Det er rett og slett skikkelig trist. For. Intensjonene er jo så gode. Skikkelig gode. Barna først. Alltid. Barnets beste. Uansett. Men. Hvor ble egentlig nyansene av i sommerens debatt om adhd, autisme og overgrep?

Jeg hadde jobbet som vernepleier noen år. Jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten da jeg fikk telefonen. Telefonen fra kommunefysioterapeuten som lurte på noe rundt barnet vi begge jobbet for. Kunne det være overgrep som var grunnen til hans underlige atferd? For å være ærlig; det var en problemstilling jeg ikke hadde tenkt på. Jeg hadde dog ingen indikasjoner på at jeg burde tenke tanken heller. Gutten hadde autisme. For meg, som daglig jobbet for barn med autisme og deres familier, var ikke guttens atferd noe underlig i det hele tatt. Autisme.

 

”Du ser det ikke før du tror det.” Det er ikke bare tittelen på boken til Inga Marte Thorkildsen. Det fungerer godt som overskriften på det utrolig viktige engasjementet vår tidligere barneminister har overfor barn som har vært utsatt for overgrep. Hun har virkelig stått frem som en talsperson for utsatte barn og unge. En forkjemper for et bedre barnevern. Og. Det er et viktig poeng. Det kan godt være at du ikke ser det før du tror det. Vi må alle, som fagpersoner, tenke tanken om at det kan være overgrep som ligger i bakgrunnen. Vi må alle, som foreldre, tåle å bli sett i kortene. Bli stilt de viktige spørsmålene. Alltid.

 

Men. Problemet er at diskusjonen har sporet av. Debatten kan for mange synes å være en debatt mellom overgrep og diagnose. Sånn kan vi selvsagt ikke ha det. Det er en polarisert debatt der mange ikke kjenner seg igjen. Når Thorkildsen kjemper kampen for de barna som får en diagnose, men som egentlig har blitt offer for overgrep er det en viktig og rettmessig kamp. Det er viktig at ikke diagnoser dekker over for overgrep. Det kan godt være at det finnes barn som ikke burde blitt diagnostisert med adhd eller autisme, men som heller burde vært fulgt opp med utgangspunkt i de traumene de har vært utsatt for. Det er dog bare en del av et viktig tema. Et tema som er så utrolig mye mer komplekst enn som så.

 

For. Vi kunne like godt tatt utgangspunkt i de barna som både har adhd og/ eller autisme og som er utsatt for overgrep. Sannsynligvis er det slik at barn med slike diagnoser i større grad enn andre er utsatt for overgrep. Det er ingen motsetning mellom å ha en diagnose og kunne bli utsatt for overgrep. Heller motsatt. Dessverre hører jeg ofte om et barnevern som nesten systematisk aviser barn med ulike diagnoser. Har barnet en diagnose så blir de automatisk henvist til kommunens pleie- og omsorgstjeneste, og blir ikke fulgt opp i forhold til de mulige overgrepene. Også i disse tilfellene gjelder i høyeste grad overskriften ”Du ser det ikke før du tror det”. Hvorfor diagnose og overgrep skal forstås som motsetninger er for meg helt uforståelig.

 

Og. Vi kan ikke stoppe her. Vi bør selvsagt også snakke om de barna som har en diagnose, men som ikke har blitt utsatt for overgrep. Vi kan rett og slett ikke tillate at sommerens debatt om dette temaet flytter oss tilbake til de ”kalde mødres” tid. Til en tid der eksempelvis autisme blir sett på som et resultat av foreldrenes manglende oppfølging, stimulering og oppdragelse. En tid der autisme ble sett på som et resultat av kalde mødre, foreldre med lite emosjonell oppfølging. Ragne Beate i bloggen ”På randen med Ragne” sier det godt. Nei. Hun skriker så alle må høre. ”Veit du, fagfolka på grasrota, dei lære ikkje en skit om verken det eine eller det andre dei!” Hun har selvsagt rett. Det er ikke bare på overgrep vi trenger en kompetanserevolusjon. Revolusjonen trengs også knyttet til ulike diagnoser. Vi trenger helsestasjoner, barnehager, skoler som har kompetanse på hvordan en skal følge opp barn med adhd, autisme og andre lignende diagnoser. Vi trenger tjenester som sikrer at familiene får støtte, avlastning og oppfølging. Det siste disse familiene trenger er nok et mistenkelig blikk med spørsmål om de ikke kunne gjort ting annerledes. De trenger hjelp og støtte slik at de faktisk klarer å være foreldre, ikke bare koordinatorer.

 

Vi kunne også snakket om de barna som aldri verken får en diagnose eller der overgrep aldri blir oppdaget. Barna som går gjennom en barndom der de aldri blir fulgt opp som den de er med de erfaringene de har. Der ”systemet” bare sier vent og se eller som ikke legger merke til dem i det hele tatt. Men. Jeg tror du som leser har fanget opp poenget mitt uten at jeg skriver mer om dem.

 

Nyansene folkens. Pokker heller. Nyansene. Alltid. Nemlig.

 

Jeg tror på økt kompetanse både når det gjelder overgrep og diagnoser. Når det gjelder å avdekke og følge opp. Både på arenaer som alle er på, helsestasjon, barnehage og skole. Og i barnevern og spesialisthelsetjeneste. Selvsagt burde jeg tenkt tanken på overgrep i eksempelet over. Like mye som kommunefysioterapeuten burde hatt større kompetanse på autisme. Bare på den måten kunne vi sammen sett barnet på en best mulig måte.

 

Og. Jeg tror på tjenester som er designet slik at de evner å fange opp nyansene. Både og. Ikke enten eller. Dessverre tror jeg ikke at debatten som nå foregår i landets aviser er egnet til å fremme disse nyansene. Kom igjen, folkens. Vi kan alle bedre enn dette.

 

PS! Jeg har ikke lest boken til Inga Marte Thorkildsen. Jeg har heller ikke lest alle debattinnleggene som har fulgt boken. Jeg er ikke psykolog eller ekspert. Men. Jeg tror jeg kjenner feltet såpass bra at jeg på en eller annen måte kan kalle meg fagperson, men i denne saken tror jeg at jeg bare vil kalle meg for en meningsytrer i kampen mot nyanseresistens.