Cato Brunvand Ellingsen

Det var disse møtene. Møtene med de som lever i raushetens grenseland. De som ikke blir regnet med i mangfoldet, i rausheten, i de store flotte ordene om vårt inkluderende samfunn. Det er noe med de folkene. Det er noe med dem som engasjerer meg. Det kunne vært omsorg. Omsorg er et undervurdert ord. Selvsagt er det omsorg. Overfor disse familiene som hver dag møter andre utfordringer enn de vi andre kan forestille oss. Men. Det er noe mer. Selvsagt er det det. For, disse folkene, i grenselandet, er jo ikke disse folkene. Det er jo oss. De er annerledes, men det er oss. Det er derfor jeg blir så sint, så opprørt og så engasjert når det fortelles om barrierer som motvirker det samfunnet jeg ønsker meg. Et samfunn for alle. 

Torsdag var jeg så heldig å få lov til å holde innlegg på lanseringen av boken ”Raushetens grenseland”. Boken er skrevet av moren til Selma, Kristin Molvik Botnmark. Boken er en personlig beretning om Kristin og Selma sitt møte med oss. Med barnehage og skole, med tjenestene, med samfunnet. Det er også boken om Petter og Paul, Bjarne og Erlend og flere andre familier. Det er beretningene om personer og familier som er såkalt annerledes. Men først og fremst er det beretningen om oss alle.

I 2010 kom partiet Sverigedemokraterna inn i Riksdagen i Sverige. Som en reaksjon startet avisen Aftonbladet kampanjen ”Vi gillar olika”. Et kraftfullt slagord for et mangfoldig, inkluderende samfunn. Et slagord som jeg oppfordrer, nesten insisterende tvinger vernepleierstudentene og ansatte i tjenestene jeg foreleser for om å adoptere. Et slagord som vi vernepleiere må ha som en naturlig del av vår faglige og personlige ryggmarg. Vi er ikke gode vernepleiere uten at vi liker annerledeshet.

Boken til Botnmark burde kunne hatt tittelen ”Vi gillar olika”. Men. Det hadde vært en løgn. Boken viser eksempel på eksempel på at vi som samfunn ikke består inkluderingsprøven. At vi ikke liker annerledeshet. Kanskje sier vi at vi gjør det, men vi viser det ikke i praksis. Et lite øyeblikk tar jeg meg i å tenke at det er nok nå. Nok svartmaling. Jeg rister det av meg på samme måte som du må riste det av deg. For det er sannheten. Botnmark beskriver samfunnet slik hun møter det sammen med Selma. Hun møter et annet samfunn enn det hun har møtt før. Før Selma. Hun hjelper oss til å forstå noe vi aldri helt ut kan forstå.

Da sønnen min var 4 år flyttet vi fra blokk til rekkehus. Det var en revolusjon for familien. Plutselig var frihetsradiusen til Jonas en helt annen. På godt og vondt. Jeg husker fremdeles den dagen han hadde vært borte en times tid, og jeg fant han ruslende med en skillingsbolle i hånden. Han hadde jo selvsagt vært inne hos venninen sin. Fire år. Her om dagen hørte jeg om familien til 10 åringen som fikk avslag på avlastning. 10 åringen som må passes på hele tiden. Som utaggerer, som slår seg selv og andre. Avslaget på avlastning var begrunnet med at ”vanlige” 10 åringer også måtte passes på. Foreldre kunne ikke forvente å få ”fri” fra en 10 åring. Heldigvis har vi en fylkesmann som sier klart i fra i slike saker, men det skulle vel ikke være nødvendig. Nødvendig at fylkesmannen må være en del av kommunenes saksbehandling. At familier må gjennom disse byråkratiske og emosjonelle prosessene som slik klagesaksgang er. Det er disse familiene som lever i raushetens grenseland. I boken fortelles det om flere eksempler. Som når familien ikke orker å søke om avlastning da prosessen er for belastende. Det er vondt, men nødvendig å lese.

Inkludering, mangfold og raushet handler om de store visjonene. Visjonene for vårt samfunn. Et samfunn for alle. Det er vanskelig, nærmest umulig, å være i mot disse begrepene. Disse verdiene, eller visjonene (eller hva det nå er). Klart vi ønsker et mangfoldig samfunn. Du skal være veldig langt ute på høyresiden for å ikke kunne skrive under på det. Men mangfold er ikke noe man bare kan snakke om. Mangfold krever operasjonalisering, det krever handling. Det er i møte med annerledesheten vi blir satt på prøve. Både som mennesker, som helse- og utdanningstjenester og som samfunn. Men hvordan ser egentlig det mangfoldige samfunnet ut. Hvis du våkner i morgen tidlig i det mangfoldige, inkluderende samfunnet. Hva er da det første du ser? Vi må være i stand til å sette ord på det.

Når konen min hadde lest boken så hun på meg. På meg som i kreative øyeblikk kaller meg for inkluderingsagent. ”Her står det at Selma aldri hadde vært så inkludert som når hun gikk på spesialavdelingen. Hva synes du om det da, Cato?”. Ja, boken utfordrer vår forestilling om inkludering. Det er derfor det er så avgjørende å skille mellom begrepene integrering og inkludering. Og at vi alle svarer på mirakelspørsmålet, hvordan ser egentlig det inkluderende samfunnet ut?

Boken til Botnmark er en personlig beretning, men vi kan ikke la den bli med det. Den bruker de personlige erfaringene til familiene til å reise helt nødvendige spørsmål om samfunnet vårt. Et av de viktigste budskapene er at det er noen som ikke blir inkludert i inkluderingen. Det er helt åpenbart at funksjonsnedsettelse er langt nede på rangeringen av annerledeshet.

Les også: Rangering av diskriminering

Jeg må innrømme at jeg av og til har lurt på om jeg, som vernepleier, har lov til å delta i debatten om inkludering, og da særlig om et samfunn der annerledes funksjonsevne ikke sees på som et problem. Det er flere grunner til det.

1. Boken viser med all mulig tydelighet at vi svikter. Vi blir barrierene som vi egentlig er satt til å bygge ned.
2. Vi kan aldri, aldri påberope oss å forstå. Vi kan prøve, men vi vil aldri helt kunne forstå hvordan det er å måtte fylle ut skjema etter skjema, gang etter gang, kanskje uten søvn natt etter natt.
3. Vi vernepleiere, og andre helse- og sosialarbeidere, kan ofte bli sett på som konservatorer. Konservatorer av et samfunn som gjør folk til brukere. Som bidrar til at overgangen til å se på personer med funksjonsnedsettelse som borgere som alle andre går saktere. Vi representerer tross alt tjenestene.

Denne boken gir meg legitimitet til at jeg, som vernepleier, bør og skal være i front i denne debatten. Vi er alle tjenestemottakere av og til, men det er noen som er det oftere enn andre. For disse er det helt avgjørende at tjenestene fungerer. Tjenester som ikke funker er barrierer, dørvakter til det mangfoldige samfunnet. Tjenester som funker er døråpnere. Boken forteller om enkeltpersoner som redder systemet. Familiene møter enkeltpersoner som er der for dem. Det vil alltid være noen som er som fødte omsorgskunstnere. Som bare er. Men vi kan ikke bygge en skole eller helsetjenester på at alle skal være det. Vi må kunne forvente at tjenestene inspirerer folk til å være der for folk. Mens kronprinsen har dignity day en dag i året, må vi i velferdstjenestene ha dignity day hver bidige dag.  

Vidar sier det kanskje tydeligst. Vidar som har inspirert meg til det jeg driver på med. Vidar som ufattelig nok ikke er mer.

Vi må bare stå på, vet du – derfor trenger vi stemmer som din.

Vi må alle stå på for et samfunn for alle. Og da mener jeg, og ikke minst Kristin Molvik Botnmark i denne boken, et samfunn for alle.