Da Rosa Parks i 1955 nektet å gi fra seg sitt sete i den delen av bussen som var forbeholdt hvite, forandret hun verden. Hun avslørte og synliggjorde diskriminering. Den eksplisitte rasismen, men også en praksis mange tok for gitt, ble avkledd. I fellesstuen i et bofelleskap langt fra Montgomery, Alabama, har de satt opp en lapp på en flott ny stol: «Stol til personale, ikke til beboere».

40 år etter at Rosa Parks nektet å gi fra seg sitt bussete, falt apartheid-regimet i Sør-Afrika. Det siste regimet som opprettholdt det rasistiske, diskriminerende og eksplisitte skillet mellom folk med afrikansk bakgrunn og europeisk bakgrunn. Skillet mellom hvit og svart. Skillet som klart og tydelig plasserte borgere i ulike kategorier og rangerte disse kategoriene. 

Selv om de synlige skillene med skilt og forbud forsvant, først i sørstatene i USA, så i Sør-Afrika, lever rasismen i beste velgående. Også her i landet. Ungdom med utenlandsk bakgrunn blir oftere stoppet av politiet i Oslo enn ungdom med etnisk norsk bakgrunn. Kommentarfeltene til Resett og Nettavisen flommer over av rasistiske uttalelser. Unge kvinnelige samfunnsdebattanter og politikere med utenlandsk bakgrunn blir hetset og drapstruet. Rasismen forsvinner ikke bare en tar bort skiltene og den lovbestemte segregeringen. 

I noen av mine forelesninger har jeg med meg et bilde av Joseph Merrick. Elefantmannen. Han livnærte seg ved å vise frem kroppen sin på sirkus. Når jeg viser bilde av han spør jeg samtidig det underlige spørsmålet: Er de mennesker, de derre funksjonshemmede? Er de mennesker? Svarene jeg får er (selvsagt) at ja, det er de. Aldri med et etterfølgende men. Ofte med en etterfølgende bismak. Det er jo ikke slik at de ikke er mennesker, men ofte er det slik at vi tenker at de, de som er avhengig av bistand for å leve liv i tråd med egne ønsker og verdier, bør nøye seg med litt mindre enn oss andre. Kan vi virkelig mene at de skal kunne leve liv på lik linje med oss? Delta på det samme, oppleve det samme, nyte av de samme godene. De er jo tross alt ikke som oss. De er annerledes. Vi kan jo ikke kompensere for alle medfødte forskjeller, kan vi?

Det var kanskje det myndighetene i Alabama på 50-tallet også tenkte. Selvsagt er de mennesker, de derre svarte. Men, de er jo ikke som oss. De kan jo ikke forvente at de skal nyte godt av de samme godene som andre. De kan jo ikke forvente å få lov til å sitte på de samme stolene. 

I en kommune i Norge har de kjøpt inn nye fine og ekstra gode stoler som står i fellesstuen i et bofelleskap der folk med behov for bistand i hverdagen bor. Jeg kjenner bare saken fra et lite oppslag i en lokalavis og mange mange reaksjoner blant annet i sosiale medier. Stolen er sannsynligvis kjøpt inn for å ivareta behovene til de ansatte som yter tjenester. Det begrunnes blant annet med HMS og smittefare. Nattevaktene skal og bør sitte godt. I følge saken er stolen plassert i et hjørne av fellesstuen, ikke på et personalrom, slik at nattevakten kan ha oversikt over hva som skjer på natten. Dette høres fornuftig ut. Problemet er bare at stolen har fått et skilt. Et skilt på lik linje som badestrendene i Sør-Afrika eller bussene i Alabama hadde. Et skilt som klart og tydelig utrykker et skille mellom oss og dem. Mellom dem som har tilgang og dem som ikke har tilgang. Stolen er markert med en lapp fra en slik dings som skriver ut lapper på en strimmel som kan festes på skap, vegger og ….stoler, en sånn dings som finnes i et hvert bofelleskap i hele Norge: «Stol til personale, ikke til beboere». 

Riktig nok er skiltet nå fjernet. På samme måte som skiltene i Alabama og Sør-Afrika er fjernet. Det er både bra og nødvendig. Det hjelper dog så lite. Problemet er ikke borte bare en fjerner skiltet. Skiltet synliggjør nemlig bare dette skillet mellom oss og dem. Dette skillet som finnes der uavhengig av skilt og andre markører. 

Jeg er stor tilhenger av å ivareta ansattes forhold i våre velferdstjenester. Deres bidrag er av avgjørende betydning for at folk skal få bistand av god nok kvalitet. Nattevakter i disse tjenestene har ofte en ekstra utfordrende jobb. Det er helseskadelig å jobbe på natten. Det er komplekst å gi gode nok tjenester. Det er i tillegg en utfordring å jobbe i andres hjem. Både lover og verdier kan komme i konflikt. Dette er problemstillinger som en egentlig skal nærme seg med varsomhet. Vi finner oftest løsninger sammen. 

Eksemplene er mange. Eksemplene på at en ikke finner gode løsninger. For noen år siden fikk jeg en melding fra en nyutdannet vernepleier. På det stedet denne jobbet ble de som bodde der nektet å bruke parfyme og skyllemiddel da en av dem som jobbet der var allergisk mot slikt. Her om dagen hørte jeg om noen som ble nektet å spise fisk av samme grunn. En av de ansatte var hyperallergisk. 

På den videregående skolen i nærheten av der jeg bor står det et stort skilt. Det viser vei til de ulike delene av skolen. Pilen til tilrettelagt avdeling viser vei mot baksiden av skolen. Ikke der de andre elevene går inn, men der vareleveringen er. 

Saken om stolen ligner svært mye på diskusjonen rundt arbeidstøy i tjenestene til utviklingshemmede. Her er det nok flere som bør se seg selv i speilet. Argumenter om smittefare og HMS er svært problematiske i disse tilfellene. 

Les også denne om arbeidstøy

Våre velferdstjenester må være normrasjonelle. Det innebærer at lover og konvensjoner ikke er noe vi kan argumentere oss bort fra. Helse- og omsorgstjenesteloven gir klare og gode føringer for hvordan vi skal innrette oss i våre tjenester. Les bare punkt 2 og 3 i dens formålsparagraf: 

2. fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,

3. sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre,

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse (CRPD) er en annen slik føring vi ikke kan løpe bort fra. Vi er nødt til å skifte perspektiv i velferdstjenestene. Fra å gjøre det vi mener er best, til å gjøre det borgerne mener er best.  

Jeg vet også at det er avgjørende viktig å lære av sine feil. Vi gjør alle feil. Det å reservere en stol til de ansatte innebærer ikke noen blålys fra andre etater. Det kan være et hendelig uhell som er gjort som følge av at en ikke har tenkt seg godt nok om. Det er helt greit. Denne kommunen har fått en gylden mulighet til å lære av sine feil og også funnet en trampoline der en virkelig kan ta sats og hoppe opp blant dem som retter fokus på menneskerettigheter og verdier i velferdstjenestene. Kommunen bommer tilsynelatende på hele den gedigne trampolinen som ble tilbudt dem. 

En lærer kanskje aller best ved å lytte til dem en gir tjenester til. Lytte til personer med utviklingshemming og deres pårørende. I dette tilfellet har ikke kommunen lyttet til reaksjonen som er kommet. En lærer av å reflektere og være ydmyk for at en kanskje har gjort noen feil, av å være ydmyk og sårbar i sin egen praksis. Den gjeldende enhetslederen er i en svært vanskelig rolle. Det vet jeg alt om. Krysspresset mellom de ulike forventningene er for mange for mye å bære. For meg var det det. Men altså. Hvis sitatet i lokalavisen stemmer, så er det jo ikke så mye refleksjon å spore: «Men jeg har altså ansvaret for at arbeidsforholdene for mine ansatte er best mulig. Det er min jobb. Derfor blir stolen stående her, forbeholdt de ansatte. Og sånn er det.» En enhetsleders jobb er å balansere ulike krav og forventninger. CRPD er og skal være den viktigste føringen også for ledere. Og sånn er det. 

Les gjerne om da jeg var leder

Men. Det er ikke lett å lære når en har en politisk ledelse som på ingen måte er villig til å reflektere over situasjonen. Ordføreren sier at han ikke forstår problemet.

– Her har NN Bofellesskap et splitter nytt bygg til 85 millioner kroner hvor hver beboer har sin egen store fine leilighet, pluss ei fellesstue som de kan være i om de har lyst. Her er det mange stoler å velge blant, så skal altså én stol skape så mye oppstyr? Dette sier altså ordføreren i kommunen. 

Nei, kjære ordfører. Du forstår virkelig ikke hva som er problemet. Og, det i seg selv er et problem. Å henvise til kostnaden for bygget understreker på all mulig måte at han ikke forstår problemet. Han kunne like gjerne sagt at disse funksjonshemmede får så mye, og så ber de om enda mer. Tror de virkelig at de kan leve liv på lik linje med oss andre?

I dag sitter det en leder og en gjeng tjenesteytere et sted i Norge. Kanskje de tenker at det var jo ikke dette som var meningen. At folk overreagerer. Kanskje er de litt flau. Kanskje lei seg. Kanskje er de skikkelig forbanna. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at det er vanskelig å være tjenesteyter i tjenestene til utviklingshemmede. At det er svært mye å tenke over. Svært mye en skal ha kunnskap om og kompetanse på. Ja, jeg bidrar med dette til at dette kanskje blir enda vanskeligere. Det er dog mange flere enn de aktuelle tjenesteyterne som i dag bør granske sin egen praksis og ta en skikk i menneskerettighetene. Mange flere politikere enn ordføreren i den gjeldende kommunen. 

På de fleste forelesninger har jeg med meg Chester Finn. Ja, ikke sånn helt fysisk. På en film. Et litt dårlig opptak av at Finn, en aktivist for utviklingshemmedes rettigheter, holder et innlegg på en konferanse om selvbestemmelse. Han forteller om hva han ønsker i sitt liv. Han vil kjøpe seg en Mercedes. Han vil bli senator og så vil han bli president. Han vil bli president i USA. Det er lett å le litt av hans ønske om å bli president. Han, med en intellektuell funksjonsnedsettelse. President i USA? Det går vel ikke. Chester Finn ble ikke president i USA, men følgende er viktig å tenke over. For 30 år siden hadde vi også ledd litt av Barack Obama hvis han hadde sagt at han ville bli president. Han, som amerikaner med afrikansk bakgrunn. President i USA? Det er ikke så lenge siden dette var en umulig tanke. 

Parallellene er for meg overtydelige. Det er nettopp dette likestilling og anti-diskriminering handler ikke om. Det handler om oss alle. Sammen.