Cato Brunvand Ellingsen

Er det en motsetning mellom målet om det inkluderende samfunnet og det at 10 utviklingshemmede ønsker å bygge en blokk med leiligheter der bare de skal bo? Er det at foreldre velger spesialskoler/ spesialklasser for sitt utviklingshemmede barn en fare for et mangfoldig samfunn?

”Den videregående skolen der jeg bor er en av de mest profilerte skolene i landet. Kronprinsen har vært der. Statsminister og kunnskapsminister har besøkt skolen. Den har en moderne arkitektur, nye spennende ideer, gjør tilsynelatende mye bra. Det er på denne skolen dette underlige skiltet står. Skiltet som viser vei til ”tilrettelagt avdeling”. Dette skiltet viser ikke bare vei til avdelingen for elever med multifunksjonshemming, autisme og/ eller utviklingshemning. Avdelingen som er plassert på baksiden av skolen. Skiltet viser nemlig også vei til et segregert samfunn. Skiltet er et symbol som skiller mellom oss, vi som ikke trenger tilrettelegging, og de andre.”

Slik starter jeg et lite kapittel jeg har begått i en helt ny bok (Helt med! av Dahle & Torgauten (red)). Boken retter fokus på inkludering og felleskapsbygging, og jeg innrømmer gjerne at jeg synes det er stas å være kapittelforfatter i en bok som også folk som Marte Wexselsens Goksøyr, Per Koren Solvang, Jan Tøssebro, Henrik Syse, Laila Luteberget og Magne Lerø bidrar med kapitler i. Morro!

I kapitlet tar jeg utgangspunkt i viktigheten av å være nyansert i debatten om inkludering. Vi må aldri bli nyanseresistente. Og jeg tar utgangspunkt i noen dilemma. Dilemma som både fagfolk, politikere og andre baler med. Er det mulig å være inkluderingsagent samtidig som fritidsklubben kun for utviklingshemmede er det gøyeste som finnes? Er det en motsetning mellom målet om det inkluderende samfunnet og det at 10 utviklingshemmede ønsker å bygge en blokk med leiligheter der bare de skal bo? Er det at foreldre velger spesialskoler/ spesialklasser for sitt utviklingshemmede barn en fare for et mangfoldig samfunn?

”Dilemma som skaper utfordringer i rommet mellom de store overordnede idealene og de konkrete valgene i hverdagen. Idealene om normalisering, integrering og inkludering, idealene som fortsatt skal være førende både for politikken, samfunnsutviklingen og tjenestene, på den ene siden. Enkeltpersoners, myndigheters og fagpersoners valg i konkrete tilfeller på den andre siden. Er det plass til, og kanskje ønskelig, med segregerte tilbud uten at en skal forlate idealet om et inkluderende samfunn, et samfunn for alle?”

Jeg tror dette er viktige spørsmål. Spørsmål som utfordrer både faget og politikken. Og selvsagt utfordrer oss alle. For det handler om hvilket samfunn vi ønsker. Jeg har selvsagt ikke er soleklart svar på dette. Jeg tror at slike segregerte arenaer kan gi næring til et inkluderende samfunn, men at det er grunn til å rope et varsku. Det er grunn til å kreve at vi alle skal være nyanserte.

I kapitelet skriver jeg om hvor jeg finner svar på dilemmaene:

Jeg finner det i forholdet mellom integrering og inkludering. Jeg tviholder på at inkludering handler om å bygge et samfunn, mens integrering  i stor grad handler om enkeltpersoner.

”For å skape et grunnlag for samfunnsutvikling og tjenesteyting er det nettopp viktig å skille mellom begrepene integrering og inkludering. Selv om integrering ofte er et positivt ladet ord er det samtidig i stor grad et begrep som bringer med seg et individuelt perspektiv på funksjonshemming, og i svært liten grad gir et grunnlag for samfunnsendring.”

Jeg finner det i forskjellen på makroperspektiv og mikroperspektiv. Og at vi må klare å tenke to tanker på en gang.

”Tar vi et mikroperspektiv er det vanskelig å se på inkludering som et mål i seg selv. Om du våkner opp i morgen tidlig i det inkluderende samfunnet, og du fremdeles ikke er tilfreds er det rett og slett ikke godt nok.”

”Tar vi et makroperspektiv på inkludering kan det godt være at vi skal slå fast at det inkluderende samfunnet har en egenverdi. At inkludering er en bra greie. De fleste vil si at et samfunn med plass til alle, der alle deltar likeverdig er et ønskelig samfunn. At det ikke bare er noen få som ”tjener” på et inkluderende samfunn og inkluderende samfunnsarenaer.”

Og. Jeg finner det i kunnskap.

”Debatten om integrering og inkludering er lite preget av kunnskapsbasering, og i desto større grad preget av ideologi. Enten blir den full av honnørord uten reelt innhold, eller så blir den avvist som utopisk. Dette er noe vi alle må prøve å komme oss videre i fra. Her kan kunnskapsbasert praksis bidra.”

Vel. Nå har jeg snart referert til hele kapitelet, og jeg vil jo at du skal kjøpe boken og få et helhetlig inntrykk av det, men avslutningsvis oppfordrer jeg oss alle til å være inkluderingsagenter (endelig kom et av mine favorittord på trykk).

”Det jeg derimot vet er at vi må alle være inkluderingsagenter. For det første må vi være agenter for en differensiert bruk av begrepene integrering og inkludering. For det andre må vi bekjempe enhver form for nyanseresistens. Vi må ikke være dogmatiske i vår tro på det inkluderende samfunnet. Vi må være nyanserte og pragmatiske i vårt svar på hvordan vi skal nå det, men fortsatt holde fast ved at det er et spørsmål om ”hvordan”, ikke ”om”. For det tredje må vi alltid stille spørsmål ved krefter som lager fartsdumper i veien til det inkluderende samfunnet.”