Har barn med utviklingshemning det samme vernet som andre? Har vi et barnevern for alle? Dette spør jeg i min siste kommentar i SOR Rapport.
Jeg har begynt å skrive kommentarer i SOR Rapport, et magasin jeg selvsagt anbefaler alle å kjøpe. I det siste nummeret tar jeg opp problemstillinger knyttet til barnevern og utviklingshemning. Her er hva jeg skriver: Les mer «Barnevernet – for alle?»
Det er ikke sant. Sant at vi fikk svaret på fredag. Vi fikk ikke svaret på hvorfor? Det kan godt være at Breivik har Asperger syndrom. Men la det være helt klart. Det er ikke et syndrom som gjorde han til massemorder.
Fredag ble en spesiell dag i rettsaken. Professor Ulrik Fredrik Malt diagnostiserte Breivik. Uten å ha pratet eller samhandlet med han. Tourettes. Asperger. Og. Barnepsykiateren fra hans barndom støtter denne diagnosen. På nyhetene. I full offentlighet.
Det er selvsagt ikke bare Malt og Næss som har tenkt tanken om at Breivik kan ha Asperger syndrom. Les mer «Jakten på diagnosen»
Fagfolk og personer med utviklingshemning sammen om bedre kompetanse. Både i Norge og Danmark.
I fjor kjempet vi kampen. Og vant. Kampen for profesjonsutdanninger som sikrer spesialisert og konkret kompetanse. Kompetanse til det beste for velferdstjenestenes brukere. Kampen mot en samlet generalistutdanning innenfor det såkalte sosialfaglige feltet. Kampen mot nedleggelse av vernepleierutdanningen. Les mer ««Stærk faglighed som forandringsmotor»»
Vi nordmenn er nesten usmakelig rike. De fleste av oss har det godt. Svært godt, må vi innrømme. Sør i Europa er det krise. Her er det streik. Det folkens, det er et stort paradoks.
Det er lett å kritisere offentlig ansatte som disse dager er i streik. Hvordan har de samvittighet til det i disse tider? Les mer «En streik som smaker vondt!»
Hvis det virker, fortsett med det. Om det ikke virker, gjør noe annet. Dette er selvsagt en stor forenkling av beslutningsarbeidet i velferdstjenestene, men bør være en gyldig tommelfingerregel for skolepolitikere og skoleledere. Dessverre ser det ofte ut at regelen er det motsatte; virker det ikke, fortsett med mer av det samme. Det er dårlig politikk.
Ulike problemstillinger knyttet til skolen har de siste ukene vært fokusert i media. Les mer «Inkluderingsagenter!»
Imponert. Det er det jeg er. Så utrolig imponert over alle de ungdomspolitikerne som har stått frem i det siste. Uansett parti. De får meg til å føle meg gammel. Gammel, men med stor tro på fremtiden.
Fredagens Lindmo fikk meg til å tenke på en bloggpost jeg skrev 24. juli i fjor. To dager etter angrepet på det fineste vi har. Ungdommen og demokratiet. På fredagens Lindmo ble filmen «Til ungdommen» presentert. Med Sana, Henrik og Johanne som representanter for «dagens ungdom». Representanter for ungdom som de siste ukene har bekreftet og nok en gang bekreftet at vi går en lys fremtid i møte. Ungdom som til tross for ufattelige opplevelser gir oss innsikt i deres livsmot og tro på vårt samfunn.
I bloggposten «Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes!» skrev jeg følgende:
Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.
Men, jeg tok feil. Det er jo ikke vi som skal vise ungdommen. Det er ungdommen som viser oss. At åpenhet og demokrati er det eneste alternativet. Vi må høre på Henrik fra FPU, Sana fra SU og Johanna fra AuF. Det er de som er fremtiden.
I disse dager begynner partienes nominasjonsprosess for stortingsvalget neste år. Det er nå du i realiteten har sjansen til å påvirke hvem som skal styre landet de neste årene. Det er nå du kan sørge for at Utøya-generasjonen allerede neste år blir representert på Stortinget. Jeg håper at flest mulig melder seg inn i et politisk parti, uansett hvilket, og sikrer ungdom på partienes lister.
For. Det er mange grunner til at det er viktig å få mange representanter fra Utøya-generasjonen inn på tinget. For det første er de fargeblinde (uansett parti). De er oppvokst i et samfunn med folk med ulik kulturbakgrunn. De spør ikke om vi skal ha et mangfoldig samfunn. De spør hvordan. Jeg tror også de har en helt annen forståelse for kompleksiteten i det samfunnet vi står ovenfor. Et samfunn i stadig endring er avhengig av folk som forstår at det endrer seg og kan bidra til å ikke bare styre endringene, men også til at vi setter pris på et slikt komplekst samfunn. Folk som ikke stadig vil tilbake til hvordan ting var før. Men som ser fremover. Og. Utøya-generasjonen vet så inderlig vel at politikk ikke bare er lek og spill. At det kan være gøy, men at det faktisk er alvorlige greier. At det faktisk er noe å kjempe for. At det er mulig med en bedre verden. Slike politikere vil jeg ha!
Folkens. Så kom tårene. Plutselig, men ikke uventet. Det kunne vært på grunn av en svømmer fra hjemtraktene. Eller en ung generalsekretær som ikke bare representerer seg selv, men også en hær av flotte, tapre AUFere. Eller det kunne være alle de ungdommene vi ikke ser. De som sitter hjemme. Som ikke orker å være tapper. Som ikke kan. Som har det vondt. Men. Denne gang var det Øivind Holthe. Og ordene hans. Som utløste tårene mine.
Men der nettavisene i de påfølgende minuttene, på jakt etter dramatikk og klikk, hørte bannskap og raseri, var det i grunn bare lyden av én ting som virkelig brant seg fast hos meg: Lyden av en storebror som gråt. Hjerteskjærende, gråtkvalte rop rettet mot en ondskap ingen kan kreve at noen skal tåle.
(Øivind Holthe fra kommentaren «Glem skoen. Husk lillebror)
Glemme. Det var det jeg hadde begynt å gjøre. Ikke hva som skjedde. 22. Juli 2011. Ikke hvor jeg var, eller hvem som gjorde hva. Det husker jeg godt. Jeg husker bildene. Tekstmeldingene til min kollega med fortid i AUF. Jeg husker at jeg trodde det var en gasseksplosjon på helikopterdekket. Husker statsministeren som snakket om en alvorlig situasjon på Utøya. At det selvsagt var tull når det ble rapportert om minst 30 personer i vannet. Mange døde. Jeg husker fakta. Og hva jeg tenkte. Hadde ikke glemt det. Men. Les mer «Så kom tårene…»
Folkens. I sommer skjer det. Her i bydelen min. I følge Aftenposten blir vi landets første innvandrerbydel. Hva nå i huleste det betyr…
Jeg bor i en fantastisk flott bydel i en fin fin by (dog kanskje ikke like fin som hjembygden Loddefjord…). Til tross for at jeg er bergenser begynner jeg faktisk å bli ganske stolt av bydelen min. Søndre Nordstrand. Stoltheten gjør at jeg blir på vakt. På vakt etter ulike mediaoppslag om bydelen. Og det skal ikke skjules. Ofte er det negative oppslag. Og kanskje med rette. På lik linje med hjembygden Loddefjord ligger Søndre Nordstrand kanskje ofte på topp i statistikkene som man helst bør være på bunn av, og på bunn av de statistikkene man bør være på topp av. Men. Det er faktisk fantastisk fint å bo på Bjørndal i Søndre Nordstrand. Les mer «50 % (eller: eg e ikkje fra norge, eg e fra bergen)»
For å sikre at intensjonene fra ansvarsreformen skal bli virkelighet trenger vi tydelige og konkrete bilder av hvordan et inkluderende samfunn faktisk ser ut. Og vi trenger tjenester som fremmer selvbestemmelse og deltakelse. Vi må jobbe både med samfunnsskapte barrierer og individets forutsetninger. Debatten om fremtidens tjenester og fremtidens samfunn må ikke bare føres innenfor økonomenes rammer. Både tjenestemottakere og fagfolk må diskutere hvordan vi designer tjenestene for morgendagen.
Jeg har fått min egen spalte. Eller det vil si. Jeg skal levere kommentarer til SOR Rapport sine utgaver i 2012. Den første stod i det nyeste nummeret, 2-2012. SOR Rapport er magasinet til Stiftelsen SOR. Her finner du mye bra stoff om levekår, rettsikkerhet og tjenester til personer med utviklingshemning. Et abonnement anbefales (selvsagt ikke bare for at jeg skriver der). I neste nummer skriver jeg om barnevern og barn med utviklingshemning.
Her er min kommentar:
Hvordan designe tjenester som fremmer et inkluderende samfunn?
Rett før jul 2011 bekreftet et enstemmig storting det mange av oss har sagt over lang tid, situasjonen for personer med utviklingshemning er ikke slik den burde være. Ansvarsreformens visjoner og intensjoner er ikke blitt til virkelighet. Vi har langt igjen til det inkluderende samfunnet. Men, hvordan ser egentlig det inkluderende samfunnet ut? Og, hvordan designer vi tjenester som fremmer inkludering? Les mer «Hvordan designe tjenester som fremmer et inkluderende samfunn?»
Vernepleieren 