Det var de andre som var der. På Youngstorget. Stedet der jeg selv så mange ganger har demonstrert. 8. Mars. 1. Mai. Krigen i Irak. Denne gangen var det annerledes. Det var ”de andre” som var samlet der. Mange. Det var muslimene. Sinte muslimer. Muslimer som følte seg tråkket på. Tråkket på av oss. Av oss i den såkalt siviliserte vestlige verden som med ytringsfriheten i hånden trykker karikaturer og tråkker på religiøse og kulturelle symboler. Var jeg kanskje litt skremt? Av de voldsomme reaksjonene rundt omkring i verden. Ja. Litt. For det var jo ”de andre”. ”De andre” som var sint.

Jeg må innrømme det. Kanskje er det ikke veldig politisk korrekt. Men jeg tror mange tenkte som meg. Som tenkte at det så litt skummelt ut med mange hundre, ja kanskje mange tusen muslimer demonstrerende i norske gater. Da er det godt å ha en sønn på åtte år. En sønn som vokser opp der han vokser opp. Som ser ting litt annerledes enn det han 40 år gamle faren gjør. Som kan være et klart og tydelig korrektiv. Når sønnen min så demonstrasjonen på TV. 6000 muslimer på Youngstorget. Da så han nøye på TV skjermen og utbrøt: ”Mamma, der er sikkert noen av mine venner!”

Ja, sønnen min har også vært på Youngstorget. Mange ganger. 8. Mars. 1. Mai. Når han så demonstrasjonen i forrige uke på TV så han ikke ”de andre”. Han så ”sine venner”. Det folkens. Det er verdt å tenke over. Det kan selvsagt være at det bare er meg som tenker som meg (generelt sett er nok det ganske så sannsynlig, men kanskje ikke i dette tilfellet?). At alle andre tenker som sønnen min. I så fall er det ganske så flott.

Det er jo egentlig ingen grunn til å være skremt over at folk demonstrerer. Demonstrasjoner er oftest en bra greie. Det er en del av vårt demokrati. Uavhengig av om man er enig i demonstrasjonens grunnlag eller ikke. Det er grunn til å være skremt når demonstrasjoner bruker voldelige virkemidler. Når budskapet er hat, hevn og vold. Dette gjelder uavhengig av om det er radikale muslimer, ny-nazister eller voldelige venstreorienterte grupper som bruker gatene som arena.

Men viktigst. Noen vil kanskje si at jeg er naiv. Jeg vil si at jeg blir enda mer optimistisk for fremtiden. Bare vi blir kvitt min generasjon og generasjonen over oss. Når generasjonen til sønnen min blir voksne er ikke muslimer ”de andre”. Muslimer er ”mine venner”. For. Når vi voksne synes det er litt rart, og kanskje også litt pes, at man på bursdagen både serverer fiskepinner og pølser. At ungene mine ofte har fått gelegodteriet som noen andre fikk i godteposen. Så synes ungene mine at det er den naturligste ting i verden. Som de sier; ”når vi er i en muslimbursdag får vi pizza, når vi er en annen bursdag får vi pølser”. No big deal.

Det er viktig å være opptatt av hvordan våre barn vokser opp. Hvilke verdier de får med seg, og ikke minst hvordan verden faktisk ser ut. Vi kan ikke forvente at folk som har vokst opp i et kritthvitt kristent miljø, som de fleste i min generasjon og folk som er eldre, har gjort, skal synes det er helt naturlig at mange av naboene er muslimer. At mange har en annen kulturell bakgrunn. Det vil for mange av oss være uvant. Det må vi respektere. Abid Raja skriver interessant om hvilke verdier han som muslim hadde med seg inn i voksenlivet. Verdier fullt av skepsis og kanskje også hat mot amerikanere, jøder og homofile. På samme måte som mange med vestlig bakgrunn har det i forhold til muslimer. Det er derfor jeg blir optimist når jeg hører min sønn og andres beskrivelser av miljøet de vokser opp i. ”De andre” er blitt ”mine venner”.

Men. Vi kan kanskje ikke vente på neste generasjon. Vi må gjøre noe selv også. Vi må tillate oss selv å bli kjent med det som er uvant. Jeg er ikke flink nok til det. Hvordan kan vi bli bedre? Vi kan jo begynne med å spørre. På foreldremøte må vi spørre om hva som er grunnen til at to muslimske mødre ikke ønsket at sønnene dusjet naken etter gymmen. Spørre for å få svar på om dette er noe kulturelt, noe religiøst eller om de bare er redd for at det skal bli tatt bilder med mobiltelefonene. Eller (som jeg nå har gjort). Sende en e-post til den lokale moskeen for å spørre om vi kan få komme på besøk. Vi må ikke bli redd for å spørre. Være åpen om uvitenheten. For. Alternativet er spekulasjoner. At vi koker suppe på spiker. Da opprettholder vi vårt forhold til ”de andre”.

Og, til slutt. Generasjonen til sønnen min. I hvert fall de som er vokst opp her på Bjørndal. De kommer aldri til å tenke på å skrive en slik bloggpost som det her. Sannsynligvis kommer de til å le seg skakke. ”Tenk at pappa kunne tenke på dette som et tema i det hele tatt!”