Cato Brunvand Ellingsen

VGs reportasje fra Tolga er rystende lesning. Reportasjen forteller om de tre brødrene som har fått diagnosen psykisk utviklingshemming. Kun en av dem tilfredsstiller de diagnostistiske kriteriene ved testing. Kommunen har funnet en måte å tjene penger på. De setter uriktige diagnoser på sine egne innbyggere. Det er ikke bare høyst umoralsk og et brudd på faglige retningslinjer. Det er bedrageri.

Etter å ha lest historien sitter jeg igjen med en rekke spørsmål. Det er eksempelvis god grunn til å stille spørsmål ved kommunestørrelse når det er mulig at endringer på folks diagnoser får følger for kommunens økonomi. Det er selvsagt også mulig å undre seg over hvordan en kommune bruker sine frie midler og ikke minst om personer med utviklingshemming faktisk blir prioritert innenfor kommunens trange budsjetter.

Les saken «Tre brødre på Tolga» i VG

Det er også svært god grunn til å stille spørsmål ved diagnosers plass i velferdsstaten vår. Det er svært problematisk at penger følger diagnoser. Særlig er det problematisk hvis ikke pengene gjør tjenestene til akkurat den personen som har fått diagnosen bedre. I dette tilfellet øker kommunens frie inntekter ved økning i antallet personer med psykisk utviklingshemming, men personene det gjelder forteller at de ikke har fått noen tjenester. Det er flere eksempler på dette. Sammenlignbart, dog ikke knyttet til diagnose, er noe som skjedde på min nærskole. For noen år tilbake fikk alle barn med minoritetsetnisk bakgrunn på skolen der barna mine går/ gikk vedtak om særskilt norskopplæring. Dette uavhengig av om barna det gjaldt var god i norsk eller ikke. Bestevennen til min datter fikk vedtak, selv om hun var mye bedre i norsk enn datteren min. Skolen fikk penger per vedtak. En annen sak fra Osloskolen handler nettopp om bevilgninger knyttet til diagnose. I Osloskolen er det, så vidt jeg vet, fremdeles slik at skolene får ekstra penger for elever med autisme, multifunksjonshemming eller psykisk utviklingshemming. Altså ut i fra diagnose og ikke faktiske behov. Dette fører til at foreldre kan bli presset til diagnostisering av egne barn for at skolen skal kunne gi den hjelpen som barnet trenger. Som barnet faktisk trenger helt uavhengig av om det har en diagnose eller ikke.

Olaug Nilssen skriver om dette i sin Brageprisvinnende bok «Tung tids tale». Om kampen de har for å få hjelp til familien og til sønnen. Siden han ikke har diagnosen psykisk utviklingshemming kan han ikke få bistand fra etat for psykisk utviklingshemmede. «Dei klarer ikkje frigjere seg fra kategorikjenneteikna» skriver hun.

Vi må slutte med dette. Diagnoser kan ikke ha en denne plassen i velferdssamfunnet vårt.

Jeg er ingen diagnosemotstander. På ingen måte. Jeg mener at diagnoser kan spille en viktig og positiv rolle for den enkelte som har en diagnose. Det kan bidra til at en forstår seg selv bedre, og det kan bidra til at folk rundt en også gjør dette. En diagnose kan bidra til at en får bedre hjelp, selv om det kanskje først og fremst er andre type utredninger enn akkurat den diagnostiske som gjør det. Selv om samfunnet på mange måter gjør folk med psykisk utviklingshemming eller autisme funksjonshemmet, kan det å få en slik diagnose bidra til trygghet og aksept.

Jeg skriver kan. Diagnose kan bidra til trygghet og aksept og åpenhet om egne vansker, men det er helt avhengig av hvordan en blir møtt. Møtt av deg og meg og resten av samfunnet. I dette landskapet finner du også baksiden av reportasjen fra Tolga. Det er egentlig denne baksiden som er grunnen til at jeg skriver dette innlegget. For. Er det å få diagnosen psykisk utviklingshemmet det verste en kan tenke seg?

«Tenk deg at du ikke lenger får styre din egen bankkonto. Tenk deg at ingen spør hva du vil, fordi noen hevder du ikke er i stand til å forstå. Tenk at det skjer på grunnlag av en diagnose du ikke har». Med disse sterke ordene starter VG sin reportasje fra Tolga. Tenk deg at du ikke får bestemme i eget liv på grunn av en diagnose du ikke har. Dette høres svært problematisk ut. De fleste av oss reagerer med avsky på at storsamfunnet skal ta fra deg styring i eget liv på grunn av en diagnose du faktisk ikke har. Som det er i dette tilfellet. Hva hvis jeg skisserer følgende scenario:

«Tenk deg at du ikke lenger får styre din egen bankkonto. Tenk deg at ingen spør hva du vil, fordi noen hevder du ikke er i stand til å forstå. Tenk at det skjer på grunnlag av din diagnose».

Hvordan reagerer du da?

Hver dag opplever mange personer med diagnosen psykisk utviklingshemming dette. På grunn av sin diagnose blir de fratatt retten til å bestemme i eget liv. De blir fratatt muligheten til å styre eget pengeforbruk. De blir holdt uten for felleskapsarenaer som arbeidsliv og nærskolen og de får ikke velge hvor og med hvem de skal bo. Ofte blir de tvunget til å spise det naboene deres skal spise og gjøre det naboene deres skal gjøre. Lovverket åpner opp for at vi kan utøve tvang overfor personer med psykisk utviklingshemming der grunnlagskriteriet er nettopp diagnosen. Altså. Personer med utviklingshemming kan oppleve å bli brukt lovlig tvang overfor seg i situasjoner der det ikke ville vært lov overfor noen andre mennesker. Folk opplever å bli fratatt egne barn på bakgrunn av diagnose og ikke vurdering av omsorgsevne. Det er til og med slik at lovverket åpner opp for at en kan abortere bort fostre med psykisk utviklingshemming på tidspunkt der det ikke ville vært lov å gjøre det samme med fostre uten psykisk utviklingshemming. Senest i Morgenbladet denne helgen er det (nok en gang) filosofer (Moen & Sterri) som hevder at Down syndrom gir dårligere livskvalitet per se. «Downs gir dårligere livskvalitet gitt alle de sentrale teoriene om livskvalitet» skriver de uten å diskutere den sosiale modellen for forståelse av funksjonshemming.

I lys av dette er det selvsagt forståelig at folk kjemper en intens kamp for å ikke få diagnosen psykisk utviklingshemming, men samtidig er det svært problematisk at media og oss andre fremstiller det som at det å få en diagnose er det verste som finnes. Når vi gjør dette bygger vi oppunder myter og fordommer, samtidig som vi leder an i stigmatiseringen av dem som har psykisk utviklingshemming. Vi bekrefter på mange måter Moen og Sterri og går i deres ærend. Redselen for psykisk utviklingshemming bidrar til dårligere livskvalitet. Paradokset er fullkomment.

Løsningen er ikke å fjerne diagnosen, men selvsagt heller ikke at personer som ikke har psykisk utviklingshemming får diagnosen psykisk utviklingshemming. Løsningen er å bygge inkluderende mangfoldige samfunn med mer åpenhet om diagnoser og de vanskene og muligheten disse medfører for dem som innehar dem. Vi må slutte med en retorikk som bygger oppunder negative fordommer knyttet til diagnoser. Folk er ikke sin diagnose. Vi må selvsagt også sørge for at personer med diagnosen psykisk utviklingshemming får bestemme i egne liv. Vi må finne støttesystemer som sørger for at de kan leve liv i tråd med egne verdier. At de kan bestemme i viktige livshendelser på lik linje med oss andre. Det er ingenting ved diagnosen psykisk utviklingshemming som skal tilsi at vi andre skal akseptere at folk med denne diagnosen skal bestemme mindre i eget liv enn det vi selv gjør.

Vi må bryte forestillingen om at en diagnose medfører mindre rett til selvbestemmelse og at den automatisk fører til dårligere livskvalitet. Det er i møte med oss andre, møte med samfunnet personer med utviklingshemming opplever at diagnosen er en barriere. Det er også i dette møtet vi skaper muligheter.

Historien fra Tolga må ikke føye seg inn i rekken i fortellingene om folks kamp mot å få diagnosen psykisk utviklingshemming. Den må ikke bidra til ytterligere stigmatisering av personer med diagnosen. Det er dog en historie om et offentlig svik. Historien om bedrageri.