«For meg blir det nærmest feil, dersom arbeid med eksamensrettede skolefag, som jeg formoder denne respondenten henviser til, benevnes faglig arbeid, hvis det impliserer at miljøarbeid ikke er faglig arbeid. Jeg vil gjerne slå fast at miljøarbeid er faglig arbeid. Faglig er et svært generelt begrep, og henviser til mange flere fenomen enn skolefag. Mangler vi gode begrep for å skille klart her?»
Gjennom mitt engasjement for å få flere vernepleiere i skolen, har Peter Magnus vært en av dem jeg ved flere anledninger har møtt på. Han underviser på vernepleierutdanningen i Bergen. Ofte har han nok vært mer nyansert enn meg når det gjelder vernepleiernes plass i skolen, men han er både engasjert i temaet og en spennende samtalepartner.
Nå har han gjennomført en undersøkelse om barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere i skolen. Det er ikke for mange undersøkelser på dette området, så jeg synes det er viktig å fremheve dem som finnes.
Kjenner du til andre undersøkelser om dette eller andre tema som bør omtales på vernepleieren.com, tips meg gjerne.
Forskningsspørsmålet i undersøkelsen til Peter er: ”hva slags arbeidsoppgaver utfører BSV’erne i grunnskolen, – og hva slags arbeidsforhold erfarer de?” Jeg synes rapporten fremhever flere interessante momenter, og den kan absolutt være et av flere grunnlag for et videre arbeid for å styrke vernepleierkompetanse i skoleverket. I hans avsluttende kommentarer trekker han frem flere spennende og tankevekkende problemstillinger. Med forfatterens tillatelse har jeg her klippet ut noe av dette som jeg synes er svært så relevant for videre undring. Hva tenker du om det Peter skriver?
Avsluttende kommentarer.
Undersøkelsen har vist at mange BSV’ere utfører mye undervisning. Realkompetansen til å undervise visse elever kan være på plass, men uten formell lærerkompetanse får ikke BSV’eren tildelt formelt ansvar for sitt undervisningsarbeid.
Mange respondenter peker på at pålagt undervisningsarbeid forhindrer dem fra å gjøre viktig miljøarbeid. Og når de fleste BSV’ere er satt til å arbeide med enkeltindivider med særlige behov og utfordringer, knyttet opp mot undervisningsspesifikke oppgaver med individuelle eller i en liten gruppe elever, forhindrer det arbeid på systemnivå, det vil si tidlig intervensjon og forebyggende arbeid rettet mot flere barn og mot systemer.
En gjennomgang viser at vernepleierne er den BSV-profesjonen som er størst på skolen. Vernepleierne har også gjennomgående større andel med lederstilinger på flere felt og opplever mest anerkjennelse. De er også gjennomgående mer fornøyd i skolen.
(…)
La meg avslutningsvis gjøre følgende kommentarer;
Flere respondenter brukte i sine åpne svar ordet ”faglig” omtrent slik denne respondenten gjør;
”Jeg jobbet mest i klasser med enkeltelever og følte at jeg også skulle hjelpe til faglig (ikke min kompetanse). Ønsket mer miljøarbeid, gjerne mot flere elever”.
For meg blir det nærmest feil, dersom arbeid med eksamensrettede skolefag, som jeg formoder denne respondenten henviser til, benevnes faglig arbeid, hvis det impliserer at miljøarbeid ikke er faglig arbeid. Jeg vil gjerne slå fast at miljøarbeid er faglig arbeid. Faglig er et svært generelt begrep, og henviser til mange flere fenomen enn skolefag. Mangler vi gode begrep for å skille klart her?
Et større profesjonelt mangfold i skolen skaper behov for en fordeling av ansvar og oppgaver mellom profesjonene. Brosjyren fra Utdanningsforbundet og FO (Okt. 2012) avklarer at lærerprofesjonene har hovedansvaret for lærings- utviklings og danningsarbeidet i skolen, og at helse og sosialfaglig kompetanse er et viktig supplement til den pedagogiske kompetansen. Betyr det at lærerprofesjonene har hovedansvaret for alt arbeidet i skolen? Jeg spør om plassering av hovedansvar hos kun en profesjon kan skape barrierer for målet om den tverrfaglighet og konsensus som signaliseres i brosjyrens tittel; ”Tverrfaglig samarbeid i skolen”.
Målet med tverrfaglighet er å”…oppnå engasjement om et felles prosjekt. Deltakerne må ta stiling til prosjektet i fellesskap, og vil forsøke å fatte beslutninger ved konsensus (…).faggruppene har kunnskap om hverandre som de integrerer i eget fag. Det oppstår nye holdninger og ny viten som skaper en felles merviten ”(Glavin og Erdals 2000:29 i Jacobsen 2010:13) (konsensus min kursiv). Hvordan påvirker tildeling av hovedansvaret til en profesjon muligheten for tverrfaglig konsensus og ny merviten?
Er vi kanskje nærmere en beskrivelse av tverrfagligheten i skolen med Lauvås & Lauvås’(2004) beskrivelse av monosamarbeid, der en profesjon tiltar seg en overordnet, premissgivende posisjon eller tildeles en slik posisjon fra de andre samarbeidspartnerne? «I en bestemt konstellasjon av samarbeidende yrkesgrupper vil det ofte være kunnskapsbasen til en av gruppene som uten videre opphøyes til et selvsagt grunnlag for de andre fags bidrag (…) i skolesammenheng kan det være pedagogikken som gir strukturen for samarbeidende barnevernspedagoger, psykologer, sosionomer, helsepersonell osv». (Lauvås og Lauvås 2004:46). Hvor bringer monosamarbeidet oss?
I Stortingsmeldingen om Utdanning for velferd utfordrer Kunnskapsdepartementet helse- og sosialarbeiderne til å utvikle en dobbel identitet, det vil si utvikle seg både som ”profesjonsutøver med kompetanse til å løse bestemte oppgaver, og som velferdsarbeider med forståelse for helheten i velferdssystemet og evne til å bruke sin kompetanse i samspill med andre yrkesgrupper for å møte brukernes behov” (Kunnskapsdepartementet Meld.St. 13 (2011–2012) 5.5.2. Jeg formoder denne utfordringen om dobbelt identitet går til lærerprofesjonene også?
Representanten Hadia Tajik spurte i Stortinget 08.06.12 om hvordan skolestatsråden vil ”bidra til at flere yrkesgrupper får naturlig innpass i skolen?”. Statsråden svarte at det er lokal skoleeier som skal ”legge til rette for at opplæringen knytter til seg personer med ulik yrkesbakgrunn, f.eks. merkantil hjelp, helsefaglig eller sosialpedagogisk kompetanse, miljøarbeidere eller barne- og ungdomsarbeidere”. Ministeren sa også at ”departementet vil ikke forskriftsfeste kompetansekrav til andre yrkesgrupper enn undervisningspersonalet i skolen. Lokale behov må avgjøre hvilken kompetanse den enkelte skole trenger i støtteapparatet” (Stortinget 2012).
Andre mener at å sikre økt profesjonelt mangfold og sikre en tydelig rolle for BSV’ere i grunnskolen forutsetter nasjonal inngripen.
11/08/2013 at 09:41
Ja, jeg er enig til at det krever en omstrukturering ifht hvordan BSV i skolen og lærere i skolen skal jobbe sammen. Hvis jeg tar de tre nærmeste skolene ifht der jeg bor: en skole har én miljøarbeider (kan i utgangspunktet være hvem som helst, men fortrinnsvis en BSV) på 4-500 elever. En annen skole har tre miljøarbeidere. Den tredje skolen har ingen miljøarbeidere for de funksjonsfriske elevene, da alle utdannet innenfor BSV er ansatt for å arbeide på en «spesialavdeling» (som det så flott blir omtalt som).
Lærere jeg snakker med forteller at de knapt har sjans til å forberede timer og rette oppgaver at de ikke har overskudd til å passe på det psykososiale miljøet i klassen sin.
Og på toppen av dette: tar man en titt på stillingsannonsene som ligger ute for ansatte som kun skal jobbe med miljøarbeid i skolen, hvem søker de? Ikke BSV i alle fall.
Og ja, vi mangler gode begrep for å skille. Jeg sier selv «faglig arbeid» og mener eksamensrettede fag som matte, norsk, engelsk – og skiller det i fra miljøarbeid. Miljøarbeid er for meg noe helt annet enn det «faglige», da det ikke handler om å produsere mest mulig gode resultater for at eleven ikke skal henge etter eller at skolen skal bli satt i et dårlig lys. Miljøarbeid handler om detaljer, samtaler, langsomhet om det kreves og at alle barn burde ha like stor rett til å ha en positiv skoletid på samme måte som de har krav på å komme gjennom mattepensum.
Jeg kjenner jeg begynner å bli en smule lei av at utdanningen min undergraves på denne måten. Det handler ikke nødvendigvis om stolthet, men de aller fleste som tar en BSV-utdanning gjør det på grunn av et ønske om å hjelpe, gjøre en forskjell eller gjøre noe de er flink til, ikke lønna eller prestisjen. Da er det trettendes at hver gang jeg ser en stillingsannonse som kan passe til min utdanning (altså arbeid med barn), foretrekkes det HELST sykepleiere (deres kompetanse i bachelorutdanning når det kommer til barn kan ikke sammenlignes med en bvped) eller ufaglærte. Jeg vet at kompetansen min burde vært etterspurt som bare det, men ledere bare ansetter ufaglærte uten nødvendig kompetanse for å spare penger, og okker og stønner seg når det plutselig viser seg at store deler av skolens barn sliter på en eller annen måte.
For å si det på en annen måte: Jeg tror ikke at sosialarbeidere utvikler en magisk evne for å fikse barn med psykososiale vansker under utdanning, men de har et vannvittig fortrinn foran ufaglærte med sin kompetanse.
11/08/2013 at 12:26
Takk for kommentar. Tror du påpeker en frustrasjon som mange føler på.