Det var de andre som var der. På Youngstorget. Stedet der jeg selv så mange ganger har demonstrert. 8. Mars. 1. Mai. Krigen i Irak. Denne gangen var det annerledes. Det var ”de andre” som var samlet der. Mange. Det var muslimene. Sinte muslimer. Muslimer som følte seg tråkket på. Tråkket på av oss. Av oss i den såkalt siviliserte vestlige verden som med ytringsfriheten i hånden trykker karikaturer og tråkker på religiøse og kulturelle symboler. Var jeg kanskje litt skremt? Av de voldsomme reaksjonene rundt omkring i verden. Ja. Litt. For det var jo ”de andre”. ”De andre” som var sint.
Jeg må innrømme det. Kanskje er det ikke veldig politisk korrekt. Men jeg tror mange tenkte som meg. Som tenkte at det så litt skummelt ut med mange hundre, ja kanskje mange tusen muslimer demonstrerende i norske gater. Da er det godt å ha en sønn på åtte år. En sønn som vokser opp der han vokser opp. Som ser ting litt annerledes enn det han 40 år gamle faren gjør. Som kan være et klart og tydelig korrektiv. Når sønnen min så demonstrasjonen på TV. 6000 muslimer på Youngstorget. Da så han nøye på TV skjermen og utbrøt: ”Mamma, der er sikkert noen av mine venner!”
Ja, sønnen min har også vært på Youngstorget. Mange ganger. 8. Mars. 1. Mai. Når han så demonstrasjonen i forrige uke på TV så han ikke ”de andre”. Han så ”sine venner”. Det folkens. Det er verdt å tenke over. Det kan selvsagt være at det bare er meg som tenker som meg (generelt sett er nok det ganske så sannsynlig, men kanskje ikke i dette tilfellet?). At alle andre tenker som sønnen min. I så fall er det ganske så flott.
Det er jo egentlig ingen grunn til å være skremt over at folk demonstrerer. Demonstrasjoner er oftest en bra greie. Det er en del av vårt demokrati. Uavhengig av om man er enig i demonstrasjonens grunnlag eller ikke. Det er grunn til å være skremt når demonstrasjoner bruker voldelige virkemidler. Når budskapet er hat, hevn og vold. Dette gjelder uavhengig av om det er radikale muslimer, ny-nazister eller voldelige venstreorienterte grupper som bruker gatene som arena.
Men viktigst. Noen vil kanskje si at jeg er naiv. Jeg vil si at jeg blir enda mer optimistisk for fremtiden. Bare vi blir kvitt min generasjon og generasjonen over oss. Når generasjonen til sønnen min blir voksne er ikke muslimer ”de andre”. Muslimer er ”mine venner”. For. Når vi voksne synes det er litt rart, og kanskje også litt pes, at man på bursdagen både serverer fiskepinner og pølser. At ungene mine ofte har fått gelegodteriet som noen andre fikk i godteposen. Så synes ungene mine at det er den naturligste ting i verden. Som de sier; ”når vi er i en muslimbursdag får vi pizza, når vi er en annen bursdag får vi pølser”. No big deal.
Det er viktig å være opptatt av hvordan våre barn vokser opp. Hvilke verdier de får med seg, og ikke minst hvordan verden faktisk ser ut. Vi kan ikke forvente at folk som har vokst opp i et kritthvitt kristent miljø, som de fleste i min generasjon og folk som er eldre, har gjort, skal synes det er helt naturlig at mange av naboene er muslimer. At mange har en annen kulturell bakgrunn. Det vil for mange av oss være uvant. Det må vi respektere. Abid Raja skriver interessant om hvilke verdier han som muslim hadde med seg inn i voksenlivet. Verdier fullt av skepsis og kanskje også hat mot amerikanere, jøder og homofile. På samme måte som mange med vestlig bakgrunn har det i forhold til muslimer. Det er derfor jeg blir optimist når jeg hører min sønn og andres beskrivelser av miljøet de vokser opp i. ”De andre” er blitt ”mine venner”.
Men. Vi kan kanskje ikke vente på neste generasjon. Vi må gjøre noe selv også. Vi må tillate oss selv å bli kjent med det som er uvant. Jeg er ikke flink nok til det. Hvordan kan vi bli bedre? Vi kan jo begynne med å spørre. På foreldremøte må vi spørre om hva som er grunnen til at to muslimske mødre ikke ønsket at sønnene dusjet naken etter gymmen. Spørre for å få svar på om dette er noe kulturelt, noe religiøst eller om de bare er redd for at det skal bli tatt bilder med mobiltelefonene. Eller (som jeg nå har gjort). Sende en e-post til den lokale moskeen for å spørre om vi kan få komme på besøk. Vi må ikke bli redd for å spørre. Være åpen om uvitenheten. For. Alternativet er spekulasjoner. At vi koker suppe på spiker. Da opprettholder vi vårt forhold til ”de andre”.
Og, til slutt. Generasjonen til sønnen min. I hvert fall de som er vokst opp her på Bjørndal. De kommer aldri til å tenke på å skrive en slik bloggpost som det her. Sannsynligvis kommer de til å le seg skakke. ”Tenk at pappa kunne tenke på dette som et tema i det hele tatt!”
Cato Brunvand Ellingsen 
01/10/2012 at 20:46
Du har gode poenger, men greia her er jo at muslimene som demonstrerer nå gjør det fordi de er blitt oppildnet til å gjøre det. Da filmen de er så sinte over kom ut, var det ingen som reagerte. Så begynte kalkulerende mullaer og imamer å bruke filmen til å oppildne massene, og så spredte det seg derfra. Karikaturstriden ble utløst på samme måte — ingen brød seg et kvekk før de høye herrer kommanderte dem til å bli rasende.
Det — at så store antall mennesker kan bli så rasende på kommando — det er avgjort noe å være redd for.
02/10/2012 at 12:55
Takk for kommentar. Nå er det vel slik at det var ulikt hvor rasende folk var, men at folk reagerer når de blir gjort oppmerksom på noe de synes er problematisk er vel helt naturlig. Jeg liker å tenke selv, men jeg liker også å bli inspirert av andre. Også bli inspirert til å handle. Inspirert til å demonstrere.
02/10/2012 at 06:35
Øyvind: Og når hvite kristne demonstrerer er det ingen som har oppildnet oss til å gjøre det? Vi samles barebhelt av oss selv, med en felles sak?
02/10/2012 at 12:55
🙂
02/10/2012 at 09:31
Det er ikke rart at nord-europeer er skeptiske til muslimer, særlig når de opptrer i «rasende flokk». mot vestlige kulturer.Gjennom flere århundre er Islam blitt holdt som skremsel, noe å sloss mot,, de kristne verdier må forsvares. Sånn har vi lært. selv om vi ikke er særlig kristne av oss. Mange er redd for at deres nasjonal kultur vil bli utvannet, evt. forsvinner, Vi har nå fått en muslimsk kulturminister, noe som forsterker denne tanken. En annen årsak til at innvandrere blir uglesett, der hvor de blir det, er p.g.a. krav mentalitet de viser overfor vertslandet. Krav om å fortsette med sine kulturer, som de har jo rømte fra, uansett hvilken årsak, harsellering, for ikke å si mobbing av kristne barn i skolen, og gjenger som hersker og skaper frykt. Også deres motstand mot integrering i det samfunnet de har valgt å flytte til. Slepsisen kommer til å vare i mere en én generasjon, Øyvind!
02/10/2012 at 13:03
Nei, det er som jeg skriver forståelig at noen av oss synes det kan være utfordrene. Ikke minst når slike eksempler som du beskriver blir slått opp av media som store problem. Det er heldigvis marginale problem, som vi selvsagt skal ta på alvor, men som kanskje ikke fortjener den oppmerksomheten de får. Her har vi alle et ansvar for å fortelle de positive historiene. De om virkeligheten. For virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er ikke at innvandrere mobber kristne barn, at de krever for mye og at de er motstandere av integrering. Virkeligheten er at noen mobber, noen krever, noen er mot integrering (og disse noen er uavhengig av kulturell eller religiøs bakgrunn). Og, til slutt: For meg er det viktig å skille mellom integrering og inkludering. Heia inkludering sier jeg!
03/10/2012 at 08:07
Burde forteller her at jeg ikke er etnisk norsk, kom til Norge for mange år siden og ble totalt integrert i den norske kultur og samfunnet uten hjelp eller innblanding av norske myndigheter. MEN, jeg kjenner til de tilpasningssproblemer som mange av dagens innvandrere opplever og det å bli uglesett fordi jeg aldri helt ha klart å legge fra meg min utenlandsk aksent. Morsmåls opplæring for mine barn fantes ikke. T.o.m. idag etter mange år i Norge blir jeg spurte, «hvor kommer du fra?» Aldri helt akseptert som «norsk». Det er forståelig at dagens innvandrer ungdommen føler behov for å markere seg mot det bestående norsk,hvis de opplever motvilje, men akseptabel er det IKKE. For å bli ‘» inkludert» er det nødvendig med» integrering!»