Vannpytt formet som et hjerteSom et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.

En gang på midten av 90-tallet var jeg studentrepresentant i avdelingsstyret for helsefag ved Høgskolen i Østfold. Da var jeg med på å åpne opp videreutdanningen for psykiatrisk sykepleier (tror jeg det het) for andre grupper enn sykepleiere. En liten andel av dem som skulle bli tatt opp kunne også ha vernepleierutdanning. Dette var ingen selvfølge. Avdelingsstyret var delt, og så vidt jeg husker brukte lederen sin dobbeltstemme for å få det gjennom. I dag høres nok det smått underlig ut at en helsefaglig videreutdanning som skal kvalifisere for arbeid i tjenestene til personer med psykiske lidelser ikke skal være tverrfaglig.

Både tidligere og nåværende regjeringsparti har varslet et ønske om å satse på skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det er strålende. En styrket helsetjeneste for barn og unge er viktig. Både oppfølging av barn og deres familier er helsefremmende og forebyggende. I dette arbeidet er helsesøstrene ofte frontsoldatene. Soldat er nok dog ikke et passende begrep om denne yrkesgruppen, men det er disse som ofte er de viktigste personene for sårbare familier og barn.

Jeg har ofte skrevet om viktigheten av en tverrfaglig skole. En skole som møter alle elever. En skole som ikke bare er opptatt av pedagogikk, men som også skal ivareta en lang rekke behov hos elevene. Utdanningsinstitusjonene våre må bli bedre på å integrere helse og pedagogikk. Nå snakker jeg selvsagt ikke bare om somatisk helse, men et utvidet helsebegrep som er mer enn bare fravær av sykdom. Skolen er sammen med familien den viktigste samfunnsarenaen for barn og unge.

Helsestasjonen er en viktig arena for de fleste småbarnsfamilier. Personlig har jeg veldig blandet erfaring med denne arenaen. Jeg kunne fortalt om ansatte der som knapt hadde øyekontakt, og som jeg i svært liten grad stolte på kunne følge opp barna mine. Jeg kunne også fortalt om en helsestasjon som tok vår bekymring på alvor, og som sendte oss videre til spesialister. Vel, min personlige erfaring med helsestasjon er ikke poenget her. En erfaring som kanskje er et poeng er at når jeg jobbet i barnehabilitering (begynner å bli noen år siden) fikk vi svært få henvisninger fra helsestasjon. Kompetanse på eksempelvis autisme var for lav. Jeg har ikke ferske tall på dette nå, men det er hevet over enhver tvil at tidlig innsats er viktig. Her er helsestasjonene knallviktige.  Kanskje særlig for barn med funksjonsnedsettelse.

Så til poenget. Jeg tviler ikke et sekund på at landets helsesøstre gjør en formidabel jobb. Samtidig undrer det meg litt at dette er en utdanning som skal være forbeholdt sykepleiere. Særlig etter å ha lest rammeplan og formål for utdanningen. Dette skriver blant annet utdanningsportalen Utdanning.no om Helsesøster:

”En helsesøster har kunnskap om helsetiltak rettet mot individet, grupper og samfunnet, og har som sin viktigste oppgave å ta vare på barn og unges fysiske og psykiske helse.

Vanlige arbeidsoppgaver for en helsesøster er:

  • undersøke, vaksinere og gi råd til barn, unge og foreldre om helse og oppvekst
  • veilede i spørsmål om helse, utvikling, oppvekst, samliv, seksualitet og prevensjon
  • hjemmebesøk og oppsøkende virksomhet
  • bygge nettverk og drive miljøarbeid for barn, ungdom og familier
  • samarbeide med blant annet skole om arbeids- og læringsmiljø
  • kartlegge, planlegge og samordne tiltak i samarbeid med andre faggrupper og etater

Helsesøsteren har en sentral rolle i å støtte og veilede barn og unge med spesielle behov for oppfølging på grunn av sykdom, funksjonsnedsettelse, omsorgssvikt eller risiko for omsorgssvikt.”

Er det noen som helst grunn, utover de profesjonspolitiske, til at ikke vernepleiere skal kunne ta helsesøsterutdanning? Jeg er på ingen måte tilhenger av en utvasking av profesjonskunnskapen som de ulike utdanningene innehar. Det er viktig å være tydelig på likheter, og ikke minst ulikheter mellom de ulike profesjonene. Det er forskjell på en sykepleier og en vernepleier. Heldigvis. Jeg tror like vel at om man fikk helsesøstre med vernepleie som grunnutdanning, ville dette berike helsetjenestene for barn og unge. Kanskje særlig ville det bidra til styrket kompetanse på oppfølging av barn med funksjonsnedsettelse og deres familier. Det er ikke sikkert at utdanningen bør åpnes opp for alle. Kunnskap om helsefaglige prosedyrer som eksempelvis vaksinasjon er selvsagt en viktig del av det å være helsesøster. Derfor kan det kanskje være et poeng at den kun åpnes opp for vernepleiere i tillegg til sykepleiere.

Dette innlegget kan selvsagt leses utelukkende profesjonspolitisk. Selvsagt er det en måte å peke på områder der vernepleiere i større grad burde vært tilstede, eksempelvis på skolen. Jeg ser dog ikke et stort poeng i at dette er en del av en profesjonskamp. Det er nok viktige oppgaver for oss alle. Det er stor mangel på vernepleiere på våre mer tradisjonelle områder. Når jeg nå ønsker å åpne denne debatten er det med utgangspunkt i barn og unge som trenger bedre helsetjenester. Jeg tror at større grad av tverrfaglighet i landets helsesøsterstillinger vil være positivt for tjenestene. Helsesøsterutdanningen har en lang tradisjon, men som et ledd i satsningen på bedre helsetjenester for barn og unge er kanskje tiden inne til å gjøre helsesøsterutdanningen (litt mer) profesjonsuavhengig? Jeg utfordrer i hvert fall helse- og utdanningsmyndigheter, sykepleiere og vernepleiere til å ta debatten.