Cato Brunvand Ellingsen

Av og til er det rett og slett skikkelig vanskelig Ã¥ begrense seg. Særlig nÃ¥ man er en snakkesalig bergenser som snakker om favorittemaet sitt til helt helt ferske vernepleierstudenter. AltsÃ¥ om «vernepleierier».

I dag har jeg hatt en firetimers forelesning for vernepleierstudenter i Trondheim, og denne bloggposten er egentlig til dem. De startet i forrige uke, og i dag har jeg gitt dem en (over)dose vernepleierelaterte tema. Jeg er den første til Ã¥ innrømme at det kan bli litt vel mye. HÃ¥per ikke frafallsprosenten pÃ¥ vernepleien pÃ¥ HIST blir unormalt høy i Ã¥r…

Som vanlig rakk jeg ikke å si alt jeg hadde tenkt. Langt i fra. Mest pågrunn av at jeg av en eller annen underlig grunn er redd for å ha for lite å si. Og, pågrunn av aktive studenter med mange reflekterte kommentarer. Tror vernepleiermiljøene har mye godt i vente fra HIST om tre år.

Vel. Grunnen til denne bloggposten er rett og slett at jeg lovte å sende dem noen referanser. Da kan vel dere andre lesere også få dem. Som for eksempel anbefalingen om boken til Thomas Owren og Sølvi Linde; Vernepleiefaglig teori og praksis. Og selvsagt i samme slengen artikkelen til Jon Løkke og Gunnar Salthe, Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. 

Begge disse anbefalingene ble gitt i forbindelse med at jeg presenterte pågående diskusjoner innen vernepleie. Vet ærlig talt ikke om det er store diskusjoner, men debatten om vernepleierens arbeidsmodell bør selvsagt holdes varm.

Undersøkelsen som jeg viste til der arbeidsplassene til vernepleierne ble gjennomgått er jo laget av HIST, så den får de sikkert på utdanningen, men her er den.

Jeg synes selvsagt det er synd at jeg ikke får tid til å diskutere og presentere alt jeg hadde på hjertet. Blant annet språkbruk som en funksjonshemmende barriere. Skulle gjerne vist A-lagets video Funksjonshemmet. Den har jeg skrevet om før, men du kan se den igjen her. Hva synes du?

Innlegget fortsetter under videoen. 

En ting jeg tenker pÃ¥ etter slike forelesninger er at det virkelig er behov for mer stoff om vernepleierns rolle pÃ¥ ulike arbeidssteder. Jeg er veldig glad for innlegget til Are karlsen om vernepleieren og barnevernet, og vi trenger flere slike. Vernepleieren i eldreomsorgen, vernepleieren i psykisk helse, vernepleieren i… Ja, er det noen som tar utfordringen?

En annen ting jeg tok opp er debatten om forskjellene mellom de ulike vernepleierutdanningene. Mange hevder at det er et problem. Jeg er kanskje en av de få som mener at det i stor grad er uproblematisk. Så lenge alle vernepleiere innehar en viss kjerne av vernepleiefaglig kompetanse er det bra med mangfold. Hva denne kjernen skal være er mer problematisk. Jeg nevnte debatten om atferdsanalyse i denne forbindelsen. Ingen av de nye studentene hadde noe forhold til dette. Noen få hadde det når jeg foreleste for ferske vernepleierstudenter på høgskolen i oslo og akershus i forrige uke. Uansett anbefaler jeg studenter til å forholde seg til denne debatten. Kanskje bør de lese Kjetil Viken sitt innlegg om dette her på bloggen, og vil de ha mer kunnskap om atferdsanalsyse benytter jeg anledningen til å anbefale den ganske så ferske boken Innføring i atferdsanalyse. Vi kommer nok aldri utenom denne debatten i de vernepleiefaglige miljøene, og bra er det (spør du meg).

Ok, skal gi meg der. Forelesningen var mest om stolthet, og ikke så mye om ydmykhet. Det lærer de sikkert nok om etterhvert. Jeg var i hvertfall overtydelig på at de må være ambassadører for vernepleierprofesjonen og være stolte over å være vernepleiestudenter. Jeg legger også her ut en pdf av min forelesning. Den bør brukes med varsomhet, da den først og fremst representerer stikkord for ordgyteriet til undertegnede.

Takk for fine timer i Trondheim. Ser frem til å møte nye studenter i Sandvika i slutten av måneden.

Jeg avslutter med dette sitatet fra en som skrev på Facebook når jeg i fjor spurte hva jeg burde si til ferske vernepleierstudenter (vet desverre ikke hvem som skrev dette):

Det nyutdannende vernepleiere ser ut til Ã¥ være lite forberedt pÃ¥ er de forventningene og trøkket som møter dem den dagen de er kommer ut i arbeid. Realitetsorienter dem mot hverdagen. At vernepleieryrket er mer enn solskinnshistorier med blide tjenestemottagere og faglig suksess og at det eneste som duger er hardt arbeid, faglig dyktighet, etiske refleksjon … samt dokumentasjon, dokumentasjon og dokumentasjon.

Vernepleier – og stolt av det!