Cato Brunvand Ellingsen

«Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette.»

I morgen skal jeg forelese for et kull helt ferske vernepleiestudenter på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Det gleder jeg meg til. I den forbindelse var jeg på jakt etter en gammel forelesning som jeg har lagt fra meg langt inne i Macens mørkeste avkroker. Jeg fant ikke det jeg var på jakt etter, men jeg fant denne. Sikkert bare interessant for de spesielt interesserte, men… Jeg holdt nemlig takk for maten tale på vernepleiernes 50 årsjubileum nå i vinter. Selvfølgelig klarte jeg ikke å bare snakke om mat. Her er manuset mitt…

Takk for maten
Når jeg fikk spørsmål om å holde takk for maten-talen lurte jeg på om de virkelig mente det. At de skulle slippe til en taletrengt bergenser når folk egentlig vil gjøre noe annet enn å sitte her. For det er det dere egentlig vil akkurat nå. I følge en nettside om slike taler skal jeg nemlig sørge for en myk overgang til kaffe/avec og dans, røkning eller flørting. Det siste anbefaler jeg på det varmeste. Altså; flørting på en vernepleierkonferanse. Flørting handler jo først og fremst om å gi komplimenter til folk. Og det er jo vi vernepleiere gode på.

Men. Egentlig burde jeg sagt nei til å holde takk for maten tale. For. Jeg har ikke tenkt å gjøre det. Takke for maten. Eller. I hvert fall ikke bare det. For det vi nå har vært gjennom handler jo ikke bare om mat. Det vi har vært gjennom er jo en måltidssituasjon bestående av ulike faktorer som er helhetlig integrerte. Akkurat som vernepleierens kompetanse. I sin analyse av festmåltidet må vi vernepleiere ta hensyn til det fysiologiske, ernæringen, altså maten. Helsen. Og. Vi må ta hensyn til det sosiale samspillet. Vi har en helhetlig integrert kompetanse der ulike faktorer må sees i en sammenheng. Aldri hver for seg. Alltid sammen. Hva ville egentlig festmåltidet vært uten mat? Eller hva ville festmåltidet vært uten sosialt felleskap? For å si det på en annen måte. Hva ville vernepleieren vært uten helsefaglig kompetanse? Eller hva ville vernepleieren vært uten sosialfaglig kompetanse? Vi hadde rett og slett ikke hatt bruk for det. Verken festmåltidet eller vernepleieren.

Den tradisjonelle takk for maten talen har en viktig funksjon. Positiv forsterkning. Vi skal sørge for å gi kokker og servitører så mye positiv tilbakemelding at de kommer til å gjøre mer av det samme ved neste anledning. Selvsagt skal vi gjøre det her i dag og. For jeg synes at kjøkkenet har satt sammen et helt utmerket festmåltid for vernepleiere.

Først spiste vi hval. Mange mener at hvalen er utrydningstruet og må fredes. I fjor var også vernepleierutdanningen utrydningstruet. I kampen for fredning av hvalen fikk man med seg kjendiser som Paul McCartney. I kampen for fredning av vernepleierutdanningen fikk vi med oss Jens Petter Gitlesen. Hva hadde best effekt? I dag spiser vi hval og feirer vernepleierutdannigen.

Så har vi spist lam. Det passer også bra. Noen av dere husker sikkert RV politikeren Liv Finstad som ble kjent for uttrykket ”Sauer er allrighte dyr”. Når sykepleierutdanningen fylte 100 år omtalte jeg vernepleieren som sykepleierens litt rebelske lillesøster. Av og til kan jeg forestille meg sykepleieren omtale oss vernepleiere på samme måte som Finstad gjorde: Vernepleierne, de er noen allrighte dyr. Sannheten er kanskje ikke at vi er den rebelske lillesøsteren. Sannheten er vel at vi er alt for snille. Vi er snille som lam! Ping!

Til slutt fikk vi Panna Cotta. Det er noe flotte greier. Og underlig. For å være ærlig så fant jeg ikke noen som helst sammenheng mellom Panna Cotta og vernepleie. Derfor skrev jeg italia pluss vernepleie på google. Og da skjedde det noe helt fantastisk. Som treff nummer to fant jeg reklame for en mastergrad i vernepleie. Et nettstudie på italiensk og spansk. Er det ikke fantastisk. Det er helt sant. Bare ved å kombinere italia og vernepleie på google får vi den mastergraden som flere av oss lenge har ønsket oss. Hvis noen snakker med Kristin Halvorsen så tips henne om Google. Om en helt utmerket Panna Cotta og en mastergrad i vernepleie.

Før vi takker folka som har jobbet for oss her i dag, vil jeg spørre dere om noe. Er dere mette?

Ja? Det burde dere ikke være. Vernepleiere bør ikke være mette. SSB mener at det blir for mange av oss. Hvis dere er mette får de kanskje rett. Det er i så fall veldig synd. Synd for alle de som trenger vår kompetanse. For vernepleiere må være sulten på mer. Vi skal videre. Vi kan ikke være 50 år og mette. Vår kompetanse trengs både på de feltene der vi tradisjonelt har vært og på nye felt. I demensomsorgen. I skolen. Samhandlingsreformen skriker etter vår kompetanse. Vår helhetlige integrerte helse- og sosialfaglige kompetanse. Derfor folkens, bli fort sulten igjen.

Da tror jeg tiden er inne for å gi en stor applaus til dem som har jobbet her i dag. Til ……………. Og folka hennes!

Da har vi takket for helsen. Jeg skal ikke bruke like lang tid på det sosiale. Vil bare presisere at det sosiale ikke slutter her. For noen av dere er det bare begynnelsen. Jeg har i hvert fall hatt en sosial og veldig hyggelig stund. Her kan vi takke hverandre, så jeg synes vi skal gi hverandre en stor applaus.

Til slutt: Jeg må innrømme at det var noen perioder i fjor. Når arbeidet med utdanningsmeldingen skremte oss. At jeg trodde det var gravøl som var det neste for vernepleieren. Derfor er jeg ekstra glad for at vi er her i dag. Gratulerer med dagen. Det er ikke hver dag jeg får anledning til å sitere Bibelen, men det skal jeg gjøre nå. For Paulus skrev akkurat det vi skal gjøre i dag. I dag skal vi Kappes om å hedre hverandre. Takk for måltidet.