Cato Brunvand Ellingsen

For noen dager siden var det 2 år siden jeg satt på kontoret til Tora Aasland. Statsråd. Hun hadde innkalt til møte om fremtidens vernepleierutdanning (og om de andre BSV-utdanningene) . Dette møtet kommer jeg til å huske godt. Hun slo fast at vernepleierutdanningen skulle bestå.

Tja, hvorfor skriver jeg om det nå. Jo, for den siste tiden har våre venner i Socialpædagogerne (SL) nådd et viktig utdanningspolitisk mål. Den danske regjeringen har slått fast at man trenger mer spesialiserte utdanninger. Igjen skal man kunne spesialisere seg som socialpedagog i Danmark. Socialpedagogærne har vært samarbeidspartnere med Fellesorganisasjonen og vernepleierne gjennom mange år. Selv om det er svært store forskjeller på utdanningene i Danmark og Norge, og her i Norge har vi jo enda mer spesialiserte bachelorutdanninger enn det danskene får nå, er det noen interessante poeng i denne utviklingen.

Når vi kjempet for å beholde vernepleierutdanningen for 2 år siden, ble blant annet det danske utdanningssystemet brukt mot oss. At det internasjonalt ikke var vanlig med så spesialiserte utdanninger som vi har her i Norge på det sosiale feltet, og at den internasjonale trenden gikk mot mer generelle utdanninger på grunnivå. Samtidig visste vi om den store misnøyen det fantes i de danske miljøene. Nå har begge landene slått fast at det er viktig med utdanninger som til en viss grad er spesifikke og målrettede for å sikre god kompetanse i tjenestene.

Et annet interessant trekk er, slik jeg har kunnet se det utenifra, at i Danmark, på samme måte som i Norge i 2011, har fagfolk og organisasjonene for personer med utviklingshemning stått sammen i kampen for gode utdanninger. For mer spesialiserte utdanninger. Organisasjonene for personer med utviklingshemning har i begge landene stått på fagforeningenes side i kampen for gode utdanninger som utdanner fagfolk som er gode på det direkte arbeidet for personer med behov for gode tjenester. Det er da et paradoks at vi her i Norge nå ikke inkluderer tjenestebrukerne i den videre utviklingen av utdanningene (som Ole Petter Askeheim så treffende beskriver i Fontene nå i høst).

Vernepleierutdanningen blir ofte beskrevet som unik i internasjonal sammenheng. Det stemmer ikke helt. Det finnes flere utdanninger som til dels ligner på vår. Eksempelvis Learning disability nurse i England. I Australia har de også hatt en utdanning med flere likhetstrekk, og på Island har de også en vernepleierutdanning (jeg er ikke helt oppdatert internasjonalt, men utdanningen på Island er ikke så lik nå som den var før). Det finnes dog ikke så mange utdanninger som kombinerer helsefaglig kompetanse med sosialfaglig og pedagogisk kompetanse som vi gjør her i Norge. Jeg er overbevist om at dette er en fremtidsrettet måte å tenke på, særlig med dagens fokus på et utvidet helsebegrep og en sosial forståelse av funksjonshemming.

Kanskje burde vi norske vernepleiere gjøre enda mer for å spre utdanningen vår internasjonalt. Det burde vært gjort flere forsøk på samarbeid med tilsvarende utdanninger andre steder, og vi burde i større grad «reklamert» for utdanningen vår. Jeg vet at den enkelte utdanningsinstitusjon har samarbeid internasjonalt, og FO har også et fruktbart samarbeid i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI. Her treffer man til dels folk som jobber innenfor helsetjenestene, men kanskje i mindre grad folk med utdanninger som kombinerer fagområdene på samme måte som vi gjør med vernepleierutdanningen.

(Kanskje bør vi skifte ut den engelske betegnelsen på utdanningen vår?)

Kanskje burde fagforeninger, utdanningsinstitusjoner og Kunnskapsdepartementet forsterket det internasjonale arbeidet knyttet til vernepleierutdanningen. Et sterkere internasjonalt samarbeid og en tydeligere internasjonal identitet ville gjort faget vårt mer robust. Hva sier du, bør vi satse på vernepleierutdanningen som en internasjonal eksportvare?