Tør vi å spørre de viktigste spørsmålene. Hva er viktig for deg? Hva kan jeg gjøre for deg? Og. Hvordan kan du bidra?

Jeg kjenner bare flyktningesituasjonen fra media. Jeg har vel knapt møtt en nyankommet flyktning. Derfor skriver jeg dette med stor grad av forbehold. Et forbehold som de fleste av oss som ikke har førstehåndserfaring med situasjonen alltid bør ta. Jeg skriver det med undring. En undring over hvordan vi egentlig mottar de nyankomne flyktningene.

Jeg hører det. Det er en «tsunami» som er i ferd med å velte over oss. En flykningetsunami. Hva gjør det med oss når vi kaller folk på flukt for en tsunami? Hva gjør det med hvordan vi tar i mot folk? En tsunami er noe vi prøver å stoppe. Eller løpe bort fra…

Vi kan ikke rømme fra dette.

De snakker om absorpsjon. Hvordan skal vi klare å absorbere så mange så fort? Er det virkelig det vi skal? Er det det vi forventer skal skje? At de andre skal trenge inn i det norske? Legge fra seg sin identitet.

Vi kan ikke, skal ikke, absorbere mennesker.

Så, hva er det vi skal gjøre? Hva skal vi gjøre når det på kort tid kommer mange mennesker på flukt? Vi må åpenbart gjøre mer enn å stenge grenser, sette opp direktefly til Kabul eller varsle på sosiale medier at vi her er i Norge er strenge og rettferdige.

Her fra sidelinjen ser det veldig ut som om norske politikere møter folk på særlig to måter. I hvert fall nå som det nesten ser ut som om utfordringene er flere enn folk. Nå som fokuset er flyttet fra døde folk i Middelhavet til høyst levende folk i Norge. To måter. Reis tilbake eller gjør som vi sier.

Problemet er bare at i møte med folk er dette en dårlig strategi. Og bare for å minne om det. Flyktninger er også folk. Vi må møte folk som folk.

Tør vi å bruke moderne syn på tjenesteutvikling og tjenesteutøvelse også overfor flyktninger, eller er det slik at situasjonen er så voldsom og så kompleks at vi faller tilbake til den velkjente one size fits all?

Hva mener jeg så med moderne syn på tjenesteutvikling og tjenesteutøvelse. Først og fremst handler det om å gå fra «dette er det vi kan tilby deg» til «hva er viktig for deg?». Møter vi folk med «dette er det vi kan tilby deg» er det stor fare for at vi gir feil oppfølging og/eller at vi opplever motstand fra folkene vi skal utvikle tjenester til. Ikke nødvendigvis for at det er for lite, men at de må være annerledes. Som vernepleier er dette kjent stoff. Sammen med tjenestebrukerne må vi utvikle gode tjenester for den enkelte på basis for hva som er viktig for den enkelte. Det har vært en stille revolusjon i tjenestene forøvrig grunnlagt i dette. Det å involvere tjenestebrukerne i utviklingen av egne tjenester. Tør vi å stille spørsmålet til nyankomne flyktninger? Hva er viktig for deg?

En annen del av denne utviklingen er samvalg. Pasienter og tjenestebrukerer involveres direkte i valgene av intervensjoner og tiltak. Det utvikles mye spennende verktøy som bidrar til at folk kan ta informerte og kunnskapsbaserte valg om tjenestene. I en nylig kronikk i BT beskrives noen viktige poeng knyttet til dette. Om hvor viktig det er å involvere for å sikre videre oppfølging og suksess.

«Behandling som ikke passer med pasientens avveininger, er en form for feilbehandling. Når pasient og helsepersonell kommer frem til den beste beslutningen sammen, øker sjansen for at behandlingen stemmer med det som er viktig for oss.»

Den siste faktoren som er viktig i denne sammenhengen er den voksende interessen for tjenestedesign i offentlige tjenester. Designtenkning har et rått fokus på brukernes behov. Blant annet gjennom etnografiske undersøkelser beveger en seg nærmere folk. Ikke bort fra folk.

Vi må slutte å tro at vi vet best. Det er avgjørende viktig å også la flyktninger selv bidra til å utvikle de tjenestene de skal ha. Både på individnivå og på systemnivå. Det er svært mye som tyder på at det å stille spørsmål om hva som er viktig for deg, fokus på samvalg og utvikling av tjenester med designtenkning ikke bare bidrar til bedre tjenester, men også til billigere tjenester. Det er vel svært lite som tyder på at dette ikke også skal gjelde for tjenestene til nyankomne flyktninger.

Det er ikke slik at vi vet best.

La oss tørre å slippe løs en hel haug med ergoterapeuter, vernepleiere, etnografer og designere i arbeidet for flyktningene. La oss tørre å la flyktninger selv bestemme.