Det nye Munchmuseet i Bjørvika, Oslo kunne hatt svarte plater på utsiden, vært malt helt rosa eller blitt tagget med mannlige kjønnsorgan på hele den store veggen som vender mot operaen. For meg ville bygget uansett vært vakkert. Lambda, som bygget heter, er nemlig det fremste symbolet på avviklingen av en umenneskelig praksis.

I disse dager diskuteres det heftig om det nye Munchmuseet svarer til forventningene. Byggets utside er forandret etter at de opprinnelige bildene fra arkitektkonkurransen ble presentert. Diskusjonen har til og med fått plass i Debatten på NRK. 

Politikkens veier er ofte uforståelige. For oss utenforstående er historien om hvordan flyttingen av Munchmuseet fikk konskvenser for hovedstadens utviklingshemmede av de mer uforståelige prosesser. Men, desto mer gledelig. 

”en kvinne i midten av 20 årene som er diagnostisert med lettere psykisk utviklingshemming og psykiske lidelse. Bruker har strevet med atferdsvansker siden hun var liten, vanskeligheter med å se konsekvenser av sine handlinger, er impulsiv og lar seg lett påvirke. Hun kan modningsmessig sammenliknes med en ungdom som ikke er rede til å flytte hjemmefra.”

Dette var situasjonen før den såkalte Tøyen-avtalen ble fremforhandlet mellom politikere i Oslo kommune. Denne og mange flere tekster lå ute på en offentlig nettside. Tjenester, bosted….ja, enkeltmennesker ble lagt ut til anbud. Dette innebar brudd på alle mulige offentlige føringer for politikken og tjenestene til personer med utviklingshemming og andre med behov for bistand i hverdagen. Det var et brudd på alle mulige holdninger og verdier som skal legge grunnlaget for vår velferd og vår tjenesteutøvelse. 

Heldigvis var det politikere som forstod at dette var en umenneskelig praksis. Først og fremst gjaldt dette Ivar Johansen i SV. Når Tøyen-avtalen ble inngått, som innebar at museet ble flyttet fra Tøyen til Bjørvika og et områdeløft for Tøyen, var det nemlig også lagt inn en helt annen setning i det bindende dokumentet. 

«Det innføres fritt brukervalg på dagsenter og bo- og omsorgstilbud for utviklingshemmede og andre hjelpetrengende som skal ha et slikt tilbud.»

Dette innebar en endring i politikken på dette området. Enkeltpersoner skulle ikke legges ut på anbud. Det ble satt i gang et arbeid med prekvalifisering av tilbydere som tjenestebrukerne kan velge mellom. 

Det nye systemet er på ingen måte perfekt. Jeg mener vi må endre også dette. Det er en annen historie. Det er også slik at det fremdeles legges enkeltpersoner ut på offentlige nettsider. Denne fra en kunngjøring av avtaleinngåelse i 2018 ligger fremdeles ut på nett: 

«Bydel Grorud har behov for et egnet og kostnadseffektivt avlastningstilbud (50-79 %) med nødvendig oppfølging for en ung voksen med Prader-Willis syndrom, psykisk utviklingshemming og utfordrende adferd. Bruker har behov for tett oppfølging og kontroll av matinntak for å unngå overvekt.»

Jeg synes den offentlige debatten i mye mindre grad bør diskutere utseende på et uferdig bygg, og i mye større grad bør diskutere menneskerettighetene til folk som trenger bistand for å leve liv i tråd med egne verdier. 

Til tross for dette, altså. Til tross for dette vil det nye høye bygget i Bjørvika for meg alltid bety at politikerne på en underlig måte tok ansvar for å få en slutt på en umenneskelig praksis. Tenk på det, du, neste gang du er på Bjørvika i Oslo eller hører en debatt om utseende til det nye Munchmuseet.