Vi var norgesmestre. I hvert fall uoffisielle. Vi var med i Norges største og viktigste håndballturnering. Laget jeg trente vant. Jeg var utrolig stolt over spillerne som spilte over evne. De gav alt. Blod. Svette. Tårer. Det eneste som møtte oss i Bergens aviser var begrepet «Idrettsglede». Jeg var dritt lei av begrepet idrettsglede.

 

For. Laget jeg var med å trene var en gjeng med folk som var det mange vil mene er litt annerledes. De fleste hadde utviklingshemming. De var annerledes, men fortjente å bli behandlet som de idrettsutøverne de faktisk var (hvem er ikke annerledes forresten, Messi og Ronaldo er vel prototypen på annerledeshet). Behandlet som dem som trente hardt for å bli best. Behandlet som alle andre idrettsutøvere. Ja, folk med utviklingshemming har også konkurranseinstinkt. Jeg mener sterkt at idrettsglede er en svært viktig del av idretten. Mange har faktisk noe å lære om dette av mange med utviklingshemming. Men altså. At avisene i Bergen på den tiden valgte knapt å nevne resultatene, men kanskje (hvis de i det hele tatt brydde seg) laget store oppslag om «ekte idrettsglede» var for min del med på å stigmatisere. Spillerne var knallgode. Det er mange år siden jeg var en del av dette miljøet.

 

Her om dagen så jeg tilfeldigvis på sendingene TV2 hadde fra Norway cup. Det var finale i unified-klassen. For å være ærlig fikk jeg en liten tåre i øyekroken når jeg satt der med sønnen min og så på. Kanskje var jeg litt rørt av minnene fra noe av det morsomste jeg har gjort. Mest rørt var jeg av TV2 sin sending. Her var det fullt fokus på de idrettslige prestasjonene. Dragningen. Pasningene. Skuddene. Folk ble intervjuet om sine prestasjoner på banen. TV2 hadde forstått noe som ikke media hadde forstått 20 år tidligere. Det var fantastisk å se på. Det var dette som var ekte idrettsglede. Det var dog litt synd at det var det danske laget som var best og vant.

 

Etter at jeg skrev om dette på Facebook tok vernepleier Chris Safari kontakt med meg. Han har skrevet innlegg her på bloggen før, og sendte meg noe han hadde skrevet. Fra en annen kamp som han hadde vært og sett på. Det er faktisk mulig å ha fokus både på prestasjoner og engasjement. Er ikke det helt avgjørende for idrettens popularitet? Det er også viktig å ha fokus på hvordan folk skal få muligheter. Muligheter for deltakelse. Jeg er glad Chris trekker frem dette i sitt innlegg. Se her hva han skriver:

 

 

Kampreferat

Røa – Korsvoll

Ekeberg, Bane E21

15 min x 2, Norway Cup. Dommer: Ukjent. Klasse. Unified.

 

5 min: Stor sjanse Røa, strålende redning fra Korsvoll keeper.

7 min: MÅL. Korsvoll tar en 1-0 ledelse.

9 min: MÅL. Korsvoll 2-0, strålende langskudd.

15 min: MÅL. Korsvoll 3-0, etter gjennomspill og spiss kommer alene mot keeper.

Pause.

I det dommer blåser til pause tenker noen tilskuerne at kampen nesten er avgjort. Men kroppsspråket til spillerne forteller det motsatte. Kampen er ikke over før dommeren blåser av.

Uten store forventninger møtte jeg opp på Ekeberg denne torsdagen for å få med meg noe av det jeg setter mest pris på, nemlig fotball. Dette ble i stedet et høydepunkt av de sjeldne. Ikke kun på grunn av enhåndsredningen til Korsvoll keeperen etter fem spilte minutter, men på grunn av atmosfæren, idrettsgleden og engasjementet.

Norges øyne har vært rettet mot Ekebergsletta på grunn av det som kalles verdens største fotballturnering for barn og unge . Men nå jakter ikke Norway Cup bare nye deltakerrekorder. Den nye visjonen er å bli «verdens største og viktigste arena for idrettsglede og vennskap». Og det liker jeg godt. Jeg setter pris på toppfotball, men jeg setter enda mer pris på idrettsglede og vennskap. Det vil jeg alltid gjøre. Uansett.

Det er mange idrettsdeltakende utviklingshemmende i Norge, men det kunne vært flere. Der faktorer som hemmer deltakelse for ungdommer har blir diskutert i media, har det vært taust rundt utviklingshemmedes muligheter. Etter enkle søk finner man artikler fra VG , Aftenposten , Dagbladet , TV2 der en av faktorene (økonomi) som hemmer idrettsdeltakelse blant ungdommer fremheves. Og det i seg selv er greit nok.

Men en tv2 sendt unified kamp fikk meg til å fundere på hvor mange i denne gruppen som ønsker å delta, men ikke kan. Selv om det er «B-laget» . Blant utviklingshemmende er det flere faktorer som har betydning for om individet har mulighet til å delta eller ikke. Videre kan noen av faktorene også forklare hva som avgjør valg av aktivitet. Det er viktig å være bevisst på hva som påvirker valg av aktivitet, spesielt siden utviklingshemmende ofte kan være med på aktiviteter over lang tid uten å søke seg til noe nytt.

 

I dokumentene fra Ansvarsreformen står det at utviklingshemmede skal ha et kultur- og fritidstilbud som er ”likeverdig med tilbudet til befolkningen for øvrig” (St.meld. nr. 47, 1989 – 1990). Dette er også fastslått i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) nærmere bestemt artikkel 30.

Likevel opplever mange utviklingshemmede begrensninger som hindrer dem fra å ha et fritidstilbud på lik linje med andre barn. Når det gjelder norsk idrettspolikk så det det et uttalt mål om at idrett og fysisk aktivitet er for alle. Uansett funksjonsevne skal mennesker kunne delta ut ifra egne ønsker og forutsetninger. Men likevel er det mange som holdes ute fra idretten på grunn av manglende tilrettelegging.

NOU2016:17 «På lik linje» som ble avgitt til Barne- og likestillingsdepartementet skriver følgende om dagens situasjon: «Mange utviklingshemmede opplever barrierer som hindrer dem fra å delta i fritidsaktiviteter i den grad de ønsker». Barrierer som nevnes er blant annet fysisk utilgjengelighet, transportutfordringer, mangel på hjelpemidler, svakheter i støttekontaktordningen, manglende kunnskap om tilrettelegging av tilbud.

For å kunne få flere minneverdige kamper og opplevelser for både spillere og tilskuere er det fortsatt mye som må gjøres. Både på systemnivå og (heldigvis) individnivå. Individet det gjelder, personal og nærpersoner former mellommenneskelige forhold som har mye å si om hvorvidt personen deltar i for eksempel idrett. Kombinasjonen mellom det «betalte» nettverk som er hovedsakelig personale, og de «ubetalte» nettverkene, som for eksempel venner og familier har stor betydning. Her har vi vernepleiere og annet personal en viktig rolle. Både når vi skal motivere, sikre selvbestemmelse og informere. Til de det gjelder; stå på. Gleder meg allerede til flere kamper og deltakere til neste år.

Korsvoll vant kampen 5 – 0. Samme lag møttes i bronsefinalen. Da vant Korsvoll 3 – 1.