neda3«Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Er det noen ord som passer godt på en dag som denne, så er det disse. På dagen vi feirer vårt demokrati. Stemmerettsjubileet. Ordene Neda sa til NRK: ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg”.

I dag feirer vi at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Vi feirer demokratiet. Det er det god grunn til. Demokrati er en fin ting. Det er en fin ting at vi alle får muligheten til å stemme frem den politikken som vi mener er best til å føre oss videre. Det gir legitimitet til den politikken som føres. Og, det gir oss alle et ansvar.

I natt ble Neda og hennes familie sendt ut av landet. Et land hun har bodd i nesten hele livet. Rapportene sier at det ble gjort på en ganske så brutal måte. Noen blir sint på politi og utlendingsmyndighetene. Kanskje med rette. Noen blir sint på politikerne som kan tillate noe slikt. Det blir jeg. Men. Har vi ikke egentlig sett hvordan demokratiet også kan fungere? Vi har stemt på en politikk som tilsier at folk uten opphold skal ut av landet. På en politikk som ikke tar hensyn til barnets beste. Jeg trodde riktignok at gjennom internasjonale konvensjoner sikret vi oss mot en politikk som ikke ivaretok enkeltindividene. At vi sikret en politikk som ivaretok barnets beste. At slike sikkerhetsmekanismer også var en del av det fine med demokratiet. Når vi kaster Neda ut av eget land ser vi at dette ikke fungerer.

Vi har selv valgt politikere som gjennom sin politikk gir grønt lys til at Neda skal kastes ut av landet sitt. Det er vi som har gitt legitimitet til dette, da er det også vårt ansvar. Mange vil kanskje hevde at politikken ikke må la seg styre av en søt liten jente som alle får sympati for. At politikk handler om å se helheten. Til dere vil jeg si: Tøv. Hvis ikke den såkalt helheten ivaretar enkeltindividene er det ikke mye helhet. Et demokrati som ikke ser enkeltmennesker er et dårlig demokrati.

Akkurat i dag. På denne egentlig så fine dagen, så er jeg uenig med Neda. I dag liker jeg ikke Norge.

9. september er det valg…