Cato Brunvand Ellingsen

Jeg satt meg i bilen. Passasjersetet. Jeg satt meg ned, og tømte meg. Det tok meg 73 dager. 73 dager før tårene kom. De kom ikke i strie strømmer. Men. Jeg kjente de presset på der jeg satt i passasjersetet. Der jeg satt og fortalte kona hvordan jeg egentlig hadde det. Egentlig hadde det.

I oktober 2016 ble jeg leder. Leder for tjenester for noen med utviklingshemming i en bydel i Oslo. Jeg hadde ambisjoner. Ambisjoner for de tjenestene jeg skulle lede. For. Det er jo ute i kommunene virkeligheten er. Virkeligheten for tjenestebrukere. Virkeligheten for tjenesteytere. Virkeligheten for ledere. Altså. Virkeligheten for folk. Det er der vi faktisk og konkret bidrar til at liv leves. Jeg ville ut i den virkeligheten. Etter mange år i fagforening og kompetansetjenester ville jeg ikke bare bidra for virkeligheten. Jeg ville bidra i virkeligheten.

Det var julelunsj i avdelingen. Alle ansatte som jobber i tjenestene for utviklingshemmede i bydelen var invitert. Det var fint og hyggelig. Også allmøtet var hyggelig. Allmøtet som var slått sammen med julelunsjen. Allmøtet der omorganiseringen var tema. Omorganiseringen som gav meg et større ansvarsområde. Flere spennende utfordringer. Min flotte bydelsdirektør snakket om tillit. Om nærhet til befolkningen. Om mening, mot og mestring. M i tredje. Bydelsdirektøren og jeg delte mange av de samme ambisjonene. Vi delte visjoner om fremtidens offentlige sektor. Jeg hadde sagt min mening om omorganiseringen tidligere. Selv om jeg var skeptisk til omorganiseringen, var ikke den grunnen til tårene. Jeg var ferdig med mine protester.

Det er ikke vanskelig å dele direktørens understreking av det han kaller M i tredje. Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfullt enn å jobbe for mennesker med utviklingshemming. I dette arbeidet er vi menneskerettighetenes frontsoldater. Det gir Mening.

Jeg opplever også at vi daglig viser Mot. Mot til å fatte viktige avgjørelser som påvirker andre folks liv. Mot til å møte utfordringer der de valgene en gjør betyr noe for livskvaliteten til andre.

Det var verken mening eller mot som utfordret de tørre øynene mine der jeg satt i passasjersetet denne dagen. 73 dager etter at jeg begynte som leder. 73 dager etter at jeg med viten og vilje møtte virkeligheten.

Mestring. Det var det som var ordet. Ordet som føltes som et ord fra en annen galakse der jeg satt og hørte bydelsdirektøren. Hørte han snakke om tillit. Om Mening, om Mot og altså om Mestring. Det var lenge siden jeg hadde vært så fjernt fra å føle mestring som akkurat denne dagen. Og dagene som kom.

Mens jeg satt der på julelunsjen og spiste lefse og ribbe visste jeg med meg selv at jeg hadde en juleturnus som var håpløs, en oppsagt vanlig turnus uten forslag til ny. Jeg hadde en haug med kontrakter som gikk ut om to uker og et par referater som bare fantes i mitt eget hode. Jeg hadde minst to e-poster med frist til dagen etterpå. Oppgaver jeg ikke hadde peiling på hva var for noe, og jeg hadde avviksrapportering på den økonomiske situasjonen som jeg egentlig tenkte jeg var heldig som ikke ante hvordan jeg fant ut av. Mens jeg satt der på lunsjen og allmøtet hadde jeg egentlig mest lyst til å snike meg unna for å finne ut av hvordan jeg i huleste kunne finne ut av sykefraværet for siste måned (eller var det siste år jeg skulle føre opp…).

Men. Men det var jo ikke en slik leder jeg ønsket å være. En leder som sendte de ansatte på julelunsj og allmøte, mens jeg selv sneik meg unna for å skrive på GAT. Jeg ønsket å være en tilstedeværende leder. En leder som delte opplevelser med de ansatte. Opplevelser som julelunsj. Som allmøte. En leder som forstod at felles forståelse er viktig. At relasjoner er like nødvendig som all verdens administrative systemer.

Det var da tårene presset på bak øyelokkene. 73 dager ut i mitt liv som leder.

Jeg burde selvsagt forstått det da. At det kanskje ikke var leder jeg skulle være. I hvert fall ikke en sånn leder. Nå. Kanskje en annen gang. På en annen måte. Når jeg skrev dette fra julelunsjen, for noen måneder siden, var det tenkt som en liten historie fra tidlig i mitt lederliv. Noe å se tilbake på som lærerikt, men nettopp som historie. Slik ble det ikke.

Jeg fikk aldri kontroll. Fant aldri opplevelsen av mestring. Det er mulig jeg så rolig ut på overflaten, men jeg padlet som fy med bena for å holde meg flytende. Jeg sluttet å si ja til ekstra oppgaver som jeg egentlig synes var morsomme. Sluttet å engasjere meg i faglige problemstillinger som jeg elsker. Jeg sluttet å sove før klokken to på natten. Ukene gikk.

En dag hørte jeg en podcast som drøftet en bok av økonomen Albert O. Hirschman; Exit, Voice and Loyalty. Når jeg gikk der og balanserte på det jeg da ikke visste var kanten av smellen, er slike enkle skjematiske rammeverk fine. I dette tilfellet rammeverk som sa noe om handlingsalternativer ved en uønsket situasjon. Om valgene som kunne innebære exit, voice, loyalty eller neglect. Ikke bare valgene den enkelte står overfor, men også et rammeverk for hvordan en organisasjon kan forstå og motvirke uønsket utvikling. Personlig klarte jeg ikke å bli kvitt frykten for neglect.  Forsømmelsen. At jeg skulle bli likegyldig. At jeg skulle bli for opptatt av de administrative systemene, og være likegyldig til de viktige og vanskelige relasjonene. Og til den faglige utviklingen. Men også at jeg ikke skulle klare å håndtere de administrative systemene på en tilfredsstillende måte slik at de flinke folkene jeg var leder for skulle få rimelige rammebetingelser for deres viktige jobb. Personlig så jeg ikke andre ord enn exit. Exit.

6 måneder etter at jeg ble leder, ble jeg syk. Selvsagt burde jeg forstått, men like vel var det et sjokk for meg da legen min sa at jeg skulle være sykemeldt i 2 uker. Hva? I 2 uker? Og så 2 uker til. Det ble både fysisk og psykisk umulig for meg å komme meg på jobb. Plutselig forstod jeg også av egen erfaring hvordan det var. Hvordan det var å møte veggen. Den veggen som jeg aldri selv hadde opplevd. Nå visste jeg det. Veggen.

Det var vondt, underlig, men også lærerikt. Det var vondt å ikke oppleve å mestre uten å se noen farbar vei til å oppnå mestring. Vondt å kjenne seg som en sviker da jeg forstod at dette faktisk var starten på exit. Det var underlig. Underlig å oppleve at et sted jeg bare uker før synes var hyggelig og spennende, plutselig ble en total umulighet. Det var lærerikt. Lærerikt siden jeg allerede nå er på vei opp igjen, og kan se tilbake på min måned med sykemelding som en periode det er mulig å lære av. Jeg har det siste halvåret lært svært mye om meg selv. Hvilke situasjoner jeg trives med, og hvilke situasjoner som utløser handlingslammelse. Jeg har lært svært mye av den virkeligheten jeg søkte meg til.

Litt over et halvt år etter at jeg ble leder har jeg altså valgt exit. Det kan høres tidlig ut. Noen vil sikkert kunne hevde at jeg burde prøvd lenger. De har selvsagt rett. Samtidig handler det om å velge sine kamper. Kampen jeg må gjennom med meg selv for å bli den lederen jeg ønsker å være er ikke verdt det. I flere uker har jeg nå følt meg som en løgner. En løgner når noen spurte høflig om det går bra. Slik vi alle sier i forbifarten. Har du det bra? Går det bra? Jeg begynte å svare «nei, men det kommer til å gå bra». Signalisere at vi ikke trengte å snakke mer om det. Til slutt sluttet jeg å si det og. At det kommer til å gå bra. Jeg lærte at disse hyggelige høflige spørsmålene i visse situasjoner kan føles som en eksamen. Det var når jeg lærte det, at jeg forstod at dette ikke kom til å funke for meg. Jeg har sagt opp min stilling som leder. Jeg har sluttet.

Jeg velger også å se på min erfaring som en hyllest til ledere og medarbeidere i tjenestene til utviklingshemmede. De folka jeg har vært heldig å være leder for gir svært mye av seg selv for at andre skal ha det fint. Det er først og fremst disse folkene som må få støtte, kompetanse, rammer og tillit hvis vi skal ha tro på at situasjonen for utviklingshemmede skal bedres. Og. Ikke minst må lederrollen i disse tjenestene anerkjennes på en helt annen måte enn i dag. Jeg har ledet politiske debatter foran mange hundre mennesker, jeg har vært på høringer i stortinget, jeg har jobbet med alvorlig voldelig atferd og jeg har bygget opp kompetansetjenester. Aldri før har jeg møtt en jobb som har vært så kompleks og så vanskelig som jeg gjorde som leder i kommunale tjenester. Det handler selvsagt om meg, min kompetanse og personlighet, men jeg tror også det handler om en rolle som krever svært mye. Vi må bli gode på å hylle den enorme jobben disse lederne gjør hver dag i landets velferdstjenester. Det er vi ikke i dag.

Jeg føler meg heldig. Heldig som allerede nå er kvitt den konstante kvalmen, tankeflukten, trøttheten og alle de andre fysiske symptomene som kommer ved en slik psykisk belastning. Jeg føler meg heldig som opplevde den lette versjonen av den veggen som jeg nå forstår hvordan kan sette folk ut for lang lang tid. Jeg føler meg heldig som har mulighet til å ta med meg erfaringene å gå videre. Samtidig tenker jeg på alle ansatte og ikke minst på alle tjenestebrukere og pårørende som må oppleve folk som meg komme og gå i deres liv. Det skaper mange føleleser, men også et inderlig engasjement. Et engasjement for å nettopp bidra til å styrke de tjenestene jeg nå stikker av fra. Ikke minst et engasjement for å bidra til at det blir lettere å være god. Også for ledere i disse tjenestene. Jeg opplevde selv at jeg ble prototypen på en god fagperson som ble en mindre god leder. Jeg finner nok måter der jeg kan bruke det jeg er god på til det beste for de tjenestene jeg nå er på vei bort fra.

Kanskje ikke i eller for, men sammen med den virkeligheten jeg bryr meg så inderlig om.