Det var bare en helt vanlig tilfeldig sammenheng. Det som skjedde for meg denne første mandagen i oktober 2016. En tilfeldighet som jeg har tenkt å legge større betydning i enn det slike tilfeldige sammenhenger vanligvis fortjener. Samtidig, altså helt nøyaktig samtidig, som jeg var på vei til min nye jobb som mellomleder i tjenester for personer med utviklingshemming et sted her i Oslo, overleverte nemlig utvalgsleder Osmund Kaldheim NOU 2016:17 ”På lik linje” til henne som før var inkluderingsminister, nå bare barne- og likestillingsminister, Solveig Horne.

 

”Hvordan er statusen på den jobben i forhold til den du har i dag?” var en av reaksjonene jeg fikk når jeg for noen måneder siden bestemte meg for å skifte litt retning i min jobbhverdag. ”Hæ!” var en annen. Fra å jobbe i en kompetansetjeneste i spesialisthelsetjenesten har jeg nemlig nå valgt å nærme meg den hverdagslige virkeligheten. Jeg forstår undringen til at jeg har gjort det valget. Jeg som mang en gang har skrevet og kommentert denne virkeligheten fra utsiden. Fra den behagelige utsiden. Kommentert en virkelighet som jeg har vært kritisk til. Som både jeg og Osmund Kaldheim mener kan bli annerledes. Bli bedre. Fra mandag av begynte jeg som avdelingsleder i en bydel i Oslo. Avdelingsleder for omtrent 30 hverdagshelter. Ufaglærte, helsefagarbeidere og høgskoleutdannet personell som jobber for at folk i bydelen skal få gode liv. Liv der de får brukt sitt eget potensiale. Et liv ”på lik linje” som andre borgere i bydelen.

 

Mitt utgangspunkt for å velge denne retningen kan oppsummeres i følgende avsnitt fra min jobbsøknad:

 

”Arbeid på nasjonalt og regionalt nivå gir viktig innsikt i kunnskap og kompetanse på overordnet nivå, samt detaljkunnskap på en rekke relevante områder. Samtidig gir det også en erkjennelse av at det viktigste arbeidet foregår i bydeler og kommuner. I det direkte arbeidet for personer med funksjonsnedsettelse og med alle de ansatte i dette viktige arbeidet. Blant annet derfor er jeg nå motivert for å søke den utlyste stillingen. Det er der det viktigste arbeidet foregår.”

 

Det såkalte rettighetsutvalget har i to år jobbet med den viktige NOUen som de mandag la frem. Utvalget har gjennomgått situasjonen for personer med utviklingshemming, og legger frem åtte løft for å realisere deres grunnleggende rettigheter. En NOU er i utgangspunktet bare en utredning med anbefalinger til videre arbeid. Den gir ingen forpliktelser, verken for politikere, myndigheter eller tjenester. Det er heller ikke slik at alle er enige i alle forslagene som kommer. Nå er tiden inne for debatt og utvikling. Konklusjonene utvalget gjør på bakgrunn av sitt kunnskapsgrunnlag er tydelig nok:

 

  • Personer med utviklingshemming diskrimineres på en rekke samfunnsområder, både gjennom direkte forskjellsbehandling og gjennom manglende tilpasning og tilrettelegging.
  • Utviklingshemmede har ikke reell frihet til å bestemme hvor og hvordan de vil oppholde seg og bo.
  • Organiseringen og gjennomføringen av tjenestene til personer med utviklingshemming undergraver mulighetene for privatliv og personvern
  • Helse- og omsorgstjenesten til utviklingshemmede er utformet på en måte som hindrer selvbestemmelse, inkludering og deltakelse i lokalsamfunnet

(punktene er utdrag fra tabell 1.1. i sammendraget)

 

Altså. Mye av dette visste vi fra før. Noe kan sikkert diskuteres. Jeg har ikke lest utredningen i detalj, men den må på ulikt vis få betydning for politikk- og tjenesteutvikling i tiden som kommer. Det er veldig gledelig at utvalget kommer med konkrete forslag til veien videre. At utredningen ikke bare er full av honnørord om en uoppnåelig virkelighet. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk når utvalget ble betegnet som ”Rettighetsutvalget”. Ikke fordi jeg er i mot at det nettopp er de grunnleggende rettighetene og FN-konvensjonen som blir lagt til grunn for arbeidet. Jeg er glad for et slikt utgangspunkt. Problemet med rettighetsfokuset er at det ofte har en tendens til å blende for det konkrete arbeidet i hverdagen. Arbeidet som de flotte folkene jeg nå er leder for gjør hver dag. Dette arbeidet i tjenestene som ofte er en avgjørende faktor for at rettighetene skal bli oppfylt. NOUen er selvsagt først og fremst en menneskerettighetsrapport, men helse- og omsorgsdelen er en svært viktig del av dette.

 

Jeg har altså ikke lest NOUen enda. Ikke skikkelig i hvert fall. Jeg er derfor glad for at SOR driver med korte oppsummeringer av de ulike kapitelene. Utredningen skal etter sigende på høring, og jeg lover at også jeg kommer tilbake med flere blogginnlegg om den. Det er jo knapt andre enn oss som fra før av er opptatt av dette som bryr seg om at denne viktige NOUen er kommet.  Jeg legger dog merke til at det er flere elementer her som skal få betydning for den virkeligheten jeg nå er kommet meg ut i. Styrking av habiliteringstjenestene, bedre helseoppfølging med fokus på fastlegenes vilje og kompetanse, organisering av omsorgstjenester, selvbestemmelse, styrking av den helt grunnleggende og nødvendige kompetansen og selvsagt tvangslovgivningen. Nei, vi skal ikke ta ferie…

 

Tilfeldighetene skulle også ha det til at akkurat den samme uken som jeg startet i min nye jobb, akkurat samme uke som Kaldheim la frem sin utredning, la regjeringen frem en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Eller, gjorde de virkelig det? Som et lite kapittel i statsbudsjettet står det noe som kalles for ”8 Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017–2019)”. Blant mange fine ord finner jeg virkelig ikke noen ting som kan forsvare begrepet opptrapping. Særlig hvis vi her snakker om tjenester for utviklingshemmede. Riktignok legger de inn 100 millioner i tilskuddsmidler og 100 millioner i midlene til kommunene, men det er rett og slett en ”spøtt i havet”.

 

Så folkens. Jeg har vel egentlig ikke helt troen på politikerne. De kommer selvsagt til å gjøre noe, men denne gruppen av borgere og dette arbeidet som vi kaller habilitering og vernepleierfaglig yrkesutøvelse, disse folkene som engasjerer oss så mye, dette arbeidet som vi er så glad i, vil alltid komme nederst på deres prioriteringsliste. Derfor folkens, må vi selv ta ansvar. Vi må selv operasjonalisere det som står i NOU 2016:17 til vår egen hverdag. Hva kan du gjøre for å bidra til at rettighetene til utviklingshemmede oppfylles?

 

Jeg har tenkt å ta med meg disse tilfeldighetene som skjedde denne uken. Ta med meg ”På lik linje” inn i den jobben jeg skal gjøre i mitt arbeid som ny leder i komplekse tjenester. Det blir ikke lett hvis den såkalte opptrappingsplanen er det politiske myndigheter har tenkt å gi oss som grunnlag.

 

Men. Som en av mine medarbeidere sa til meg denne uken; det skal ikke være chill å jobbe i disse tjenestene. Det bør ikke være chill for Solveig Horne og Bent Høie heller…

 

PS! Tittelen i dette innlegget spiller også på at NOUen ikke kommer med konkrete forslag til hvordan en kan sikre at utviklingshemmede med behov for bistand får mulighet til å reise på ferie. Det er litt skuffende.

PS! Om du ikke helt forstår bildet som illustrerer denne saken, så er det vel et slags forsøk på å illustrere et eller annet om en opp-trapp-ings-plan…