Tenk, en nylig utlysning av midler om hverdagsrehabilitering utgjør egentlig sylskarp kritikk av mitt virke i mine 6 år som ansatt og tillitsvalgt i et profesjonsforbund. For selvsagt burde vernepleiefaglig kompetanse og vernepleiere stå sentralt når myndighetene nå satser på såkalt hverdagsrehabilitering.
I perioden 2006 -2012 jobbet jeg med profesjonsutvikling og yrkesfag for vernepleiere i Fellesorganisasjonen (FO). Siden den gang har dere som har fulgt bloggen min sett at vernepleie er noe som fortsatt interesserer meg. Ofte har jeg forsvart den jobben jeg og vi gjorde på profesjonsområdet, men satsningen på hverdagsrehabilitering som myndighetene nå har er et godt eksempel på at jeg ikke har gjort jobben min godt nok. Derfor bør dette være en vekker for de miljøene som jobber for vernepleiefaglig kompetanse, både utdanningsmiljø, fagforeninger og alle oss enkeltpersoner som tror på at vernepleiefaglig kompetanse bidrar til bedre velferdstjenester. For vi vernepleiere er knapt nevnt tilknyttet hverdagsrehabilitering.
Hverdagsrehabilitering er et begrep som i større og større grad har blitt et innarbeidet satsningsområde, blant annet som en del av samhandlingsreformen. Det presenteres gjerne som en ny måte å jobbe på. Blant annet har begrepet fått en viktig plass i regjeringens melding til Stortinget om morgendagens omsorg. I meldingen til stortinget beskrives hverdagsrehabilitering blant annet slik:
Som metode og faglig tilnærming tar hverdagsrehabilitering utgangspunkt i å avdekke hvilke muligheter brukeren selv har til å bidra aktivt med å gjenopprette eller øke tidligere funksjonsnivå. Brukerens egne ressurser, ønsker og personlige mål er utgangspunktet for tjenesten som leveres. I større grad enn i de tradisjonelle tjenestene er brukerne med på å beskrive og definere hva som er vesentlig for å kunne oppnå mestring i eget liv.
(melding 29: Morgendagens omsorg)
I arbeidet med å få hverdagsrehabilitering på dagsorden har ergoterapeutforbundet stått sentralt. De har drevet et godt og aktivt politisk og faglig arbeid for å sikre at dette er et begrep og en måte å jobbe på som får ressurser og blir satset på. Det er flotte greier. Det er ikke så rart at dette har vært et satsningsområde for ergoterapeutene. Dette vil også for dem være faglig arbeid som står dem nært, og ved et aktivt og fornuftig faglig og politisk arbeid etablerer de seg selv som viktige aktører i de kommunale tjenestene. Som en liten digresjon så er det også noen som kan dette som sier at ergoterapeututdanningen er den utdanningen som er mest lik vernepleierutdanningen.
Samtidig er det med stor undring jeg ser at måten man her jobber på blir omtalt som ny og at den bidrar til stor og positiv omstilling. Ser man på hva metoden innebærer er det svært likt hvordan vernepleiefaglig praksis har vært de siste 20 årene. Desverre nevnes dette ikke med et ord i de dokumentene jeg har lest om hverdagsrehabilitering. Siden dette til nå har hatt et fokus på eldreområdet, kan jeg til en viss grad forstå at dette omtales som noe nytt. Vernepleiefaglig arbeid har i liten grad hatt innflytelse på dette området (desverre). Det er desto mer synd at når man nå velger å satse på vernepleiefaglig arbeid via hverdagsrehabilitering på eldreområdet står vi vernepleiere i stor grad på sidelinjen.
Når begrepet nå blir brukt knyttet opp i mot tjenestene til personer med utviklingshemning blir dette veldig snodig. Helsedirektoratet har nemlig lyst ut midler til prosjekter med hverdagsrehabilitering som er rettet mot personer med utviklingshemning. Målet for bruken av de 2 millionene som er lyst ut er å prøve ut modeller for hverdagsrehabilitering knyttet til tjenestene for personer med utviklingshemning. Det er i seg selv litt underlig at man må tilpasse en slik ordning en egen diagnose, men det får bli tema for et annet innlegg.
Vernepleiefaglig arbeid har hatt stor innflytelse på disse tjenestene i 50 år. Jeg har i mange sammenhenger hevdet at vernepleierutdanningen har maktet å endre seg til en moderne utdanning som møter fremtidens omsorgsutfordringer på en god måte. Samhandlingsreformen er som skapt for det vi er gode på. Tidlig innsats, aktiv omsorg, mestring, satsning på kommunale tjenester, hjemmebaserte omsorg. Kunnskapsbasert praksis. Etter at reformen ble gjennomført for over 20 år siden har vi vernepleiere også blitt kritisert for å ha for mye fokus på opplæring og trening i hverdagslivet. Dette har vært både fra vernepleiefaglige miljø, fra pårørende og fra andre fagmiljø. Dette har vært en kritikk som jeg til en viss grad kan forstå, og jeg tror mange vernepleiefaglige miljø har funnet en god balansegang knyttet til graden av hverdagslivets behov for trening og opplæring. Vi har tross alt en god del år med erfaring på feltet. Desverre blir da paradokset fullkomment når man nå kaller det for hverdagsrehabilitering og bevilger millioner av kroner til dette. Det innføres et nytt ord om gammel praksis. Om tradisjonell vernepleiefaglig praksis. Desverre en praksis som tydeligvis i altfor liten grad er kjent og anerkjent. Det er selvsagt veldig bra om andre kommer etter, at tjenestene utvikler seg i «vår» retning. Ikke pågrunn av at det er bra for oss, men siden det er bra for tjenestene. Men når tjenestene mangler fagkompetanse, særlig vernepleiefaglig kompetanse, så er det mer enn underlig at man bruker penger på å innføre et nytt begrep om en gammel og god praksis.
Hvis vi ikke henger med på dette løpet kan vi desverre bare skylde oss selv. Skyld gjerne på meg! Jeg håper fremdeles at vi vernepleiere kan hoppe på, og bli sentrale aktører i fremtidens «hverdagsrehabilitering». da trenger vi tydelige stemmer som ikke bare utvikler god kompetanse, men som også fremmer den. Vi trenger fagforeninger som er tydelige profesjonspolitiske. Rapporten «Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering» er et slående eksempel på at små profesjonsforbund som Norsk ergoterapeutforbundet og Norsk fysioterapeutforbund fremmer profesjonspolitiske interesser via faglig promotering. Det er rett og slett fascinerende å se på mangelen på vurdering av vernepleierenes kompetanse her. Dette er altså en rapport som det refereseres til i den nye meldingen til Stortinget. Ære være disse forbundenes arbeid på dette feltet, men igjen så er vi vernepleiere helt borte fra et felt som vi burde være førende i.
Det er rett og slett viktig at vi fremhever vår kompetanse på en målrettet og strategisk måte. Kom igjen folkens!
Cato Brunvand Ellingsen 
31/07/2013 at 11:28
Hei !
Kjempebra skrevet !
De ser n problemene i hverdagen for mange utviklingshemmede , men det som er problemet er nedskjringen i budsjettene , det er ikke nok folk i boligene og ellers i hverdagen .
Det som m inn er BPA(G) Brukerstyrt personlig assistent med eller uten garantist som vil gjre hverdagen mye bedre srlig p ettermiddager og helger samt ferier !
Hvis vr Bente skulle ha feiret gebursdag i sin egen bolig , burde Bente og en assistent lage til dette . I dag er det ikke personell til dette i boligen . N har vr datter vrt her i 5 r og ingen i boligen har sagt , » Vi ordner gebursdag , vi kjper inn pizza og drikke , lager kaffe og vi har bakt kaker ! Nei , vi prrende m ordne alt , selv om vr datter n er 30 r !
Vi m hente henne hvis hun skal ut til oss i helgene , vi bor ca. 4 mil fra Bente , Bente tr ikke ta bt og buss , ja i helgene gr det ikke buss s da blir det dyr Taxi . 2 turer s er TT-kortet oppbrukt !
Bente er muskelsyk og utviklingshemmet , vi i Foreningen for muskelsyke i Telemark ( FFM Telemark )arrangerer 14 dagers helsetur til syden p hsten . Her m Bente ha med ledsager p.g.a. at jeg som far har nok med min kone som sitter i rullestol ogs p.g.a. at hun er muskelsyk . Dermed bli turen til Bente 3 ganger s dyr , ingen ledsagersttte til dette , her m det bli en sttteordning via NAV ! Her m de bruke alle millionene de n tar fra de utfre nr de n ikke lenger fr srfradrag p.g.a. store sykdomsutgifter ! Det er vel her de har hentet de 2 millionene de n skal bruke p Hverdagsrehabilitering !
Vi trenger enorm sttte og pvirkning overfor politikere og folk i byrkratene som styrer velferden til utviklingshemmede og funksjonshemmede og eldre !
Takk for det Vernepleierne n kommer med !
Med vennlig hilsen
Svein Byholt
Heibveien 4
3788 Stabbestad
90046295
Kasserer i NFU Krager
Kasserer i FFM Telemark
Sitter i Rdet for funksjonshemmede i Krager , pluss flere utvalg !
________________________________ Fra: Vernepleieren [comment-reply@wordpress.com] Sendt: 31. juli 2013 08:26 Til: Byholt Emne: [New post] Hverdagsrehabilitering nye ord p gammel praksis
vernepleieren posted: «Tenk, en nylig utlysning av midler om hverdagsrehabilitering utgjr egentlig sylskarp kritikk av mitt virke i mine 6 r som ansatt og tillitsvalgt i et profesjonsforbund. For selvsagt burde vernepleiefaglig kompetanse og vernepleiere st sentralt nr mynd»
31/07/2013 at 15:46
Ergo- og fysioterapiforbundet er naturlige alierte i innføringen av hverdagsrehabilitering for eldre, hvor det også må nevnes at dette er faggrupper som stadig kommer nærmere hverandre i tankegang og filosofi. For kommuner som må starte helt på skratch med hjemmerehabilitering av eldre, er dette ok bakgrunnsstoff. I kommunenorge i dag er det mest utbredt å benytte fysioterapeuter, ergoterapeuter, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og sykepleiere i hjemmerehabilitering. I mange kommuner fortsatt det eneste som tilbys av opptrening i hjemmet fysioterapi etter tradisjonelle treningsprogram hvor aktivitetsfokus er lite framtredende. Pr i dag er det ikke så mange vernepleiere som jobber med eldre. Som ergoterapeut med mange års erfaring fra habilitering, har jeg erfart at den kunnskapen vernepleierne har utviklet i kjølvannet av HVPU- reformen er svært interessant og ikke minst nyttig anvendt også for andre brukergrupper. Jeg ønsker mer enn gjerne vernepleiere som mine kolleger i jobben med å tilby kvalitativt gode rehabiliteringstilbud for eldre. Samtidig ønsker jeg på banen psykiatriske sykepleiere, psykologer, sosionomer, logopeder og ikke minst leger! Tverrfaglig samarbeide på tvers av profesjoner, hvor alle er beredt til å dele kunnskap å gjøre hverandre gode må til. Vi har behov for at arbeidsgiver legger tilrette for nok fysisk tid ute hos bruker – i kombinasjon med ansatte med riktig kunnskap og riktige arbeidsmetoder tilpasset den enkelte bruker. Ønsker vernepleiere lykke til videre med å markedsføre eget fag!
31/07/2013 at 17:29
Hei Irene. Takk for god kommentar. Er helt enig. Her må vi sammen, gjennom tverrfaglig samarbeid, sikre best mulig tjenester.
31/07/2013 at 18:21
Hm, er den godeste vernepleier Cato Brunvald Ellingsen litt hårsår her på vegne av egen profesjon?
Skal diskusjon om ”hverdagsrehabilitering” ha noen mening, er det sentralt å fremheve at det er en vesensforskjell på rehabilitering og habilitering. Og her snakker man altså om rehabilitering. Jeg går ikke inn på noen definisjoner her, dette skal vernepleiere kunne.
Men jeg har også et litt annet ståsted her, som ikke bare har med bakgrunn i 19 år i arbeidslivet som vernepleier, men en ganske personlig erfaringsbakgrunn som pasient etter hjerneslag (for vel 8 mnd. siden). Og dette har gitt meg en ganske personlig opplevelse av hva rehabilitering kan være. Mest på det positive, vil jeg si. Først som inneliggende pasient i over 2 mnd. i ”Poliklinikk for rehabilitering” (Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering/Helse Bergen). Kanskje bedre kjent som Nordåstunet. Deretter, da jeg etter vel 2 måneder ble utskrevet og kom hjem, og fikk oppfølging av det kommunale ”Rehabilitering utenfor institusjon(RUI); Innsatsteam-Rehabilitering”.
Da Nordåstunet kom inn i bildet 10 dager etter hjerneslaget, ble det raskt satt i gang en omfattende kartlegging, behandlingsplan ble satt opp, med mål og tiltak. Behandlingstemaet besto av ergoterapeuter, fysioterapeuter, sykepleiere, logoped, psykolog, lege. En sosionom var også ”innom” (og senere NAV).
Men altså ingen vernepleiere!
Opplegget opplevde jeg som profesjonelt og gjennomtenkt–fra første treningsøkt på kjøkken der jeg bl.a måtte lære meg å steike speilegg på nytt! (ikke motoriske vansker –men som følge av svikt i eksekutive funksjoner –rekkefølge –hva gjør man først?)
Deretter, etter utskrivning, ble jeg fulgt opp (som hjemmeboende) av det kommunale ”Rehabilitering utenfor institusjon(Innsatsteamet)”. Opplegget her var også målrettet og gjennomtenkt, med en kartleggings- og vurderingsfase, mål og tiltaksfase, og til slutt ”veien videre”. Til dette siste ble også -i samarbeid med meg selvsagt -utarbeidet egen trenings –og aktivitetsplan.
De 3 som fulgte meg opp fra det kommunale Innsatsteamet var en sykepleier, en ergoterapeut, og en fysioterapeut. Men igjen altså: Ingen vernepleier! Og spørsmålet jeg da stiller meg er: Hva skulle
det være godt for?
Man trenger ikke nødvendigvis være vernepleier for å kunne kartlegge, lage mål, operasjonalisere mål, og evaluere. Og da kan jeg ikke unngå et annet vesentlig punkt: En vernepleier er ikke bare en vernepleier, det er nemlig ikke av uvesentlig betydning på hvilken høyskole vedkommende er utdannet! Det er etter min erfaring en ikke ubetydelig vesensforskjell på en vernepleier utdannet i f.eks i Bergen, Akershus, eller Trondheim!
Om jeg skulle sagt noe som jeg mener vi vernepleiere i hovedsak burde være bedre på enn f.eks sykepleiere, ergoterapeuter, førskolelærere, barnevernspedagoger, sosionomer… så er det i tillegg til kunnskap om kartlegging, lage mål/måloperasjonalisering (”mål som skal være SMARTE!” ;-)), og evaluering, være følgende: Forståelse av atferd. Atferd det er for lite av, atferd det er for mye av. Operasjonalisering av atferd. Atferd og miljø/omgivelser. Funksjonell analyse. Motivasjonelle betingelser for atferd, og for læring.
Men da er vi faktisk inne på en diskusjon som i stor grad også vil være påvirket av (noe så diffust) som et ”faglig ståsted”. Vel, fordi en vernepleier er ikke bare en vernepleier.
Ja, hva er egentlig en vernepleier?
31/07/2013 at 21:03
Takk for kommentaren, Frode. Og ikke minst takk for at du deler din historie. Første som slår meg, dog en digresjon, er at du er hjertelig velkommen til å skrive mer om dette i et gjesteblogginnlegg.
Om jeg er hårsår? Det er godt mulig. Jeg har stor tro på vår kompetanse, og at den må brukes på mange områder. Mulig jeg fremstår som lite ydmyk, men vi vernepleiere har vel stort sett hatt en stor porsjon av nettopp det. Det betyr ikke at vi kan alt, alle steder. Vi kan ting sammen med andre profesjoner, og sammen lager vi gode tjenester. Vi vernepleiere kan godt bli flinkere på å være bevisst hva vi ikke kan, og hva andre kan. Du viser noen gode eksempler på det siste i det du forteller.
Ja, det er forskjell på rehabilitering og habilitering, men ofte blir disse begrepene brukt om hverandre. Jeg tror absolutt vernepleiefaglig kompetanse også har noe innen tradisjonell rehabilitering å gjøre. Det som dog utløste dette innlegget var midlene helsedir skal dele ut knyttet til personer med utviklingshemning. Har man her klart for seg eventuell forskjeller på rehab og hab? Hvis dette skal gå til rehab og ikke hab, hvorfor da være diagnosespesifikk?
01/08/2013 at 19:21
Enig med du, man må kunne kreve at departementale byråkrater ser forskjell på habilitering og re-habilitering, og hvem som trenger hva.
Min erfaring fra kommunale helsetjenester her i Trondheim, som spenner fra Ergoterapitjenesten til Hjemmetjenesten, rehab-institusjon, dagtilbud for utviklingshemmede, botiltak psykisk helse og Innsatsteam (oppsøkende rehab, àla det Frode beskriver) er at der det er Vernepleiere bruker de habiliteringskompetansen sin like bra på rehabilitering.
Og siden du er inne på Ergoterapeuter versus Vernepleiere, så er mitt inntrykk at Vernepleierne er sterke på medfødte funksjonnedsettelser, mens vi Ergoterapeuter har vår styrke på ervervede ditto. Men vi har ikke den medisnske tilnærmingen, siden vi vi ikke har sykepleierfaget som utgangspunkt, men er et fag for selv i så måte. Bruker ofte å si at Ergaterapiutdanningen ligger i skjæringspunktet mellom alle de andre helse- og sosialfaglige utdanningene, og at vårt aktivitetsfokus på mål og tiltak er helsebringende i seg selv. Men det var som du sa en digresjon.
Min tidligere fagveileder, nå nestleder i Ergoterapeutene, Nils Erik Ness har virkelig hatt gjennomslag for sin kongstanke. Hverdagsrehabilitering.
Nytt ord ja. Gammelt innhold. Men ikke bare. Det som er nytt er at man nå vil ha rehabilitering inn som eget satsningsområde, helt ned til assistenten i hjemmetjenesten. Og det gjør vi. I det små. Lærer opp personalet i hjemmetjenesten. På enkeltbrukere. Lærer dem enkle treningsopplegg som passer for Marselia sitt hoftebrudd. Eller for Petter, som har hatt slag, og ikke har initiativ lenger. Ordner vedtak på trappetrening for Bente. Osv. I det små. For de brukerne som har Innsatsteam. Som her i Trondheim er forsterket med Aktivitør i tillegg til Sykepleier, Fysioterapeut og Ergoterapeut. Profesjonskampen Sykepleier versus Vernepleier i denne settingen får andre ta.
Skjønner hvor du vil hen, men noen ganger må man se utenfor seg selv. Og Vernepleiere blir ikke satt sammen med re-habilitering, men med habilitering. Og er det viktig å vinne alle slagene? Bør ikke «små» fag rendyrke sitt image, sitt fagfelt? Fysioterapeutene arbeider med muskler og ledd. Og folk flest «vet» at Fysioterapeuter driver med opptrening/rehabilitering. Vi Ergoterapeuter har alltid hatt fokus på rehabilitering og har nå begynt å markedsføre vår kompetanse i mye større grad enn vi har gjort før. For det er det vi vil arbeide med. Vernepleierne har i alle år hatt sitt fokus på funksjonshemmede og i det senere også på psykisk helse. Tror det er bedre å arbeide for større forståelse for vernepleierfaget på disse feltene, enn å begynne å gape over enda mer.
For vi trenger alle de små fagene med spesialkompetanse på hver sine felt. Noen som kan pleie- og omsorg, noen som kan habilitering og noen som kan re-habilitering. Alle må ikke finne opp kruttet på nytt. Hver gang.
01/08/2013 at 19:59
Strålende kommentar. Er stort sett enig med deg i det du skriver. Mener på ingen måte at vi vernepleiere skal kunne alt og skal jobbe alle steder. Igjen takk for god kommentar.