er ikke fastlagt enda. Har ikke språk. Ikke utfordrende atferd, men selvstimulerer hele tiden med lyd som varierer i styrke.»

Hva gjør det med synet på folk med bistandsbehov når de blir objekter i en anbudskonkurranse? Hva gjør det med dem? Og, hva gjør det med oss som skal jobbe i tjenestene, og dem som faktisk utformer anbudsdokumentene? Hva skjer med oss når enkeltpersoner blir til diagnoser, til en uten språk, til en som selvstimulerer hele tiden? Hvordan forholder vi oss til folk som blir beskrevet som en som har noe uønsket atferd og tenderer til selvstimulering (hvis du forstå hva det betyr)?

Og, når det først er slik at folk blir beskrevet i anbudskonkurranser, hvor blir det av jenten som liker å dra på tur, gutten som elsker is, eller hun som synes badebasseng er det morsomste i verden?

Her er et utdrag fra Doffin i dag. Den nasjonale anskaffelsesportalen. Det er en tekst som i hvert fall får meg til å reagere ganske så sterkt. Er det slik vi vil ha det? Og en siste, men viktig ting. Her er det til og med tjenestene til to barn som legges ut for konkurranse. Sammen! To enkeltindivider med ulike behov. Bruker 1 og bruker 2. Hvor ble det av individuelle tjenester til individuelle behov? Jada, jeg vet at de skriver at fokus må være på brukernes individuelle behov. Hva med å begynne med det selv? Les teksten. Døm selv. Jeg sier bare: Shame on you, bydel Alna!

«Formålet med anskaffelsen er å fremskaffe et egnet og kostnadseffektivt avlastningstilbud med nødvendig oppfølging for to barn med ulik grad av psykisk utviklingshemming. Tiltaket må ha kvalifisert personell.
Fokus må være at brukernes individuelle behov for bistand blir ivaretatt, og at hverdagen og fritiden, er meningsfylt og forutsigbar.

Bruker 1: har dyp psykisk utviklingshemming uten språk, med autistiske trekk og epilepsi. Tenderer til selvstimulering og har noe uønsket atferd. Bor sammen med sine foreldre og en søsken. Har skoletilbud og 50 % Aktivitetskole.
Behov for avlastning på dagtid annen hver helg, med mulighet for å øke til avlastning med overnatting på sikt.

Bruker 2: har Fragilt X syndrom, graden er ikke fastlagt enda. Har ikke språk. Ikke utfordrende atferd, men selvstimulerer hele tiden med lyd som varierer i styrke. Bor sammen med sine foreldre og to søsken. Skole og Aktivitetskole. Behov for avlastning to helger per måned med mulighet for å øke på sikt.»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑