Politikere er det. Fagfolk er det. Og alle oss andre er det. Vi er aktive tilskuere til en integreringskonkurranse. Vi står på tribunen og heier på den eller de som blir best og raskest mulig integrert. En helt helt tullete integreringskonkurranse som vil bli stående uten vinnere hvis vi fortsetter å heie på den måten vi nå gjør. For. Hvis vi tror folk kommer til Norge for å bli norske så når vi aldri målene våre i inkluderingspolitikken.

Jeg må innrømme det. Det er en del av den pågående innvandrings- og flyktningedebatten som irriterer meg noe voldsomt. Nemlig den delen som handler om integrering. Det er ikke noe nytt, men det er blitt aktualisert gjennom den nåværende flyktningesituasjonen. Vi snakker nemlig om hvor viktig det er å integrere dem i det norske samfunnet. Vi gjør det på gruppenivå. Vi må integrere de flyktningene. Eller. Flyktninger med lang utdanning er lettere å integrere enn flyktninger med ingen eller kort utdanning. Og, vi gjør det på individnivå. Både når politikere og fagfolk diskuterer i media og når vi tar diskusjonen ut på gaten. Han eller hun er så godt integrert. Så flink de/vi er. Eller. Den familien der borte vil jo ikke la seg integrere. De holder jo bare på sin egen kultur og snakker dårlig norsk. Nei, nå må de skjerpe seg.

Hva betyr egentlig dette? Hva er kriteriene for hva som er godt integrert? Når er egentlig Hussain integrert? Når kan vi klappe han på skulderen og si at vi er fornøyd med han?

Sukk. Dette fokuset gjør at det blir en slags konkurranse. En konkurranse der de som er flink til å integrere seg er vinnerne, og de som ikke er flink til å integrere seg åpenbart er tapere. Og tapere vil vi jo ikke ha. De er problemer som vi enten ikke kan ta imot i det hele tatt, eller som vi må sette i gang tiltak overfor. Hva med å senke den økonomiske støtten? Eller kanskje kaste dem ut av landet?

Forståelse og praktisering av grunnleggende menneskerettigheter er veldig viktig. Inntektssikring og mulighet til å kommunisere er også det. Selvsagt er det det. For alle. Og for vårt samfunn. Problemet er bare det at med ett ensidig integreringsfokus så stiller vi oss i altfor liten grad åpen for forandring. Vi lar debatten i for stor grad handle om hvordan folk skal passe inn i vårt samfunn, og i for liten grad om hvordan vi skal utvikle og forandre samfunnet vårt slik at det er enda bedre på mangfold.

Når spurte vi sist om hvordan du og jeg skal forandre oss for et mer mangfoldig samfunn?

Vi må rett og slett legge om premissene for både debatten og politikken. Vi må begynne å ta inn over oss at samfunnet vårt kommer til å forandre seg. Også forandre seg på grunn av økt andel mennesker med annen bakgrunn enn min europeiske. Å tviholde på at samfunnet vårt skal være som nå selv med stor grad av innvandring og kontinuerlig økning av flyktninger er dømt til å mislykkes. Da vil vi ikke bare mislykkes i målsettingen vår. Vi vil komme til å leite etter syndebukker. Syndebukkene vil da åpenbart være de som kom til landet vårt uten å klare å integrere seg. Og det vil være dem som lot dem komme. Jeg liker ikke en slik tanke.

Vi må i større grad har fokus på inkludering. Vi må spørre oss om hvordan vi rigger nærskolen på en slik måte at den rommer læringsmuligheter for alle barn og unge, ikke hvordan vi skal få alle disse barna til å bli passe inn i den skolen som vi alltid har hatt. Vi må for alvor ta steget fra enhetsskolen til fellesskolen. Vi må i større grad stille spørsmål ved hvordan vi rigger arbeidslivet slik at det lettere er plass til folk med ulik utdanning, kvalifikasjon, erfaring og språkkunnskap. Ikke bare ha fokus på å kvalifisere det enkelte individ for hvordan arbeidslivet er i dag. Vi trenger mangfoldsledelse. Og kanskje trenger vi å diskutere inntekstssikring på en annen måte enn hva det tradisjonelle arbeidslivet gir. Vi må tenke nytt når vi bygger nærmiljø. Det hjelper ikke å klage på at folk ikke engasjerer seg hvis vi ikke spør folk om hvordan de ønsker eller kan engasjere seg. Vi må skape nye møteplasser i tillegg til de gamle. Vi må bygge nye muligheter sammen med folk. Vi må rigge samfunnet for forandring, ikke bare rigge det enkelte individ for å kunne passe inn.

Integreringskonkurransen bygger opp under tanken om det fremmede som noe annerledes som må endres. Inkludering derimot, bygger opp under annerledeshet som en ressurs som ikke skal forandres, men som skal benyttes til det beste for oss alle.

Når Sverigedemokraterne for første gang kom inn i den svenske riksdagen løftet Aftonbladet opp kampanjen ”Vi gillar olika”. Når jeg snakker til vernepleierstudenter, vernepleiere og andre i velferdstjenestene trekker jeg frem dette slagordet som noe grunnleggende for det arbeidet de gjør i hverdagen. Hvis vi ikke kan stå for det, har vi ingenting i velferdstjenestene å gjøre. Jeg håper det er et slagord som vi alle kan rope høyt. Ikke bare de av oss som jobber i velferdstjenestene. Særlig i en tid der vi får mange flere flyktninger til landet enn vi hadde trodd på forhånd.

«Vi gillar olika.»

Skal vi dog kunne stå inne for et slikt slagord må vi bevege oss bort fra den tradisjonelle integreringsdebatten. Vi må ha fokus på inkludering. Vi må ha fokus på utvikling av samfunnet. Sammen.